UKENS SPØRSMÅL: ABORT, VENNER, POPULARITET ++

«Hører ofte at bloggere med en del følgere opplever at folk vil bli venner med dem for å få popularitet og status. Opplever du at du er populær og at folk vil bli venner med deg, kanskje for popularitet?»

– Haha, jeg er ikke akkurat Kim Kardashian da – men du er veldig søt som stiller dette spørsmålet. Selv når bloggtallene mine har vært som høyest og man per definisjon vil si at en stor blogger er “populær” har jeg aldri valgt å referere til meg selv som populær – det hadde bare blitt sært og fokuset mitt er ikke der i det hele tatt. For meg er jeg den jeg er, og sånn har det alltid vært. En 20-åring med en jobb jeg er veldig glad i – bloggen min. Jeg har tidligere opplevd at noen sender mye meldinger og åpenbart ønsker å bli bloggere selv og som åpenbart håper på litt promotering og følgere – men det merkes fort om de ser på meg som “Jessica” eller “Mammasom16”. Så lenge jeg har den fine vennekretsen min som jeg har kjent ganske lenge nå, og de har meg, så er jeg storfornøyd med det.

«Hvorfor har du ikke lappen? Tenker du å ta den? Ikke ment kritisk, kun av nysgjerrighet. Det gjør reising med små barn (og reising generelt) enklere.»

– Det er helt greit å stille kritiske spørsmål også, altså! Men tolket ikke ditt spørsmål slik, det skal du vite. Jeg har ikke prioritert å ta lappen fordi jeg helt ærlig ikke opplever at jeg har et behov for den enda. Vi bor særs sentrumsnært og tross at det er et lite stykke til barnehagen (15 min gange) synes jeg det er utelukkende positivt å bli “tvunget” til å bevege meg litt ekstra i hverdagen. Om jeg så må stå opp litt tidligere i hverdagen, så går det helt fint. Det har nok også litt med at tiden ikke har strukket til å gjøre – samtidig lyver jeg jo om jeg sier at jeg ikke hadde rukket det bare jeg hadde prioritert det da jeg var hjemmeværende – men da tenker jeg også at det er grunn til at jeg ikke gjorde det – at vi følte at hverdagen går veldig fint uten. Med det sagt – før guttene starter på noen aktiviteter, føler jeg meg nødt til å ha lappen. Derfor er det nok ikke veldig langt unna, men jeg stresser ikke så lenge vi ikke kjenner på behovet i det hele tatt. Håper dette virket litt oppklarende, er stadig vekk noen som lurer på hvorfor i alle dager jeg ikke har tatt lappen. Haha! Jeg forstår tankene deres!

«Hei Jessica! Jeg lurer på hva du synes om at KRF har gitt ut forslag om totalforbud mot abort?»

– Vet ikke hvor jeg skal starte. Skal prøve å holde meg kortfattet her, men skal ikke nekte for at slike forslag overrasker meg såpass at jeg begynner å lure på hvilket år vi egentlig lever i. Jeg er for at kvinner skal kunne bestemme over sin egen kropp. Abort kan være riktig, men også feil – på samme måte som at å beholde barnet kan være riktig, men også feil. Det er ikke uansvarlig å ta abort om man blir gravid i ung alder, det er uansvarlig å ta på seg et ansvar man ikke har resurssene til å klare. Fakta er; Vi kan endre abortloven. Vi kan nekte kvinner å bestemme over sin egen kropp. Men det vil fortsatt være kvinner som vil forsøke å utføre en abort, lovlig eller ikke. Så da har vi valget, enten er det lovlig og det blir gjort på en skånsom måte på sykehuset under kontrollerte forhold, eller, vi kan nekte å utføre abort i Norge og resultatet vil bli at kvinner vil dø i forsøket. Jeg forstår åpenbart at KRF er et kristelig parti og klarer å respektere hva de mener tross at jeg er sterkt uenig.

Noah som vinket til oss på ultralyd da jeg enda gikk gravid med han ✋🏼

«Spør ikke for å være frekk, men har du venner/noen å være sammen med i friminutter o.l. på skolen? Er det vanskelig å være såpass mye eldre og i en annen livssituasjon enn den gjennomsnittelige vgs1-eleven? Synes du prater mye om karakterer og prøver når det kommer til skolen, men ingenting om det sosiale.»

– Denne kommentaren dukket opp for flere dager siden i kommentarfeltet mitt her på bloggen, så beklager at jeg ikke har fått svart deg som skrev denne tidligere. Fikk tilsendt at det var noen flere som lurte på dette også. Jeg har alltid noen å være sammen med og har kommet inn i en utrolig fin klasse som har tatt meg veldig godt i mot. Jeg skal innrømme at jeg hadde mine tanker før jeg startet om at de jeg startet med faktisk skulle være 4 år yngre enn meg – men det viste seg fort at jeg møtte meg selv i døren. Jeg synes ikke det er vanskelig at jeg er eldre enn dem, de overrasker meg stadig vekk med alt de kan og hvor hyggelige de er. Av og til kan jeg minnes meg selv på den alderen (15-16 år) før jeg fikk barn, og skjemmes litt. De er en gjeng med skikkelig oppegående, flinke og modne unge mennesker. Jeg stortrives i klassen min, og har nok vært veldig heldig!

«Hvilke andre studier er det du vurderer? Jeg lurer på psykolog og to studier til selv, bare til neste år! Litt morsomt å se om vi tenker det samme her!»

– Skulle ønske jeg hadde baller nok til å svare på dette! Inntil jeg har karakterene mine å vise til svart på hvitt, tror jeg at venter med å svare på dette. Utrolig gøy at du også tenker på psykolog, da!

«Har du noen gang angret på navnene du gav barna dine? Hva ville du eventuelt kalt dem om du kunne velge på nytt?»

– Jeg har aldri angret på navnene pappaen deres og jeg ble enige om, nei! Det er blitt en del av hvem de er for meg, så navnene deres ville jeg aldri byttet om. Jeg synes de har fått navn som passer dem helt perfekt.

«Har du sluttet å smile med tennene på bilder igjen? I så fall Ikke slutt med det! Husker at du aldri gjorde det før!»

– Nei, jeg har ikke det. Men det er koselig at dere etterlyser!

«Hva kler du barna dine i om dagen? Har ei datter selv på ca samme alder, og synes det kan være vanskelig ettersom det er minusgrader og snø den ene dagen, og mildt og 9 grader dagen etter..»

– Skjønner så veldig godt hva du mener! Det er litt sånn på denne tiden av året. Her går det i ull, ull og mer ull. Evig takknemlig for all den hjemmestrikkede ullen vi har fått av de vi kjenner til barna. Det kommer så utrolig godt med! M. Ull har temperaturregulerende egenskaper, og varmer på en annen måte enn feks fleece. Men fleece er sikkert fint i noen tilfeller det også, for all del! Men ull brukes det mest av – spesielt for barna. Ullundertøy under vanlige klær hele vinteren er helt topp i barnehagen.

«Har du mye fravær fra skolen?»

– Jeg har, utrolig nok, bare et fåtalls timer fravær. Og jeg har dokumentert alt jeg kan dokumentere, så har kun 1,5 time såkalt udokumentert. Må nok tilbake til legen min neste uke for å få dokumentasjon på det også. Blir noen legetimer i år, får en si!

«Siden du skrev at du ønsker deg en gutt neste gang du eventuelt blir gravid, ville du da tatt abort om babyen skulle vise seg å være en jente?»

– Dette har jeg fått overraskende om mange spørsmål på mine andre sosiale medier etter at jeg skrev dette blogginnlegget. Selvfølgelig hadde jeg ikke tatt abort om en fremtidig baby skulle vise seg å være jente (!) Det er reinspikka GALSKAP! Finnes det faktisk noen som gjør det? Jeg sliter med å kunne forstå det. At man kan ønske seg ett av kjønnene er selvfølgelig helt greit – et ønske er et ønske, og ikke på noen som helst måte et krav. Men å fremprovosere en abort ene og alene fordi det har “feil” kjønn – nei, det kunne rett og slett ikke falt meg inn.

Takk for alle som har sendt inn spørsmål denne uken også! Morsomt at dere fortsatt har så mange ulike spørsmål, tross at jeg har svart på spørsmål på bloggen med jevne mellomrom i 3 og et halvt år nå.

Endelig er det fredag og jeg gleder meg alt for mye til denne helgen. Spise god mat, ta godt vare på og få tilbrakt mye tid med guttene mine, og få slappet av og tatt meg en pause fra hverdagen. Ønsker dere alle en veldig fin helg!

JEG ER SÅ GLAD JEG GJORDE DETTE!

Hei dere! I dag skulle jeg egentlig publisere et blogginnlegg hvor jeg skrev litt om debatten som har gått som en farsott på nett de siste døgnene – om ihjelsponsede mammabloggere og Instagram-mødre. Jeg legger sjela mi i blogginnlegg om viktige tema – så derfor rakk jeg ikke å publisere det i dag!

I dag tenkte jeg derfor å tipse dere som kanskje har vært mødre en stund allerede, som nylig har blitt det og dere gravide om å lage minnetavle! Det er også kalt minneramme. Greia går vel egentlig ut på å lage en slags ramme eller tavle med minner fra barnets første tid her i verden. Jeg har mistet helt tellingen på hvor mange ganger jeg har tenkt på hvor glad jeg er for at jeg lagde en slik til hver og en av barna. Det trenger ikke å ta lang tid, være noe særlig avansert eller noen ting i det hele tatt! Det er i grunn bare et mini-DIY prosjekt som er litt ekstra koselig å lage, synes jeg i hvert fall.

Til tross for at jeg lagde en slik i løpet av det første leveåret til guttene mine, så er det heller ingenting som står i veien for å gjøre det når barna er blitt noe større også. Det er kanskje bare litt større sannsynlighet for å glemme litt av hva barnet brukte mye av den første tiden – spesifikke ting som den første smokken, ultralydbilder, etc. Når det er sagt, kan jo minnerammen/minnetavlen fylles med hva enn du vil.

Dette trenger du:

Lim – evnt dobbeltsidig teip. Dette til å feste de ulike småtingene på tavlen eller rammen du har valgt ut.

En slags tavle eller ramme – vet at mange bruker Ikea-bilderammer som er ekstra tykke. Jeg har brukt både en tavle kjøpt på bokhandel, og et helt vanlig lerret.

Den første smokken, ultralydbilde, de første tøflene, kanskje til og med det første babyantrekket eller kjolen? Det er så mange muligheter for hva man kan bruke.

Eventuelt klistremerker (Nille og bokhandlere har masse forskjellig) saks, og glansbilder (Okei NÅ følte jeg meg gammel)

⭐💙🍼👶🏻📘📎

Jeg er så trøtt at jeg snart sovner her, så jeg får komme meg i seng før jeg skal tilbake på skolen i morgen og barna i barnehagen. I tillegg til blogginnlegget jeg holder på med som jeg nevnte innledningsvis, tenkte jeg også at jeg i morgen kunne fortelle dere litt om hvordan uken vår ser ut foreløpig, og noe om hva vi skal finne på og gjøre denne uken. Ønsker at dere får en grei mandag i morgen, og håper dere har det fint 😊

LITEN, MEN SÅ PERFEKT

Noen ganger trengs det ikke så mange ord. Bare bilder.

TANKER ANGÅENDE ALT SOM SKJER FOR TIDEN

Hei dere, og riktig god fredag! I dag tenkte jeg å dele noen egne tanker med dere fra den siste tiden og som har med alt som skjer om dagen å gjøre.

♥ Jeg fikk den første karakteren min på skolen denne uken, og dere aner ikke hvilket nervevrak jeg var i forkant av det. Det er første gangen på veldig lenge jeg har blitt så overrasket over min egen reaksjon. Jeg satt og analyserte alt jeg hadde gjort og ble helt på gråten til slutt fordi jeg var så redd for at jeg skulle få en dårlig karakter. Det gikk for øvrig bra altså! Det er så viktig for meg at jeg går ut med de beste karakterene jeg kan få disse to årene – og jeg er klar over at det kanskje kan høres litt ekstremt ut for noen, men jeg føler et enormt ansvar ovenfor barna mine med å gjøre det bra. Føler at jeg skylder dem såpass, hvis dere skjønner. Dessuten synes jeg tanken på at når jeg er ferdig med videregående og ikke skal komme inn på de studiene jeg ønsker av den grunnen at jeg ikke hadde gode nok karakterer, og dermed ikke godt nok snitt – er så forferdelig tåpelig. Spesielt når jeg vet at jeg er kapabel til å få gode karakterer i de fleste fag minus matte, hvor jeg håper på å lande midt på treet. Så jeg kunne helt sikkert ha slappet av og roet ned noen hakk, men jeg har ikke lyst til å risikere å ikke kunne gå de studiene jeg ønsker – uavhengig av hva det skulle ende opp med å bli.

♥ Når vi først snakker om studier: I det siste har jeg sjekket at psykologi-studiene jeg i utgangspunktet ønsker å gå når jeg er ferdig med VGS, befinner seg i Tromsø, Bergen, Trondheim og Oslo. Her er jo rett og slett alle stedene uaktuelle, med tanke på barna og hverdagen de har her i Larvik. Jeg kan ikke flytte dem rundt for å få gå på de studiene jeg personlig helst vil, så egoistisk kan jeg ikke tillate meg å være. Kanskje jeg finner på noe lurt i løpet av de to-tre neste årene. Ellers må jeg jo bare innse at barna må komme først, og finne på noe annet! 

♥ Da jeg frontet veganisme og vegetarisme for et par uker siden i et blogginnlegg, som jeg pleier å gjøre med jevne mellomrom her på bloggen – så fikk jeg høre at jeg burde vise til flere kilder om at soya ikke er hormonforstyrrende. I og med at mange veganske og vegetariske produkter inneholder nettopp soya i ulik form. Soyamelk, soyafløte, soyafarse etc. Har for øvrig tenkt litt i det siste på det morsomme faktum at så mange er livredde for å spise soya når det er blitt motbevist at det ikke er hormonforstyrrende, men at det er en myte – samtidig som de drikker masse kumelk. Kumelk kan jo uten tvil virke hormonforstyrrende, i og med at kuene er nødt til å være gravide når melken blir tappet av dem – og melken vil derfor naturligvis inneholde både østrogen og progestron. Er ikke ute etter noen stor diskusjon om dette, ei heller er dette noen type angrep mot dere som drikker kumelk – for det har jeg ingen problemer med å respektere. Synes bare det er rart hvordan noen som er livredde for å spise soya fordi de mener det kan inneholde hormonforstyrrende stoffer (dette er det jo en stor diskusjon rundt) samtidig har ingen problem med å drikke noe som man vet inneholder hormoner og dermed kan være hormonforstyrrende? Skal man følge den tankegangen, ville jeg mye heller gått for alternativet hvor det var en sjanse for at noe var hormonforstyrrende, enn å helle nedpå noe man visste var det. Bare en liten tanke her altså.

♥ Jeg sliter så vanvittig med søvnparalyse for tiden, og det er så slitsomt! Kanskje noen av dere lesere gjør det samme? Hvis du ikke har hørt om søvnparalyse før, så er det en tilstand som skjer når man sover. Gjerne ved innsovning eller når man er i ferd med å våkne, altså i det siste steget i søvnen. Tilstanden er slik at hjernen våkner før kroppen gjør det – så man sover, men man føler at man er lys våken. Man kan ikke bevege seg, men kan for eksempel se rundt seg. Siden dette også er en type søvn, kan man også ha mareritt – men når hjernen din er “våken” og du kan se rundt deg når du har søvnparalyse, så vil marerittene være veldig virkelige. Et slikt hadde jeg i natt, hvor jeg så at noen sto rett foran meg, foran sengen hvor jeg lå. Så det endte opp med at jeg etter en stund begynte å hyle i søvne og vekket minstemann.. Følte meg passe dum da jeg våknet for alvor. Og var jo livredd, selvfølgelig! Heldigvis er det ikke farlig, og 65% av alle vil mest sannsynlig oppleve det i løpet av livet. For drømmen var selvfølgelig ikke virkelig, men jeg trodde det siden disse marerittene som gjerne er forbundet med å ha søvnparlayse – er voldsomt virkelige. Det finnes flere dokumentarer om dette som jeg anbefaler dere å se! Blant annet “The nightmare” som ligger på Netflix.

Ønsker dere en superfin helg, og håper dere har det like fint som jeg har det om dagen. For det har jeg virkelig!

JEG NEKTER Å AKSEPTERE DET

I dag hadde jeg en samtale med 3-åringen min som fikk meg til å tenke. 

Et fly suser over himmelen mens vi går en tur med lillebror i vognen i nabolaget og 3-åringen min holder hånda mi.

“Oi! Et fly! Husker du at vi kjørte fly, mamma? Med bestemor?” sier han. Jeg tar meg selv i å bli smålig overrasket over hvor flink han er til å si setninger.

“Hehe, ja, det husker jeg vet du. Lillebror var også med. Husker du at du var litt redd? – Selv om det gikk veldig fint?” spør jeg forsiktig.

Han ler litt før han svarer lattermildt: “Jeg var ikke redd mamma, jeg er stor tøff gutt”

Og da slår det meg: Noen ganger har jeg lyst til å spørre gutten min om han kanskje føler et press som innebærer ikke vise følelser, åpne seg, eller vise seg sårbar – om han hele oppveksten sin blir fortalt fra samfunnet hvor innmari tøff han er. Men han er alt for liten til å svare på det nå, og når han i fremtiden kan svare utfyllende – er det kanskje litt for sent?

“Vet du hva, det er helt greit å være litt redd innimellom. Alle er det. Spesielt når man gjør noe for aller første gang, som for eksempel da vi kjørte fly. Du er fremdeles en tøff og stor gutt selv om du kan kjenne på det å være litt redd noen ganger. Det må du huske på” sier jeg. Men jeg har fremdeles en liten klump i magen fordi jeg vet at han også påvirkes.

Jeg synes det er interessant hvordan samfunnet er lagt opp til at gutter skal være tøffe og “tåle litt” – samt ikke vise seg sårbare, mens jenter skal kunne snakke om følelser i hytt og gevær og vise seg sårbare uten problemer. Jeg forstår at dette er kjønnsroller som sitter ganske dypt i mange av oss, men jeg kommer ikke til å sitte og se på at guttene mine undertrykker følelsene sine simpelthen fordi samfunnet både direkte, men kanskje mest indirekte – forteller dem at de MÅ være tøffe. Jeg ønsker å lære guttene mine at de kan være både tøffe og redde på samme tid, og at det som kanskje kan være tøffest av alt – er det å tørre å vise seg sårbar.

E-N-D-E-L-I-G!

Godt over 1,5 år tok det – men endelig kom dagen (les: natten) 😂

Jeg gråter ikke

Sommeravslutning i barnehagen. Ny barnehage til høsten for begge barna.

Barnehagepermen til min eldste sønn som jeg plutselig fikk i hendene. Det ble servert kake og saft, og pappaen hans tok med seg gutten vår for å hente. Så da var det bare permen og meg da. For et par minutter, i hvert fall. Og det tror jeg holdt med det første.

Bilder fra den første barnehagedagen hvor jeg var gravid med lillebror, bilder med vennene hans og bilder med dyktige og flotte ansatte som han er blitt så glad i. Alle tegninger, bilder, latter, lek og kos. Jeg skjønte raskt at skal jeg komme meg gjennom denne helskinnet uten å ende opp med å sitte der som et barnehagebarn selv og hulke, så må jeg blunke intenst og bla littegrann fortere.

“Om jeg gråter? Jeg gråter ikke” sier jeg raskt mens jeg smiler når de kommer tilbake med saft og kake, og jeg sitter der med eyeliner under øynene og ser ut som en pandabjørn med permen i hendene.

JEG SAVNER DET!

I dag fant jeg igjen så mange feriebilder som hadde havnet et helt annet sted blant bildene mine – sett bort i fra det siste bildet da – men det måtte jeg bare ha med uansett fordi jeg er så glad i det. Haha! Når jeg tenker meg om, så delte jeg egentlig ikke så voldsomt mange bilder fra ferien i vår da vi var i Spania i fjor – noe som egentlig er helt greit. Det var så gøy å finne enkelte bilder at jeg tenkte jeg måtte dele de med dere og fortelle dere hvor mye jeg gleder meg til neste tur! Da jeg var ute i Sibir-kulden tidligere i dag med Leo og Noah, så klarte jeg ikke annet enn å tenke på hvor mye jeg savner dette – men igjen så er vi jo faktisk straks i april 🙌 Tenk det! Føles ut som at det har vært vinter og januar i et helt århundre snart 🙈

Jeg nyter forresten at det er lyst ekstra lenge om kvelden nå, det gleder en bloggers hjerte skal jeg si dere. Det er helt håpløst om vinteren når det blir mørkt som svarte natten klokken 15:00 om ettermiddagen, så at den tid er forbi gjør meg virkelig ingenting. Ellers, altså sett bort i fra mimringen i dag, så har barna tid med pappaen sin – noe som alltid er koselig for alle parter. Jeg er glad barna har et så nært forhold til pappaen sin ❤️

Nå skal jeg rett og slett legge meg til å sove litt mens barna er med Fredrik. Håper dere har hatt en fin start på uken! 

TIL LEO OG NOAH ❤️

I dag fikk jeg endelig den siste av to etterlengtede pakker i posten! Litt nytt til guttene mine og den nye garderoben deres. Siden det er en god stund siden jeg har brukt en del penger på barna – (altså, ikke misforstå – jeg kjøper selvfølgelig gode sko, klær etc til guttene når enn de skulle trenger det) så fikk jeg nesten litt dårlig samvittighet etter å ha kjøpt dette. For trenger de virkelig dette? Svaret på det er nei, annet enn kanskje skoene som er nye vårsko. Grunnen til at jeg får litt dårlig samvittighet er fordi jeg det siste året har blitt enda mer bevisst på forbruket mitt, og prøvd å ikke kjøpe bare for å kjøpe. Jeg føler at jeg har vært flink til å overholde det, det er fornuftig å stille seg selv noen spørsmål før man kjøper ting til barna – av erfaring vet jeg at det er veldig enkelt å havne i “kjøpe bare for å kjøpe”-fella, for det er jo gøy å kjøpe ting til dem. Men det er jo greit å begrense det litt også. Når det er sagt, så tror jeg guttene blir veldig fine i de nye klærne og skoene sine – selv om det enda er en liten stund til de kan bruke det ute i vårsolen 👟👖👕🖤

Ellers har det vært en rolig dag for oss, jeg er fortsatt ikke helt i form så jeg prøver å ta ting litt rolig slik at jeg er helt frisk til jeg reiser på fredag. I morgen skal jeg jobbe videre med prosjekt-få-orden-i-leiligheten-vår, samt kvalitetstid med minsten på dagtid, og få besøk av ei venninne på kveldstid når Fredrik er vel hjemme fra jobb og Noah sover.

Akkurat nå har Noah sovnet for en liten stund siden – han sovnet senere enn vanlig i dag fordi han holder på å få nye tenner igjen stakkars. Så nå ligger Noah sovende på Fredriks bryst i andre enden av sofaen hvor jeg sitter, mens Fredrik følger med på fotballkampen som står på lavt i bakgrunnen. Jeg spurte Fredrik akkurat om Noah ikke skulle legges i sengen sin snart, men Fredrik ristet forsiktig på hodet og sa “Men han sover jo så godt her hos pappaen sin” 😍

Nyt kvelden videre, vi snakkes igjen snart!

DU ER SÅ MYE MER ENN DET

“Så fin han er!”

“For en tøff og pen gutt!”

Jeg ser deg når du smiler når du får komplimentene, med tennene du fikk så tidlig. Med munnen du samme morgen testet leppestiften til mamma på. For du er snart 3 år, og jeg vet at du liker å høre at du er fin. Og du er fin. Og du er tøff. Men hva tjener du på å bli påminnet dette mange ganger hver eneste dag?

Det er alltid koselig når noen kommenterer barnas utseende når vi er ute i selskaper, på tur, eller på større sammenkomster – det er ikke det. Jeg tror på ingen måte at det er ment som noe annet enn et koselig kompliment. En fin ting å si. Men 3-åringen min, i likhet med så mange andre små barn der ute, er så mye mer enn det.

Han er latter, han er glede, han er smart, han er morsom. Han er en sol på en grå dag, og er i likhet med den kjempefine 4 år gamle jenta med den kjempefine kjolen – så mye mer enn bare “fin”! 

OK da – nå tenker du sikkert at jeg ser denne saken i svart hvitt. Jeg gjør ikke det. Jeg blir ikke sint om du kaller sønnen min fin, og selvfølgelig skal man få lov til å kalle andre barn, både gutter og jenter, for både fin og pen. Det er flere nyanser her! Men hvis vi skal bygge barns selvtillit, så vi må se dem for den de er. Gi dem tro på seg selv og den de er, ikke minst gjøre dem trygge på seg selv og den de er – ikke bare på utseendet deres. Utseendet er jo bare et skall.

Det handler om å prøve å gi færre kommentarer som går på utseende, og kanskje komme med flere kommentarer som går på de positive sidene til barnet man ikke kan se med det blotte øyet, istedenfor.

Og misforstå ikke, jeg er på ingen måte uskyldig med å komme med slike kommentarer selv. Når min gutt på straks 3 år har pyntet seg med finskjorten sin helt på egenhånd, så er det lett for meg som hans mamma å fortelle han hvor fin han ble. Veien er ikke lang. Men jeg tar meg selv i det, og prøver heller å si at han ser så stolt ut i finskjorten sin, eller at han ser så lykkelig og fornøyd ut.

Satt på spissen: Noen ganger har jeg lyst til å spørre gutten min om han kanskje føler et press som innebærer ikke vise følelser, åpne seg, eller vise seg sårbar – om han hele oppveksten sin blir fortalt hvor innmari tøff han er. Men han er alt for liten til å svare på det nå, og når han i fremtiden kan svare utfyllende – er det kanskje litt for sent?

Noen ganger tenker jeg bare at vi kanskje skal droppe standardkommentarer som “Hei, for en tøff gutt du er i dag!” eller i små jenters tilfeller: “Så utrolig nydelig du er i kjolen din i dag!”

Jeg vet at de nærmest kan komme automatisk, kanskje nesten uten at vi tenker over det en gang – fordi vi vet at det gleder små gutter å høre at de er tøffe, og fordi vi vet at det gleder små jenter å høre at de er nydelige. 

Men kanskje de blir glade, og til og med enda gladere, hvis vi også viser dem at vi ikke bare ser hvordan de ser ut, men hvem de er. Og at vi setter pris på dem som individer.

Inspirasjonskilden min finner du her: https://www.huffingtonpost.com/lisa-bloom/how-to-talk-to-little-gir_b_882510.html