Nå følte jeg at det var på tide at jeg kom med en liten oppklaring til dere.

I fjor skrev jeg et blogginnlegg om at jeg ikke ønsket å se utenlandske flagg på 17. Mai. Det er blogginnlegget som har blitt likt flest ganger noensinne på min blogg, og det var tydelig at jeg traff noe i veldig mange som mange mennesker kjente seg enige i. Les blogginnlegget ved å klikke HER.

Nå som det nærmer seg 17. Mai igjen, re-publiserte jeg dette blogginnlegget i mediene mine med linken til blogginnlegget jeg skrev i fjor, og det har i skrivende stund blitt likt på Facebook 9,5 tusen ganger. I kjølvannet av dette blogginnlegget har jeg fått utrolig mange reaksjoner. Mange er veldig enige med meg, og noen er uenige. Hvilket jeg til alles informasjon selvfølgelig synes er greit. Her på min blogg får alle si meningen sin, men det er uhyre viktig at det blir gjort på en fin og høflig måte. 

Annonsørinnhold

Ellos: Få 33% på hele bestillingen – og vårplaggene du vil elske

Jeg tror veldig mange kvier seg for å si ting som at de ikke ønsker å se utenlandske flagg på Norge sin nasjonaldag, fordi de er redd for å få rasisme-kortet slengt etter seg.  I kjølvannet av blogginnlegget har jeg også fått høre at jeg er rasist. Det er jeg på ingen måte, og alle oppegående mennesker som forstår innholdet i blogginnlegget kan lett se at dette ikke handler om rasisme i det hele tatt.

Det handler bare enkelt og greit om at det er Norge sin nasjonaldag. Ikke Sverige sin, ikke Danmark sin, ikke Pakistan sin. Når jeg sier at jeg ikke vil se utenlandske flagg på 17. Mai, så er det like mye ment mot svenske flagg som mot pakistanske flagg. Det er selvsagt ingen forskjell der, utenlandsk er utenlandsk – og jeg står mer enn gjerne og veiver og feirer med både det svenske og det pakistanske flagget på deres nasjonaldager, men på 17. Mai, så er det Norges grunnlov vi feirer og da må det være lov til å si at jeg synes vi skal veive med det norske flagget.

Det er ikke noe morsomt å bli kalt rasist, og spesielt ikke på et grunnlag som dette – men jeg vet utmerket godt med meg selv at jeg ikke er noen rasist, og det er jo det som betyr noe.

Under denne flagg-debatten har jeg også fått spørsmålet “Men er det så nøye da? Det er jo bare en fillesak!”

Jeg synes Norge generelt er et land som er flink til å ta imot mennesker som flytter hit fra utlandet. Man kan alltids bli bedre på integrering, Norge inkludert, og det er jo sikkert uansett enkelt for meg å si som ikke er en av dem som styrer landet vår. Ofte synes jeg også Norge er utrolig fleksible og villig til å lage massevis av rom for annen kultur enn bare den norske, i noen tilfeller til og med villige til å la noe norsk kultur vike for at nye landsmenn skal føle seg imøtekommet og velkomne i landet vårt.

Men hvis vi alltid skal tenke at det «Ikke er så nøye» og at det bare er en fillesak med alt som har med landet vårt, nasjonaldagen vår og flagget vårt å gjøre – hva vil vi egentlig sitte igjen med av norsk kultur til slutt da?

Det må være lov å stille disse spørsmålene, og vi skal ikke la være å ytre oss i frykt for å bli kalt rasister. Jeg synes virkelig at det er helt fantastisk at vi har fått et såpass mangfoldig og flerkulturelt samfunn, og jeg håper at Norge i fremtiden også kan være et land spekket av forskjellige kulturer og med respekt for hverandre og for forskjellene våre. Men akkurat på 17. Mai, den ene dagen i året når det er Norges nasjonaldag – er det Norge sin grunnlov som feires, og jeg mener at det mest naturlige valget må være å veive med det norske flagget!

Hver gang det dukker opp voldtektssaker i media, så faller tankene mine automatisk på foreldrene til overgriperen. Jeg forstår at foreldrene ikke automatisk trenger å være ansvarlig for alt det grusomme barna deres eventuelt måtte finne på, men samtidig har man et meget stort ansvar som forelder – og alle foreldre er ansvarlige for hvordan de oppdrar barna sine og hvilke verdier de viderefører.

Jeg har en sønn på 2 år, og han vet hva jeg mener når jeg sier ja, kontra når jeg sier nei. Det har han gjort siden han var 1,5 år gammel – trolig også enda tidligere enn det også. Barn vet forskjellen på ja og nei, så sier det jo sitt om at de som er eldre enn barn – I hvert fall burde klare å forstå det. Det er ikke hjernekirurgi, akkurat.

Jeg har mange venninner som er blitt voldtatt, og jeg tør nesten ikke å tenke på tallet over hvor mange unge jenter/gutter som blir voldtatt her i Norge totalt. Eller verden, for den saks skyld. Jeg forstår selvfølgelig at antallet av mine venninner ikke nødvendigvis (og forhåpentligvis) er representativt i det hele tatt for resten av befolkningen med tanke på tallene over voldtekt, men èn voldtekt er faktisk en for mye. Voldtekt er en absurd handling, så absurd at det aldri burde skje, for det burde aldri ha vært et tema i det hele tatt, og enda mindre et alternativ. Noe det dessverre er. På blogger. I media. År etter år. Det dukker stadig opp nye saker.

Hvis samboeren min spør meg om jeg vil ha mat, så kan jeg si ja. La oss si at jeg sier ja. Når han da serverer meg maten, uansett hvor mye tid han har brukt på å lage den – er jeg på ingen måte pliktet til å spise den. Kanskje har jeg funnet ut at jeg ikke er så sulten likevel. Kanskje har jeg mistet matlysten, eller kanskje jeg rett og slett bare har ombestemt meg. 

Han skulle virkelig likt og sett ansiktet mitt om han da likevel skulle forsøke å tvinge maten inn i munnen på meg. Man gjør jo ikke sånt mot andre mennesker, det er jo noe alle egentlig vet. Så hvorfor blir dette så forbanna vanskelig når det er andre ting enn mat det er snakk om?!

Du ville vel ikke tvunget noen som sover til å spise mat heller, ikke sant? For hvis noen sover eller er kanskje til og med er bevisstløse, så er de jo ikke i stand til å fortelle deg om de vil ha mat eller ikke. Stemmer? Selv om de var riktig så sultne før de sovnet. Selv om de tidligere på kvelden til og med sa at de var veldig sultne og at de  hadde lyst på mat.

Ja? Akkurat.

Hei alle sammen!

Natt til i går kom Fredrik hjem igjen fra England. Jeg har savnet han, men det er godt å få litt tid fra hverandre også synes jeg. Det er sunt. Jeg hadde aldri i livet orket det om Fredrik for eksempel ikke var ute i jobb, for jeg trenger litt pusterom og det samme gjør han. Han jobber jo, og tidvis ganske mye også, og dere må ikke misforstå meg. Jeg synes jo naturligvis det er kjempekoselig å tilbringe tid med ham, men jeg hadde ikke taklet om vi ikke hadde noe tid for oss selv i det hele tatt. Vi har jo en hektisk hverdag som vi tilbringer mye tid sammen i, noe jeg selvfølgelig også er glad for. Men det er jo opp til hver enkelt om man kjenner behov for tid fra hverandre eller ikke.

Han hadde storkost seg, men gråt nesten av glede da han kom hjem og så meg igjen, og de to sovende barna sine som lå i sengene sine, og som han elsker så utrolig høyt. Haha, forhåpentligvis blir han ikke sur for at jeg røpte gledestårene til dere.

Annonsørinnhold

Ellos: Få 33% på hele bestillingen – og vårplaggene du vil elske

Jeg kan si mye rart om hvor mye han kan irritere meg. Og jeg kan nok ikke en gang forestille meg hvor irriterende jeg også kan være noen ganger.. Muligens ganske ofte også.. Haha!  Men det er jo ikke det samme her uten han da, det kan jeg jo bare innrømme. Barna, eller Leo da, spurte etter pappa da han kom hjem til Noah og meg, og Fredrik enda ikke hadde kommet hjem. Utrolig hvor mye han får med seg, Noah er jo litt liten enda men herregud så glad han ble da han så Fredrik dagen etter, i og med at han kom hjem da de hadde lagt seg for flere timer siden.

Det er godt å ha han hjemme igjen og det samme synes garantert barna også, det blir så utrolig tydelig hvor glade de er i han og hvor glad han i er dem når de har vært borte fra hverandre ♥

Jeg ser på klokken. Den er 20:00, og barna sover søtt i sengene sine. Noah ligger rolig og sover i vognen sin, og Leo like ved. Leo la seg uten en eneste protest i kveld, han spurte bare pent om han kunne sove i min seng, og i dag sa jeg ja for første gang på en stund. Jeg vil ikke gjøre det til en vane, men så lenge det kun er en gang i blant så synes jeg bare det er koselig. Når han til og med legger til et iherdig forsøk på å si “vær så snill mamma” så måtte jeg si ja altså. Herlige Leo! Vanligvis er jeg nok en del strengere som mamma enn mange av leserne mine tror. Altså, jeg er ikke for streng heller – jeg tror på at det finnes enn mellomting. Jeg er ikke redd for å sette grenser, og er mykere de dagene det trengs. Fleksibel, kanskje? Alt i alt anser jeg meg selv som en veldig omsorgsfull men rettferdig mamma.

Det er rart å sitte her helt alene med barna sovende på rommet ved siden av meg. Ansvaret jeg har for dem forsvinner aldri, selv ikke når de sover. Jeg kjenner på det hele tiden. Når jeg er borte fra dem så kjenner jeg også på det. Jeg bombaderer mobiltelefonen til Fredrik med meldinger om alt han må huske på som har med barna å gjøre, samt en hel rekke andre unødvendige ting som jeg vet at hen egentlig vet, og han svarer overraskende nok også at han allerede vet. Når man ser meg sitte alene på toget slik jeg gjorde helgen for litt over en uke siden, uten barn – så tror jeg ikke jeg ser ut som det allmennheten assosierer med “en mamma” men igjen, definisjonen på en mamma har jo ikke noe med utseendet å gjøre.

Jeg fikk spørsmål på togturen til Gjøvik på fredag da jeg hadde med meg Noah om det var jeg som var mammaen hans. For “jeg så jo så ung ut!” De spørsmålene begynner jeg å bli godt vant til, men likevel blir jeg litt overrasket hver gang det skjer. Jeg er jo mammaen hans, og han er ikke lillebroren min som jeg går tur med, eller i dette tilfellet kjører tog med. Men hver gang jeg er uten barn så føler jeg at andre ser meg slik jeg alltid føler meg. Jeg er ikke bare mamma. Jeg er kjæreste, venninne, nabo, søster, datter, venn. Jeg har bare to herlige små barn som venter på meg når jeg kommer hjem igjen!

Annonsørinnhold

Husk valentinsdagen❤️ Siste sjanse for blomster på døren

Jeg tok meg en dusj istad når barna nylig hadde sovnet, og egentlig trodde jeg at jeg kom til å måtte løpe ut av dusjen med såperester over hele kroppen 2 minutter etter at jeg hadde kommet inn i den, slik som jeg vanligvis alltid må gjøre om jeg finner på å gå i dusjen etter at de er lagt for kvelden – måtte det være 5 timer eller 30 minutter etter at de er lagt. Men i dag lå de like fredfullt og sov da jeg kom tilbake. Fredrik er tilbake om et par timer og jeg gleder meg til å se han igjen, så får søvn som vanlig bare vente til jeg blir gammel. Haha! Ha en veldig fin kveld ♥

“Vi skal flytte til Oslo og har kjøpt leilighet sammen” – Dette er vel den ene spekulasjonen jeg kan ta 100% ansvar for at jeg har lagt opp til selv. Haha! Dette skrev jeg nemlig på bloggen 1.april i år, og det var årets aprilspøk fra min side. Jeg ser at flere tror at dette stemmer, og jeg beklager til dere som tror at vi skal det, jeg la jo inn en del i det blogginnlegget for at det skulle bli troverdig men jeg skrev også at vi skulle flytte til en bydel som ikke eksisterer. Vi har ikke kjøpt leilighet noen steder sammen, heller ikke i Oslo.

“Jeg skriver om forholdet mitt til Fredrik for å melke det mest mulig for å tjene penger” – Jeg har ikke skrevet om forholdet vårt og at vi har våre problemer for å “melke det” for å tjene penger på det. Hva slags mager trøst skulle det uansett vært i et kjæresteforhold som holder på å rakne? Ja, dette er jobben min og jeg tjener penger på bloggen. Men det er ikke ensbetydende med at alt jeg skriver her inne, skriver jeg om fordi jeg vil tjene mest mulig penger på det. Som jeg har sagt så uendelig mange ganger så er det så ufattelig mye jeg kunne skrevet om på bloggen om hovedformålet var å tjene mest mulig penger. Men det gjør jeg ikke, så da har dere jo egentlig svaret deres. 

“Fredrik er borte fra meg og barna hver helg” – Fredrik er ikke borte fra oss hver helg. Nå de siste helgene er det jo jeg som har valgt å reise bort. Denne helgen er han borte men dette var en tur han har planlagt i lang tid!

Annonsørinnhold

Ellos: Få 33% på hele bestillingen – og vårplaggene du vil elske

“Jeg sier at vi har sluttet i parterapi fordi vi egentlig aldri gikk til parterapi” – Jeg lyver ikke på bloggen, nei. Vi har gått til parterapi men gjør ikke det nå lenger. Det er det jeg kan si om den saken. Jeg har ikke tenkt til å utdype dette da jeg eventuelt måtte ha diskutert det med Fredrik først, og han er for øyevblikket i Liverpool. Om det er noe som føles litt personlig for oss som handler om han/oss som et par, så snakker vi om dette og blir enige om hva vi synes er greit at jeg skriver. Slik beholder vi privatlivet vårt og verken han eller jeg skal føle oss presset til å dele ting vi simpelthen ikke ønsker å dele.

Nå skal jeg straks gå og legge meg med minstemann, føler meg helt dødssliten etter dagen! Gleder meg veldig til å legge meg nå, det er så herlig å våkne opp til at Noah er så glad for at jeg er våken. Mandag i morgen, og jeg gleder meg til ny uke!

Klokken er 20.20 lørdag kveld og det er siste gang jeg ser på klokken på mobilen min før jeg sovnet. Noah våknet klokken 01:00 og like før 04:00 i natt. Og det var ikke før jeg våknet første gangen på natten, at jeg innså at hadde sovnet gjennom alarmen min jeg hadde satt på for å huske å blogge enda en gang i løpet av kvelden.

Jeg sto opp i dag og hadde blitt enda sykere, dessuten merket jeg at Noah ikke var helt i slaget han heller. Jeg oppdager at jeg har mistet stemmen og har feber. Etter noen timer klarte jeg i det minste å få frem et ord, sett bort i fra at jeg hørtes ut som en 13 år gammel gutt i den verste fasen av stemmeskifte. Toget vårt går til Larvik klokken 09:30 og søsteren min har ordnet togbilletten, som for øvrig er et ran i seg selv. Jeg har lite god erfaring med NSB, men skal man ta tog har man jo ikke akkurat så mye valg her til lands.

Rett før jeg skal ta med meg Noah ut gå til togstasjonen og toget, så innser jeg at billetten søsteren min har kjøpt til meg, ikke har dukket opp i min NSB-app, men kun hennes. Hun sender meg derfor skjermbilde av billetten og kvitteringen fra NSB, samt referanse-nummer og alt som er av bevis på at billetten er kjøpt – dette har også skjedd tidligere, og det har blitt godtatt.

Shopping

Knalltilbud på sport og friluft

Vi får satt oss på toget og kjører en god stund før konduktøren kommer. Jeg smiler og prøver å sette i gang med å forklare, men klarer knapt å si noen ord før jeg hoster som en galning og nesten mister stemmen igjen. Jeg har uansett ikke kommet halvveis i forklaringen og med å vise ham referanse-nummer og alt det andre, før han forteller meg at hvis jeg tror jeg kommer meg til Larvik, så tar jeg grundig feil. At nå har jeg satt meg selv i forbanna dårlig situasjon og at det ikke kom til å skje.

Jeg blir veldig frustrert fordi jeg ikke kan forklare meg ordentlig fordi jeg er så syk at jeg knapt har noe stemme i det hele tatt. Jeg prøvde likevel å forklare så godt jeg kunne. Jeg spurte om jeg kunne logge meg inn på hennes mail og vise han kvitteringen slik at han så at det var min billett som søsteren min hadde kjøpt. Jeg kom med så mange gode forslag jeg klarte å si, men jeg slet veldig fordi jeg hadde høy feber og knapt stemme. Men nope, det var helt uaktuelt og jeg forsto raskt at han ikke en gang hørte på hva jeg sa.

Uavhengig av det, så er det selvfølgelig greit nok at NSB har et regelverk de må forholde seg til – men å være litt hyggelig med en passasjer som åpenbart er veldig syk med en urolig baby på fanget, hva koster vel det?

Uansett så ble jeg så frustrert at jeg til slutt bare satt med tårer i øynene for jeg klarte knapt å si noe på grunn av stemmen min og han ville jo uansett ikke høre. Jeg prøvde å forklare hvorfor jeg måtte gjøre det på den måten og han begynte å diskutere høytlytt med meg foran alle på toget, jeg følte meg skikkelig liten når han var så ufin med meg, og jeg fikk jo som sagt ikke til å svare fordi jeg er så syk. 

Nok om det. Han sa jeg kunne prøve å få ut billetten ved hjelp av referanse-nummer når vi kom til Oslo. Det er jeg selvfølgelig med på, jeg vet jo godt at jeg ikke prøver å svindle verken han eller NSB. Jeg kjøper meg kaffe og søler i hele fanget/skrittet mitt og har ikke med noen ekstra bukse. Det ser helt jævlig ut og jeg må derfor knyte jakka mi rundt livet så folk ikke tror jeg har tissa meg ut. Haha. Får etter mye om og men opp billetten på NSB-appen og viser den med stort iver til konduktøren. Takk kjære GUD.

Får ødelagt den ekstra iphone-laderen min, og har under 40% strøm igjen på mobilen når vi kommer til Oslo og må bytte tog. Knuser mobilen min enda mer. Bytter tog, jeg tok faktisk toget tidligere enn jeg vanligvis gjør i dag med hensikt om at det kom til å være mindre folk på de tidligere togene. Jadda. Det har aldri vært så stappfullt før som det var i det toget jeg setter meg på, og jeg tenker at det roer seg nok på veien til Larvik, det er sjeldent så mange igjen når vi kommer dit. Noah vil ikke sove og skriker i kor med en annen baby som er på toget.

Hver gang noen prøver å snakke til meg på toget, altså om noen spør om hvor gammel Noah er, om plassen ved siden av meg er ledig, eller om hva Noah heter, så skvetter de åpenbart av det lille man kan høre av den høyst merkelige stemmen min som høres helt bedriten ut. Noah hyler i kombinasjon med litt klaging sånn av og på de siste 45 minuttene, i det sekundet toget stopper og er fremme i Larvik, hva skjer da? Han sovner.

Da begynner jeg å tenke at det kanskje er håp for meg, at resten av dagen muligens blir litt bedre enn hva det har vært hittil. Jeg må le altså, det er så min flaks. Det pøsregner i Larvik når vi kommer frem, og jeg har ingen ekstra jakke eller genser pakket med som ikke er gulpet ned eller Gudene vet hva. Eller jo, det har jeg. Jeg har en jakke. Men hvor er den? Jo, den måtte jeg jo knyte rundt livet mitt fordi jeg sølte kaffe over hele fanget mitt, hvilket ser forferdelig udelikat ut. Spesielt uten den jakka knytt rundt livet.

Så jeg gikk hjem i pøsregnet uten jakke og ble enda sykere, så nå kan jeg ikke snakke i det hele tatt lenger og er veldig glad for å kunne skrive til dere. Livet ass. Det er så bra i dag.

Så håper jeg dere kan lese dette med litt humor, for jeg gikk ikke gjennom alt dette for at ingen skulle kunne le av det i ettertid! Vi snakkes om ikke så lenge, håper virkelig dere har hatt en bedre dag enn meg ♥

God lørdag alle sammen!

Annonsørinnhold

Ellos: Få 33% på hele bestillingen – og vårplaggene du vil elske

Gjett hva da?! Jeg har blitt ordentlig syk! Jeg er så hes at man hører knapt hva jeg sier når jeg snakker, og jeg merker at jeg ikke er i form i det hele tatt. Det er passe typisk når jeg er i Gjøvik med Noah, men det får bare gå! Litt kjedelig er det jo selvsagt, det er virkelig ganske kjipt å merke at du er i gang med å være skikkelig dårlig når det er på verst tenkelige tidspunkt. Vel, egentlig er det sånn at det aldri passer å bli syk når man er mamma. Hehe! Men heller meg enn et av barna, det skal være helt sikkert. Når vi kommer hjem i morgen er jeg jo alene med barna frem til natt til lang etter at barna er lagt på mandagskvelden.. Akkurat det er jo ingen sak i seg selv, men alt blir jo verre og tyngre når man er syk. Slik er det jo for alle, uten og med barn.

Jeg har for øvrig en god nyhet til dere, i tillegg til den dårlige! Det lille intervjuet jeg hadde tidligere denne uken angående et blogginnlegg jeg skrev for en liten stund siden er ute nå. Med Morten fra vgtv Panelet. Utrolig herlig og morsom fyr! Hvis dere vil se det kan dere bare klikke HER.

Nå står litt tid med minstemann på planen, før han skal i seng om ikke så alt for lenge for å være klar for hjemreise i morgen tidlig. Vi snakkes!

Annonsørinnhold

Vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Hei alle sammen! Håper dere har hatt en herlig start på helgen.

Fredrik dro hjemmefra i går kveld rundt klokken 22.00, fordi han skulle dra til England med faren sin tidlig i dag og da ble det enklere sånn. Jeg snakket med ham etter at han hadde landet i England og han gledet seg veldig til turen, det skjønner jeg veldig godt og jeg håper han koser seg. Jeg koser meg i hvert fall veldig!

Jeg var derfor alene med barna i natt og i dag tidlig, og fikk levert Leo avgårde i barnehagen før jeg dro til Gjøvik med kusina med og Noah. Vi hadde en lang, men helt OK togtur! Noah var veldig energisk og blid hele turen, fineste lille skatten min. Dessuten sov han en del også, og storkoste seg nede i vognen sin og på fanget mitt.

Det har vært helt fantastisk vær i dag også, og jeg finner ikke ord dekkende nok til hvor deilig det er. Jeg har tatt inn på hotell nå med noen venninner, min fineste bestevenninne blir 19 år i dag og det var i den anledning at jeg kom nedover til Gjøvik, sammen med at det er godt å komme hit til familie og venner nå. I morgen blir det grilling hos søsteren min og samboeren hennes sammen med Noah, og det ser jeg veldig frem til. Jeg oppdaterer dere litt senere i kveld, og ønsker dere en like herlig start på helgen som det jeg har fått ♥

Annonsørinnhold

Vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Hei dere! Nå de siste dagene har jeg vært ganske sliten. Akkurat det føler jeg er et ord som har blitt nevnt her inne en del de siste ukene, kanskje også de to siste månedene, men det er sannheten og sånn er det bare rett og slett. Jeg er og blir heller ikke så lett sliten fysisk, her går det slag i slag og jeg våkner flere ganger om natten på grunn av Noah, som da gjerne ikke vil sove igjen klokken 04:00, eller så våkner begge barna uansett mellom 06-07 om morgenen, og dagene med to barn er alt annet enn late for å si det på den måten. Det er herlig altså, men akkurat nå føler jeg at tre barn hadde vært helt uoverkommelig. Mulig det er vanlig å tenke sånn? Jeg blir heldigvis ikke så sliten fysisk, men heller psykisk. Det er det faktisk en ganske stor forskjell på.

I går sovnet jeg for første gang på sikkert 10 år, på sofaen på kvelden. Fredrik hadde båret meg i seng fordi han ikke ville vekke meg. Jeg pleier å bli kjempestresset fordi jeg ikke har fått ryddet leiligheten, og da spesielt når jeg i går sovnet fra alt jeg skulle ha gjort her hjemme, men akkurat nå får det bare gå.  Leiligheten ser helt bomba ut, så alle dere som lurer på hvordan jeg karer å holde det så ryddig hele tiden: Det er ikke så ryddig hele tiden. Etter vi fikk Noah har jeg virkelig merket en forskjell når det kommer til det å holde helt ryddig her.  Men akkurat nå gir jeg litt faen i det. Rotet går heldigvis ingen steder, i hvert fall ikke til i morgen!

Vel, i morgen drar Fredrik til Liverpool, og jeg til Gjøvik. Neste helg etter det drar jeg også til Gjøvik. Jeg merker at det er godt for meg å komme hjem til familien i en ellers vanskelig tid, og ser frem til de to neste helgene. Vi er begge enige i at vi er kommet dit at vi trenger mer tid fra hverandre, som jeg nevnte i en bisetning dagen før i går. Jeg føler at hver gang jeg virkelig kan tenke og kjenne at jeg ikke kunne hatt det bedre i livet mitt, så dukker det ALLTID opp et eller annet. Akkurat som at noen bare følger med og passer på at du aldri har det for bra. På en måte er det kanskje greit, for da lærer man jo seg å kunne se forbi at livet sjeldent er helt plettfritt, og til å se forbi at det finnes feil og mangler, men at det går bra likevel. Og at man klarer seg. Det tenker jeg er en viktig egenskap å ha for å ha kunne gjøre ting enklere for seg selv i fremtiden. 

Jeg tror de færreste av oss alltid har det helt topp. Det er egentlig ganske skummelt, for man vet virkelig aldri hvordan en person egentlig har det, såfremt man ikke kjenner noen ekstremt godt – og i noen tilfeller – kanskje ikke da en gang. For meg er det en desto større grunn til å være snill og god, for man vet aldri hvor mye det faktisk kan bety for noen.

Siden Noah ble født, har jeg fått noen spørsmål om når Fredrik skal ut i pappapermisjon. Fredrik har dessverre ikke krav på pappapermisjon. Grunnen? Fordi jeg ikke har opparbeidet meg retten til foreldrepenger. Det idiotiske her er jo at jeg egentlig har det siden jeg både har hatt og fortsatt har egen inntekt som selvstendig næringsdrivende, det har jeg hatt siden februar 2015, men siden jeg har en jobb som er utenfor A4-boksen, så får jeg ikke det.

Dette er komplisert, og jeg skal ikke gå så veldig inn på det for det er helt ærlig ikke så veldig relevant for saken. Poenget er jo at fordi jeg ikke mottar foreldrepenger, så har ikke Fredrik krav på pappapermisjon. Men hadde jeg vært borte i “mammapermisjon” fra bloggen, er det meget sannsynlig at jeg ikke hadde hatt noen jobb å komme tilbake til, så det kan jeg ikke gjøre. Blogger-yrket er enda veldig nytt og jeg håper at det kan gjøres noen endringer i fremtiden. Verden forandrer seg og jeg synes systemet burde gjøre endringer slik at det også henger med, på den måten vil det bli mest mulig rettferdig for alle som jobber, uansett hvilken jobb de skulle ha. Enkelt forklart hadde jeg ikke noen valg, og ble “tvunget” til å motta engangsstønad istedenfor å få foreldrepenger, for det var ingen andre muligheter om jeg skulle ha bloggen å komme tilbake til da permisjonen var over.

Jeg kan ikke risikere å miste jobben min, jeg tror med svært høy sannsynlighet at det er få mødre som ville risikert det. Det som er så på trynet her, uavhengig av hvorfor jeg ikke får mammapermisjon, er at Fredriks alenetid i pappapermisjon med sønnen sin, skal avhenge av om jeg har mottatt foreldrepenger eller ikke. Hva slags tull er det?!

Fredrik kan for øvrig være så arbeidsledig han vil, og jeg vil likevel få min mammapermisjon. Jeg skjønner selvfølgelig at mamma aldri vil kunne likestilles 100% med pappa den aller første tiden etter at babyen er blitt født, dette fordi en pappa og en mamma ikke er lik fra naturens side og at fedre for eksempel ikke produserer mat til babyen. Likevel skal det vel være mulig at pappa har rett på pappapermisjon uavhengig av mors situasjon?

Jeg tenker med urettferdighet tilbake på dagen etter vår førstefødte hadde kommet til verden. Da var Fredrik student og gikk andre året på videregående. Og da sønnen vår var 3 dager gammel og jeg fortsatt lå på sykehuset og kom meg etter keisersnittet, fikk Fredrik beskjed om at han måtte på skolen. I starten trodde jeg det var en spøk. Riktig nok en dårlig spøk, men en spøk. Det var det ikke, og Fredrik måtte pent dra fra Tønsberg sykehus, meg, som var totalt avhengig av hjelp på grunn av smerter, og den tre dager gamle sønnen sin. Etter hvert konkluderte skolen med at Fredrik skulle få to uker fri fra skolen etter fødselen, slik som fedre normalt sett har fra jobb. Den gang visste vi at han ikke kom til å få pappapermisjon, men så ble jeg jo gravid igjen året etter.

Fredrik har jobbet som lærling i to år til høsten, og da er han ferdig med utdannelsen sin. Han hadde jobbet i litt over ett da vårt barn nummer to ble født høsten 2016. Han har i utgangspunktet like rettigheter som andre fedre som er ute i jobb, men fordi jeg ikke har mottatt foreldrepenger, så får han ikke pappapermisjon.

Det snakkes mye om likestilling i dagens samfunn… Derfor må jeg bare spørre, hvor er likestillingen her?