Du som alltid står med åpne armer og tar i mot barnet mitt med et smil. Uansett hvilken dag det er, uansett hva klokka er, og uansett hva slags vær det er.
Du som frivillig står i flere minutter og forteller meg hvordan dagen til barnet mitt har vært når jeg kommer for å hente, hva han har spist og det morsomme han sa da han lekte med de andre barna.
Du som får barnet mitt til å glede seg til å dra i barnehagen dagen etter.
Du som kunne møtt meg med et enkelt hei og hade, men som tar deg tid til så mye mer. Og for det håper jeg du vet hvor viktig du er.
Du som har endeløs tålmodighet. Du som ble like oppskaket som meg og pappaen hans, når han sa sin første setning og han ikke var hjemme hos nettopp mamma og pappa.
Du som kan uendelige barnenavn og som viser stor omsorg for alle og en hver. Du som kler på, kler av, trøster, klemmer, leser, leker, og er med på å gjøre en forskjell. For det gjør du.
Jeg tror ikke at å jobbe i barnehage bare er en jobb. Jeg tror det er noe mer enn det også. Selv om jeg vet at den jobben er frivillig som alle andre jobber, så er det så mye du som barnehageansatt gjør som du kunne ha droppet om det for deg “bare” var en jobb du ville få unnagjort. Alle de fine ordene du forteller meg om barnet mitt og hvordan han er i barnehagen. Hvordan du snakker med meg om dagen han har hatt og alt det morsomme dere har gjort – helt uten å trenge det, og hvordan du alltid husker favorittpålegget på brødskiven hans til lunsj.
Abort er utrolig vanskelig. Jeg tror muligens jeg ikke vet om noe vanskeligere å skrive om enn abort. Kanskje fordi det er et sårt tema for meg? Kanskje fordi det er en mulighet vi mennesker i utgangspunktet ikke skal ha?
Jeg har som tidligere skrevet ofte fått spørsmål om hvorfor i all verden jeg ikke tok abort, så mange at jeg faktisk valgte å skrive et innlegg om det, som du kan lese hvis du trykker HER. Så kan jo enkelte sitte å spekulere i hvorfor jeg bare ikke gjorde det, “det er jo ikke så ille” hører jeg ofte. Det er jo ikke så ille? Jeg står tydeligvis i null posisjon til å si om det er ille eller ikke for meg, for dette vet allerede de som har vært gjennom det selv. Vi mennesker finnes jo heldigvis ikke forskjellige!
Hvis jeg har lesere som har lest bloggen min fra starten av, vet noen av dere kanskje at jeg har skrevet innlegg som har omhandlet abort tidligere. Men jeg klarer bare aldri å bli fornøyd, det blir aldri helt riktig. Jeg blir ofte sittende igjen med en følelse av at jeg har skrevet noe som kan mistolkes eller at jeg ikke klarer å uttrykke meg på en tydelig nok måte. Og da vil jeg heller la være, enn at noen skal sitte igjen med en følelse av at jeg har skrevet noe jeg ikke mente på den måten vedkommende tolket det. Forstå det den som kan.
Jeg tror ikke man kun burde se èn vei når man snakker om abort. Jeg tror ikke at jeg ønsker å ta stilling til hvorvidt jeg synes abort er mord eller ikke en gang, som virker til å være det som er mest i fokus når det er snakk om dette temaet. For det er ikke poenget her. Abort har blitt gjort i flere tusenvis av år, på den ene eller andre måten. Strikkepinner og rottegift er få av veldig mange midler som har blitt brukt for å få utført en abort før abort ble lovlig her i Norge. Og tro det eller ei, så blir det faktisk fortsatt gjort i land hvor abort er ulovlig.
Jeg er for at kvinner skal kunne bestemme over sin egen kropp. Abort kan være riktig, men også feil – på samme måte som at å beholde barnet kan være riktig, men også feil. Det er ikke uansvarlig å ta abort om man blir gravid i ung alder, det er uansvarlig å ta på seg et ansvar man selv vet at man ikke har resursser nok til å klare.
Fakta er; Vi kan endre abortloven. Vi kan nekte kvinner å bestemme over sin egen kropp. Men vi har sett det før: Det vil fortsatt være mange kvinner som vil forsøke å utføre en abort, lovlig eller ikke. Så da har vi valget, enten er det lovlig og det blir gjort på en skånsom måte på sykehuset under kontrollerte forhold, eller, vi kan nekte å utføre abort i Norge og resultatet vil bli at kvinner vil dø i forsøket.
Nå har debatten om plastisk kirurgi blusset opp igjen takket være bloggeren Kristin Gjelsvik, som igjen går hardt ut mot kroppsfikseringen og plastiske operasjoner. Jeg synes det er viktig at jeg som blogger tar et standpunkt, og jeg kunne faktisk ikke vært mer enig med henne.
For når man sitter der med egne barn 15 år frem i tid og har operert både her og der, hva skal man egentlig svare på hvordan det da føles at barnet ditt ligner på den du la deg under kniven for å slippe å se i speilet hver dag?
Det er faktisk sånn at om man er blogger, så har man et ansvar. Man har et ansvar ovenfor alle de tusen leserne man har hver eneste dag. Og spesielt når en stor andel av disse leserne er tenåringer, og i sin mest sårbare periode i livet med dårlig selvtillit og et helt enormt press fra mange kanter.
Jeg leste om en sak senest i går, hvor temaet var intimkirurgi. Både jenter, gutter, damer og menn sier seg villig til å operere kjønnsorganene sine, fordi de føler de ikke er fine eller bra nok der nede. Jeg blir helt svett av å tenke på det. Men det er ikke bare kjønnsorganer.
Det er neser, ører, og kinnbein. Det er lår og mager. Vi har gått fra å operere fordi vi må, til å nå operere også bare fordi vi kan. Fordi vi ikke synes vi er fine nok. Kontrastene kjennes sterke når man tenker på at samtidig som du høyst frivillig får lagt inn silikonimplantater i puppene dine i en operasjonssal på Fornebuklinikken i Oslo, ligger Oslo universitetssykehus ikke langt fra. Og der finner vi mennesker som ufrivillig må inn på operasjonssaler fordi de er så syke at de kan dø om de lar være.
Og risikoen med slike operasjoner – den tar vi glatt. Fordi vi ikke er fine nok. Og fordi kroppene våre er ikke bra nok. Og det er det tydeligvis verdt, om noe mot formodning ikke skulle gå etter planen inne på operasjonssalen.
Det er mye som skal opereres, og mye som ikke er bra nok. Men mest av alt er det ikke store nok pupper, og dermed operasjoner med silikon. Ikke stor nok rumpe, ikke bra nok rumpe. Ikke fine nok lepper, ikke fyldige nok, og ikke store nok. Jevnt over er ingenting bra nok.
Nå er det til og med blitt mulig å fettsuge leggene sine. Yes, du leste riktig. Fettsuge. Leggene. Sine.
Jeg er mamma, og etter jeg ble det har jeg vært ekstra ansvarsbevisst. Men jeg har vært der selv, og lest blogger da jeg var yngre enn hva jeg er nå. 14 år gammel leste jeg en rosablogg som jeg så opp til. Jeg kjøpte det hun reklamerte for på bloggen sin, og brukte samme klær som hun kjøpte. Og da hun en dag gikk ut med at hun hadde tatt silikon og postet før og etter bilder, så bestemte jeg meg: Når jeg blir 18 år, så skal jeg ta silikon. Jeg begynte å spare til det.
Du er naiv om du ikke tror at de mest leste bloggerne påvirker. Og jeg vet, for jeg har kjent det på kroppen selv før jeg begynte å blogge.
“Heldigvis” rakk jeg å bli mamma før jeg kom dit. Det vokser man mye på. Til dags dato har jeg ikke operert noe, ikke fylt noe i leppene mine, og ikke tatt botox injeksjoner i ansiktet mitt (Selv om jeg helt sikkert har fått et par rynker av alt stresset etter å ha fått barn)
Verden er blitt syk, og vi bidrar bare til at den skal bli enda sykere ved å normalisere plastiske operasjoner slik bloggere og media gjør nå. Du kan operere deg til det ugjenkjennelige, men den dårlige selvtilliten og det dårlige selvbildet som åpenbart ligger i bunn får du ikke operert vekk.
I går kveld dukket det opp noe i feeden min på facebook som skremte meg veldig. Jeg tok kontakt med hun som hadde skrevet det og fikk tillatelse til å gjengi dette på bloggen min fra denne koselige mammaen! Utrolig skremmende!
Nylig leste jeg et innlegg om en baby som hadde fått surret rundt et hår rundt den ene tåa si.. Jeg husker jeg himlet litt undrende med øynene. Et hårstrå, så stor skade?
Idag opplevde vi det samme.. Men med tre tær.. Et hårstrå hadde surret seg rundt tærene til vår lille frøken på 14 uker.
Vi har tilbringt tid på legevakta. Der fikk vi fjernet meste parten av håret og fikk en bedøvelsesprøyte. Men legen var redd for tærne hennes.
Vi ble sendt på akutten. Der ble vi møtt av en barnelege som sa at dette var en jobb for kirurgene. Jeg ble helt svett. Kirurgen kom, så på det og tilkalte en kirurg til. Sammen fikk de vekk siste rest av hårstrået.
Vi fikk reise hjem, og skal tilbake til kontroll i morgen på sykehuset for å se at alt er ok med tærne.
Så vær så snill å fjern hårstrå som både er på og rundt babyen. Sjekk gjerne en ekstra gang. .. Jeg hadde aldri trodd det skulle skje oss.
Øverste bilde: med hår Nederste bilde: hår fjernet.
Del med dine venner og bekjente, du også! Dette er utrolig skummelt!
Egentlig har jeg ikke så mye å klage over. Eller har jeg kanskje det? Nei, mest sannsynlig ikke. For jeg har jo «en stor leilighet og har råd til å dra på kafe hver dag» ergo må livet mitt være helt perfekt.
Jeg er så glad. Eller er jeg egentlig det? Jeg smiler på bildene jeg tar til bloggen. Jeg sier jeg har det fint hvis noen spør. Nei, av og til gjør jeg faktisk ikke det en gang. Jeg har tatt avstand fra den egentlig obligatoriske «Det går fint» greia som de fleste jenter har. Jeg kan si at jeg har det helt jævlig, og at jeg helst bare vil være i fred. Jeg anbefaler det til alle andre jenter der ute.
Men kanskje er det måten å takle vanskelige ting for noen? Å fortelle seg selv og alle rundt seg at «det går fint» selv om man ligger våken hele natten? Ikke vet jeg.
Jeg hater å være i situasjoner hvor jeg føler meg hjelpeløs. Jeg hater å ikke ha kontroll. Men man kan ikke alltid ha kontroll, og sånn er det bare. Det har jeg virkelig fått kjenne på de siste ukene. Det er en del av det å leve.
Av og til føler jeg at den største feilen jeg har gjort i livet er å stole på andre enn meg selv. Men så synes jeg det er urettferdig fremfor de menneskene jeg kommer til å møte i fremtiden, for de skal ikke måtte lide på grunn av mennesker jeg har møtt i fortiden.
De siste dagene har jeg hørt mye om at det er mange som synes synd på meg fordi jeg har en sønn oppe i det hele, og at det må gjøre ting vanskeligere. Men det gjør det i grunn ikke. Hvis jeg våkner og føler meg helt nede, kan jeg kikke på sprinkelsengen borte i hjørnet og på det lille hodet som stikker opp bak sengekanten. Jeg prøver å tenke på hva Leo ville sagt til meg om han kunne snakke. Noe sånn som “Ey, du er mamma og du kan ikke bare gjemme deg bort fordi du er lei deg. Du har et ansvar, og du har meg. Ta deg sammen” Og da føles det kanskje litt bedre. Ikke alltid, men noen ganger. Og noen ganger er bedre enn aldri.
Jeg takler sorg på en bisarr måte. Jeg vet at den er der, men jeg vil bare ikke tenke på den. Litt som når jeg gikk på skolen og skulle ha matteprøve dagen etter.
Jeg liker ikke å innta en form for offerrolle, og det er egentlig ganske åpenbart med tanke på hvordan jeg formulerer innleggene mine om denne vanskelige tiden. Jeg liker ikke at noen synes synd på meg, og jeg vil ikke at noen skal synes synd på meg. Jeg vil ikke at du som leser dette, akkurat nå, skal synes synd på meg i det hele tatt. Jeg vil bare at du som leser dette setter ekstra pris på det du har i dag, for i morgen kan det faktisk være borte. ♥
Jeg husker når jeg var på siste samtale med jordmor på sykehuset før keisersnittet med Leo. Jeg tror faktisk jeg husker hvert eneste ord i den samtalen. “ikke bli for opphengt i mobilen når barnet kommer, det tristeste jeg ser er nybakte mødre som sitter oppslukt i mobilen for å vise frem, i stedenfor å faktisk leve i øyeblikket og tilbringe det med det nyfødte barnet”
Og det er så forbanna sant.
Men det er ikke bare på sykehuset det er slik, og det gjør det hele nesten enda tristere. Som dere vet gikk mobilen min i stykker for noen dager siden, og jeg har kjent det godt. Jeg er avhengig, uten tvil, og det er fryktelig uvant å ikke ha den tilgjengelig hele tiden. Samtidig har det åpnet øynene mine litt, for det er så lett å tenke at man “bare skal sjekke noe på Facebook” og kanskje blir man sittende en god del mer enn det man egentlig tenkte at man skulle. Det er jo ikke så viktig for de uten barn, men for oss med barn er det så utrolig viktig at barnet føler at det blir sett og at det får ros og oppmerksomhet. Slik har i hvert fall alltid jeg tenkt, men enda mer har jeg tenkt det de siste dagene.
Jeg prøver alltid å ikke sitte med mobilen masse foran Leo. Selv om det faktisk er jobben min å dele øyeblikk med dere på snapchat og instagram, så prøver jeg å begrense det – noe jeg har følt at jeg har fått til. Jeg ser masse andre mødre på snapchat som oppdaterer absolutt hele tiden, og jeg mener ikke at det er noe galt med det – men her i huset skal ikke Leo føle at mamma ikke er tilstede fordi snapchat, instagram og bloggen ikke er blitt oppdatert på et par timer.
I dag innså jeg hvor heldig jeg var. Fredrik og jeg diskuterte julegave til Leo, før vi kom frem til at det faktisk ikke er eneste ting han mangler eller behøver som vi ikke allerede har. Lekegrind skal jeg kjøpe om noen dager, det samme med nytt leketeppe og flere sokker (han river dem nemlig av seg over alt!!)
Han har leker i alle farger og fasonger, han har tonnevis med klær han ikke rakk å bruke når han var mindre, og enda flere som venter på å bli brukt når han er stor nok til det.
Vi vet ikke hva vi skal kjøpe til han, og det er klart ? vi finner jo på noe. Men det at det i det hele tatt er et tema og et problem, sier veldig mye om hvor heldig man er. Hvor heldig Leo er.
Vi har snakket om å feire jul sammen i år, det er jo tross alt Leo’s første jul! ♥ Men så trenger jeg litt hjelp fra dere da… Hva skal vi kjøpe til han?
Nå for tiden er Leo i en fase hvor han hater å sitte alene. Om jeg setter han ned på gulvet på leketeppet sitt, så kan han begynne å hyle på få sekunder. Jeg klarer selvfølgelig ikke å la han gråte, så jeg tar han opp og han får sitte med meg. For det er det han vil, absolutt hele tiden – sitte ved meg. Da skal han få lov til det.
Helt fra dagen han ble født har jeg vært ekstremt opptatt av en ting; det at han aldri skal ligge alene og gråte. Noen vil kanskje si at jeg skjemmer han bort, men… Jeg vil mye heller ha et bortskjemt barn, enn et barn som er utrygt og redd.
Dessuten klarer jeg faktisk ikke å si nei til han når jeg setter han på gulvet og jeg går bort til sofaen for å sette meg ned selv, før han begynner å gråte litt og kommer krypende bort til meg og sier “amma” Herregud, jeg skjønner virkelig ikke hvordan noen klarer å la barnet sitt ligge å gråte. Han sier jo med sitt språk at han trenger nærhet og at han ikke vil sitte alene. Jeg tar det som et tegn på at han allerede er trygg på meg at han søker meg for å få trøst, og da vil jeg jo i hvert fall ikke skuffe han. Han trenger meg jo.
– Et gammelt bilde jeg helt har glemt å vise dere ♥
Akkurat nå skal vi snart trille hjem igjen, for Leo skal ta en liten lur. Fredrik kommer jo også hjem om ikke så lenge, så nå tenker jeg Leo gleder seg til å se pappaen sin igjen. Senere skal vi ut å spise! ♥
Jeg skal bare gå rett på sak, jeg har ikke orket å skrive dette innlegget før nå.
Tanken på å flytte fra Larvik er veldig tung, men jeg har vært forberedt på det etter bruddet. Jeg visste jeg kom til å måtte gjøre det etter hvert, og da var det liksom ikke noe annet å gjøre enn å akseptere det.
Planen var egentlig å si opp leiligheten i slutten av oktober, men vi har sammen blitt enige om at ingen av oss ønsker å flytte, i hvert fall ikke enda. Vi tar en dag av gangen og skal bare kose oss med Leo fremover. Vi er ikke sammen, men vi skal se hva som skjer med tiden og ikke ta noen forhastede beslutninger.
Jeg vet ikke om jeg kommer til å skrive så mye mer om dette fremover, det får tiden vise. Men jeg orker ikke at folk kaster etter meg at dette bare er et pr stunt når ingen aner hvor tungt dette har vært. Husk at det er utrolig mye dere ikke ser. Jeg blir rett og slett rimelig provosert når jeg akkurat har snakket med søsteren min i telefonen fordi jeg har det tungt pga bruddet, før jeg logger inn på bloggen og ser hvor mange som skriver at de ikke tror på at bruddet er et faktum. Jeg hadde aldri klart å lyve om noe såpass alvorlig for å få lesere, og livet mitt sirkulerer ikke rundt lesertall og de få ekstra kronene det hadde medført. Absolutt ikke.
Leo og jeg skal ha en kosekveld i kveld, og håper dere har det fint. Jeg setter virkelig stor pris på hver og en av dere, og det er mye av grunnen til at jeg åpner meg såpass mye for dere ❤️
Siden det er veldig mye uklart rundt bruddet mellom Fredrik og jeg så er det alltid noen som skal sette ut rykter og spekulere, og det kan jeg forstå til en viss grad.
Jeg har ikke ny kjæreste, og jeg ønsker ikke å få en ny kjæreste på veldig, veldig lenge. Selv om jeg bretter ut om livet mitt offentlig mener tydeligvis mange at jeg skal måtte tåle å bli skjært under samme kam som mange av de som befinner seg i samme situasjon som meg, som gjerne finner ny kjæreste kort tid etter brudd med barn inne i bildet. Vi må prøve å huske på at selv om man er i samme livssituasjon, så trenger man ikke nødvendigvis å ta samme valg på alle områder. Man er forskjellige og tenker forskjellig.
Mange tar utgangspunktet i hva andre gjør, og er skråsikre på at jeg kommer til å gjøre nøyaktig det samme som dem. Jeg må innrømme at jeg ikke helt forstår tankegangen. Fordi det finnes andre unge mødre som raskt får seg ny kjæreste, så kommer garantert jeg også til å gjøre det..?
Jeg mener selvfølgelig ikke at det alltid er galt å finne seg ny kjæreste etter et brudd med barn innblandet. Jeg mener ikke at det må være galt noen gang overhode. Jeg mener bare at jeg ikke ønsker å gjøre det.
Jeg ønsker at Leo får en fantastisk oppvekst, noe jeg vet at jeg kan gi ham. Men jeg vet også at eventuelle fremtidige kjærester som blir inkludert i hverdagen vår også vil påvirke Leo, og vi vet jo alle hvor stor sjansen er for at et kjæresteforhold jeg har nå som 17-åring vil holde livet ut. Jeg vil ikke utsette Leo for mange forskjellige gutter når han vokser opp. Jeg vil at han skal føle trygghet og stabilitet.
For jeg skulle gjerne ha tatt den sjansen. Om jeg hadde visst at det hadde vært varig. Men det vet man ikke, og da kan jeg ikke ta den sjansen. Ikke nå.
Fra dagen man får barn skal man alltid sette barnets beste først. Det kommer jeg til å gjøre nå, i morgen, om et år, og for alltid. ♥
