Happy Halloween alle sammen! Jeg så at det var flere som feiret Halloween i helgen med barna, her valgte vi å vente til den faktiske dagen som er i dag! Barna skjønner ikke så mye av Halloween enda, men de synes det var veldig gøy å få på seg noen enkle, men fine kostymer. Leo har vært en engel i dag (ikke så ulikt alle andre dager) og Noah har vært en liten bjørn. Leo elsker å kle seg ut, så det passet midt i blinken for han!
Vi har hatt en liten feiring her hjemme, siden jeg synes barna er for små til at vi kan gå knask og knep med dem ute. Jeg lagde oransje gelè med vaniljesaus til dem i et lite porsjonsglass i dag, hvilket var veldig stas for de små.
Jeg har sett så mange sure foreldre kjefte rundt seg på Facebook i dag om Halloween, og skulle ønske det var mulig å sette litt egne tanker og meninger til side for at barna skal få en fin kveld. Helt greit om du har valgt å ikke feire Halloween, ingen skal tvinge deg til det, og ingen skal tvinge deg til å dele ut godteri til de som eventuelt måtte dukke opp på døren din i dag heller. Men barna dine har kanskje gått og snakke med klassekamerater om dette og gledet seg en stund allerede. Snakket om hva de har lyst til å kle seg ut som, hvem som skal ha Halloween-fest, og vært spent på hvordan dagen blir hjemme med mamma og pappa.
Hvorfor ikke prøve å gjøre dette til en koselig kveld for de barna som har gledet seg, uavhengig av om du kaller det Halloween eller en kosekveld med utkledning? Jeg vet at størstemann i hvert fall satte pris på den lille feiringen vi hadde i kveld, og det hadde han nok gjort uansett om jeg hadde servert noe søtt eller ikke!
Jeg har tenkt veldig mye på å bestille en kjærestetur til Fredrik og meg til vinteren. Akkurat når det blir er jeg ikke helt sikker på, muligens på nyåret en gang. Tenk. Vi har aldri reist sammen utenom her i Norge – og selv her i Norge har vi stort sett kun vært i Larvik og Gjøvik. Et par turer til Oslo før jeg ble gravid med Leo, men det er det.
Som jeg har skrevet og delt litt om tidligere, så hadde jeg nesten en slags frykt for at noen skulle passe barna da Leo var liten og da Noah var mindre. Ikke fordi jeg ikke trodde barna var trygge hos andre enn oss, for vi har mange flotte mennesker rundt oss og barna, men jeg var så redd for om noen skulle tro at de var mye borte fra Fredrik og meg som foreldre, og plassere meg i den båsen sammen med mange andre unge mødre som bare “satt av barna sine hos besteforeldrene sine” for å selv dra ut for å feste eller for å være tenåring. Misforstå meg rett, det er helt greit en gang innimellom å sette av barna for litt fri – men siden det å gjøre det hele tiden er noe som typisk forbindes med tenåringsforeldre fryktet jeg faktisk å bli satt i den båsen. Fra dagen jeg fikk barn har jeg aldri sett meg tilbake og jeg elsker det livet vi har skap og laget med barna, men det er jeg sikker på at dere allerede vet.
Som jeg har nevnt tidligere, så er jeg ikke like fanatisk lenger nå. Jeg føler jeg har klart å bevise med bloggen at jeg ikke er en slik mamma, og det er ganske betryggende for meg. Selv om det sikkert høres litt rart ut. Og på grunn av det har tanken om en slik tur føltes mer og mer realistisk å få til. Hadde du spurt meg for et år siden hadde jeg nemlig sagt at det var helt uaktuelt. Haha!
Som par er Fredrik og jeg vant til et rutinepreget liv, og det har vi naturligvis også vært siden barna kom til verden. Alt som “vanlige par” på vår alder og par uten barn gjerne har vært gjennom generelt, og ikke minst opplevd av reising og spontanitet – mye av det som kanskje anses som vanlig å gjøre eller finne på sammen med kjæresten sin av slike ting, gjenstår for oss. Og det er det jeg synes at gjør vår fremtid sammen så spennende.
Fordi vi samtidig som vi har fått et sterkt bånd til hverandre som kjærester og fått to nydelige barn, så er det så mye vi ikke har opplevd og gjort sammen enda som jeg ser frem til – selv om jeg enn så lenge nyter livet med små barn også. Bare tanken på at vi enda har så mye å oppleve siden vi skyvstartet på delen med å få barn, som egentlig er noe de aller fleste venter lenge med. Gjennomsnittsalderen på førstegangsfødende er jo så og si 30 år nå!
Fredrik kunne gjerne tenke seg en tur til England vet jeg, og jeg synes også det høres ut som en god idè! Del gjerne med meg i kommentarfeltet om dere har noen tips til fine steder vi kunne dratt til på en liten kjærestetur ♥
Gjett hva vi har gjort i dag?! Vi har skåret opp gresskar-lykt. Det er første gangen vi gjorde det, men det var så gøy at det blir definitivt ikke siste gangen. Ungene storkoste seg også, og i dag lot jeg være å legge på filter og redigere lys på bildene vi tok underveis også – tenkte det kunne være koselig for dere å se hvordan vi har det når vi har en slik koselig kveld med barna helt uten filter♥
Jeg synes det er så rart at det er så mange som har lagt halloween for hat! Det ser jo ut som at denne tradisjonen er kommet for å bli, enten man liker det eller ei, og da kan man velge å delta, eller velge å la være. Verre er det faktisk ikke! For meg er ikke denne tradisjonen ny, med tanke på at jeg har vokst opp med dette. Jeg husker jo fra jeg var liten hvor morsomt jeg synes dette var, så å bidra til at andre barn også får en morsom halloween-feiring ved å dele ut godteri om noen skulle dukke opp på døren vår i morgen, ja, det gjør jeg med stor glede! Her i hus gleder vi oss alle mann, ikke nødvendigvis fordi vi skal spise oss kvalme på godteri – men fordi vi skal tilbringe tid sammen, spise god mat, se på barneserier med ungene – og unne oss litt kake og gele til dessert også.
Og akkurat dèt er kanskje hva ganske mange mener er galt med Halloween-feiringen. At det er blitt en unnskyldning for å “kose seg” og spise godteri. For det første tviler jeg på at de fleste av oss står opp på julaften og roper ut “Gratulerer med dagen, Jesus!” eller tilsvarende i påsken. Vi koser oss og spiser godteri på merkedager og i høytider – og det ser jeg ingenting galt med. Da er vel første skritt å ta tak i hverdagene og helgene istedenfor om man mener at summen blir for mye godis. For er det en ting jeg føler meg ganske sikker på, så er det at det er hverdagene det er flest av. Om man passer litt på ellers at barna ikke spiser seg stappmette på godteri, kaker og diverse i tide og utide, så synes jeg er det er helt uproblematisk å spise godteri på Halloween. Men det er min mening. Og så får heller ikke mine barn lørdagsgodt, så når jeg først serverer godteri eller kake så er det garantert lenge siden sist! På dette området er jeg rett og slett ganske streng.
Dessuten trenger ikke Halloween bety masse godteri. Det blir litt hva man gjør det til!
Hvorfor skal det være så hemmelig hva man tjener som blogger? Er det ikke en jobb som dere kaller det? Jeg har ingen problemer med å fortelle folk hva jeg tjener? Har en følelse av at bloggere egentlig skammer seg litt over hvor godt de tjener på å ta selfies på badet og skrive om livet sitt…?? Mulig jeg tar feil!
– Jeg kan kun snakke for meg selv, og ikke andre bloggere. Blogging er fortsatt en jobb selv om man ikke nødvendigvis liker å fortelle om lønnen sin til Gud og hvermann. Det handler ikke om bloggyrket i seg selv for min del, jeg ville ikke likt å snakke om hva jeg hadde tjent uansett hva slags jobb jeg hadde hatt – fordi lønn og økonomi er noe jeg anser som privat. Jeg er heller ikke interessert i å vite hva andre tjener, så det går begge veier. Istedenfor å irritere seg grønn over at enkelte bloggere ikke liker å snakke om hva de tjener, kan man jo heller stille seg spørsmålet om hvorfor det er så forbanna viktig for en selv å vite hva andre ukjente mennesker tjener.
Kan du anbefale en måte for meg å få lillegull til å sove i egen seng? Orker heller ikke skriking.
– Jeg er ingen ekspert, men jeg kan selvfølgelig prøve å gi deg noen tips! Vi har vært veldig opptatte av å vente til Leo var klar for det, siden vi samsov med ham i 1,5 år. Vi merket at han våknet mye om natten, at han sov dårlig osv – så da merket vi at det var på tide. Du kjenner jo ditt barn best, så siden du stiller dette spørsmålet antar jeg at du tenker at det er på tide nå. Haha! Leo gråt og skrek bare vi nærmet oss sengen hans i starten, da han forsto at han kom til å måtte sove i den. Så vi prøvde å gjøre det vi kunne for at han skulle forbinde sengen med noe koselig, og ikke være redd for den. Vi gikk tidlig i seng med ham og leste bøker mens han satt/lå i sengen, sang favoritt-nattasangene hans og satt ved siden av sengen hans og holdt hånden hans helt til han sovnet om det var nødvendig.
Jeg må også innrømme at vi ofte har båret på både Leo og Noah og sunget for dem helt til de har sovnet i armene våre (Slapp av: Det høres kanskje utmattende ut, men det tar vanligvis ikke alt for lang tid med en veldig trøtt gutt i armene) og så lagt dem ned i sengene sine. Våkner de har vi kjørt samme prosedyre helt til de sovner. Noen vil kanskje mene vi gjør dem en bjørnetjeneste, men det har absolutt fungert hos oss. Etter hvert venner de seg jo til det selv om det er ukjent i starten å sove i egen seng. Noah har spesielt hatt en tendens til å våkne med en gang han er blitt lagt ned, og da har det hjulpet at det ikke er veldig kaldt i sengen han blir lagt ned i. At man for eksempel har varmet opp et teppe som ligger under barnet når man legger det ned. Det har hjulpet veldig her. Etter hvert går det enklere og enklere, den første startfasen er den jeg har opplevd som mest utfordrende (og mest slitsom!) Lykke til!
Hvorfor planlegger du å kjøpe Halloween kostyme til en 1 og 2-åring?
– Fordi jeg synes det er koselig å gjøre noe ut av tradisjoner jeg selv er oppvokst med, selv om barna ikke er så store enda. Jeg kjøper ikke noe fullt kostyme, men noe synes både Leo (Siden Noah er for liten til å skjønne så mye enda) og vi bare er gøyalt. I fjor var Leo en mini-batman med en pysj vi kjøpte på Cubus til 149,- og en maske til 20 kroner, så det er ikke det at det trenger å koste allverdens heller 🙂
// Halloween 2016 hos oss!
Hvor mange barn ønsker du deg totalt?
– 4 eller 5. Tror for øvrig ikke det blir aktuelt fordi jeg har hatt KS fra første barnet mitt (med tanke på hvor stor belastning det er for livmoren å bli skåret i hver gang barnet hentes ut) + At Fredrik aldri hadde gått med på det. I hvert fall ikke 2-3 barn til. Uansett tenker jeg at jeg er heldig som har fått oppleve å få to nydelige, friske barn og at det ikke er noe jeg tar for gitt at jeg blir gravid på nytt, om vi noen gang skulle begynne å prøve å få flere barn.
Hva slags klær bruker Leo i barnehagen nå, og hvor gammel er Leo nå?
– Leo bruker ull/merinoull under litt tykkere gensere og bukser nå på høsten og vinteren. Jeg har ikke noen spesielle anbefalinger direkte på barneklesmerker som vi bruker til Leo, her går det i litt av alt. Både veldig dyrt, billig og sånn midt på treet. Kan faktisk ikke si at jeg synes det er noe ekstraordinært med ulltøyet man betaler mye for, vi opplever at det meste fungerer greit likevel. Så lenge det holder han varm! Jeg kan komme med et lite inspirasjonsinnlegg med barnehagetøy om dere ønsker det. Leo blir 3 (!!) år i mars, og det er om ca 5 måneder nå. Så han er 2 år og 7 måneder nå 🙂
Har du planer for farsdagen (For Fredrik)? Hva skal du kjøpe i gave til han?
– Selvsagt har jeg begynt å planlegge litt. Dere kjenner jo meg 🙂 Jeg hadde tenkt til å bestille noe fra en internasjonal nettside, men jeg vet ikke om det rekker frem i tide nå. Farsdagen er den 12 november, for dere som kanskje ikke er like gira på sånt som jeg er. Haha! Jeg kan ikke røpe hva jeg skal kjøpe til Fredrik siden han leser bloggen min, men det er ikke sånn at vi er opptatt av at det må være så store gaver til slike merkedager. Jeg er mest opptatt av å gi en liten ting som kan være betydningsfullt for han.
Nå gleder jeg meg til å legge meg om ikke så alt for lenge, og til den nye uken starter i morgen. Håper dere gjør det samme!
Jeg har gjort gjort en stor feil i det siste, egentlig også de siste månedene. Jeg har blitt helt opphengt i eget utseende og det er faktisk litt skummelt å innse hvor ille jeg har vært. I syden for eksempel, visste dere at jeg hadde på meg løsvipper og lipliner hver eneste dag? Jeg klarte ikke å gå ut dørene helt ut av sminke selv i et land hvor jeg ikke kjenner noen, flere timer med fly hjemmefra. De fleste kan kanskje ta seg en tur på butikken med joggebukse og uten sminke, for meg føles det helt umulig.
Noen av dagene i syden endte jeg faktisk med å gå opp på hotellrommet rundt lunsjtider for å ta på meg hudsminke også, fordi jeg rett og slett ikke taklet å gå uten lenger. Jeg følte meg så uvel og fæl. Jeg klarte ikke å la være å tenke på hvordan jeg så ut, og hadde konstant indre uro. Det høres sikkert helt latterlig ut, men det var helt grusomt. Dessuten følte jeg meg også som en dårlig mamma som tenkte på hvordan jeg så ut for andre hele tiden, det lå på en måte alltid i bakhodet. Og det burde det ikke gjøre når man er på ferie med barna sine.
På andre måter har jeg lagt merke til at det også har gjenspeilet seg litt på bloggen også, veldig ofte lar jeg være å legge ut bilder av meg selv fordi jeg ikke synes de er bra nok. Jeg legger sjeldent ut bilder av meg selv i joggebukse, når jeg slapper av med familien eller med mindre sminke lenger – slik jeg gjorde før. Jeg føler ikke jeg ser bra nok ut når jeg gjør det, og det er litt flaut å innrømme.
Så derfor bestemte jeg meg for at i dag skulle jeg drite i det. Hvilket forbilde er jeg for barna om jeg fortsetter slik? Det er ikke realistisk heller. Det verste man kan si til noen burde ikke være “stygg”, og det fineste man kan si til noen burde heller ikke være at man er pen. Jeg sitter også i sofaen i joggeklær og med gårsdagens sminke på søndagene. Jeg er også sliten og får poser under øynene. Noen morgener rekker jeg ikke dusje og må bruke tørrsjampo i stedet, og jeg har ikke perfekt sminke hver eneste dag. Jeg er menneskelig, og det er jeg nødt til å tillate meg selv å være òg.
Så i stad da Fredrik skulle ta noen bilder av meg med barna, så ville jeg ikke skifte til finere klær, ta på meg løsvipper og bruke både mer sminke og mer tid på at det skulle se så bra ut som hodet mitt har fortalt meg at det burde gjøre. Jeg ville bare at han skulle ta bilder av oss sammen, på en fin og avslappende søndag. Så da gjorde vi det. Jeg er så lei av å ha det slik jeg har hatt det i alt for lang tid nå, så selv om dette er vanskelig og sårt så jeg setter en stopper for det. Jeg synes faktisk det var veldig vanskelig bare å åpne meg om dette, men jeg orker det rett og slett ikke lenger – og da tror jeg ting blir veldig mye bedre fremover nå som jeg forandrer det. Ønsker alle sammen en kjempefin søndagskveld!
Hei dere! Måtte bare skrive en liten oppdatering til dere nå, det føles alt for uvant og rart å ikke skulle blogge på en hel dag. Barna har dratt til besteforeldrene sine, de dro allerede i ettermiddag – for i kveld har Fredrik og jeg barnefri. Selv om jeg kommer til å savne barna noe voldsomt, så har jeg gledet meg litt til å bare være litt sammen med Fredrik, og bare være oss uten å være foreldre. Det er litt rart at den friheten jeg kan kjenne på nå, er noe de fleste av de på min alder kjenner på hver dag og hver helg. Det er uvant selvfølgelig, spesielt når begge er borte og ikke bare en av dem. Men jeg tror de kommer til å kose seg kjempemasse, og er ikke det minste bekymret!
Å være borte fra barna er alltid noe jeg gruer meg litt til i forkant, men jeg erfarer jo også at det går veldig fint. Og jeg vet at jeg trenger å være litt 19 år noen ganger også, og ikke bare fulltidsmamma. Jeg gleder meg til å oppdatere dere masse i morgen og håper dere storkoser dere i kveld, og har en flott lørdagskveld ♥
Hei alle sammen! Beklager drøyt sen oppdatering i dag. Kan jeg skylde på barna? Haha!
Planen i dag var å stå opp rolig klokken 06:00, ta en kopp te, spise litt toast med kyllingfilet til frokost – og innta den rolig, ja, kanskje til og med også sittende i sofaen mens jeg sminket meg før jeg måtte ta toget inn til Oslo. Vel, jeg kan ikke akkurat skryte på meg å ha flaksen på min side, så følgende gikk i dag tidlig den ENE dagen i året jeg har et tog jeg rett og slett bare er nødt til å rekke: Jeg våkner av unger, flaskene til ungene og Fredrik i skjønn forening – alle og alt sammen oppe i dobbeltsengen vår. Før Fredrik hveser ut: “Jessica? Du vet klokken er 07:05?!”
Flotte greier. Ikke har jeg stått opp, ikke har jeg pakket, ikke har jeg en gang kledd på meg – og det er 25 minutter til toget mitt går. Jeg bor jo heller ikke akkurat på togstasjonen, så å komme seg dit tar jo også sin andel tid. Flotters, altså. Jeg fikk i hvert fall fart på meg, røsket alt jeg trengte opp i vesken min, og løp ut usminket og drittrøtt i trynet ned på togstasjonen. OG jeg sølte hele kaffen min i fanget mitt da jeg skulle sminke meg på toget. Jeg fikk noen snodige blikk, ja – men jeg rakk da toget! Det skal jeg søren meg ha.
Sånn gikk det altså, og med 4 timer søvn innabords har det vært en meget lang dag. Men for en fin dag jeg har hatt! Jeg skulle inn til Oslo i anledning et bloggmøte, som skulle vise seg å bli veldig hyggelig. Jeg synes det er kjempespennende og gøy å møte nye mennesker, spesielt gøy er det å treffe de som er i samme bransje som meg!
Jeg var hjemme igjen klokken tre i ettermiddag, og siden da har det vel stort sett vært et eneste stort mas i media om hva de aller største bloggerne tjener. At dette er så interessant kan jeg virkelig ikke fatte, sitter det virkelig folk å søker opp bloggere og kjente mediefjes for å se hvor mye de tjener? Søkbare skattelister er en uting, spør du meg. Kall meg gammeldags altså, men jeg forstår virkelig ikke hva godt som kommer ut av det. Alle må tjene til livets opphold (eller hva jeg skal kalle det) bloggere også. Kan vi ikke alle heller fokusere på å gjøre en god jobb, uansett hvilken jobb man har? Og at man trives? At folk er så opphengt i penger og lønnen til bloggere er for meg et mysterium.
Det er muligens den største klisjeen noensinne, men penger er ikke alt. Hvis alt du har er en god månedslønn så vil jeg faktisk kalle deg fattig. Fattig fordi du går glipp av det som gjør deg rik på andre måter enn en full bankkonto kan.
Det er vanskelig å glemme den gangen jeg var gravid og var på besøk hos foreldrene mine i Gjøvik. Jeg måtte på sjekk på sykehuset på grunn av akutte smerter. Siden mamma hadde tatt et glass vin, kokte det ned til at pappa måtte kjøre meg, og bli med meg på sjekken. Legen på sykehuset trodde min pappa var faren til barnet mitt og det hele endte i en skikkelig klein episode som jeg ler av enda om jeg tenker for mye på det.
Historien gjentar seg til det kjedsommelige hver gang jeg er med pappa og barna mine ute i offentligheten. I fjor sommer var for eksempel pappa og mamma med meg og barna mine på BØ sommerland. 2-åringen skulle leke litt med bestemoren sin, så “plutselig” var det kun pappa, meg, og lille Noah som var 8 måneder gammel på denne tiden, og som satt rolig i vognen sin. Vi bestemte oss for å kjøpe litt is og kaffe for å sette oss litt ned i en kiosk utendørs, og endte opp med å stå i en halvtime i kø (uten å overdrive) og køen var rett ved alle bordene, som for øvrig var opptatte av mengder med folk. Ja, dere ser sikkert hvor dette går hen.
Jeg skjønner jo hvordan det kan ha sett ut. Meg selv, som ikke kan skryte på meg å se så innmari voksen ut selv om jeg var 19 år på dette tidspunktet. Med mine 160 centimeter, hvor jeg knapt hadde på meg sminke og dermed så enda yngre ut enn jeg er – sammen med at jeg er veldig liten av natur, og babyen i vognen som åpenbart også var min. Og pappa da. Snille pappa, som er i 50-årene, og han ser absolutt ikke gammel ut i den forstand, men man ser at han har levd et liv og sånn skal det jo være når man har levd i fem tiår.
Hvis blikk kunne drepe, så tror jeg pappa hadde blitt massemordet den sommerdagen. Jeg måtte faktisk ved flere anledninger holde meg for å ikke bryte ut i latter. Det er lett å tenke at “men du vet jo ikke med sikkerhet hva folk rundt deg tenkte” men tro meg… Hadde du vært der hadde du nok ikke vært i tvil du heller. Folk ristet på hodet, hvisket, og noen pekte for seg selv også. Jeg tror ikke pappa umiddelbart var den mest populære mannen innenfor rekkevidde. Jeg husker spesielt ei dame som satt ganske nærme som kikket på pappa fra vi stilte oss i køen, til vi gikk. Hun hadde et “Hva faen er det du holder på med?”-blikk siktende inn mot pappa og hun bommet definitivt ikke.
Greit, så har det ikke alltid vært like morsomt å bli stående i slike situasjoner. Men vet dere hva? Jeg liker faktisk det faktum at folk reagerte. For om jeg hadde hatt en tenåringsdatter, og hun hadde blitt sammen med en 50-åring – så tror jeg nok at jeg med stor sikkerhet hadde reagert.
Spørsmålet da blir hvorfor. Hvorfor hadde jeg reagert? Jeg tror jeg hadde vært redd for om hun som ung, sårbar og muligens usikker jente hadde blitt utnyttet. Jeg tror det for mange handler om frykt og redsel for de man er glad i. Men samtidig kunne jeg aldri visst om det virkelig hadde vært ekte, og om de to virkelig elsket hverandre og at de hadde giftet seg i fremtiden. Ei heller om hun like greit kunne blitt utnyttet av en mann på samme alder. Så er det riktig at man setter en stopper for et kjæresteforhold som for alt man vet kan være ekte, på grunn av egne fordommer?
Man kan jo ikke alltid velge hvem man forelsker seg i, og hvem man er handler om mer enn alderen som står på passet ditt.
Samtidig tror jeg også at noen av reaksjonene også kommer av frykt for pedofili. Hvis en mann forelsker seg i en 18 eller 19-åring, er han også da i stand til å forelske seg i litt yngre jenter? Som da per definisjon er å regne som barn.
Hva tenker dere? Hva er greit og hva er ikke greit? Hvor går grensa når det kommer til aldersforskjell i et forhold?
Først av alt vil jeg bare si tusen takk for alle god bedring-ønsker! Jeg er ørlite bedre i dag, så vi får bare krysse fingrene og se hvordan de neste dagene går. Jeg skulle selvsagt aller helst vært frisk allerede, men nytter ikke å irritere seg over det man ikke får gjort noe med. Så alt i alt har jeg hatt en ganske fin torsdag hittil, noe jeg er glad for. Jeg fikk til og med servert frokost på sengen i dag av Fredrik, sammen med deilig kakao. Jeg fikk med andre ord en veldig fin start på dagen, og det synes jeg virkelig har mye å si for hvordan dagen blir. Med litt morgenkos med Noah i tillegg ble den bare enda bedre!
I dag tenkte jeg at jeg skulle vise dere hva jeg vanligvis har i stellevesken min! Dette er alltid et tema for oss mødre føler jeg, hva som er lurt å ha og hva man kan droppe. Her har dere i hvert fall en liten oversikt over hva jeg har i stellevesken når jeg drar på tur med Noah, uansett om vi er på togtur til nabobyen eller bare en liten trilletur i skogen.
Ørepropper til å høre musikk på telefonen om Noah sovner ♥ Penger/kort ♥ Et par smoothies ♥ Paracet til de små (Alltid lurt å ha liggende!) ♥ Bleier ♥
Våtservietter til skift og smoothie-søl ♥ Antibac til meg selv ♥ Børste ♥ Salver ♥
Vannflaske til Noah ♥ Vannflaske til meg ♥ Smekke ♥ Bukse (skift) ♥
Genser (skift) ♥
Et ekstra pledd ♥ Tyggeleke ♥ Rangle ♥
I tillegg til dette pleier jeg å ha med min egen hårbørste, samt kanskje en leppestift til meg selv. Grøt/middagsglass eller hjemmelaget mat til de små er alltids lurt å ha med om man skal på litt lengre turer også, spesielt fordi det ofte er dårlig tilbud av mat til de små om man for eksempel ender med å spise ute eller dra på kafè når man er på tur. Det er standar barnemeny med pølse og pommes frites, og selv om det selvfølgelig går greit av og til – så er det stort sett både sunnere og mer økonomisk å kjøpe middagsglass eller å lage hjemmelaget barne/babymat som man tar med selv i lufttett beholder. Er så lei av det dårlige tilbudet av barnemenyer når jeg selv er ute på kafè eller ute og spiser!
Ha en fin torsdag, så snakkes vi litt senere i dag!
Hei alle sammen! I dag har det vært en lang dag alene med barna må jeg innrømme. Det er så typisk nå som blogginspirasjonen er på topp og jeg hadde flere ideer klare til både i går og i dag, men jeg er blitt veldig syk og Noah er sånn halvveis dårlig han òg – dette nevnte jeg smått i gårsdagens innlegg. Jeg merket at det virkelig holdte på å bli ille i går kveld da jeg badet guttene. Jeg vil egentlig bare le (eller muligens gråte) av hvordan livet klarer å plassere dette på verst tenkelige tidspunkt. Til helgen skal Fredrik og jeg nemlig ut sammen for første gang på evigheter, vi har skaffet barnevakt og hele pakka – og før den tid har jeg et møte på fredag, samt haugevis av planer. Men men, sånn er det når man har barnehagebarn i hus, og man er så heldig at man klarer å vinne prisen for årets dårligste immunforsvar noensinne. For det skal Gudene vite at jeg virkelig gjør 🙂
Jeg ble for øvrig SÅ glad over å se hvor mange som likte gårsdagens video av Noah som tar sine første skritt. Hvis du ikke har sett den enda så er det mitt forrige blogginnlegg. Så utrolig koselig og ikke minst motiverende for meg å se! Den gode nyheten kommer til slutt: Det kommer masse mer fremover. Videoer av både meg og barna, slik at vi kan slippe dere litt nærmere inn. Jeg håper dere vil følge med og få det med dere. Men akkurat nå skal jeg kjøpe meg is, legge meg på sofaen, og bare håpe at dette satans verket av en halsbetennelse går over fortere enn svint. God bedring til meg!
