Det er helt umulig å ikke smile av denne dagen! Nå ligger jeg i sengen med Noah sovende ved siden av meg. Jeg kan høre Leo og Fredrik leke utenfor, og Noah og jeg har akkurat slappet av litt i sengen vår etter dagen, og så sovnet den lille gutten min etter at han hadde fått litt mat. Jeg ble bare sittende her for å skrive litt til dere, dessuten synes jeg det er best å skrive når jeg kan ligge og slappe av samtidig i sengen!
Noen synes jeg skriver for mye om Fredrik og meg om dagen, og synes jeg sutrer og klager mye – mens andre synes det er fint å se en blogger som skriver om livet med både oppturer og nedturer. Jeg er som dere helt sikkert vet veldig opptatt av at bloggen skal være så ekte som mulig, og at den (til en viss grad selvfølgelig) skal speile livet mitt. Uten at jeg deler for mye selvsagt. For som leser tror jeg at man lett kan føle at jeg deler veldig mye, men jeg deler absolutt ikke alt.
Jeg skriver jo om livet mitt, livet som mamma til to små gutter i en alder av 18 år. Da er det klart at de vil bli avbildet en del ganger, i og med at de er en såpass stor del av livet mitt. For meg er det også åpenbart at det vil være perioder hvor alt går på skinner, og slitsomme perioder. Det vil være perioder som oppleves veldig enkle, og perioder som kan oppleves vanskeligere.
Jeg har oppdaget at om jeg en tidsperiode har veldig mye fokus på det positive i livet mitt, så får jeg gjerne høre at jeg fremstiller livet mitt perfekt og at jeg som ung mor ikke burde gjøre det med tanke på mine yngre lesere. Og om jeg har mer fokus på ting som ikke er så bra en periode, så får jeg høre at jeg syter mye.
Jeg prøver så godt jeg kan å finne den balansen som gjør at ingen synes jeg klager, og at ingen synes jeg fremstiller livet mitt for rosenrødt. Men det er ganske vanskelig, for samtidig skal det jo stemme med hvordan jeg har og hvordan livet mitt er, i og med at bloggen min handler om livet mitt. Og man kan jo ikke alltid styre hvilke vendinger livet tar, og hvilke situasjoner man plutselig kan finne seg i.
Det er helt umulig for meg som både menneske og blogger å tilfredsstille alle, og å gjøre alle til lags. Men jeg gjør mitt beste, som den mammaen og bloggeren jeg er!
God kveld alle sammen! Er det ikke helt rart hvor fort helgen går? Det er nesten litt irriterende at det er så kort tid fra fredag til mandag, men så lang tid fra mandag til fredag. Vi har i hvert fall fått mye ut av mandagen alle mann, og Leo er i seng allerede. Noah er enda så vidt våken og er ikke helt inne i rutinene sine, det tar sin tid det gitt. Men det gjør ingenting, for da får han litt ekstra pappakos før han skal i seng han også.
Jeg tenkte bare å legge igjen en liten påminner om hvor dere finner meg på andre sosiale medier! Det er en god stund siden sist, og det er så morsomt å se at det er så mange nye lesere innom bloggen om dagen, så da tenkte jeg at det kunne passe fint.
På Facebook skulle jeg starte med konkurranser i fjor sommer, men jeg ser nå at jeg bare rakk en konkurranse før det gikk i glemmeboken. Dere som har fulgt meg lenge vet at jeg er ganske glemsk av meg, så ikke nøl med å mase på meg om det er noe dere savner. Jeg poster alltid nye blogginnlegg på Facebook først, så det er lurt å like siden min om dere vil få med dere det. Fremover skal jeg også ta i et tak og få ordnet flere konkurranser til dere, uten at det skal gå i glemmeboken! Av og til poster jeg også videoklipp eller bilder.
På Instagram skal jeg gjøre noen endringer fremover. Jeg har allerede gjort kontoen min privat, og det kommer den til å være en god stund fremover nå. Jeg kommer til å publisere videoer og bilder som ikke kommer på bloggen, gjerne av barna eller av ting som skjer her hjemme. Jeg oppdatere ganske hyppig på Instagram!
Snapchat: Mammasom16
Snapchat bruker jeg så ofte jeg husker på det. Her kommer det desidert flest videoblogg og ellers når jeg er ute på farten. Jeg får veldig mange hyggelige tilbakemeldinger fra lesere som synes det er koselig å følge meg der, siden de føler man kommer litt tettere på oss når jeg poster videoklipp. Det er også en veldig fin måte for meg å kommunisere med dere på. Jeg svarer veldig mange på snapchat! Jeg får aldri svart alle, men jeg er absolutt flinkest til å svare på Snapchat.
I morgen er det sjørøverfest i barnehagen til Leo, og en ny dag med nye overraskelser med Noah venter ♥ Ønsker dere alle en veldig fin kveld!
For noen dager det har vært! Nå er jeg veldig klar for en ny uke og nye tider.
I kveld har jeg tenkt mye på at jeg er glad jeg er så ung, for nå kjenner jeg meg virkelig sliten. Tror ikke jeg hadde orket å sitte her og skrive på bloggen min til dere nå om jeg hadde vært veldig mange år eldre nå altså. Haha! Det skal bli godt med en liten pause nå før jeg selv skal legge meg. Bare litt alenetid før jeg må sove, for å være klar og uthvilt for en ny dag med verdens to fineste gutter. Jeg måtte bare innom en liten tur for å ønske dere en fin start på den nye uken, og for å fortelle dere at jeg setter så stor pris på at dere leser alt jeg legger ut.
Jeg føler det har skjedd mye med bloggen bare den siste måneden, men den største forandringen har egentlig skjedd over tid. Fra jeg ble gravid med Noah og til nå, føler at jeg at det har skjedd mest. Jeg tror bloggen har forandret seg fordi jeg har det. Men i grunn har jeg jo heller ikke forandret meg med vilje, jeg har vel bare vokst litt opp.
Da var det kveld igjen, nok en gang! Jeg er alene med barna i kveld da Fredrik ville ta seg en tur til noen venner. Jeg er veldig glad han fortsatt har gode venner rundt seg etter alt vi begge har opplevd i nokså ung alder, de har alltid stilt opp for han og det er jeg veldig glad for – det vet jeg at han også setter stor pris på. Så når han får muligheten vil jeg gjerne at han skal få tilbringe tid med venner når det uansett passer at jeg har barna alene her hjemme.
Noen har spurt hvorfor det virker som at Fredrik har mer fri enn meg, og det er jo enkelt og greit fordi han ikke er “låst” til hjemmet på samme måte som jeg er. Jeg ammer jo fortsatt Noah, og Fredrik kan naturligvis ikke det – så når han får muligheten til å dra ut litt så ser jeg ikke noe galt med det kun fordi jeg ikke har muligheten til det. Dette fordi Noah trenger meg hjemme og er veldig avhengig av meg, også med tanke på andre ting enn ammingen.
Jeg skal ikke legge skjul på at jeg de siste månedene har måtte sette alt som har med å være ungdom å gjøre helt på pause.
For selv om jeg er ungdom, så er jeg jo først og fremst mamma. Selv hvis jeg skulle være borte fra barna, så har jeg på mange sett likevel ikke pause fra mammarollen. Jeg tenker alltid på barna, og hva de gjør, om de koser seg, og så savner jeg dem. Tanken på de er alltid der. Til og med når de ligger og sover, så kjenner jeg på ansvaret og viktigheten av det. De trenger meg, mer enn jeg trenger meg selv!
Selvsagt hender det at det frister å bare dra ut, ha litt fri, og ikke ha ansvar for noe annet enn meg selv. Men jeg elsker mammalivet, og det gjør meg ingenting å ikke kunne gjøre akkurat som jeg vil. Jeg vet jo uansett at det ikke er noe der ute som kan gjøre meg mer lykkelig enn det barna kan!
Man venner seg naturligvis til sin egen situasjon. Det å sammenligne sin situasjon med andres som er mer slitsom, setter kanskje ting i perspektiv – men du er jo fortsatt vant til din egen situasjon og kjenner fortsatt på at det kan være slitsomt. Det til tross for at du selv ikke er alenemor til åtte barn, hvorav tre av dem er spedbarn og skriker 24 timer i døgnet. Skjønner dere hvor jeg vil hen?
For jeg synes det var slitsomt å få barn da Leo kom. Det var våkennetter og den pakka der den første tiden, og som jeg har nevnt til dere tidligere: Når jeg tenker tilbake, kan jeg faktisk minnes at jeg av og til gråt fordi jeg var så sliten.
Men Leo sov natten gjennom fra han var et par måneder gammel, og han sov gjerne til klokken elleve morgenen etter om han fikk lov. Flere ganger måtte jeg vekke ham da han enda ikke hadde våknet og klokken nærmet seg 13:00 på formiddagen. Han pludret og slappet av i babynestet sitt mens jeg ryddet i leiligheten, mens jeg lagde middag kunne han ligge under babygymmen og le for seg selv mens han kikket på de små, fargerike lekene som hang på babygymmen og spilte “Hush little baby” om og om igjen.
Han underholdt seg selv mer enn gjerne, det elsket han. Han var så rolig. Blid var han også, det også konstant!
Det eneste som var med Leo, var at da han ble større baby, så nektet han å sove om kvelden. Som oftest gråt han ikke da heller, han ville bare ikke sove. Men det er annen sak jeg ikke skal gå nærmere inn på nå.
For jeg skal ikke påstå at Leo aldri gjorde noe ut av seg, at han aldri gråt på grunn av tannfrembrudd, eller at det aldri har skjedd at han som liten baby har holdt et leven om natten. Men de gangene var ingenting sammenlignet med hvor rolig, fredelig og tilfreds han var så og si hele tiden.
Og så kom jo lillebror Noah da. Like nydelig som storebroren sin, og de første døgnene akkurat like rolig. Lite visste vi hva vi hadde i vente. Allerede på sykehuset, da han hadde kommet til verden for under et døgn siden, så lå han på brystet mitt og sov fredelig. Og da tenkte jeg naturligvis på hvilken fin tid vi hadde i vente, og jeg sammenlignet det åpenbart med den babytiden jeg allerede hadde vært gjennom: Med Leo. Rolige Leo.
GJETT om jeg fikk sjokk! Og ikke et lite et heller, skal jeg si deg. Det var et stort sjokk.
«Er det SÅNN mange opplever å ha baby, ja!» Tenkte jeg i mitt stille sinn da de rolige, første ukene hadde passert. For lillebror var rolig de første ukene han også, han sov mye som nyfødte pleier, men vi merket omsider at noe var annerledes. Vi oppdaget at han var jo faktisk en total motsetning til hvordan Leo var som baby.
Jeg visste at barn kunne være forskjellige, men SÅ forskjellige? Nei, det kunne jeg virkelig ikke ha sett for meg. Jeg har alltid vært klar over at barn er forskjellige, de er små, egne individer som sjeldent er helt like, og som sjeldent krever akkurat det samme. Men kanskje jeg bare ikke hadde reflektert så mye rundt det som jeg kanskje burde ha gjort?
Jeg trodde ikke at det var mulig før jeg opplevde det selv. Plutselig følte jeg meg som en førstegangsmamma igjen på mange områder, for det var så mange nye problemstillinger som aldri fant sted da Leo var baby, som jeg nå måtte ta stilling til og finne ut av.
Vil han ikke ligge og slappe av under babygymmen mens jeg lager middag? Hæ? Må han bæres på konstant? Vil han ikke ligge og smile i vognen mens jeg handler og går på kjøpesenter?
Vil han ikke underholde seg selv? Blir han ikke rolig og glad av å høre på “Hush little baby”? Liker han ikke babymusikk i det hele tatt? Begynner han å hylgråte når han ligger alene? Vil han kun ligge i armene mine mens jeg går? Sovner han ikke av seg selv på brystet til Fredrik? Kan han ikke ligge og le for seg selv mens jeg er på toalettet?
Da Noah hadde blitt 6 uker gammel hadde han allerede rukket å gråte mer enn det Leo hadde gjort i løpet av hele sitt liv. Og det er ingen overdrivelse, faktisk heller en underdrivelse. Det var også et sjokk for meg. Lillebror fikk jo som dere vet også kolikk, og gråt så mye at jeg nesten ikke klarer å tenke tilbake på den tiden uten å bli fysisk uvel.
Det er fortsatt like rart å ha opplevd den første babytiden på så forskjellige måter, og nå videre kjenne på hvor forskjellige personligheter de har. Jeg var nok ikke forberedt på at jeg skulle kjenne så sterkt på kontrastene.
Er det ikke rart? Samme mamma og pappa. Samme forutsetninger. Samme miljø. Samme utgangspunkt. Likevel to så forskjellige barn – som er like perfekte begge to, selv om de er to små vidt forskjellige mennesker.
Jeg får nesten sjokk når jeg ser hvordan ukene flyr. I går var det kun en måned igjen til Leo fyller to år, og bare det i seg selv er helt surrealistisk å tenke på. Plutselig er påsken her, så kommer våren, og så er det sommer igjen. Denne sommeren er så fryktelig etterlengtet etter mange tunge måneder med mørketid – Det er jo blitt mørkt som svarte natta klokken tre om ettermiddagen hver dag nå i Gud vet hvor lenge. Nei, fy søren. Godt skal det bli at det snart er vår, og i kombinasjon med Leo sin bursdag får det ikke blitt annet enn bra!
Leo og Noah har vært to engler i dag når jeg nå har hatt dem begge alene siden Leo kom hjem fra barnehagen. Det er utrolig hvor mye som har skjedd på kort tid på den fronten også – Leo kan gå bort til Noah og leke med ham mens han ligger og smiler og ler til ham. Det er så herlig for meg som mamma å se hvor mye de gleder hverandre, enda hvor små de egentlig er enda.
Jeg håper dere har hatt en like fantastisk start på helgen som det vi har! Det er virkelig lenge siden jeg har gledet meg så mye til noe, som det jeg gjør til å ta fatt på denne helgen nå. Ikke at vi har noen store planer egentlig, men bare tanken på at vi får litt fri fra hverdagen nå er bare så deilig. Jeg trenger å få litt tid til å sitte litt i armkroken til Fredrik og til å fortelle ham at jeg er glad i ham. Jeg har egentlig konstant dårlig samvittighet for han hele tiden nå i hverdagen, når vi knapt har ork til å si natta til hverandre før en av oss sovner om kvelden. Haha! Nå håper jeg bare timene går fort til han kommer hjem til oss så vi kan starte helgen skikkelig, for jeg vet at det ikke blir det samme uten han her ♥
Jeg går inn på dagligvarebutikken med Noah i vognen. Jeg skal handle inn til helgen, og jeg foretrekker å gjøre det når Leo er i barnehagen ettersom en butikktur med to barn gjerne blir mer sirkus enn handling.
Noah er litt småsutrete, slik kan han ofte være når han må ligge i vognen. Han vil opp og se, og hvert fall ikke ligge nede i dypvognen. Han er absolutt ikke like glad i å ligge i vognen som det storebroren hans var, men om han først sovner i den sover han godt!
Det er formiddag, og det er travelt inne i butikken, flere eldre ektepar og single, og mødre med barnevogn er majoriteten av menneskene i butikken. Jeg kjenner jeg smått begynner å bli litt småstressa for om Noah skal begynne å gråte. Typisk nok skjer det oftest når det er mange mennesker i butikken. Selv om jeg har opplevd det utallige ganger og omsider har lært meg at det er ingenting jeg kan noe for om det skulle skje – og jeg tenker selvfølgelig mest på at lille gutten min er lei seg og at jeg skal gjøre alt jeg kan for å trøste han – men det er unektelig en stressende og ubehagelig situasjon.
En eldre dame passerer meg når vi går forbi noen av de første hyllene inne i butikken. Hun er av den eldre garde. Hun ser på meg med store øyne, og det ser ut som at hun skal si noe – men at hun ikke helt får frem hva hun skal si. Ånei, tenker jeg. Jeg står nærmest og venter på å få høre det. Erfaringen min med å få uhyggelige kommentarer i offentligheten består trist nok av mye vondt, og jeg sukker nesten inne i meg før hun avbryter meg.
“Det skal du jammen meg ha: Jeg ser du er veldig ung. Så flink du er!”
Hun klapper meg på skulderen.
Jeg står der mildt sagt overrasket. Skjedde det her akkurat?
Jeg vet ikke om du har Facebook eller om i det hele tatt leser blogg, enda mindre om du leser min – og jeg skal ikke dømme deg ut i fra alderen din og anta at du ikke har det. For du dømte ikke meg. Tusen takk. Du gjorde meg så vanvittig glad.
“Nå blir det garantert slutt snart og så er du alenemor som alle oss andre. Husk jeg sa det”
Jeg rynket litt på nesen før jeg fortsatte lesingen i kommentarfeltet. “Ja, det burde du tenke over. Ikke vær glad for at du og barnefar er sammen akkurat nå, alle vet det blir slutt snart” skrev en annen.
Ja, her er det hvert fall ikke snakk om prøve å støtte andre mennesker når de har det tøft, å være glad på andres vegne, eller å ønske andre godt. Den type mennesker har vel dødd ut i store deler av verden. Den stereotypiske “Kom ikke her og faktisk ha det bra i livet ditt” – attituden er noe jeg støtt og stadig ser på både blogg, Facebook, og andre sosiale medier. Ja, jeg vil tørre å påstå at du ikke en gang trenger å logge deg inn på noen sosiale medier overhode for å merke hvordan mennesker ønsker å dra hverandre ned så langt det lar seg gjøre.
Men det skal sies, det kan jo hende disse menneskene har rett. Jeg er ikke klarsynt, og ikke vil jeg være det heller. Kanskje vi gjør det slutt om 5 år? I morgen? Om 20 år? Neste uke? Eller kanskje ikke i det hele tatt?
Det kan jo for så vidt også hende at jeg dør i morgen. Eller om 5 år. Eller om 40 år. At jeg skader meg hardt i en ulykke, eller at noe grusomt skjer. Det vet jeg ikke. Jo, så er det vesentlig større sannsynlighet for at det blir brudd mellom Fredrik og jeg, i og med at vi ikke akkurat har statistikken med oss, men likevel: Jeg kan ikke leve livet mitt etter det verst tenkelige scenarioet. Om jeg gjør det kan jeg aldri leve, aldri få meg kjæreste, barn, eller noe i det hele tatt. Og jeg vet ikke med dere, men det er ikke et liv jeg har lyst til å leve.
Hvordan ser jeg for meg livet om 10 år? Akkurat det spørsmålet har jeg virkelig fått utallige ganger.
Om 10 år håper jeg først og fremst at jeg er lykkelig. At jeg håper at barna har det bra og er fornøyde er for meg en selvfølge, det er jo aller viktigst – men det later til at veldig mange er overfladiske når de beskriver hvordan de håper av livet deres skal være om ett eller flere tiår frem i tid. Det er klart at jeg har noen forventninger og visjoner om hva jeg håper jeg har av materialistiske goder 10 år frem i tid, men for meg er det også uhyre viktig at jeg er lykkelig. At jeg er genuint tilfreds og at jeg liker livet mitt, akkurat slik det er.
Kanskje har jeg fått flere barn? Kanskje vi har flyttet? Det er så rart å tenke frem i tid, spesielt siden jeg for 10 år siden aldri kunne ha sett for meg livet slik jeg kjenner til det i dag.
Om 10 år er jeg 28 år, og nærmer meg alderen for når gjennomsnittskvinnen får sitt første barn. Leo vil på dette tidspunktet være 12 år og Noah vil være 11. Nå som jeg er vant med at de er så små, er tanken på at de faktisk skal bli så store en dag ganske fjern enda. Men jeg vet det kommer til å gå fort dit – trolig fortere enn jeg aner.
Fredrik vil være omkring 30 år gammel. Om jeg fortsatt er sammen med Fredrik eller ikke, vet jeg jo ikke nå i dag. Om vi er det, så håper jeg at vi 10 år frem i tid har det godt sammen og at vi ikke holder sammen bare fordi vi føler at vi må. Men fordi det er best for barna og best for oss, og fordi vi kjenner at det er rett.
Jeg vil bare gjøre det tydelig at jeg ønsker meg en fremtid sammen med min nåværende samboer, men man vet aldri. Jeg håper uansett at jeg har kjøpt et stort og flott hus innen den tid, uansett om det er med samboer eller ikke. Sett at Fredrik og jeg har holdt sammen og lever godt sammen, så håper jeg at jeg har klart å få tanken på flere barn til å høre fristende ut for han også. For jeg vet med sikkerhet at jeg ønsker meg flere barn i fremtiden, gjerne 2 stykker til. Jeg vil ikke sitte på gamlehjemmet og angre på at jeg ikke fikk barna jeg ønsket meg, så jeg håper det lar seg gjøre på et tidspunkt noen år frem i tid – det er jo heller ikke en selvfølge å kunne bli gravid.
Alt i alt har jeg ikke mange konkrete drømmer eller visjoner om fremtiden, men slik jeg ser det for meg, så vil jeg leve godt. Jeg håper og ser for meg at jeg har fått en god jobb, at jeg har fått utdannet meg, og at jeg lever en hektisk liv. Jeg liker det litt travelt. Hvor vi bor har ikke så mye å si, så lenge vi trives. Måtte det være her i Larvik, i utlandet eller et annet sted i Norge. Jeg vil kunne dra på helgeturer med barna, dra på ferier, være glad, sette pris på livet og hva det gir meg. For det er så alt for lett å ta det for gitt at man lever om 10 år, det er til og med så lett at man gjerne skriver et blogginnlegg om hvordan man ser for seg livet om 10 år, når man egentlig aldri vet hva som kan skje i morgen.
