Vet dere hva jeg fant ut i dag? At det aldri har vært færre unge mødre enn nå. Helt siden jeg begynte å blogge har jeg hørt at jeg oppfordrer unge jenter til å få barn ved å blogge om å hå fått barn tidlig, og enkelte velger også å gå så langt som å påstå at det er mange flere gravide tenåringsjenter etter at fenomenet blogg oppsto – fordi noen på blodig alvor mener at unge jenter blir gravide for å blogge om det.

Da er det litt godt at jeg i dag kan meddele at: Nei, det er ikke sant! Det er rekordfå tenåringsmødre – i 2018 var det kun 56 jenter som ble mødre da de var 16 år eller yngre, viser tall hentet fra Medisinsk Fødselsregister.

Det kan muligens se ut som om det er blitt vanlig å bli gravid når man såvidt er blitt tenåring når man logger seg på Facebook, blogg eller Instagram – men det er jo bare fordi alt har blitt så mye mer tilgjengelig for oss gjennom sosiale medier. Før hørte man kanskje bare om noen som hadde blitt gravid tidlig fra hjemstedet sitt eller en eller annen bygd, og det blir jo noe helt annet og ikke minst fjernt å forholde seg til. For ja, så klart er jeg klar over at unge jenter som får barn har en viss sjokk-faktor over seg, og at det derfor kan trigge en del reaksjoner, og ikke minst oppmerksomhet av den grunn.

Folk liker “skandaler” forstå meg rett her. Liker er kanskje ikke riktige ordet en gang. Avsløringer og ting som gjerne høres litt skandaløst ut – selv om det ikke trenger å være det. Mitt blogginnlegg hvor jeg skriver om at jeg er 17 år og gravid med andremann er mitt mest leste blogginnlegg noen sinne, med helt ekstremt (!) mange tusen lesere. Og jeg vet jo hvorfor,fordi overskriften skriker skandale. Nå er jo ikke min situasjon en skandale (slik jeg ser det, i hvert fall) for jeg lever jo et stabilt liv med familien min og har ting på stell – men det er jo kanskje ikke det man umiddelbart tenker når man leser eller hører om noen i en slik situasjon.

Jeg vet at jeg har vært heldig som har hatt jobb siden jeg ble mamma tidlig, som har og kommer fra en resurssterk familie som har støttet meg hele veien, og som i tillegg alltid har hatt et stort nettverk rundt meg. Jeg har også hatt Fredrik ved min side, som selv fullførte VGS med en høygravid kjæreste (Les: meg), og som tok fagbrevet sitt med to små hjemme ♥

Men jeg vet også at alle som blir gravide tidlig ikke er like heldige, noen blir fremdeles kastet ut hjemmefra og møter ingen støtte fra de rundt seg. Og uavhengig av det: Jeg forstår at noen velger abort.

Det jeg har hatt fokus på, på bloggen, er at jeg personlig mener at man ikke burde gjennomføre en abort man vet med hele seg at man ikke ønsker – men kun gjennomfører på grunn av press fra nær familie, far til barnet etc. Og at dersom man ønsker å gjennomføre svangerskapet i ung alder: Så vil jeg heie på at det kan man klare, og vise med bloggen at man ikke har ødelagt livet sitt av den grunn. Selv om man må ta igjen utdanning, og selv om det vil bli tøffe tak.

Det gjelder også andre veien: Vet man med hele seg at man ikke ønsker barnet og ikke kan/ønsker/vil gi barnet et godt liv, så skal man selvfølgelig få ta abort – uten at noen skal trenge å stille noen spørsmål omkring det. Retten til å bestemme over egen kropp er uhyre viktig, og det er akkurat hovedpoenget i det jeg også mener er riktig: Du skal få bestemme selv, hva du vil gjøre.

For meg har det å få barn tidlig vært det beste som har skjedd meg. Jeg er faktisk evig takknemlig, og vi har klart oss på egenhånd hele veien. Vært selvstendige, jobbet, samt bodd for oss selv. Men er det dermed sagt at det er vanskelig for meg å forstå at man ideelt sett ønsker å vente til man har fått utdannelse, eget bosted og fast jobb før man får barn? Selvfølgelig ikke.

Ikke fordi det gjør deg til en bedre mor, men fordi det kan gjøre det lettere å være mor.