Nå har jeg rotet litt i arkivet igjen, og fant faktisk et slikt innlegg som dette som jeg skrev for (nøyaktig) et år siden! Derfor tenkte jeg at jeg måtte gripe sjansen nå som jeg har den, og skrive et i år også. HER kan dere lese det jeg skrev i fjor, det jeg skrev om i dette innlegget er altså hva som hadde skjedd for to år siden. (Haha, dette var forvirrende?..)

Jeg var hjemme i Gjøvik på besøk! Gravid i uke 24 var jeg også, hadde nettopp gått inn i min 24 uke! Vi skulle snart på den årlige hotellweekenden som faktisk er nå til helgen også. Forskjellen er imidlertid at jeg ikke skal dra i år, men at vi dro i fjor.

Husker til og med at Fredrik, pappa, lillesøsteren min og jeg satt og snakket i bilen på vei hjem fra hotellet om hvor rart det var at om nøyaktig et år så skulle det være med en liten en også. Morsomt å tenke tilbake på!

Åh, som jeg savner magen min når jeg ser disse bildene! Og jeg må beklage den forferdelige kvaliteten, jeg var av og på -blogger for et år siden og hadde ikke ordentlig kamerautstyr eller noe. Morsomt å se alle forandringene som skjer på et år! Det får meg til å lure på hvor jeg er neste år, hva jeg holder på med, og hva som skjer i livet mitt.

Jeg skrev et innlegg som omhandlet hvordan jeg skulle jobbe hardt for å få tilbake kroppen min etter graviditeten, og at jeg synes det var veldig rart å se hvordan kroppen min forandret seg så mye, at det var uvant. Jeg husker til og med hvilke kommentarer jeg fikk. “Haha, du tror du kommer til å få kroppen tilbake…jaja” og lignende. Men se på meg nå! Jammen klarte jeg ikke det også. 

Jeg fant også igjen en innlegg om mine tanker vedrørende fremtiden og situasjonen jeg satt opp i. Og måtte selvfølgelig dele litt av det med dere nå også! Jeg har jo garantert flere lesere nå enn det jeg hadde for ett år siden, men kanskje noen av dere husker dette likevel?

“Tenk at lille meg, 1.60 høy, og bare 16 år, er så langt frem i livet i forhold til hva alderen min tilsier. Hvordan vil det bli? Hvordan kommer Fredrik og jeg til å takle alt? Jeg kan faktisk ikke stolt fortelle dere at jeg har innsett at jeg er gravid, og at det har virkelig har gått opp for meg at jeg bare i løpet av noen måneder skal bli mor. Det er så ufattelig vanskelig å forstå. Det er som å leve i en drøm, du vet at du våkner snart, men du vet aldri når. Og det er sånn det føles for meg, enda jeg er over halvveis i svangerskapet. Enda jeg kjenner den lille sparke hver eneste dag, enda jeg mottar gaver til lille Leo. Enda jeg ser på ting til han på nettet og planlegger hva jeg skal kjøpe og ikke. Livet mitt føles ikke virkelig.

Om noen få måneder er det ikke bare meg lenger. Det er en til også. Da har Fredrik og jeg et lite barn sammen, og store deler av begge våres vennekretser har ikke engang kjæreste. Rart? JEPP. Men det føles ikke galt, overhode ikke, det føles bare veldig, veldig snodig. Jeg var bare 16 år og knapt en måned gammel når jeg ble gravid. Og nå kan jeg se slutten av svangerskapet, selv om det enda er noen måneder igjen. Noen dager vil jeg bare ønske at jeg er gravid for alltid, og noen dager vil jeg ha Leo i armene mine med en gang. Hvorfor føler jeg meg ikke klar?

Kanskje man aldri blir 100% klar? Kanskje man aldri egentlig er ordentlig forberedt på ansvaret det er å ha et barn?”

Ønsker dere en suuper mandagskveld videre! ♥

Tøffelsko i ull ♥ Kosedress i mykt stoff med ører ♥ koseteppe/klut ♥ Ny uro ♥

Jeg eelsker den nye uroen jeg har kjøpt til Leo! I dag har vi vært og småshoppet en del han trengte nå til vinteren, nå mangler vi bare noen skikkelig votter og en skikkelig vinterdress. Ja, samt en del nye bodyer, ettersom han vokser ut av de fortere enn jeg rekker å skrive et blogginnlegg ferdig.

Vi startet dagen med å bade han, det var koselig og vi hørte på musikk i bakgrunnen. Etter hvert pakket jeg ham inn i et godt pledd og så la vi oss under dynen i senga for å se på favorittmusikken hans på youtube fra en amerikansk barneserie. Dagen har gått i ett og jeg lyver faktisk ikke når jeg sier at jeg føler tiden løper helt fra meg!

Vi har i tillegg funnet juleantrekket til Leo, og dere… Gled dere. Det er så fantastisk fint! Skal legge det ut før jul slik at dere som har gutter der ute kanskje kan bli litt inspirert? Jeg er hvert fall strålende fornøyd, og jeg er sikker på at dere kommer til å like det minst like mye som det jeg gjør!

Stor klem

Annonsørinnhold

Stort salg: Superkupp på sport og friluft

 Hei alle!

Enda en innedag i dag, men sånn er det når lillemann enda ikke er heeelt frisk. Kommer ikke til å risikere at han plutselig blir verre igjen, det er det siste jeg vil!

Akkurat nå sitter jeg i senga på soverommet mens Leo sitter ved garderobeskapet med speil og slår på og ler av sitt eget speilbilde. Vet ikke heelt hvordan jeg skal tolke det, men han har det i hvert fall bra og er blid og fornøyd. Tror det er umulig å bli mer glad enn det Leo er!

Vi har spist biffmiddag i dag og ellers ligget en del på sofaen. Jeg har også startet å rydde igjennom skikkelig her hjemme, så derfor er det ganske rotete i stuen nå! Det ser dere kanskje i bakgrunnen på det ene bildet, haha. Uansett, det har jo vært første søndagen i advent i dag og julereklamene har for alvor begynt å gå på tv, så jeg kjenner at jeg gleder meg utrolig mye til jul! Gleder meg utrolig mye til neste år også, for da skjønner Leo litt mer av hva som foregår (forhåpentligvis?)

Nå dro Fredrik for litt over en time siden, så derfor er det bare Leo og meg i kveld også. Men det blir koselig, vi har planer om å leke og kose. Vi gleder oss masse til ny uke i morgen! Bestemoren til Leo ville komme på besøk til uken også, så det tenker jeg blir bra ♥

Klem

Jeg har mine tvil om dagen. Burde jeg bare flytte? Vil jeg egentlig flytte? Bør vi bare si opp leiligheten?

Jeg tenker alt for mye. Jeg overtenker og lager problemer som egentlig ikke er der i utgangspunktet. Jeg er litt redd for fremtiden og jeg bekymrer meg veldig mye mer enn det de fleste kanskje tror. Jeg må søke barnehageplass til Leo, men da må jeg vite hvor jeg bor om ett år. Jeg har reservert skoleplass her i Larvik, men jeg vet ikke om jeg bor her om ett år, og da må jeg ordne reservert skoleplass til det stedet jeg eventuelt flytter til. Alt er så forvirrende og vanskelig. Jeg har så mange spørsmål, men alt for få svar til dem.

Jeg håper at dere ser at alt ikke er så sort-hvitt som det ser ut til. Og jeg skjønner at det kan se sort hvitt ut, ettersom jeg ikke kan dele absolutt alt.

Annonsørinnhold

Gir glød og motvirker aldringstegn: Få 2 for 1 + unik rabattkode på LED-lysmaske

Jeg skal være ærlig med dere om dette: Livet mitt har forandret seg veldig den siste måneden. Jeg vet ikke hva jeg vil lenger. 

Jeg begynner å kjenne at alt som har skjedd faktisk har dratt meg langt ned i gjørma. Men jeg nekter å la det skje. Av og til vil jeg bare gjemme meg vekk fra alt og alle, noe som er så ufattelig ironisk når jeg blottlegger så mye av livet mitt her inne samtidig. Men jeg vet at å gjemme meg vekk ikke vil gjøre noe bedre. Jeg vet at Leo ikke hadde fortjent å ha en mamma som gjemmer seg vekk. 

Jeg liker ikke å leve i usikkerhet. Det er vel egentlig det jeg vil frem til. Og det er vel egentlig det jeg føler at jeg gjør nå.

Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg ikke gruer meg til fremtiden, at jeg bare gledet meg og at alt var kjempeflott, men jeg gruer meg litt. Jeg er litt redd. 

Jeg ser bort på den lille kroppen som sitter på fanget til Fredrik. Han har fått så mye hår! Og jeg synes fortsatt det er like rart at det ikke er like mørkt som mitt. 

Han hoster litt før pappa trøster han og stryker på ham. Plutselig får han øye på en colaflaske som han griper fatt i og slår rundt seg med, akkurat som han skjønner nøyaktig hva han holder med på. Jeg sier navnet hans, og han snur seg nesten i samme nanosekund som jeg avslutter. Han kaster fra seg flasken og reiser seg opp i sofaen, før han smiler det største skjeve smilet jeg har sett i løpet av mine 17 år. 

Jeg lurer på hva han tenker når han hører at jeg sier navnet hans. Mat? Glede? At han er lei av at jeg snakker til han og at han egentlig bare vil leke med colaflasken sin i fred?

Tenker han noen ganger at han er glad i meg? Kan han i det hele tatt tenke det? Han ser opp på meg med de blå øynene sine. Hvordan i alle dager har jeg fått en så nydelig baby? 

Nå vil han ned på gulvet og det skal skje pronto. Leo har ingen tid å miste, og når han først bestemmer seg for noe skal det skje med en gang. Helst i går. Han fyker bortover på gulvet og jeg rekker ikke å blunke før han er ute av synet. Jeg hører “dada” fra naborommet og skjønner plutselig fort hvor han er hen. Liggende på badegulvet med en sokk i munnen, ja. Lurer på om det finnes en eneste ting i verden den babyen ikke har smakt på.

Nei, jeg runder av her før dette blir fryktelig så klissete. Men vi har hatt en strålende dag og kost oss masse. En skikkelig familielørdag! Håper dere har hatt det samme, familie betyr alt. ♥

Her på dette bildet kom virkelig øynene hans frem, og de har han i hvert fall fra mammaen sin! Selv om han prikk lik pappaen sin ellers, hehe!

Endelig! Jeg har fått laget en mini-videoblogg til dere ♥

Kvaliteten ble… sånn, egentlig ganske dårlig! Og den er ikke akkurat veldig lang, men heldigvis lang nok til at dere får hilst ordentlig på Leo! Måtte bare lage en liten en nå ettersom jeg vet dere har ventet dødslenge på video nå.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Gjør føttene klar for våren

Føler meg skikkelig amatør! Men så husker jeg hvordan det var i starten når jeg begynte å blogge også, man er aldri best helt i starten. Blir enda morsommere  neste gang! ♥

Stor klem

Hvordan kjennes det når du trykker på “publiser”? Kjennes det bra?

Vet dere hva jeg har lært det siste året som blogger? At jeg aldri kan være bra nok. Det kan ALDRI være bra nok, og kravene som blir satt til meg er uoppnåelige. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Gjør føttene klar for våren

Nei, jeg holder ikke inne magen min på bildene av meg som jeg stolt postet i går. Ja, jeg har gått ned mye, jeg har jobbet drithardt. Er det så vanskelig å bare si “bra jobba” uten å provosere frem en diskusjon? Går det ikke an å rose andre mennesker lenger, og la det være med det? I så fall har vi kommet til et punkt hvor samfunnet vårt er så trist at jeg bare vil sette meg ned i et hjørne og gråte. Ikke av kommentarene jeg får, men av menneskene som skriver dem. Så forferdelig trist.

Ja, jeg holder armene mine oppe på bilder nummer 1. Og vet dere hvorfor? Fordi sist gang jeg postet et bilde av meg selv lettkledd her inne så hadde jeg armene vanlig ved siden av magen min, og jeg ble beskyldt for å gjemme kroppen min bak armene (jeg sto helt vanlig???) og det faktum at jeg “egentlig er ganske feit”. Ja, kjære dere. Jeg er 49 kg og feit. Der har dere meg. Gratulerer. Jammen ikke rart unge jenter lider av spiseforstyrrelser i samfunnet vårt.

Så derfor tenkte jeg denne gangen at okei, da skal ikke armene mine være på bildene i det hele tatt denne gangen – så slipper andre unge jenter å lese i kommentarfeltet mitt at folk synes jeg er feit – og dermed muligens få det samme forskrudde kroppsbildet som noen av dere har. Men det var overraskende nok galt det også. Jeg holder ikke armene mine oppe på bildet nr 2, selv om man kun kan se litt av den ene armen. Hvordan forklarer dere at kroppen min ser lik ut der? Nei, akkurat. Er det så vanskelig å akseptere at det er slik jeg ser ut? 

Er det så grusomt å innse at noen faktisk har trent og jobbet hardt for å nå målet sitt?

Jeg kjenner at jeg blir helt rådvill og bekymret for hvordan samfunnet vårt kommer til å se ut om et par år. Og ja, Leo måtte sitte ute i vognen sin godt pakket inn i de 4 minuttene det tar å gå ned på kjøpesenteret i sentrum. Og vet dere hvorfor? Fordi vi var helt tom for smertestillende, og som dere vet er Leo syk. Helt tomme! Jeg hadde ingen jeg kunne ringe for å passe ham så lenge. Alle venner, bekjente, og familien til Fredrik var enten på jobb, bortreist, eller i egen mammapermisjon, dermed kunne jeg ikke ringe. Noen av de andre har jeg ikke nummeret til, fordi jeg fikk ny mobil for 4 dager siden… Og for å være ærlig så hastet det litt – jeg ville ikke at Leo skullle sitte med feber og ha vondt.

Så ja, jeg, den forferdelige moren som jeg er, pakket Leo godt inn i både ull og dress, for å så gå ned på kjøpesenteret 4 minutter gange unna for å kjøpe mer smertestillende og andre nødvendigheter som har med at han er syk å gjøre. Når jeg først var der og han hadde fått både smertestillende og annet og var på vei inn i drømmeland, så tenkte jeg det var like greit å bare kjøpe de aller siste julegavene. Det ville ikke forandret noe om jeg hadde kjøpt de siste julegavene eller ikke, ned dit måtte jeg uansett. For Leo!!

Det er så ufattelig mye dere ikke ser. Kan dere ikke vente med å dømme før dere i det minste har spurt meg? 

Så du, din lille feiging som sitter å leter etter ting du kan rakke ned på som har med meg å gjøre, hva tjener du på det? Hva vil du oppnå? Hva oppnår du? Er det ikke trist å aldri kunne se noe positivt i noe? Er ikke det et forferdelig trist liv å leve?

Jeg vil takke alle dere som støtter og som forstår. Jeg ser dere, og det betyr faktisk så uendelig mye for meg at dere alltid er der. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle si dette, men jeg forstår forferdelig godt at flere store bloggere stenger kommentarfeltet sitt, for det er slitsomt med folk som pirker på absolutt alt. Det er ikke til å stikke under stol, enda jeg har valgt å opprette offentlig blogg. Enda jeg har valgt dette helt selv.

Jeg kan ikke tilfredsstille alle. Livet funker ikke sånn. Men ingen kan komme og fortelle meg at jeg ikke har prøvd.

Annonsørinnhold

Stort salg: Superkupp på sport og friluft

Endelig er det fredag!

Jeg sitter i en nedslitt joggebukse (nei, jeg tuller faktisk ikke) med en svart stor genser og ingen sminke igjen i ansiktet etter dagen. Leo har hatt en slitsom dag med feber og hosting, men vi har likevel fått unnagjort en del julegaver. Jeg er faktisk nesten helt sikker på at jeg kunne sovnet her jeg sitter akkurat nå hadde det ikke vært for at jeg har gledet meg sånn til å skrive til dere igjen.

Leo er blitt veldig klengete nå som han er syk, så det tok oss faktisk nøyaktig 1 time og 45 minutter å komme oss ut døren tidligere i dag. Umulig? Det hadde jeg kanskje trodd hvis du hadde spurt meg for et år siden! Gleder meg til Leo blir frisk… Er så vondt å se at han er syk. Men jeg gjør alltid mitt beste, selv om jeg ikke har vært i min beste form selv i dag.

Jeg tok meg selv i å tenke på hvilken fantastisk jobb alle mødre der ute gjør med barna sine. Faktisk tenkte jeg på det når jeg trillet ned fra byen og opp til leiligheten vår, mens jeg kikket frem og tilbake på Leo som lå halvsøvnig i vognen med en leke han nesten har tygd i stykker (haha, med andre ord: han har fått et par ekstra tenner) 

Det er så lett å tenke at bare fordi det er vanlig å være mamma, så er det enkelt. Jeg kan forstå at de som ikke er mødre selv, eller de som ikke ser den jobben det faktisk er med små barn, ikke forstår hvilken jobb og hvor mange utfordringer det finnes.. Men fy flate. Det er så mange flinke mødre der ute. Hadde jeg hatt to syke Leo’er i dag tenker jeg at jeg hadde nok vært helt utslitt og på bånn, men et eller annet sted der ute i Norge sitter det en tvillingmor med to syke barn som garantert føler det samme om hun hadde bare hatt èn liten til. Vi er så flinke til å orke mer når vi må.

I dag fortjener vi en ekstra klapp på skulderen. Håper dere blir rost for jobben dere gjør, akkurat som jeg blir av dere gjennom bloggen.

Stor klem

Jeg er forberedt på skjellsord, hat og massiv kritikk: Men vet dere hva? I dag har jeg lyst til å ikke bry meg så mye. I dag vil jeg bare gi litt faen, og vise meg frem. I dag fortjener jeg skryt.

Hvis du lett lar deg provosere av nakenhet/kropp må du IKKE lese videre, og hvert fall scrolle deg forbi bilder.

Jeg har tidligere skrevet om strevet etter sommerkoppen. Et helvetes strev som ikke gjør deg noe lykkelig, og det er virkelig sant. Det gjorde meg ikke lykkeligere å se magen min bli flatere og flatere, og til slutt ganske markert. Jeg ble ikke mer glad. Jeg fikk ikke mer livsglede. Jeg fikk en kort “Oi, nå ser jeg bra ut” som ble borte på et blunk. Det er ikke ekte lykke.

Etter det lot jeg være å trene. Jeg hatet trening. Jeg hatet gym. Jeg spiste hva jeg ville, men likevel veide jeg 45 kg. Jeg gikk ikke opp et gram, men jeg spiste masse dritt. Jeg prøvde til og med å legge på meg en periode ved at jeg spiste Mcdonalds i en uke. Resulatet? Jeg gikk ned en kilo. Ned!

Når jeg først ble gravid tok kroppen min til seg alt den kunne av mat/næring siden jeg hadde vært undervektig så lenge. Jeg spiste plutselig døgnet rundt. Det er ikke uten grunn at jeg gikk opp fra 45 til 70 kg. Jeg var SVÆR! Men det var greit, og jeg var glad, endelig la jeg på meg. Om så det var litt for mye, samme det. Da fikk i hvert fall babyen min alt den skulle, og han la på seg kjempefint. Noe han til info fortsatte med etter at han ble født.

Og plutselig så jeg meg i speilet. Jeg kjente ikke meg selv igjen etter fødselen. Det var skummelt og veldig nytt. Jeg hadde alltid hatt den samme kroppen, og plutselig følte jeg meg helt fremmed. Jeg følte meg ikke som meg selv lenger. Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i disse tankene som nybakt mor, selv om vi ikke helt tillater oss å si det foran andre enn i hodene våre. For ordens skyld: Jeg nøt barseltiden. Jeg spiste masse påskeegg når påsken kom to uker etter at Leo kom til verden. Jeg koste meg med masse god mat og lot meg IKKE påvirke av kroppshysteriet i tiden rett etter fødsel.

Men når hverdagen etterhvert inntraff ville jeg jobbe litt. Jobbe for å få tilbake kroppen. Ikke like tynn, og ikke 45 kg, men en sunn kropp som jeg faktisk hadde jobbet hardt for å få – ikke bare fått kastet etter meg selv om jeg spiste burger hver dag. Så det er det jeg har gjort.

Ikke har jeg sultet meg, ikke har jeg trent meg i hjel, men folkens: Det går likevel an å få tilbake kroppen sin etter fødsel. 

For jeg var overhode ikke en av de som kunne “hoppe rett i de gamle buksene mine andre dagen på sykehuset” Eh, nei. Absolutt ikke.

Dere som har lest bloggen min over lang tid vet at jeg ikke er typen til å poste massevis av lettkledde bilder av meg offentlig. Og jeg vet jeg kommer til å få slengt etter meg at jeg bidrar til økt kroppspress nå. Jeg føler ikke at jeg gjør det. Jeg vil at vi skal akseptere hvordan kroppene våre er, selv om jeg personlig ikke følte meg komfortabel med 15 kg ekstra etter endt svangerskap. Da må jeg få lov til å gjøre noe med det. Og jeg skal love dere at det har vært hardt for meg. 

Jeg fortjener også like mye skryt som de som poster bilder av «mammakroppene» sine med mager fulle av strekkmerker. Det er ikke min feil at jeg ikke har fått strekkmerker på magen.

Jeg har jobbet for hvordan jeg ser ut nå, og jeg er veldig stolt av meg selv.

Og det skal absolutt alle mødre være uansett kroppsstørrelse, antall strekkmerker, og klesstørrelse. 

Hei alle dere ♥

Tusen takk for kjemperespons på sist innlegg! Dere er så flotte, tusen hjertelig takk.

Jeg har jo spurt dere litt tidligere om hva vi skal kjøpe til Leo til jul, fordi vi har vært veldig usikre. Heldigvis fikk jeg god hjelp av dere, så nå har vi orden på hva vi skal kjøpe til Leo til jul! Gleder meg til å vise dere. Jeg har i tillegg laget en kollasj med en del stæsj som vi ønsker oss til Leo, en god blanding av mye forskjellig, og selv om det ikke sånn sett er ting verken han eller vi trenger, så elsker jeg å se på ting til han og det finnes jo så innmari mye fint! Håper dere liker den. Jeg la med linker med tanke på at bildene ikke er mine, men ingenting her er sponset sånn sett – da ville dere fått beskjed.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Gjør føttene klar for våren

Lær-deg-å-gå vogn ♥ A-B-C bilde ♥ Penger ♥ Ullsokker med vinger ♥ Dress med skjorte ♥ Leke klosser ♥ Leketeppe ♥ Lekegrind ♥ Oppbevaringskurver ♥

My first christmas body ♥ Blått koseteppe ♥ Baby Armani sko ♥

OOOG.. Jeg måtte selvfølgelig lage et par kollasjer med bilder av Leo fra han var nyfødt og til nå i samme slengen. Fint, sant?

Stor klem