I dag er det første november, og det gjenstår akkurat to måneder igjen av 2020. Dette året har virkelig gått unna, samtidig har det skjedd så hinsides mye.
Men, tross stigende smitte (er fortsatt relativt lite her i Larvik da, selv om fylket vårt rødt) og at 2020 ikke ble som vi håpet på, går dagene og månedene uansett: og vi går inn i en så koselig og spennende tid nå. Julen er jo det aller største, som vi gleder oss veldig til alle sammen her hjemme. I år skal vi feire julen med Fredrik sin familie her i Larvik, da vi feirer annen hvert år her i Larvik med Fredriks familie, og min familie i Gjøvik. Etter hvert kommer vi sikkert til å ha et enda større fokus på å skape tradisjoner for oss selv, men enn så lenge trives vi med å gjøre det slik. Tror også barna har stor glede av at vi gjør det på den måten, og dermed får tid med begge sider av familien til Fredrik og meg i denne viktige og fine høytiden.
Og det er virkelig sant at julen blir noe helt annet når man får egne barn. Jeg har riktig nok alltid vært glad i julen, men enda mer etter jeg fikk barn. Å kunne se julen gjennom deres øyne er virkelig så herlig, og ikke minst at de små tingene i forbindelse med julen, er så stort for dem. Denne julen feirer vi med en 5-åring, og en 4-åring, og jeg tror aldri vi har gledet oss mer♥
God kveld alle sammen! Nå for tiden ser jeg at mange både Youtubere og bloggere svarer på hva de ville gjort i ulike situasjoner. Tenkte det kunne være morsomt å gjøre det samme her på bloggen, så jeg fant noen typiske Hva-ville-jeg-gjort scenarier, og tenkte å svare på disse nå ♥ Jeg er kanskje litt sent ute med tanke på de fleste andre, men det gjør vel ikke så mye?
… Jeg hadde vunnet i lotto?
– Kommer helt an på hvor mye jeg hadde vunnet! Førsteprioritet hadde vært å sikre barna økonomisk i fremtiden. Hadde helt sikkert investert i eiendom, og har også en stor drøm om å kunne hjelpe barn og babyer som bor på barnehjem i fattige land. Selv om jeg aldri vinner i lotto, så håper jeg at jeg på en eller annen måte kan hjelpe dem på et vis i fremtiden. ♥
– Jeg hadde nok gått til en annen bloggportal om kun blogg.no hadde blitt lagt ned. Hadde alle bloggportalene blitt lagt ned, og fenomenet blogg blitt borte, så hadde jeg satset mer på å skape innhold/bilder på Instagram og Snapchat. Kanskje Youtube også?
.. Jeg fant en lommebok med 10 000 kroner på bakken?
– Kommer helt an på hvor! Hadde det vært ute på gaten hadde det vært så og si umulig å finne ut hvem den egentlig tilhørte. “Alle” hadde vel sagt at det var deres om noen ble spurt. Eller? Da ville jeg nok levert den rett inn til politiet. Jeg fant for øvrig en hundrelapp inne på dagligvaren her for et par år siden, og da gikk jeg rett til kassen og sa at jeg fant den der inne. Hadde ikke hatt samvittighet til å bruke den uansett, jeg tenkte: Hva hvis den tilhører noen som knapt har penger? Noen minutter etterpå hadde det visst kommet en dame til kassen og spurt kassadama om det ikke tilfeldigvis hadde blitt funnet en hundrelapp på gulvet der inne, siden hun hadde mistet sin 🙂 Tilbake til spørsmålet: Å gjøre seg til en tjuvradd for noen tusenlapper er simpelt, spør du meg.
… Fredrik fridde til meg?
– Haha, jeg er virkelig ikke klar for å gifte meg enda – så det er et vanskelig spørsmål jeg ikke vet helt hva jeg skal svare på. Jeg elsker Fredrik og trenger ikke en ring på fingeren som bevis på det. Og så tror jeg han føler seg presset dersom jeg svarer ja, så jeg lar svaret stå åpent, rett og slett.
… Jeg måtte velge mellom å være blind eller døv?
– Da ville jeg valgt å være døv. Uten synet tror jeg at jeg ville følt meg rimelig fortapt, jeg er nok som de fleste andre som kan se veldig avhengig av syn. Hadde vært forferdelig trist å aldri kunne høre musikk eller stemmene til de jeg er glad i da, så det er jo et skikkelig vanskelig dilemma, egentlig.
.. Jeg måtte velge mellom å miste evnen til å lese eller evnen til å snakke?
—Da ville jeg nok valgt å miste evnen til å lese… Selv om det høres helt forferdelig ut, og jeg måtte ha skrevet blogginnleggene mine med iphonefunksjonen SIRI som hjelp.. Haha.
.. Jeg måtte velge mellom å slutte med sosiale medier nå eller måtte jobbe med sosiale medier for alltid?
— Da ville jeg sluttet nå. Jeg er selvfølgelig kjempetakknemlig for denne jobben og alle dere som har gitt meg muligheten, men jeg kan virkelig ikke se for meg å jobbe med sosiale medier for evig og alltid.
… Jeg måtte velge mellom å aldri blogge igjen, eller å få blogge men å få mange stygge kommentarer hver gang jeg postet noe?
– Blogge med stygge kommentarer. Bring it on. Haha! Jeg er ikke klar for å slutte heeelt enda, altså.
… Vi ikke hadde fått lov å kalle barna våre Leo og Noah?
– Om vi ikke hadde fått lov til det, så hadde de naturligvis hatt andre navn istedenfor. Leo hadde nok hatt navnet Axel/Aksel, og Noah hadde nok fått navnet Oscar.
… Jeg måtte velge mellom å være veldig attraktiv, men dum som et brød – eller være svært intelligent, men lite attraktiv?
— Dette er jo virkelig den enkleste av alle, jeg vil heller være intelligent enn pen. De man har rundt seg her i livet ikke er glad i deg på grunn av utseendet ditt, verken venner eller familie. Og intelligens er mye viktigere enn å være attraktiv – det å være attraktiv går jo bare på hvordan man ser ut, intelligens har jo med hvem man er, og ikke minst hvordan man er som person å gjøre.
Vi har hatt en veldig rolig dag i dag egentlig! Det ble ikke så mye søvn på meg i natt fordi jeg ikke er helt i form, så håper jeg blir bedre innen de neste dagene. Kjipt, men sånn er det bare noen ganger! Derfor skal jeg knaske paracet og snart legge meg, og forhåpentligvis også få sove ganske raskt. Håper dere har det fint, og håper dere likte blogginnlegget! Vi snakkes som alltid mer i morgen ♥
Hei dere! Nå er det kun en times tid til jeg er fremme hjemme i Larvik igjen og jeg gleder meg masse til å komme frem. Dagen i dag har blitt brukt til å tilbringe tid med venner og familie, og bare slappe av. Og spise mye mat. Haha! Jeg er litt stresset for den nye uken som starter i morgen, fordi jeg har utrolig mye skolearbeid som jeg må jobbe med gjennom hele uken. Det kommer nok til å gå fint, men jeg kjenner meg fremdeles litt stressa og vet at jeg har mye jobb foran meg. Tenk at det bare er 2 måneder til jeg blir trukket opp i eksamen! Hjelp.
I dag tenkte jeg å svare på et ganske ofte stilt spørsmål som jeg nok en gang fikk her om dagen: Nemlig om hvorfor barna mine ikke spiser vegansk mat, slik jeg gjør.
Noen lurer også på om det egentlig er mulig for et barn å spise helvegansk, og få i seg alle næringsstoffene de trenger? Jeg forstår godt at noen lurer på det – all den tid det har blitt publisert flere nyhetssaker de siste årene hvor det står at barn har dødd av å følge et vegansk kosthold. Og når man først leser artikkelen, så skjønner man det ikke handler om vegansk kosthold, men ren feilernæring. Når det til og med står på Helsedirektoratet sine nettsider at man fint kan få i seg alt man trenger med et plantebasert kosthold, så tenker jeg at man kan ta dem på ordet. Vegansk og vegetarisk kosthold er ikke farlig så lenge man vet hva man driver med når man skal sette sammen et kosthold. Har man ikke peiling handler det ikke om vegansk kosthold lenger, men som sagt om feilernæring.
Det er altså mulig for et barn å spise helvegansk og likevel få i seg alle næringsstoffer de trenger, men da er det jo alfa omega at mor/far har nok kunnskap om emnet siden barn er prisgitt sine foreldre. Personlig ville aldri gjort dette om jeg ikke hadde snakket med en ernæringsfysiolog først – men det er også flere andre grunner til at jeg har tatt valget om at barna mine ikke skal spise utelukkende vegansk.
For det første handler det om at jeg ønsker at de skal få bestemme selv og ta det valget når de er gamle nok til å kunne forstå hva det innebærer. Det hadde vært enkelt for meg å si at “dette skal jeg som mor bestemme for dem fordi jeg er den voksne” men jeg føler ikke at det er mitt valg å ta.
En ting er at man tar hensyn til helseaspektet når det kommer til feks å spise kjøtt ved å ikke servere barna sine kjøtt hver eneste dag, i og med at det er ganske kjent at inntak av bearbeidet kjøtt øker risikoen for hjerte og karsykdommer, og blant annet kreft. For ikke å snakke om hvor mye det skader miljøet (men det er en annen sak) men utover det, ønsker jeg at barna mine vokser opp med å kjenne etter selv. Spør de meg om matindustrien, om hvorfor jeg ikke spiser kjøtt, om hvorfor jeg tok valget om å kutte ut, så vil de få ærlige svar – men de er ikke en forlengelse av meg, de er egne individer og de skal få ta egne valg.
For det andre handler det også om at det ikke er alle alternative matvarer de liker (de har aldri testet ut å være veganere altså – men de har jo fått smake på mye av min mat og jeg har sett hva de har likt og ikke) jeg som er voksen vet at siden jeg ikke spiser kjøtt, så må jeg få i meg nok jern på andre måter – og kan da velge å spise ekstra mye av jernrike veganske produkter: for eksempel grønnkål, bønner, og grønne linser for å nevne noe. Barna mine er ikke veldig glade i verken bønner elle grønnkål – i hvert fall ikke i den grad at de kunne spist såpass mye at det hadde holdt til hva kroppene deres trenger hver dag. Slik er det med andre næringsstoffer og vitaminer også – og det blir vanskelig å erstatte en viktig matkilde i kostholdet deres dersom de ikke liker det som er alternativet. Jeg er ikke villig til å ta noen sjanser med barna mine, eller at de skal risikere å bli feilernærte – så derfor ble det løsningen.
Håper dette var oppklarende. Ha en veldig fin avslutning på helgen deres!
God kveld, alle sammen! Håper dere har det bra, her storkoser vi oss med høsten og travle dager. I dag tenkte jeg å dele noen personlige tanker med dere fra den siste tiden, siden disse blogginnleggene ser ut til å slå så godt an hos dere!
❤️ Jeg har tatt meg en liten pause fra blogg i dag. Prøvd å ikke tenke så mye og hatt mest fokus på skolearbeid når jeg var på skolen, og barna når jeg først kom hjem. Ofte ligger alltid tankene om bloggen i bakhodet – hva jeg planlegger å skrive om de neste dagene, hvordan jeg skal formulere det, notere på mobilen mellom slagene i løpet av skoledagen og så videre – i dag valgte jeg en pause fra det. Smålig dårlig samvittighet for det nå i og med at klokken nærmer seg faretruende 21.00 om kvelden og bloggen enda ikke er blitt oppdatert i dag, men er det ikke dårlig samvittighet for bloggen – så er det dårlig samvittighet for barna og/eller skolen. Jeg tror jeg bare er nødt til å innfinne meg med at dårlig samvittighet er en del av livet, og at det er helt greit – så lenge det ikke egentlig er grunn til det, og at den dårlige samvittigheten ikke tar helt overhånd.
❤️ Jeg så barnefilmen Monsterbedriften i går med barna, og det er altså SÅ gøy å se igjen gamle barnefilmer jeg ikke har sett på sikkert 10 år. Siden jeg selv var et barn, og enda yngre enn det også. Det er så mye mer man legger merke til når man ser igjen slike barnefilmer som “voksen”. Det har slått meg flere ganger det siste halvåret – da det går i en del barnefilmer kan man si. Veldig morsomt å se dem igjen sammen med mine egne barn, filmer jeg husker godt fra egen barndom. Tenkte å lage et blogginnlegg med en liste med de beste barnefilmene du kan se sammen med barna dine/nevøer/nieser – eller som bare er koselig barndomsmimring for din egen del.
❤️ Veganere får mye kjeft om dagen. Noen tipset meg om saken om hvor noen veganere hadde reagert på norske barnesanger som på en måte normaliserte utnyttelse av dyr. “Bæ bæ lille lam” ble trukket frem som et eksempel. For meg er ikke akkurat det med barnesanger noen kampsak, men jeg klarer ikke å forstå all hetsen rettet mot veganere i kjølvannet av denne saken? Hva med å reflektere litt på egenhånd og prøve å tenke på hva enkelte veganere kan mene er problematisk, fremfor å avfeie? Poenget til veganerne ble i stor grad vridd på i overskriftene til media (Nrk, tv2.no etc)
Veganerne i saken spesifiserer jo faktisk at barnehager selv skal velge hvilke sanger de velger å bruke og synge med barna, men at de ønsker en mer åpen dialog rundt ords betydelse og hvilke holdninger vi har til dyr i samfunnet. Personlig har jeg for øvrig ikke noe i mot barnesangen “Bæ bæ lille lam” og synger den selv for barna mine, men er man virkelig så på vidda med å mene at man bør snakke med barn om hvilke holdninger man har til dyr? Skjønner ikke egentlig at det kan være noe negativt, men media elsker å blåse ting ut av proposjoner og spille på folks fordommer – her for eksempel – i form av fordommene som har med at veganere er ekstreme å gjøre. For meg ødelegger det kjernen av saken, hvilket er ufattelig synd. Her kunne vi faktisk fått til en god debatt.
❤️ Jeg har funnet ut at jeg har utviklet et hat/elsk forhold til hvor følelsesmessig vrak jeg har blitt etter jeg ble mamma. Det er selvfølgelig noe koselig over å være lettrørt, men det tar litt overhånd noen ganger og da blir det litt pinlig for min egen del. Jeg vet jeg har nevnt det tidligere, men det virker som om det bare blir verre og verre jo eldre barna blir.. Gud forby at jeg blir gravid igjen, da topper det vel seg fullstendig. Jeg kjenner klumpen i halsen bare jeg henter barna i barnehagen og ser hvor glade de blir..
❤️ Litt i tråd med forrige punkt. Som jeg nevnte på Snapchat her om dagen (Mammasom16) begynte jeg å se den nye Utøya-filmen som nå ligger på Netflix. Og vet dere hva? Jeg er enda ikke ferdig med den. Fordi jeg gråter. Og gråter. Og gråter. Og må ta pauser for å orke å se den. I dag så jeg 30 minutter til og var stolt. Og hadde mascara i hele ansiktet.
❤️ I dag var jeg innom favoritt-barneklesbutikken min her i Larvik, Miniklær. For dere som bor i Larvik eller i nærheten og har barn, vil jeg anbefale dere å ta en tur innom. De ansatte er alltid så hyggelige og de har så mye fint! Jeg får ingenting for å si dette, jeg bare synes det er viktig å støtte oppunder lokale virksomheter som tilbyr så mye fine og bra klær til de små. Spesielt i disse tider hvor sentrum av enkelte byer utvikler seg til å bli tomme på grunn av at kjøpesentrene tar helt over. Kjempefint med utvalg av både kjedebutikkene på kjøpesentrene og feks lokale – men da er det viktig å ikke glemme å bruke de lokale butikkene også, og ikke bare de aller billigste kjedebutikkene.
Klem fra noen som snart sovner på sofaen. Haha! Snakkes i morgen!
Endelig fikk jeg litt tid til å sette meg ned igjen. Legging av barn har vært en utfordring nå de siste dagene, og det er rett og slett utmattende.
Jeg prøver å ta til meg rådet jeg har fått fra lesere om å smile mer på bilder om dagen! Håper dere har lagt merke til det. Litt, i det minste. Jeg ser gjennom bildene og ser at jeg ser glad ut. Jeg tenker at om jenta på bildene ikke var meg, ville jeg aldri tenkt at noe var i veien om jeg hadde sett henne. Jeg så jo glad og fornøyd ut.
Så går det igjen opp for meg hvor lite som skal til for å skjule at man ikke har det bra. For man kan ikke se på noen om de har det bra eller ikke. Jeg har det bra om dagen. Som de fleste andre, vet jeg for øvrig hvordan det er å ha det skikkelig kjipt. Da mitt yngste barn fikk kolikk og gråt flere timer sammenhengende hver dag i 2 og en halv måned – vurderte jeg først å ikke si noe om det på bloggen i det hele tatt, og skjule det. Og det er åpenbart en grunn til at man tenker slike tanker hvor man vil gjemme bort det som ikke er så forbanna fint.
Det er så viktig å tenke på at man ikke vet hvordan noen har det på bakgrunn av om de ser glade ut. Om det ser ut til at de har det bra. Jeg er sikker på at jeg kunne fremstilt livet mitt helt perfekt uten at noen av leserne mine ville ha tenkt tanken på at noe kanskje ikke var helt bra. For hver dag, og hver gang man som blogger publiserer et blogginnlegg, og hver gang noen med en stor instagramkonto publiserer et bilde så tar man et valg: Man velger hvordan man ønsker å fremstille livet sitt.
Alt kan se helt perfekt ut. Hjemmet kan se plettfritt og perfekt ut. Det kan se ut som man har det perfekte kjæresteforholdet. Det kan se ut som at man lever problemfritt. Det er så enkelt å fremstille livet sitt perfekt. Alle kan gjøre det, det krever så lite. Det som krever noe er å innrømme at alt ikke er så perfekt som det kanskje ser ut til.
I dag har jeg vært rimelig sint, jeg måtte faktisk ta en liten pause fra skrivingen istad bare for å roe meg litt ned.
I dag fikk jeg nemlig et tilbud om å gjøre et reklame-blogginnlegg for en god slant med penger i løpet av september, og det er jo ikke så overraskende for de fleste, for nå er det jo sånn at bloggere får godt betalt for markedsføring – hvilket definitivt bare skulle mangle med tanke på hvor effektiv markedsføring på blogger er. Forskjellen fra tilbudet jeg fikk i dag, lå i at de ønsket at jeg skulle markedsføre kredittkort og forbrukslån. Av alle ting.
Jeg elsker bloggingen og skrivingen, men det er helt vilt hvor kynisk en del av denne bransjen er. Det gjør meg rett og slett uvel noen ganger. Når jeg ser andre bloggere takke ja til slike kampanjer, forstår jeg hvorfor blogger som yrke kan oppleve å ha et litt frynsete rykte. Alt kan tydeligvis kjøpes.
Men vet dere hva? En hvilken som helst stor blogger kan takke ja til alle tilbudene som kommer inn, og dermed tjene helt sykt bra. Det som faktisk krever noe er jo å si nei til de tilbudene som burde takkes nei til (og som det burde være lover mot!) Ved å vise at man har en viss integritet, og at ikke ens egen moral kan kjøpes vekk for den riktige summen med penger.
Plastiske operasjoner, fillers, forbrukslån, pelsklær, altså jeg kunne nevnt i fleng.
Jeg velger heller å takke ja til de tingene jeg faktisk bruker og/eller liker selv, så kan jeg alltid stå inne for all reklame jeg publiserer. Det er ikke det at jeg ikke tror at det finnes mennesker der ute som bruker og/eller liker både forbrukslån og pelsklær også, det er bare det at jeg finner det vanvittig uetisk å skulle markedsføre det som noe bra og nyttig.
Man bestemmer faktisk selv hva slags menneske man vil være, og om man ønsker at penger skal ha den verdien at man er villig til å la alt annet vike for det. Sunn fornuft, for eksempel.
1.”Dette skriver du KUN fordi du får betalt for det!”
Nei, jeg gjør faktisk ikke det.. Denne kommentaren har ikke jeg personlig opplevd å få tilskrevet mer enn en sjelden gang av noen som ikke kjenner til bloggen min, men jeg ser veldig mange andre får den – gjerne da det er snakk om reklame for et produkt eller en tjeneste. Når det er snakk bloggere som har dette som sin eneste jobb – så vil de fleste kunne velge og vrake litt når det kommer til hvem de ønsker å samarbeide med – ergo ville de nok ikke skrevet noe bare fordi de fikk betalt for det, men fordi de valgte å markedsføre akkurat dette produktet eller denne tjenesten i motsetning til veldig mye annet. Eksempelvis: Siden barna var små har jeg kjøpt en del leker fra det internasjonale leketøy-selskapet Fisher Price, barna har elsket lekene og jeg har med jevne mellomrom kjøpt nye. I slutten av. 2016 fikk jeg muligheten til å inngå et samarbeid med denne aktøren, og da gjorde jeg jo selvfølgelig det fordi jeg ville brukt produktene deres uansett, og fortsette å kjøpe dem uansett. Fratar det retten min til å mene noe, at jeg får betalt for å markedsføre noe jeg allerede liker og bruker? Selvfølgelig ikke. Hadde jeg ikke likt produktet eller tjenesten, ville du ikke sett noe om det på bloggen min. Sånn tror jeg virkelig det er for de fleste andre seriøse bloggere også – men ingen regel uten unntak og den pakka der.
2. “Du jobber jo ikke da. Du blogger”
Hva er det jobb defineres av som min ikke innebærer? Jeg forstår at det kanskje ikke ser ut som noen jobb når man klikker seg inn på en hvilken-som-helst blogg, og jeg påstår virkelig ikke at det er hardt og krevende fysisk arbeid – men det er en jobb, og det tar både energi og krefter å skulle jobbe med regnskap, nye bloggideer, skriving, bildetaking og bilderedigering, skape godt innhold og skrive godt – i tillegg til å holde seg aktuell og finne på nye ting. Jeg tenker mye på bloggen og selv om det ikke alltid trenger å være synlig i form av flere nye blogginnlegg hver dag, så jobber jeg flere timer med bloggen hver dag. Jeg synes det er veldig gøy å ha muligheten – så ikke tolk det som at jeg klager. Det ville jeg aldri gjort! Men det er klart det ikke bare er å sitte i sofaen og slenge ut et par innlegg hver dag, selv om jeg selvfølgelig forstår at det er lett å tenke at det er sånn det er.
3. “Slutt å blogge og bruk tiden din på barna dine istedenfor!”
– Et helt vilt forslag fra meg her: Kan det tenkes at jeg faktisk klarer begge deler? 😂 Jeg har jo takket være min jobb, en del ekstra tid med barna mine i hverdagen og muligheten til å hente tidligere/levere senere i barnehagen flere dager i uken. Hva med de i “vanlige” jobber? Ville du bedt de også bare slutte i jobben sin og bruke tiden på barna sine istedenfor? Slutter jeg å blogge må jeg jo ha en annen jobb, og da ville jeg jo fått betraktelig mye mindre tid med dem. Utrolig mye mindre, faktisk!
4. “Dette skriver du KUN for å få klikk!”
– Altså.. Selvfølgelig (!) skriver jeg nye blogginnlegg fordi jeg ønsker at leserne mine skal klikke seg inn på dem. Noe annet ville jo vært rart – jeg ønsker jo at noen skal lese det jeg skriver når jeg først skriver noe. Ganske åpenbart, og helt unødvendig å poengtere hver gang jeg legger ut noe.
5. “Bloggere… Jeg hater bloggere”
– For all del, men alle bloggere er jo ikke samme person da. Det kan jo faktisk tenkes at det finnes oppegående mennesker som blogger også, men hva vet vel jeg 😂 Jeg blogger jo!
Ha en kjempefin torsdagskveld videre, alle sammen! Snart helg ❤️
Titt og ofte er det noen kritikere som er innom bloggen min som lurer på om jeg ikke synes det er trist at så og si alle jenter på bloggtopplistene har “fikset” på utseendet i form av fillers, kosmetiske operasjoner og så videre. Og om jeg ikke synes det er trist at jeg også har bidratt til det. Planen er vel å stille meg litt til veggs, og det synes jeg er helt greit.
Jeg har lyst til å svare at jeg selvfølgelig synes det er utrolig trist. Jeg er dobbeltmoralsk, tenker du kanskje nå. Nei, for det går an å ha to tanker i hodet samtidig. Det er ikke enten eller, og takk Gud for det – en verden hvor det ikke var mulighet for å reflektere og å se flere sider av samme sak ville jammen meg vært en trist verden.
Samtidig er jeg litt sint, fordi det er så mange bloggere som skriver om hva de opererer eller fikser på i form av andre ting. Hva som er operert vises også gjerne flittig frem. Det som gjør meg litt sint er det som ikke vises frem.
For det dere ikke ser, er baksiden av å begynne å fikse på utseendet sitt i den grad jeg snakker om – ved hjelp av kosmetiske operasjoner og kanskje også mindre inngrep som fillers. Selvfølgelig individuelt, men jeg har opplevd baksiden som en påkjenning.
Personlig tror jeg oppriktig på at det skjer noe psykisk i det du begynner å fikse på utseendet på den måten – og om du ikke har gjort det tidligere, så tror jeg at man har veldig lett for å begynne å se seg selv som et prosjekt hvor noe alltid kan bli bedre eller finere. For det er jo så lett – akkurat det var noe som slo meg i etterkant da jeg valgte å gjennomføre noe slikt selv. Jeg forsto hvorfor noen fortsatte, og fortsatte og fortsatte å operere seg. Det begynte å gi mening, og jeg begynte å forstå menneskene bak skrekk-bildene vi ser av ihjelopererte mennesker fra Hollywood. For det er lett. Og har du pengene, så er nok veien enda kortere.
Hjalp operasjonen på akkurat det komplekset jeg slet med? Jepp. Fikk jeg nye komplekser? Jepp. Enda flere faktisk, for nå vet jeg jo at alt kan fikses på og hvor lett det er å få det gjort. Du blir blind.
En ting er jo å gjennomføre mageplastikk etter flere svangerskap når magen henger over knærne dine, eller brystløft/brystoperasjon om brystene dine er helt tomme/henger. Jeg mener ikke at jeg avgjør hvem som har rett til å operere eller ikke, eller at tomme bryster nødvendigvis er stygt – på ingen måte, men at jeg i disse tilfellene naturlig nok har forståelse for hvorfor noen opererer. Og så mener jeg jo at det på generelt grunnlag er mer akseptert å operere ting som ikke kan trenes bort eller bedre seg på egenhånd og som kanskje i tillegg er fysisk plagsomt (som feks løs hud ved mage og bryst i overnevnte tilfeller)
Jeg begynte plutselig å se forbedringspotensial i kroppsdeler jeg aldri har sett som noe problematisk tidligere. Men siden du vet at ting alltids kan bli bedre eller finere, så ligger tanken i bakhodet: Kanskje jeg burde gjøre dette inngrepet? Jeg tok meg selv i å sjekke priser på andre inngrep relativt kort tid etter jeg hadde gjort noe, og da måtte jeg fortelle meg selv at jeg nå var nødt til å tenke litt over hva jeg holdt på med. Hvor skal det i så fall slutte? Fettsuging av valker jeg ikke har, botox i rynker som ikke eksisterer i det 20-år gamle ansiktet mitt? Det er jo faktisk galskap.
Jeg forstår at det kanskje er fristende når influencere skriver om operasjoner med før/etter bilder hvor resultatet ser flott ut, det kommer frem detaljert informasjon, og gjerne hvor det ble gjort også. Du som er yngre og kjenner på mye press for å se ut på en bestemt måte, ender kanskje opp med å sjekke priser på ulike inngrep eller fillers, og undersøke videre. Tror jeg at det er fristende når slik informasjon blir tilgjengelig og man innser hvor “lett” det er? Opplever jeg at det har vært fristende? Absolutt!
Derfor føler jeg meg helt nødt til å opplyse litt om baksidene. Jeg vet at det jeg skal si nå ikke er så sosialt akseptert å si, men jeg velger å være ærlig: La oss si det ikke nødvendigvis ligger noe dypere bak det, enn at du har ett kompleks du vil fikse på. Ja, du blir trolig kvitt det ene komplekset ditt hvis du opererer deg og går til en ordentlig kirurg som naturligvis vil vite hva han driver med, som jo de fleste oppegående som velger å gjennomføre en operasjon gjør. Men tror du at det stopper der? Tror du at du aldri vil kjenne på det å være usikker igjen på den måten, at andre komplekser umulig kan dukke opp?
For i det du velger å legge deg under kniven, så vedkjenner du at det er ting ved din kropp og ditt utseende som kan bli enda bedre og enda finere. Og at du sånn som du er, ikke er bra nok. Og jeg tror dessverre ikke den tankegangen og det fokuset nødvendigvis stopper med bare en operasjon.
Det er mange av dere som etterlyser mer om hva som skjer med barna om dagen, hvordan det går med utviklingen til minstemann, og hvordan de har det. Som jeg har sagt tidligere så vil det ikke være noen detaljerte oppdateringer med informasjon om barna lenger. Men det jeg kan si er at de har det superfint. De vokser slik de skal, de utvikler seg slik de skal, og de gjør meg utrolig stolt.
Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive det uten å dra inn klisje på klisje – men det er så rart hvordan jeg tidligere aldri følte at tiden gikk fort nok, mens nå føler jeg at den aldri går sakte nok. For det slo meg i dag tidlig, da barna sitter og leker med hverandre på gulvet. Det føles ikke som at det var så lenge siden jeg satt med 25 ekstra gravidkilo og lurte på hvordan de kom til å se ut. Hvordan personligheten deres var. Om de kom til å leke fint med hverandre. Og nå løper de etter hverandre og jeg synes det er så rart hvordan tiden bare går og hvordan livet bare går videre uansett hva. Uten å ta hensyn til mødre som trenger litt tid til å klare å henge med.
For i dag savner jeg lukten av baby.
Jeg savner dette smilet om morgenen. Og det lille ansiktet som gjemmer seg bak dyna.
Jeg savner å ikke være bekymret for at babyen min skal kunne gå bort og tygge i stykker fjernkontrollen slik han gjorde med det to forrige. Eller nei, kanskje ikke akkurat det.
De bittesmå tøffelskoene.
Jeg savner at de ligger ved siden av meg og holder hånda mi som om de aldri vil slippe den. Nå har de det for travelt med å leke med det nye lekekjøkkenet sitt (og stappe lekekjøkken-ovnen full av traktorer og tog mens de ler hysterisk)
Så må jeg minne meg selv på stresset med babyer og tøffe svangerskap. Og kolikken. For det savner jeg jo ikke. Faktisk er det også enkelte dager jeg ikke en gang trenger å minne meg selv på det heller, jeg trenger bare å ha med meg to trassige barn på matbutikken og så klarer jeg ikke tenke tanken på at jeg savner det i det hele tatt.
Vet dere hva jeg synes er litt morsomt å lese om? Folks upoplære meninger. Altså at noen skriver om egne upoplære meninger. Det er selvfølgelig veldig mye som skrives om som jeg blir provosert bare av å tenke på, men samtidig skaper det også debatt. Og debatt er sunt. Derfor tenkte jeg å skrive om det jeg innbiller meg at er en av de mest upopulære meningene jeg har i dag.
Jeg skjønner at jeg er i ferd med å stikke hånden min inn i et vepsebol nå – men med tanke på overskriften jeg har brukt til dette blogginnlegget, er vel både dere og jeg klar over hva vi går til nå. Til tross for at det ikke på noen som helst måte er intensjonen min å provosere ved å skrive om dette.
Dette er en av mine upoplære meninger: Jeg fatter ikke hvorfor vi beskytter pedofile som gjør straffbare handlinger i så stor grad som jeg opplever at samfunnet vårt gjør. Jeg har opptil flere ganger vært vitne til at navn på drapsmenn frigjøres – så det er jo tydeligvis greit i noen tilfeller, men ikke med pedofile som begår helt horrible, straffbare handlinger? Skal ikke påstå at jeg har satt meg fullstendig inn i alt det juridiske når det kommer til frigjøring av navn og når det er greit eller ikke greit, det er bare noe jeg tidvis har stusset veldig over.
Jeg er vanligvis ikke for noen gapestokk altså, og mener ikke at loven burde tas i egne hender med lynsjemobb og hele pakka – men jeg kjenner faktisk at jeg blir ordentlig provosert av tanken på at pedofile som ødelegger barns liv skal beskyttes og skjermes – for grusomme valg de selv har valgt å gjennomføre. Unnskyld om jeg ikke trår så forsiktig som jeg kanskje burde nå, jeg forstår selvfølgelig at temaet er litt mer komplekst enn jeg muligens legger det frem.
Hovedpoenget mitt er egentlig bare at jeg ikke forstår hvorfor pedofile av alle mennesker som begår straffbare handlinger skal beskyttes, når andre forbrytere som dreper, torturerer og i det hele tatt kan få navnene sine frigjort i feks media. Alt ettersom.
Et klassisk argument mot offentliggjøring av navn på pedofile er at det vil gå ut over uskyldige familiemedlemmer. Jeg tviler ikke et sekund på at det kan komme til å skje, og at det muligens allerede har skjedd i de byene i Norge hvor det en eller annen gang har kommet frem at noens far, onkel eller bestefar er pedofil. Jeg har også hørt om barn av pedofile som har valgt å ende livene sine fordi de ikke klarte å få flere kommentarer om at “pappa/onkel/bestefar er pedo” – og det er jo helt umenneskelig tragisk. Forferdelig er det.
Men burde ikke den pedofile som valgte å gjennomføre en straffbar, grusom handling tenkt litt på familien sin og konsekvenser før han valgte å gjennomføre den straffbare handlingen? Hvorfor skal egentlig ansvaret for å tenke på konsekvenser ligge på andre? Sånn rent hypotetisk: De pedofile som har begått straffbare, grsomme handlinger og blitt tatt for det – har jo vært klar over hva de gjorde og at det var straffbart. De var nok også klar over at det er en risiko for å bli tatt, og at familien deres ville funnet det ut – med andre ord, de vet at ufattelig mye står på spill. Likevel velger de å gjennomføre den straffbare handlingen.
Jeg skjønner at det nå kanskje fremstår som at jeg tenker som at vi skulle levd i en forbilledlig og ideell verden, og det vet jeg utmerket godt at vi ikke gjør. Men for meg er det vanskelig å ikke tenke de tankene likevel.
Jeg har mange flere upoplære meninger på lager, så si ifra om dette er noe dere kunne tenke dere som en fast spalte – uavhengig om dere er enige i meningen min eller ikke 🙂
