Jeg må ærlig innrømme at jeg er litt sjokkert og overrasket akkurat nå – etter å ha sett diverse videoer fra Black friday her i Norge. Lenge har vi nordmenn ledd og gjort narr av de ville tilstandene på akkurat denne dagen i USA, hvor det er helt Texas på den største handelsdagen i året. Nå har vi nesten kommet dit selv.

Folk står i ville køer og store folkemengder løper inn når butikkene åpner om morgenen – etter å ha stått i kø i flere timer, selvsagt. Noen krangler om hvem som skal få kjøpe den siste jakka på salg, andre river med seg så mange tver de kan. Altså, ærlig talt.. Det virker som det er noe som skjer med menneskeheten når man kan få ting til en billig penge: Folk river med seg et stort antall av samme produkt og blir rett og slett kyniske.

I fjor husker jeg bestemt en video fra Sørlandssenteret i Kristiansand hvor det var såpass Black Friday-kaos at ei eldre dame ble tråkket ned i folkemengdene når dørene omsider åpnet. Har det ikke gått litt for langt når det å få kjøpt på noe salg, er blitt såpass viktig at man ikke en gang enser at man tråkker på noen? Et annet menneske?

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

Visste du at siden Black Friday´s oppstart omkring 2006, har kjøpefesten kostet 11 menneskeliv? For ikke å snakke om at 113 personer har blitt skadd i de ville tilstandene rundt omkring – dette skjer stort sett i USA, men er like fullt skremmende å tenke på. 

Greit – jeg hadde egentlig ikke forventet noe annet enn at kaos-tilstandene omkring Black Friday omsider ville komme til Norge også, men jeg synes det er viktig å tenke over noe oppe i disse bokstavelig talt farlige lave prisene.

Jeg har bevisst holdt meg unna kjøpesentrene i dag fordi jeg ikke orker kaoset. Men jeg har selv kjøpt meg noe i forbindelse med Black Friday på nett – jeg kjøpte meg to kjoler tidligere denne uken. For det er jo ikke det at det er noe galt med å kjøpe seg en ting her og der i forbindelse med dette salget, det må jo i så fall få være opp til hver enkelt. Det kunne likevel aldri falle meg inn å hamstre inn verken klær, barneprodukter eller sportstøy selv om det er aldri så billig i dag. Aldri i verden!

Hvorfor? Spør du kanskje.

Jeg har de som ikke har fullt så mye penger i tankene, og som ser på denne dagen i året som en mulighet til å endelig kunne kjøpe noe av det de vanligvis aldri kan kjøpe: til barna sine, til familie eller kanskje noe til seg selv. Og så møter de tomme hyller i butikkene fordi folk går bananas og ikke klarer å tenke litt på andre som kanskje også kunne tenkt seg noe av det som er satt ned mye i pris.

Det gjør meg egentlig ganske trist. Jeg skjønner at det føles kjempebra å få kjøpt billige varer og spare penger, men når folk blir så grådige at de river til seg alt de kan og tømmer hyllene slik at det blir helt umulig for andre å få tak i de aktuelle varene, og da spesielt de som ikke har råd til disse varene til vanlig – det synes jeg er ganske vondt å tenke på. Det er kanskje bare meg, men jeg synes det skal kunne gå an å begrense seg og for ikke å snakke om være mulig å roe seg litt ned!

Jeg må faktisk minne meg selv på at vi fremdeles snakker om tilbud og salg. Det er tilbud på ting – i stor grad materielle ting, for pokker. Det er ikke snakk om liv og død. Det virker som om vi kunne trengt en liten prat om hva som faktisk betyr noe her i verden, for jeg er ganske sikker på at Black Friday salget på Elkjøp ikke er på den lista.

Alle skal selvfølgelig kunne benytte seg av tilbudene og de ekstremt lave prisene, men det går alle veier – hvis du drar med deg en sekk full av ullundertøy til barn utelukkende fordi det er så helvetes billig, når du ellers fint har råd til å kjøpe deg den samme varen når det ikke er på tilbud – så er det faktisk lov å tenke på de med dårlig råd som møter tomme hyller i butikkene og som trodde de endelig kunne kjøpe noe av det de ellers aldri hadde hatt råd til!

Før jeg ble mamma, til og med før jeg skulle bli mamma for andre gang, satte jeg veldig strenge krav til hvilken mamma, og ikke minst hvilken utgave av meg selv jeg skulle være. Jeg tror mange gjør det. For jeg skulle selvfølgelig ikke bli den som kanskje mistet seg selv litt etter å ha fått barn. Selvsagt ikke. Hva menes med det egentlig? Husker jeg at jeg tenkte.

For jeg hadde nemlig bestemt meg på forhånd: Jeg skulle alltid lage ordentlig middag, hver eneste dag. Grandiosa eller i det hele tatt Toro var fullstendig uaktuelt. Det skulle aldri serveres her hjemme hos meg. Og siden jeg “bare” skulle gå hjemme med et lite barn, så skulle akkurat det være det siste som skulle være noen problem å få til.

Dessuten skulle jeg aldri begynne å gå i joggebukse. Jeg skulle ta vare meg på selv, og sette av tid til meg selv. Planlegge fine antrekk slik jeg alltid hadde gjort tidligere. Huske frisør-besøk, kjøpe ny sminke, og nye klær. Stelle meg. Jeg skulle alltid se ordentlig ut, være anstendig kledd, og selvfølgelig ordne meg. Hver dag!

Shopping

Derfor bør du gi bort en opplevelse til jul

For å si det slik, jeg skulle i hvert fall ikke finne meg selv stående foran familiemedlemmer og få kommentaren “Oi, Jessica? Nå ser du skikkelig «mamma» ut!”

Det skulle ikke skje. Aldri. 

Jeg husker jeg synes det var så innmari rart hvordan enkelte mødre mente at de av og til ikke rakk å lage ordentlig middag etter at de fikk barn. Og hvert fall når småbarnsmødre i permisjon ymtet frempå at de ikke klarte å holde huset noenlunde ryddig.. Altså, hæ? At de ikke rakk å dusje, eller at de ikke rakk å finne tid til en etterlengtet frisørtime for å ta den jævla etterveksten. Tull! Tenkte jeg. Man rekker det man vil, det handler faktisk om prioriteringer. “Vi får alle de samme 24 timene i døgnet!” tenkte jeg.

Jeg har vært mamma i godt over 3 år nå, og jeg har møtt meg selv i døren flere ganger enn jeg kan telle. Jeg er rett og slett bare nødt til å si at jeg legger meg flat for å i det hele tatt ha tenkt disse tankene!

Hei dere! Noe jeg har tenkt en del på i det siste er det faktum at det er jul neste måned. Vi er med andre ord godt inne i den nest-siste måneden av året 2018, og jeg svimer nesten av når jeg skriver det ned. Tror ikke det har gått sånn skikkelig opp for meg før nå. 2018 har vært et år hvor det har skjedd mye fint, og mye dårlig. Jeg tror 2019 blir enda bedre og enda finere. Jeg skal i hvert fall gjøre det jeg kan for at det skal bli akkurat det.

Jeg har bestemt at guttene ikke skal få julegaver av meg i år heller. Dette skrev jeg om for første gang i fjor, hvilket skapte en del debatt og til og med endte med et besøk hos God morgen Norge.  Heller ikke i år har jeg planer om å kjøpe noen spesifikke julegaver tl de, under juletreet blir det med stor sannsynlighet like fullt av gaver fra familie, venner og andre som i foregående år. Dette setter vi selvfølgelig enormt stor pris på, men da velger jeg igjen å la være å kjøpe noe selv. Jeg ser ikke poenget. De vil dessuten ha fått et helt nytt og ferdig innredet barnerom innen jul – så det alene er gave nok i massevis, spør du meg.

I år har jeg for øvrig lyst til å gjøre noe jeg ikke gjorde i like stor grad i fjor: Nemlig å oppmuntre dere som kan avse noen kroner i år – til å sjekke ut organisasjoner i nærområdet deres som for eksempel “hjelp oss å hjelpe”. Det er bare å søke opp på Facebook (eller Google) blant annet, for å finne hjelpeorganisasjonen i ditt nærområde. På disse sidene etterlyses det gjerne typ kasse med mat til jul til familier som ikke har penger til det, julegaver, og så videre. En gang minnes jeg at det var en tenåringsgutt som ønsket seg et håndkle til jul og at det ble etterlyst som en julegave (dette skjer selvsagt anonymt) et håndkle, altså. Tenk det. 

Jeg tror det er lett å skape seg et bilde her i fine Norge om at det her til lands umulig kan finnes særlig mange i hele tatt som kan slite med å få mat på bordet – men de finnes. Uten tvil. «Alle har en 50 lapp å avse til en liten julegave slik at man kan bytte julegaver» – kan man finne på å få høre i førjulstiden. Nei, det er ikke alle der ute som har det. Noen har ikke en gang råd til å kjøpe en liten julegave til barna sine – og tross at en julegave for mange av oss gjerne forbindes med noe man har lyst på eller ønsker seg – så er en julegave for disse foreldrene noe barna deres virkelig trenger. Det er vondt å tenke på, og har man mulighet til å bidra – så vet jeg med meg selv at jeg synes det er en sann glede å sitte i julen og vite at jeg har gjort en forskjell, at jeg har bidratt til at andre familier og foreldre kan glede barnet sitt med en julegave når de ellers aldri i verden ville hatt råd til verken det – eller å kunne servere god mat til barna sine i julen… At det er enkelte ting de kan få slippe å bekymre seg for i julen, og at man kan være en del av grunnen til det. Den følelsen er rett og slett ganske uslåelig.

Dette er noe jeg ønsker å inkludere barna mine mer i for hvert år som går, fordi det er noe jeg tenker at barn generelt vil få mye igjen for senere i livet. Enkelte barn i dagens samfunn ser ut til å ikke vite forskjellen på en vanlig lørdag og juleaften når det kommer til nye leker, gaver og øvrig stæsj. Jeg skal ikke legge meg så mye opp i hva andre foreldre velger, og mener ikke at noen er dårlige foreldre av den grunn – men det setter åpenbart ting i et visst perspektiv.

Jeg snakker sjeldent om hva jeg selv gjør for å bidra når det er snakk om hjelpeorganisasjoner, enkelt og greit fordi det ikke er hva jeg gjør som er vinklingen jeg ønsker når jeg skriver om slike ting – men hva man kan gjøre som enkeltperson for å bidra dersom man ønsker det.

Det har jeg for øvrig aldri vært noe interessert i å utbrodere om på bloggen. I motsetning til andre som, ja, kanskje donerer penger eller gjør fine ting for andre – men som samtidig må fortelle om dette til Gud og hvermann hver eneste gang det skjer. Hvorfor jeg lar være? Det blir det samme som å gjøre noe fint for noen, men samtidig høste cred for at man gjør det. Å stille opp for andre uten å høste ros, fine kommentarer og likes – for er det ikke nettopp da det betyr noe? Når man ikke engasjerer seg kun for egen vinning?

Ha en fin kveld videre!

For en dag! Denne mandagen har virkelig vært bra. Jeg synes ikke en gang mandager er så tunge og har ikke syntes det på rimelig lenge – tirsdager derimot, er nok den dagen i uken hvor jeg er trøttest og mest sliten. Jeg tenker alltid mandag kveld at denne uken skal jeg legge meg megatidlig hver kveld, lage sunn frokost og lunsj dagen i forveien til hver dag, og sprette opp om morgenen klokken 6. Okei da – utrolig nok spretter jeg faktisk opp om morgenen klokken 06.00 (nei, jeg aner heller ikke hvordan jeg klarer) men når det kommer til å legge meg tidlig og den biten der har jeg litt å gå på altså!

I dag tenkte jeg å dele noe med dere som jeg egentlig har tenkt på i ganske lang tid allerede. Det er litt vanskelig å ordlegge seg rett – og det er ironisk nok noe av hva hele greia handler om også. Jeg synes det er vanskelig å åpne meg på bloggen slik jeg gjorde før, og jeg merker at jeg ofte føler at jeg må trå så vanvittig varsomt uansett hva jeg skriver om eller nevner her på bloggen. Og det dreper helt ærlig blogglysten min, og akkurat det gjør faktisk vondt å innrømme så uendelig glad som jeg er i jobben min. Problemet ligger i det store og det hele i meg selv som føler på dette, og nå kjenner jeg bare at jeg er nødt til å sette en stopper for det en gang for alle. Man kan ikke få alle til å like seg, og det har tatt lang tid for meg å komme dit at jeg klarer å akseptere det fullt og helt. Jeg tror ikke en gang det egentlig handler om at jeg ønsker at alle skal like meg – for det går enkelt og greit ikke an, men at jeg skal kunne si og skrive det jeg mener og tror på, uten at jeg føler at jeg må forsvare, forklare og «bevise» at jeg er oppegående.

For vet dere hva – det er så vondt og trist å sitte med en konstant følelse av at man må bevise noe for noen. Jeg har ikke noe lyst til å gjøre det, jeg har ikke en gang lyst til å tenke på det.

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Jeg vil alltid være en person som har mange refleksjoner, tanker og meninger. Nå kjenner jeg at jeg er kommet dit at det er nødt til å ta en slutt at jeg bryr meg så mye om hva dere lesere skal tenke om hver minste ting jeg gjør. For ikke å snakke om at jeg hele tiden skal ta hensyn på forhånd med å forsvare meg selv i alt jeg skriver – ved at jeg ikke kan gjøre enkelte ting, si enkelte ting eller kle meg på en annen måte fordi det er “feil”. Å føle at jeg må unnskylde, forklare, eller ta hensyn til hva “alle andre” synes. Når det først er sånn at jeg skriver en blogg, så må den jo kunne gjenspeile hvem jeg er – hvis ikke er vel hele poenget borte..?

Å holde på slik jeg har holdt på alt for lenge nå, ved å alltid skulle ta hensyn til hva andre tenker istedenfor å bare være meg selv, er urettferdig ovenfor for meg selv. Men også litt ovenfor dere. Det blir som å si “Unnskyld for at jeg er ekte”. Jeg driter meg ut og jeg gjør ting rett. Noen ganger skriver jeg noe feil og har dårlig samvittighet i et halvt år etterpå. Det er sånn jeg er. Jeg vil ikke ende opp med å være bare nok en person med nok en upersonlig blogg. Der havner jeg garantert om jeg ikke bare gir meg selv litt slækk snart.

I dag turte jeg å skrive dette, uten å være redd for kommentarene jeg kunne komme til å få – og for meg er det stort, enda så latterlig det kan høres ut. Jeg tror ting vil bli mye bedre fremover nå!

For noen dager siden leste jeg et debattinnlegg i VG hvor Morten Hegseth – der journalist og VGTV-panelet programleder, setter ihjelsponsede “Insta-mums” og mammabloggere på dagsordenen. Og jeg tror faktisk vi trenger det.

På tross av at jeg nikket anerkjennende gjennom store deler av teksten, kan man på en side spørre seg selv om vi ikke alle ville ha takket ja til sponsede barneprodukter i form av vogner, garderobe eller babyseng – for som forfatter av denne artikkelen selv skriver så er “det å skulle bli foreldre en økonomisk kostbar affære”. Hvilket det også utvilsomt er. Personlig har jeg aldri takket ja til noe særlig spons i det hele tatt – men klarer jeg å forstå at det er fristende? Absolutt! Men det er ikke selve sponsingen som er problemet her, men at mange bloggere og såkalte “Insta-mums” flittig viser frem sine barn i sponsede omstendigheter og sponsede klær – for å reklamere for kjeder og merker.

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Tror jeg foreldre, mammabloggere, og andre store foreldre-profiler på sosiale medier sitter og gnir seg i hendene når de får tilbud om spons de kan tjene på – og tenker med seg selv hjemme i stua at NÅ, dere, skal det jammen meg tjenes litt på barna vi har fått? På absolutt ingen måte.

Kall meg naiv – men jeg tror ikke det finnes veldig mange mennesker som systematisk og kynisk utnytter sine egne avkom for noen ekstra kroner i kassen. Betyr det at jeg mener at spons i hue og ræva er etisk riktig når barn blir brukt som reklameplakater? Nei, på ingen måte.

Rett skal være rett: Og det må nevnes at jeg for 2 år siden har gjort et kommersielt samarbeid hvor det ene barnet mitt vært involvert – det var for øvrig ingenting annonsøren krevde at jeg skulle gjøre – men som jeg gjorde på eget initiativ. Jeg tenkte ikke noe over problematikken i å gjøre det – derfor er jeg glad for denne debatten har kommet opp og frem nå, slik at det kanskje enda flere blir bevisste. Jeg tror det er lett å havne litt i fella med å ta i mot alt av spons og at man kan tenke at å legge ut et bilde på sosiale medier i gjengjeld ikke er noe å ta på vei for – spesielt om man er ny i influencer-bransjen. Med det sagt: Å takke ja til et slikt kommersielle samarbeid er ikke noe jeg ville gjort igjen. Når jeg ser det i ettertid er det faktisk noe jeg vil si at jeg ikke synes er greit.

Og de gangene jeg har fått spørsmål om å gjøre et betalt oppdrag med sponsede barneklær i ettertid, hvorpå annonsør krever at jeg bruker barna mine i kampanjen – så takker jeg enkelt og greit bare nei. Det har jeg gjort flere ganger, og jeg ønsker absolutt ingen cred for det. 

Jeg tror det er viktig å skille mellom hva man selv synes er innafor, og hva som barnet eller barna dine synes er innafor når de en gang vokser opp. Jeg sier gjerne rett ut helt ærlig at det ikke ville gjort meg noe som helst om mamma la ut bilde av meg i en sponset barnevogn og la ut det da jeg en gang var liten for å få en gratis vogn. Men jeg kan ikke si det samme om barna mine, for de ikke er meg. De er egne individer, og jeg kan ikke garantere at de har samme tanker og meninger som jeg har.

Jeg opplever også at det er en stor misforståelse rundt at alle bloggere er “kjøpt og betalt” når det kommer til kommersielle samarbeid på sosiale medier. Jeg kan ikke si at jeg ikke forstår hvorfor den oppfatningen eksisterer, med tanke på at enkelte bloggere ser ut til å takke ja til markedsføre absolutt alt de får av tilbud bare for å kunne få et litt høyere siffer inn på konto i slutten av måneden. Jeg velger bevisst kun å takke ja til kommersielle samarbeid jeg kan stå helt inne for, og jeg vet at det er veldig mange bloggere som har tatt samme valget som meg.

Enkelte av mammabloggerne som har blitt dratt frem som de verste eksemplene i denne saken, som bruker mange bilder av barna sine i kampanjer hvor de for eksempel skal fronte barnevogner, svarer kritikken med at de ønsker å dele tips og råd til feks barneutstyr fordi de hadde satt pris på denne informasjonen selv. Jeg sier ikke at jeg ikke klarer å tro på at bloggere som fronter en spesielt barnevogn virkelig har skrevet et ektefølt reklameinnlegg og virkelig mener at den aktuelle vognen er det beste tipset de kan gi følgerne sine. For jeg vet at når man har en stor blogg, kan man i stor grad velge og vrake når det kommer til annonsører – det også når det gjelder aktører som selger barnevogner. Det jeg ikke forstår, er hva som er så vanskelig med å ikke inkludere barnet sitt i annonsen. Skal du markedsføre ting, i dette tilfellet en barnevogn – kan du da vitterlig gjøre det like godt uten et sovende barn i den.

«Å bli gravid når man er en stor profilert person på sosiale medier, er som å bli kommersielt gjenfødt» antyder Hegseth i debattinnlegget sitt. Han har helt rett – for å få barn fenger og skaper interesse av den grunn at det er noe som angår mange av oss. Noe som også angår mange av oss, er spørsmålet om det er etisk riktig at barn skal være med på å reklamere for ting på vegne av foreldrene sine på sosiale medier – før de i det hele tatt er i stand til å forstå hva ordet reklame betyr.

Jeg har sjeldent følt meg så oppgitt som det jeg gjorde tidligere i dag da jeg leste en artikkel på Side2.no om den kjente britiske tv-personligheten Piers Morgan, som på onsdag twitret om nybakt pappa og skuespiller i James Bond filmene – hvorpå Piers mente at skuespilleren hadde mistet all maskulinitet etter å ha blitt observert med å bære sin nyfødte datter i bæresele i offentligheten.

Man vil aller helst tro det er en eller annen dårlig spøk. Om man ser tilbake på de siste årene i mediebildet, vil man antakeligvis (dessverre) oppdage at det med jevne mellomrom dukker opp tilfeller av mennesker som faktisk uttaler og mener at å bære barn i bæresele ikke er mandig. At det er noe feminint over både det, og blant annet barnevogn-trilling.

Shopping

Derfor bør du gi bort en opplevelse til jul

Hvis det å simpelthen ta seg av barnet sitt ved å trille tur med barnet i vogn, er synonymt med å være lite mandig – så begynner jeg virkelig å lure på hvilken retning samfunnet vårt er i ferd med å gå i. Hvor går grensa? Er det innafor å ta med barnet ut på tur i pulk – men femi å bære barnet i sele?

Personlig kan jeg ikke tenke meg noe mer mandig enn en mann som er ordentlig trygg på seg selv!

Holdninger som går ut på at barnevogn-trilling ikke «ligger til» for menn hører ikke hjemme noen steder, spør du meg. Men spesielt ikke i 2018 hvor likestilling er et så aktuelt og sentralt tema. Du kan godt argumentere for at å trille barnevogn ikke er noe du personlig forbinder med å være “matcho” men hvorfor er det så forbanna viktig å være matcho hele tiden? Er hensikten alltid å måtte være og fremstå som matcho?

Hvorfor?

Noen ganger kan det kanskje være greit å legge bort tanker om at man som mann alltid må være tøff og sterk, og løfte blikket bort til mennesket du har vært med på å sette til verden. Det samme mennesket som ofte sover veldig godt i bæreselen inntil kroppen din – fordi det får barnet til å føle seg trygg på grunn av kropps- og nærkontakten. Bare en helt vill tanke fra meg om hvorfor noen fedre velger å gjøre det.

Eller at noen barn sover ekstra godt i barnevogn på grunn av trillingen som virker søvndyssende på dem.

Poenget mitt er på ingen måte at man må bære og trille for å ta vare på barnet sitt – men at hvis man lar være simpelthen fordi man ikke vil fremstå på en viss måte… Ja, da har jeg noe jeg har lyst til å si til deg.

For helt ærlig, det finnes vel få ting her i verden som er mindre mandig enn menn som er så usikre på egen maskulinitet at de har en eller annen konstant frykt for å fremstå eller gjøre noe som kan virke feminint!

I dag leste jeg en artikkel på Tv2.no om en barnehageleder i Kristiansand som driver en barnehage hvor de sier nei til barn som ikke er vaksinerte. Uvaksinerte barn som søker, får beskjed om å finne en annen barnehage.

Valget hennes blir både hyllet og møtt med kritiske spørsmål. Jeg kan ikke annet enn å prise meg lykkelig over at det endelig er noen barnehageledere som tar sitt standpunkt i vaksinasjonsdebatten. Og før du spør, nei, jeg mener ikke at barnehageledere har noe de skulle sagt på absolutt alle valgene til foreldre til barn i barnehage. Valget om vaksinasjon mener jeg på sin side er annerledes. For det og bevisst velge bort vaksiner innebærer uten tvil en risiko for den som ikke blir vaksinert. Og hadde det stoppet der, så hadde det i likhet med valget om hva barna dine skal spise, vært greit for min del at du også tok det valget uten tanke på andre. Men det stopper dessverre ikke der.

For at vaksinene skal fungere er vi faktisk dønn avhengig av at så mange som mulig tar dem. Som en direkte årsak til at det er noen som nekter å vaksinere barna sine, så dukker det med jevne mellomrom opp nyheter om meslingutbrudd – og andre svært smittsomme sykdommer som spres i lommer i Europa hvor det er uvaksinerte. Det seneste jeg fikk med meg var i desember i fjor, hvor det var meslingutbrudd i Gøteborg i Sverige. Sykdommer som egentlig er blitt utryddet for godt (!) dukker altså med jevne mellomrom opp igjen fordi enkelte nekter å vaksinere barna sine mot disse sykdommene!

Hvordan blir dette da i barnehager hvor det finnes uvaksinerte barn, sammen med de aller yngste og mest sårbare som enda ikke har rukket å få alle vaksinene de skal ha – simpelthen fordi de ikke er store nok enda?

Hvordan blir det med alle barn, både små og større, som har lavt immunforsvar? Et uvaksinert barn i samme barnehage, er ikke bare generelt i risiko for å bli syk av sykdommene vaksinasjonsprogrammet dekker – men utgjør også en fare for disse barna! De minste, og de mest sårbare.

Et tankekors oppstår når man oppdager at man ikke en gang får gå ut i praksis som sykepleier dersom man ikke har vaksinert seg. Ei heller får du levert hunden din på kennel en gang, om du ikke har vaksinert den. 

Du som forelder har rett til å ta valg på vegne av ditt barn. Jeg tviler ikke på at du som forelder som lar være å vaksinere av frykt for eksempelvis bivirkninger, virkelig er redd for at barna dine skal oppleve noen bivirkninger. Det tviler jeg faktisk ikke et sekund på at du er. Men hva er bivirkninger sammenlignet med at små barn står i fare for å få sykdommer som potensielt kan ta livet av dem? Vil vi virkelig ha et samfunn hvor vi utelukkende tenker på oss selv?

Jeg har lyst til å spørre dere som ikke vaksinerer barna deres: Hvilken rett har du til å gamble med helsen til andres barn?

Det har vært mye snakk om amming i det siste. Funkygine ammet på God morgen Norge for et par dager siden, og det skapte en massiv storm av oppmerksomhet i etterkant. Heldigvis har det vært tilsynelatende mest av den positive oppmerksomheten rundt ammingen på direktesendt tv. I andre enden av skalaen har folk sex på tv i “Ex on the beach” og lignende skandaleprogrammer, og det forbauser meg fortsatt at det skaper mer oppmerksomhet og debatt enn sex på tv. Det er unektelig litt.. trist?

For når vi først snakker om amming er det en ting som irriterer livet av meg. Mødre som skylder eventuelle hengebryster på amming. Senest her om dagen så jeg en snapstory hvor artist Cardi B, som for øvrig fikk sin første datter i starten av juli, langer ut mot amming og at ammingen har «ødelagt brystene hennes» (direkte sitat)

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Er det rart det er vranglære, lurer jeg på.

Nei, du får ikke hengepupper av å amme!

1. For nei, det er faktisk ikke sånn at det er ammingen som er synderen om du får bryster som henger etter å ha fått barn. Dette er det blitt gjort hundrevis av undersøkelser og forskning og Gudene vet hva rundt, og det er ingenting som tyder på at du vil unngå hengepupper dersom du lar være å amme! Det man vet, er at det i hovedsak er graviditeten i seg selv, samt en rekke andre faktorer som avgjør hvordan brystene dine blir og kommer til å se ut etter svangerskap og fødsel. Jeg nevner i fleng: hormoner, vektoppgang, alder, hvor mange barn du har fått, og forskning viser også at det har en del å si om du røyker eller ikke. Røyking er nemlig en versting på dette området (også).

2. Det er ikke sikkert man får hengepupper eller “stygge” pupper eller hva enn du er redd for å få etter graviditeten heller. Dette er svært individuelt, nettopp på grunn av individuelle forskjeller og ulike utgangspunkt som alt fra hvor gammel man er til hvor mye man går opp i vekt. Jeg har fått to barn og ammet 2,5 måned med førstemann og over ett år med andremann, og puppene mine hang ikke etter jeg hadde fått mine barn. Jeg har venninner som har fått større pupper etter graviditet og amming, og noen som har fått mindre. Noen som fortsatt har faste bryster, og andre som har mistet litt av formen. Noen som har fått annerledes form (uten heng), og andre som har fått litt heng. Det du trenger å vite er at amming i så fall ikke er synderen, dersom du ender opp med hengepupper.

3. Altså.. Folk må for all del droppe å amme om de ikke skulle ha lyst til det, jeg har også forståelse for at det kan finnes mange grunner til at noen kvinner velger å ikke amme – og at det i noen tilfeller også ikke lar seg gjøre – hvilket jeg etter å ha forsøkt å amme i 2,5 måned opplevde selv med mitt barn nummer 1. Men om du på blodig alvor mener at du skal la være å amme barnet ditt fordi du ikke vil risikere at puppene dine skal bli “stygge” eller fordi du er redd for å få hengepupper, så har jeg en ting å si til deg: TA DEG SAMMEN! Og les punkt nr. 1!

God kveld, alle sammen!

Tusen takk for så mye god respons på sist blogginnlegg, samt alle hyggelige god-bedring hilsener jeg har fått i løpet av helgen etter at jeg skrev at jeg var blitt syk. Det er sånt jeg synes er så vanvittig hyggelig! Jeg er ikke 100% frisk enda, men jeg er mye bedre og er definitivt klar for en ny skoleuke i morgen – den siste skoleuken før høstferien min, faktisk. Jeg synes tiden fløy avgårde da jeg gikk hjemme med minstemann, men der tok jeg sannelig feil. Tiden flyr nå som jeg går på skolen, skal jeg love dere. Disse ukene har altså gått SÅ fort! Går resten av semesteret like fort, er jeg vel ferdig med første året mitt fortere enn jeg aner.

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

I kveld ville jeg bare skrive noe om et tema jeg har skrevet om flere ganger tidligere, men som jeg føler er på tide å ta opp igjen ettersom jeg opplever at dette tar litt av. Nemlig bloggerbarn og barn i sosiale medier generelt. Det er mye snakk om eksponering av barn i sosiale medier om dagen. Jeg har så og si vært den eneste mammabloggeren som faktisk har ønsket å stille opp til intervjuer om dette temaet de siste 3 årene – så dere kan tro jeg synes det er fint at så mange har et såpass bevisst forhold til dette nå sammenlignet med tidligere – etter at det periodevis har vært høyaktuelt i media og ellers over en lengre periode.

Følgerne mine har merket en markant endring på bloggen min det siste halvåret. Jeg har ikke vist ansiktene til barna mine og holder det veldig generelt når jeg skriver om hverdagen min som barna mine er en del av, samt at jeg ikke utleverer informasjon om dem slik jeg gjorde tidligere. Når det er sagt – er ikke spørsmålet om eksponering enten/eller og DET er noe jeg savner at noen sier noe om. Jeg kan skjerme barna og samtidig si at det ikke er siste gangen dere vil se ansiktene deres selv om det vil tilhøre sjeldenhetene, og det er også bloggere der ute som påstår at de skjermer barna fordi de ikke legger ut bilder av dem, men som “tar det igjen” i form av massiv utlevering i tekstform.

I dag fikk jeg for første gang høre at jeg var en dårlig mamma fordi jeg drev en mammablogg. Og det er ikke det at en slik kommentar gjør meg usikker på meg selv, ei heller vil jeg ha sympati for å motta slike kommentarer. Jeg bare lurer på om det ikke kanskje har gått litt langt angående eksponering-debatten, dersom man kan konkludere med at noen er en dårlig mamma simpelthen fordi de driver en blogg i foreldrekategorien?

Dårlig mamma = mamma som blogger, uavhengig av hvordan bloggingen foregår og i hvilken grad man velger å skjerme barna.

God mamma = ikke blogger.

Herregud så deilig det må være å leve i en verden som er så sort hvitt!

Fra spøk til alvor, så synes jeg vi bør være ytterst forsiktige med å hive etter hverandre at man er dårlige mødre via internett. Toppen av isfjellet og den pakka der. Pust med magen! Ønsker du å nå inn til en person som bedriver tilsynelatende hensynsløs eksponering av egne barn i sosial medier (hvilket jeg definitivt ikke opplever at jeg er en del av) så er det kanskje uansett en dårlig ide å gå frem ved å fortelle dem at de er grusomme mødre? Ærlig talt, hva vet vel du egentlig om hvilke mødre de er – annet enn at du mener de eksponerer barn sine for mye? Jeg skal for all del ikke bagatellisere tematikken utlevering av barn for jeg har åpenbart en mening om dette selv, ellers ville dere jo ikke sett denne tydelige endringen i bloggingen min og hva jeg deler det siste halvåret. Men skal man følge samme tankegang, blir det jo satt på spissen at «alle mødre som tar andre valg enn meg selv hva angår barna våre og hva jeg mener er riktig, er dårlige mødre»

Hvis det at jeg kan finne på å legge ut bilder hvor ryggen til barna mine er synlige, eller det at jeg kan finne på å “utlevere” en så generell type informasjon som at barna mine og jeg har kost oss på kafe samme dag – i seg selv, gjør meg til en dårlig mamma. Ja, da lurer jeg virkelig på hvilken mamma alt annet jeg foretar meg hver eneste dag, gjør meg til?

Livet er så mye mer enn hva som skjer på Internett. Selv om jeg personlig også synes det er vondt å se når noen legger ut bilder av barna sine nakne og utleverer sykdomshistorie og gudene vet hva offentlig – så kan man i det minste, dersom man ønsker å si ifra, gjøre det på en skikkelig måte.

Dette har jeg vært veldig tydelig på siden jeg sluttet å eksponere dem på måten jeg gjorde før: Men det viktigste for meg da jeg sluttet å eksponere barna mine var ikke at det var fullstendig krise med et ansiktsbilde om det skulle skje en sjelden gang. Jeg tror ikke det er skadelig å legge ut et bilde av barna sine en sjelden gang. Men den daglige eksponeringen, i form av bilder og mye tekst, er jeg mer usikker på. Og den holder jeg meg derfor helt unna.

Den siste tiden har det vært en del fokus på bloggere og såkalte «influencere» som retusjerer bildene sine. Da især kroppene sine på bilder de legger ut på blogg og Instagram. Ikke at dette egentlig er noen ny problematikk, det har vært opptil flere tilfeller hvor bloggere har blitt tatt for å lyve om retusjering helt siden blogging ble et stort fenomen.

Nå tenker du sikkert “Åh, ikke enda et blogginnlegg hvor en blogger skriver om hvor uetisk det er å retusjere bildene sine, godt sammensatt med en skjennepreken” – men nei, jeg skal ikke det. Ikke at det ikke er uetisk, for det er det utvilsomt. Men det tror jeg bloggere som retusjerer bildene sine er fullstendig klar over – at det er uetisk altså. Så da blir det store spørsmålet her hvorfor noen bloggere likevel velger å gjøre det, selv om de åpenbart vet at det er galt.

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Jeg redigerer ikke kroppen min selv, men jeg forstår hvorfor noen bloggere velger å gjøre det. Jeg sier ikke at det er greit, og at det burde vi akseptere. Men når noen pirker på absolutt alt du gjør, på utseendet ditt, på alle bildene av deg selv – så tror jeg noen kan reagere med å ta seg veldig nær av det – og derfor ønske å gjøre alt de kan for å unngå at slike situasjoner kan oppstå. Dermed retusjerer noen sin allerede tynne figur enda tynnere – for å være helt sikker på at ingen kan påpeke noen «feil». Om det er den riktige måten å håndtere det på, kan man alltid diskutere.

Det er nok veldig lett å sitte på sidelinjen som ikke-blogger å lure på hva i alle dager som foregår oppe i hodet til noen som velger å retusjere bildene sine, når man til og med vet at vedkommende er klar over at det er galt. Som blogger selv kan man ikke forvente at alle skal forstå hvilket press man kan føle på når det kommer til bildene man legger ut av seg selv, nettopp fordi man vet at man får høre det dersom noe ikke er “on point”. Og hvem er “on point” hele tiden, på alle bilder og i virkeligheten? Ikke jeg hvert fall.

Samtidig nekter halvparten av alle bloggere for at det kan gjøre vondt å lese stygge kommentarer man får daglig om sitt eget utseende. Hva i alle dager er galt med å være menneskelig? Selvfølgelig blir man herdet etter flere år med disse kommentarene, og nå kan jeg selvsagt bare snakke på eget vegne: Men jeg tror det alltid er enkelte kommentarer som stikker litt ekstra. Kropp er sårt, selvfølgelig synes mange bloggere det er vanskelig å forholde seg til disse kommentarene. Den enkle løsningen blir da å retusjere litt her og der på bilder man legger ut av seg selv. Det er ikke riktig og jeg ville ikke gjort det selv, men det at det skjer sier noe om hvordan disse bloggerne føler seg – og det gir meg absolutt ikke lyst til å gi noen en skjennepreken. Om noe, så får jeg lyst til å gi dem en stor klem.