HVORDAN VI MØTTES

Det har faktisk vært flere som har lurt på hvordan Fredrik og jeg traff hverandre, så til tross for at det er slutt tenkte jeg å svare dere på det!

Det hele er i grunn fryktelig tilfeldig. Så tilfeldig at det nesten bare er skremmende å tenke på hva som hadde skjedd om jeg ikke var pålogget på facebook i akkurat det sekundet. For ja, her har vi tidenes kjærlighetshistorie – vi begynte nemlig å snakke på Facebook. Eller, helt sånn var det ikke. Kusina mi gikk i klasse med Fredrik på ungdomsskolen, og Fredrik facerapet kusina mi akkurat når jeg var pålogget (De var ute på noe sammen med flere venner av dem) og mitt navn dukket opp på sidelinjen i chatten på facebook hvor det sto “pålogget”. Derfra begynte han å snakke til meg gjennom hennes konto på tull, og jeg trodde jo at det var kusina mi helt til han sa at det var en venn av kusina mi, og da fortsatte vi bare å snakke fra hans konto, og han la meg til som venn fra sin egen konto.

Vi snakket masse, og etter en god del snakk traff vi hverandre for første gang i januar/februar 2013 sammen med kusina mi og bestevennen hans. Vi snakket enda mer og sommeren nærmet seg. Jeg var i Larvik nesten hele sommeren og vi var masse sammen, vi fire. Fredrik og jeg ble etter hvert bestevenner og var skikkelig nærme. Det var utrolig godt å ha en så nær venn jeg bare kunne snakke med alt om. 

Jeg kunne fortalt mange historier fra den sommeren, men jeg tror ikke alt egner seg helt her inne. Vi hadde det i hvert fall veldig morsomt og det er så utrolig herlig å tenke tilbake på. Litt etter jeg var en tur hjemme kom Fredrik på besøk til meg i Gjøvik, etter jeg fikk kranglet med pappa om at han skulle sove på mitt rom – og ikke gjesterommet! Haha! Vi så filmer, snakket masse, spiste mye god mat og hadde det generelt utrolig koselig. Vi hadde et bånd som var så utrolig sterkt og jeg følte på mange måter at jeg hadde kjent han i flere år allerede. Eller at jeg hadde manglet en slik person i livet mitt.

Vi fortsatte selvfølgelig å holde kontakten, og avtalte at jeg skulle komme i høstferien igjen, samt noen helger før det. Fredrik hjalp meg gjennom utrolig mye når jeg hadde det en del vanskelig i den perioden, og det er jeg evig takknemlig for. 

Utover høsten, nærmere bestemt helgen 20 til 22 september kom Fredrik på besøk til meg igjen. Vi hadde det som vanlig utrolig koselig og lo, var oppe sent, så filmer, spiste godteri og slappet av sammen. Mandagen etter, 23 september, dro jeg på skolen og fikk flere spørsmål fra de i klassen om det var noe mellom oss – noe det på daværende tidspunkt ikke var. Så enda så mye jeg ville si ja, for jeg likte Fredrik utrolig godt, sa jeg nei og blånektet. Jeg ville jo egentlig at de skulle tro at det var noe mellom oss, men jeg kunne jo ikke det. For det var jo ikke det.

Jeg turte jo ikke å si noe til ham om at jeg likte han. Jeg ville jo ikke risikere det utrolig gode vennskapet vårt bare fordi jeg var litt (Veldig) ekstra glad i han og kjente det i magen hver gang han snakket om andre jenter. 

Samme dagen ringte jeg han (vi snakket hver dag) og så klarte jeg ikke å holde det inne lenger. Jeg bare gråt. Fredrik spurte hva det var, og jeg sa bare “gjett da” og jammen klarte han ikke å gjette seg til “Vil du egentlig være noe mer enn bestevenner?” og jeg bare la på. Lå i sengen og hulket og trodde jeg hadde ødelagt alt. Haha, føler meg helt patetisk når jeg tenker tilbake på det.

Han ringte meg opp igjen etter en liten stund og sa at han følte det på samme måte, og at han synes vi burde prøve å være kjærester. Men da var det ingen vei tilbake til bestevenner, og det visste jeg. Det var risiko jeg tok fordi jeg ikke orket å leve med å late som om jeg ikke likte han, når jeg egentlig likte han så utrolig godt.

Så til tross for avstanden, så prøvde vi. Og det funket.

Fredrik og jeg var hos hverandre hver helg. Vi hadde annenhver helg hos hverandre, og gikk på hver vår skole 4 timer unna på hverdagen. Vi hadde et utrolig godt forhold, tross avstanden og utfordringene det hadde. Det har sine ulemper å være i et avstandsforhold, men man vet det inne i seg når man føler at noe er virkelig verdt å satse på. Man må kjenne på det selv.

Kan ikke si jeg angrer på det den dag i dag.

 

– Noen bilder fra perioden når vi var i avstandsforhold

For de som lurer så innrømmer jeg gjerne at jeg fortsatt er veldig, veldig glad i Fredrik. Han har gitt meg den største gaven i livet, sønnen vår, og så mange fine minner. Han er det beste valget jeg har tatt.

DISSE DAGENE

Åh, nå har jeg faktisk begynt å like søndager. Rar som jeg er. Det er liksom en dag hvor vi alle tre kan slappe av og kose oss. Leo har defintivt fått nok oppmerksomhet i dag, og sovna for en liten stund siden i den fine sengen sin. Elsker forresten at det har vært så fint vær i dag!

Herreguud så blid han er. Er så takknemlig for at jeg har han, og for at Fredrik og jeg kan bo sammen med ham. 

Så flink til å stå!

Nå sover Leo her i sengen sin, har nemlig hatt tidenes storrengjøring på rommet vårt!

Akkurat nå kom Fredrik i døren etter å vært nede i byen for å hente litt take-away til oss. Litt lat, men det er greit siden det er søndag! Fredrik hadde noen venner over på besøk i går, så jeg laget litt god mat og jeg tror de koste seg. Leo har vært supergira helt siden da og har krabbet rundt her som en gal (Gjerne ut på kjøkkenet eller i gangen hvor han vet at han ikke får lov til å være, haha! Jeg har fått ladet ut en del også, Leo og jeg sov til og med til klokken 10 i dag! Med god samvittighet! Takket dere! Tusen takk. Det var faktisk utrolig godt.

Etterpå skal vi nok gå en tur ute, ettersom all snøen plutselig ble borte og da er det mildt sagt ganske mye lettere å trille! Ellers blir det lek og kos med lillegutt. Noen ganger er det så godt å bare sitte hjemme og slappe av med de du er mest glad i.

God søndag til dere alle!

Klem

TENK DET?

Noen ganger tenker jeg mye på at Leo skal bli voksen en dag. Tanken er så fjern, men likevel får jeg hele tiden høre at jeg må nyte tiden så mye som mulig med han nå, fordi «plutselig» er han konfirmant, og så kommer 18-års dagen som kastet på deg.

At Leo skal bli en voksen mann er så rart å tenke på. At han skal få jobb, venner, og gå på skole. At han skal kunne stemme. At han skal kunne gå på vinmonopolet og kjøpe seg en flaske vin. At han skal gå på kafe med kjæresten. 

At han (hvis ting går etter planen, det vet man jo aldri) skal leve når jeg er borte. Uten meg.

Noen ganger tenker jeg på hvor rare vi egentlig er. Vi blir født på samme måte, vi går på skole på samme måte, så går vi ut i jobb, så får vi barn, så pensjonerer vi oss. Og så… Så bare dør vi. Det har generasjonene gjort før oss, og det skal generasjonene etter oss gjøre også. Alt man gjør mellom slagene betyr mye for oss, men vi havner likevel samme sted, alle sammen. Under jorden i en kiste.

 

Det er rart at livet bare er dagene som går. Og at “plutselig” sitter jeg som pensjonist og ser tilbake på livet mitt. Håper jeg kan se tilbake og være stolt av meg selv og alt jeg har fått til.

♥ 

MIN STØRSTE FRYKT.

I natt hadde jeg mareritt om fødsel IGJEN. Det er faktisk andre gangen bare denne uken.

Lignende mareritt jeg hadde i svangerskapet når jeg slet som verst. De handler ofte om at jeg er høygravid og at jeg er i Gjøvik (av en eller annen grunn?) og at jeg blir tvunget til føde, så drar jeg ut med mamma og vi kjører land og strand for å finne et sykehus som kan ordne keisersnitt for meg. Både lillehammer, Gjøvik, og andre i nærheten (Toten også, men der er det jo ingen sykehus, haha!) Ingen kan, og jeg blir sinnssykt stressa og jeg griner, griner, og griner enda mer. Ofte er det en eller annen jordmor som forteller meg at “Nå MÅ du bare føde” og jeg kjenner meg så stressa og jævlig, husker at jeg ser på hendene mine i drømmene og at jeg skjelver helt vilt. Har også rier i drømmene og kjenner at hjertet mitt slår så fort at jeg tror jeg skal dø fordi jeg er så redd.

Går det an å ha fødeangst når du ikke en gang er gravid? I så fall må jeg ha det. Tror jeg skal skaffe meg hjelp.

Leo gull 4/5 måneder ♥

Jeg beklager..

Vet ikke helt hva jeg skal si akkurat nå.. Tror jeg burde skrevet et slikt innlegg som dette for lenge siden. Rart jeg ikke har gjort det før nå.

Jeg ser de siste månedene at jeg har brukt mye tid og energi på å skrive blogginnlegg hvor jeg svarer på stygge rykter og kommentarer. Jeg tror det har vært høyst nødvendig for meg fordi jeg har vært opptatt av å kunne forsvare meg og mine. Det har jo vært en stor overgang for meg å gå fra å aldri ha noen som er kritiske til meg som «vanlig» tenåringsjente, til at hvem som helst kan kommentere og skrive lange kritiske kommentarer til meg flere ganger om dagen. Noen ganger er det litt rart å fatte at noen bruker så mye tid på meg. Jeg synes på mange måter det er litt smigrende. 

Fokuset som har vært på å svare tilbake på stygge utsagn har fått mye mer plass i bloggen enn hva jeg trodde det skulle komme til å få når jeg startet.  Det har nok ikke bare handlet om at jeg har ønsket å forsvare, men kanskje også at jeg har trengt noen “utblasninger” ettersom dette har vært en veldig uvant situasjon for meg å være i. Det har vært godt å kunne skrive fra meg.

 
Jeg vil bare at dere skal vite at jeg har selvinnsikt nok til å vite at jeg har gjort feil i løpet av året som blogger. Har blogget fast i ett år nå, dere! Jeg har lest i arkivet, ristet på hodet. Jeg har lest på svar jeg har skrevet til dere i kommentarfeltene, og ristet på hodet. Det trenger faktisk ikke å være langt tilbake i tid en gang, før jeg rister på hodet av hva jeg har skrevet. Jeg tror det viser at jeg er midt inn i en stor personlig utvikling og jeg prøver å forbedre meg for hver dag som går. Jeg vil jo være den beste versjonen jeg kan være av meg selv, men det har vært vanskelig å komme på rett spor.

Jeg vil at dere skal vite at jeg setter pris på at akkurat dere klikker dere inn på bloggen min hver dag. For å legge igjen koselige tilbakemeldinger, for å legge inn konstruktiv kritikk. Jeg føler på mange måter at jeg har forbedret meg ekstremt på dette med å ta kritikk, og det er en viktig del av å være blogger. Jeg vil at dere skal vite at jeg er fryktelig ydmyk for at dere setter pris på bloggen min og at dere gir meg denne unike muligheten til å skrive og nå ut til så mange. 

Jeg virker kanskje ikke ydmyk når jeg har svart dere som er fryktelig kritiske med å kalle dere “anonyme feiginger” for eksempel. Jeg tror på mange måter det er vanskelig for dere ikke-bloggere å forstå hvordan det kan være. Jeg mener ikke at det unnskylder, men jeg tror det kan være en veldig god forklaring. Jeg vil ikke noen av leserne mine noe vondt, men enkelte dager har jeg rett og slett fått nok – og jeg tror alle har sånne dager. Det er bare sånn at deres dårlige dager ikke ligger offentlig for alle å se og lese. Og det er selvfølgelig et valg jeg har tatt, men fortsatt en ulempe. 

Jeg måtte bare skrive ut litt til dere nå. Er så glad jeg har bloggen. Utrolig merkelig å tenke på at bloggen ble laget ganske tilfeldig og ikke med noen store forhåpninger eller mål.. Og nå sitter jeg her. Superstolt! 

Glad jeg har dere. Håper jeg kan være den beste meg jeg mulig kan være i løpet av 2016, og at dere merker det minst like godt som det jeg gjør.

Klem

DET HAR VÆRT ET HELVETE

Hei alle sammen. I dag tenkte jeg å ta opp noe med dere og være litt ærlig angående noe jeg tror mange kjenner seg igjen i.

Mange har spurt etter jeg en gang nevnte at Leo og jeg sov til klokken 12 på dagen. Jeg fikk høre av kjente at flere skrev stygt om meg andre steder på nettet på grunn av dette, og samtlige av leserne mine ble sjokkert fordi de synes det var så innmari sent.

Jeg har nevnt til dere tidligere at leggingen med Leo har vært et skikkelig styr. Noen av dere har også lurt på hvorfor ikke Fredrik kan ta Leo om natten når han har vært urolig, og her er svaret ganske enkelt: Fredrik skal opp tidlig dagen etter for å dra på jobb, og da må jeg ta meg av det. Uansett om jeg også skal grytidlig opp dagen etter og har hatt en lang dag, så har vi gjort det sånn fordi det er viktigere for meg at Fredrik er opplagt på jobb.

Når vi først fikk Leo stresset vi ikke med leggerutiner. Babyen bør få bestemme, og det fikk han også. Jeg måtte litt opp om natten (2 ganger) de første 2 månedene for å pumpe meg når jeg fortsatt ammet han, fordi ammingen også var et problem som jeg har fortalt dere tidligere HER.  Vi lot han sove og holde på slik han ville, og helsesøster betrygget oss med at døgnrtymen hans helt sikkert kom til å ordne seg og gå av seg selv. Og det gjorde den jo også etter nyfødtperioden. Vi sto opp tidlig og la oss relativt tidlig. 

Så begynte tennene å komme skikkelig frem nede, og da var jeg oppe nesten hele natten flere netter på rad husker jeg. Sto opp grytidlig dagen etter og prøvde å legge han i 8-9 tiden på kvelden ettersom han hadde sovet lite på natten, så da tenkte jeg at det kom til å gå bra. Det gjorde det ikke, og resultatet var at han sov et par timer på kvelden før han våknet igjen når jeg hadde lagt meg, og da var han lys våken. Forsto virkelig ikke at han orket, så lite som han sov akkurat de dagene!

Etter mye byssing og synging og fryktelig lite søvn på både lillemann og meg i en periode gikk det seg til. Han sovnet i halv ni-ni tiden på kvelden og var oppe syv tiden dagen etter. Perfekt! Jeg fikk sove om natten igjen og jeg hadde litt alenetid på kvelden også, som jo er viktig når man så og si aldri er alene ellers.

Og så begynte det å gjøre vondt i tennene hans igjen, samt det jeg tror var en del vondt i magen. Plutselig ville han ikke sove om natten igjen, og jeg var oppe store deler av natten fordi han våknet hvert 15ende minutt. Det varte en god periode og jeg hadde så fryktelig mye å gjøre ellers på dagtid at når jeg ikke fikk søvn i det hele tatt i tillegg ble jeg helt utkjørt. Jeg laget hjemmelaget middag hver dag, prøvde iherdig å holde huset fint og ryddig, jeg jobbet veldig mye, jeg trente, og i tillegg var Leo fryktelig grinete og ville ikke en gang sitte alene i 10 sekunder. Jeg gråt av ingenting, var sur og grinete. En dag når Leo endelig sovnet og jeg hadde fått jobbet en del samt trent, så var klokken 4 på natten og huset så ut som en krigssone.  Da var jeg så sliten at jeg sa natta til rotet, gikk og la meg: Og Leo og jeg sov til 11 og 12 de to, tre neste dagene.

Det trengte jeg. Orket ikke tenke på hva folk ville si. Jeg gjorde så godt jeg kunne og nå var kroppen min så sliten at det sa stopp. 

Etter en periode (igjen!) ordnet det seg og Leo sovnet og sto opp til vanlig tid igjen. Nå har vi vært i en periode hvor Leo ikke har sovnet før elleve om kvelden igjen (mistenker flere tenner som kommer bak), men jeg står opp tidligere og tidligere for hver dag (Nå har jeg stått opp rundt 8 hver dag så lenge jeg kan huske, må stå opp enda tidligere fremover) for jeg skal få til dette. Jeg har fått det til mange ganger før, og jeg kan jo ikke akkurat skylde på Leo fordi han har vondt i tennene eller fordi han er skikkelig overtrøtt.

Så neste gang du blir helt sjokkert fordi du leser om at en mamma sto opp med babyen sin klokken 12 på formidddagen: Vit at det mest sannsynlig ligger mer bak enn at hun «ikke gidder å stå opp»


 

I tillegg håper jeg alle leserne mine ikke ser på dette blogginnlegget som “klaging” for jeg vet at jeg kunne hatt det veldig mye tøffere, og jeg vet at det sikkert er flere av mine lesere som har hatt kolikkbabyer. All respekt til dere. Jeg tror ikke verden sirkulerer rundt meg. Jeg vil bare dele åpent og ærlig, fordi jeg synes det er så alt for få som gjør det.

Når det er sagt håper jeg fredagskvelden blir fantastisk for dere ♥

SÅ FORNØYD!

Var helt sikker på at jeg hadde postet dette innlegget i går, men det hadde jeg jo ikke!

Fredrik tilbrakte en del kvalitetstid med Leo i går ettersom jeg var ute for å endelig få kjøpt nytt stuebord! Er så fornøyd med det. Kommer ikke til å vise stuen vår før den er helt ferdig, men dere kan være sikre på at det blir skikkelig fint her! Ellers laget jeg en nydelig hjemmelaget tacosalat til Fredrik til middag. Tror kanskje jeg burde poste oppskrift på den etter hvert! Dagen i går var faktisk en skikkelig god en, har vært så glad og fornøyd hele uken. Gleder meg sånn til tiden fremover nå. Spesielt den siste sommeren før Leo begynner i barnehagen. Skal søke både barnehageplass og skoleplass til meg selv nå innen de nærmeste dagene. Har jo reservert skoleplass, men må søke som vanlig for å “bekrefte” det. Snakket med rådgiveren på skolen nå i sommer og fikk ordnet alt med skoleplass da. Er skummelt, men ganske spennende.

Ellers har Leo begynt å danse, så han er hvert fall klar for helgen. God helg!

Husk innom senere i dag for å lese et innlegg jeg har jobbet lenge med. Gleder meg til å dele det, vet at mange kommer til å kjenne seg igjen. ♥

MIN ALLER FØRSTE GANG…

Del 2! 

Flere av dere etterspør mer om meg som person og ikke mamma, og flere av dere vil gjerne at jeg skal skrive mer om fortiden. Og derfor synes jeg disse “Min aller første gang”-spørsmålene passet perfekt! Håper dere liker ærligheten, haha!

Mine første karakterer: 

Kan jeg hoppe over dette spørsmålet?

Neida.

Besto stort sett av “ikke vurdering” og 2’ere og 3’ere. Gadd ikke gjøre skolearbeid og gadd til tider heller ikke å gjøre stort når jeg likevel var der. Hadde vel noen 4’ere men det var vel egentlig bare ren flaks ettersom jeg rett og slett ikke brydde meg det spor.

Min første jobb:

Er faktisk denne! Har aldri hatt en ordentlig jobb tidligere. Eller, var på et jobbintervju sommeren 2014 før jeg ble gravid, men ettersom jeg ble gravid ble det ikke aktuelt likevel. Kanskje like greit, har jo faktisk verdens beste jobb nå ♥

Meg og bestevenninna mi sommeren 2012. Her var jeg platina-hvit i håret. Fryktelig pent.

(14 år gammel, og i en rolig periode med brunkremen… Enn så lenge)

Mitt første møte med alkohol:

Oi oi… Var ALT for tidlig. 

Min beste venninne og jeg rotet i barskapet til pappa og mamma når de var ute på byen og husker vi fant noe som het “Veterano” eller lignende. Da var vi tretten år gamle og helt syke i hodet.

Og her var vi utspekulerte hvis vi skulle snike oss ut. Vi handlet inn vannmeloner og nille-extensions og rigget oss til på jenterommet mitt med haugevis av klær jeg ikke brukte, pc og pc lader. Deretter satte vi på “sleeping sounds” på youtube slik at det skulle høres ut som noen sov der, vi brukte vannmelonene som hoder under dyna sammen med klær som vi formet som kropper under dyna, og tok deretter hår-extenstionet over hodet slik at det skulle forestille håret vårt. Og så snek vi oss ut.

For å si det på den måten. Halvveis i sommerferien måtte pappa begynne å sove utenfor rommet mitt på madrass. (Det hjalp forresten bare litt) Har ikke en fortid jeg er spesielt stolt av når det kommer til akkurat det der, men vet at det ikke definerer meg og jeg er glad for alt jeg har opplevd. I dag kan jeg jo faktisk le av det.

8 Klasse bildet mitt.

Min første anmerkning:

Fikk jeg på skolen fordi jeg lo for mye i timen. Nei takk til godt humør, eller? Haha

 

Min første og jævligste kjærlighetssorg:

Jeg gråt konstant i en uke, til tross for at det var jeg som gjorde det slutt. Husker jeg så at han likte et bilde av ei jente med kjempelyst hår på instagram før jeg gråt ut “HVORFOR HAR IKKE JEG OGSÅ LYST HÅR” og hulket som en liten drittunge. Haha, fy. Noen ganger skulle jeg faktisk ønske jeg vokste opp i et samfunn uten instagram og facebook. Ting hadde vært så mye lettere uten av og til. Sorgen varte ikke veldig lenge, før jeg begynte å snakke med en ny og da var det liksom glemt. Der ble det for øvrig ikke et kjæresteforhold, og etter det holdt jeg meg unna gutter for en god stund. Ganske lurt, tror jeg.

Min første piercing:

Tok jeg i navlen som 13/14 -åring og angrer bittert den dag i dag. Fryktelig kjedelig å angre så bittert på noe mamma advarte meg sterkt mot å gjøre. Glad jeg ikke tok den “Hope”-tattoveringen jeg hadde sååå lyst på 8ende klasse, for å si det sånn.

 

(“spørsmålene” fant jeg litt rundt på andre blogger, om noen skulle lure på det. Var fryktelig mange blogger de lå på, så fikk ikke lagt meg ordentlig kilde på hvem som skrev dem første ettersom jeg rett og slett ikke har peiling)

HER kan dere for øvrig lese del 1.

DET ER GREIT

Det er greit at du ikke liker meg, og at du hater bloggen min. Det er greit at du ikke takler at jeg poster bilder av Leo, og at du synes jeg er ei forbanna drittkjerring som gjør det når han ikke kan være med å bestemme om han vil at jeg skal poste bilder eller ikke.

Det er greit at du synes er er stygg, at du synes jeg er fæl og at du synes det ser ut som at jeg er overvektig. (Skjønner ikke når det ble en fornærmelse, alle er forskjellige?..) Det er greit at du tror jeg lyver om klesstørrelsen min. Det er greit at du synes jeg bruker for mye penger, selv om du ikke har noe med min privatøkonomi å gjøre. Det er greit at du hater meg av hele ditt hjerte og at du synes jeg er en forferdelig mor, at du ikke synes jeg skriver bra og at du synes jeg er et grusomt menneske som har dårlige verdier, og som ikke burde fått barn. Helt greit, faktisk. For jeg blogger offentlig, og jeg kan ikke forvente at alle skal like meg og det jeg gjør.

 

Den delen skal jeg fint klare å leve med. Det som ikke er greit er at du lar noen av overnevnte grunner gå utover sønnen min som er 10 måneder og som ikke klarer å gå på egenhånd en gang. 

Det er faktisk IKKE greit.

HVA HAR DU GJORT?!

I dag rundt 12-tiden var jeg i byen med lillegull. Vi hadde handlet litt over alt, og jeg skulle bare innom KappAhl før vi skulle dra fra kjøpesenteret, for så se om det hadde kommet noe nytt i newbie-kolleksjonen de har til babyer, fordi jeg synes den er så utrolig fin. Det hadde de, og jeg kikket litt rundt og følte meg litt overskyet innvendig fordi jeg var ganske så trøtt enda. Jeg går rundt å ser litt på diverse bukser og gensere til lillemann, før jeg går videre til en annen avdeling for å se på noe til meg selv.

Jeg finner ikke noe, og setter kursen mot utgangen. Jeg går forbi de andre butikkene før jeg kommer til utgangen, og legger merke til at folk kikker litt rart på meg. Jeg synes det er litt merkelig, men i og med at det ikke er noe som har plaget meg nevneverdig siden jeg gikk høygravid som 16-åring, tenker jeg ikke noe mer over det og fortsetter mot utgangen. Vi har kommet oss ut og er på vei hjem, før jeg kommer på at jeg må ta på Leo vottene sine.

Og da ser jeg det.

Han har på en eller annen måte fått dratt med seg ganske mange fargerike bodyer fra klesbutikken som han ligger å klemmer og sutter på! Herregud, jeg fikk helt panikk og halvløp tilbake til butikken, når jeg kommer frem får jeg stotret frem “Eh.. Han dro med seg de ut, han. Går det bra eller?” Før jeg tar de ut av hendene hans og rekker de til damen som jobbet i butikken. Hun ble ikke kjempe glad, for å si det sånn, men hun virket forståelsesfull, heldigvis!

Haha, herregud som jeg lo av det i ettertid!