Når pappaen din tok dette bildet av meg og storebroren din ante vi ingenting. Men jeg var allerede gravid med deg, helt uten å vite det.
Broren din hadde akkurat blitt 10 måneder når du kom til. Ikke nok med at vi ikke hadde planer om å få enda en baby på mange, mange år (Eller om vi skulle ha enda en baby i det hele tatt, det var jo veldig ustabilt når pappaen din og jeg endelig hadde bestemt oss for å gi forholdet vårt en ny sjanse og gå 100% inn for det), men attpåtil så tett på broren din.. Jeg har ikke ord for sjokket jeg satt med og sjokket jeg enda av og til kjenner på. Det skulle jo ikke skje!
Kanskje du aldri får lest det jeg skrev på bloggen min når jeg var gravid med deg. Kanskje du aldri får lest dette en gang, fordi ting og Internett er helt annerledes i fremtiden når du har lært deg å lese og skrive. Det vet jeg ikke noe om. Men det er uansett verdt det.
Du skal aldri tro at du ikke var ønsket, bare fordi du overhode ikke var planlagt. Uplanlagt er ikke ensbetydende med uønsket, selv om det var helt forferdelig tøft å se de to strekene på testen når jeg fant ut at du lå i magen min.
Og det vet jeg at du kommer til å vite. Fordi jeg skal oppdra deg til å bli et forståelsesfullt og reflektert menneske. Det er alt for enkelt å skrive om barneoppdragelse, de aller fleste vet at det ikke er så lett – Men jeg håper sterkt og inderlig at jeg klarer å oppdra deg til å bli det.
Jeg har hatt min andel av dårlig samvittighet. Dårlig samvittighet fordi jeg ikke gråt av glede når jeg fant ut om graviditeten, men av sjokk. Dårlig samvittighet fordi jeg har vært redd for at du og broren din skal lese bloggen min i fremtiden og føle at dere ikke var ønsket inn i mitt liv kun fordi jeg var totalt ærlig om at det var det største sjokket jeg kunne tenke meg når jeg fant ut at dere hadde blitt til. Begge gangene, like fullt.
Dårlig samvittighet for ditt, og dårlig samvittighet for datt.
Helt fra dagen jeg fikk mitt første barn har jeg aldri sett meg tilbake. Jeg har stått på, hver eneste dag, og det kommer jeg til å fortsette med helt til dere ikke trenger meg lenger. Og den dagen kommer forhåpentligvis aldri.
Det jeg vil frem til er egentlig at livet ikke kan planlegges. Man har ingen garantier for at ting skal skje eller ikke skje. Jeg har vært på mørke steder begge gangene jeg fant ut at livet mitt skulle forandres for alltid: Når jeg fant ut at jeg skulle bli mamma. Både første og andre gangen. Forferdelig mørke steder. Og det eneste lyset når ting var så mørkt som det var, det var dere. Guttene mine.
Dere er det beste som noen gang har skjedd meg. Og sånn kommer det alltid til å være, uansett hvor utfordrende det var å bli gravid med dere begge på daværende tidspunkt. Uansett om jeg aldri så for meg et liv med to barn i så ung alder.
Når man en dag ligger død i graven er alle helt like mye verdt, uansett om de har vært rike eller fattige i live. Uansett hvordan de har sett ut, og uansett hva de har jobbet som. Jeg tror at det eneste som skiller oss da, er valgene vi har tatt i livet. De få, viktige valgene.
Og i mitt liv, valgte jeg dere.








































