Hei dere!

Nå kom vi hjem for en stund siden fra en kjempefin tur nede ved havnen sammen med barna. Det har vært så deilig ute i dag, så derfor måtte vi bare benytte anledningen! Tanken på at Fredrik ikke skal på jobb i morgen er ganske god, håper vi kan finne på masse morsomt fremover – både “alene” med bare oss og barna, men også forhåpentligvis mye med familien til Fredrik. Vi har uansett noen herlige uker foran oss!

Annonsørinnhold

Hudpleieproduktene som redder huden i vinter

Jeg husker det var veldig mange som reagerte på at jeg aldri ville skrive om Fredriks familie sin reaksjon på graviditeten, både da jeg ble gravid første gangen, men også andre gangen. Dette tenkte jeg faktisk å si noe om nå. Jeg ble gravid med Leo da Fredrik og jeg hadde vært sammen i kun 8 måneder, selv om vi hadde kjent hverandre lenger. Familien til Fredrik ble fryktelig overrasket over graviditeten (som de fleste andre) og ville helst at vi skulle vente noen år før vi fikk barn sammen. Dette var selvsagt tøft for meg da jeg allerede var blitt gravid og sto i den situasjonen, men jeg klarer selvfølgelig å se deres synspunkt. Det kunne jeg for øvrig den gangen også.

Andre gangen husker jeg det var vanskelig å fortelle det, siden jeg var veldig redd for reaksjonene da jeg allerede var i en sårbar situasjon. Dette gjaldt egentlig med alle jeg måtte fortelle det til. Derfor husker jeg at Fredrik sa det til sin familie, og jeg til min. Det var jo ikke akkurat det Fredrik hadde forutsett at skulle skje igjen heller (altså at jeg var gravid igjen) så jeg tenker også at reaksjonen til noen i familien til Fredrik kom av at de ønsket å støtte han, og det har jeg virkelig full forståelse for – i og med at Fredrik og jeg var ganske uenige om hva vi burde gjøre da jeg ble gravid på nytt. Men moren til Fredrik var en av mine største støttespillere da jeg ble gravid igjen, noe som betydde utrolig mye for meg.

Foreldrene til Fredrik har fortalt oss i ettertid hvordan de synes vi mestrer det å være foreldre, og hvor flinke de synes vi er som har klart dette så fantastisk bra. Jeg skjønner kjempegodt reaksjonen deres første gangen, og det tror jeg de aller fleste oppegående mennesker også klarer å reflektere seg til. Fredrik som var 17 år på tidspunktet kom til foreldrene sine og fortalte at den 16 år gamle kjæresten hans som han ikke hadde vært sammen med i ett år en gang, var blitt gravid. Ikke kjente jeg foreldrene hans spesielt godt heller på det tidspunktet. Nei, jeg bærer virkelig ingen nag! Verken til de i min familie som reagerte med å tenke at vi burde vente med barn, og ei heller noen i Fredriks familie som tenkte det samme.

Det viktigste er hva man mener i dag, ikke hva man mente 2 år tilbake i tid. Jeg har et godt forhold til foreldrene til Fredrik, og de har støttet oss og hjulpet oss når vi har trengt det, og det gjør de fortsatt. De elsker barna våre, nyter å ha muligheten til å tilbringe tid med dem, og er noen fantastiske besteforeldre. Det er så flott å se at da spesielt Leo siden Noah ikke er så stor enda, har et så godt bånd til dem, og noe annet kunne ikke falt meg inn å støtte oppunder heller. Jo flere mennesker barna har rundt seg som er glade i dem, og som barna er glade i, jo bedre!

Hei dere!

Jeg har vært en liten tur i Oslo i dag! Da jeg kom frem med Noah fant jeg juletrekuler i vesken min, jeg var så trøtt at jeg trodde jeg hadde hallusinerte et sekund der når jeg lette etter cardiganen til Noah,- men når jeg tenker over det i ettertid må det jo bare være det sikreste tegnet man finner på at man er småbarnsmamma. Haha! Leo altså.. Lille tullingen min ♥

Nå i går kveld fant jeg faktisk igjen minnekortet fra kameraet mitt fra da Leo var nyfødt, samt noen bilder fra kun dager før han kom til verden. Et minnekort jeg var helt sikker på at var borte for godt, fant jeg plutselig igjen i sofaen. Der har det ligget i 2 år! I sofasprekken! Slå den, da. Haha! Det inneholdt masse bilder som jeg aldri har vist dere tidligere, så derfor tenkte jeg at jeg måtte dele noen av bildene med dere nå!

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

TB: Graviditeten 2014/15

Jeg får en så god følelse av å se på disse bildene og da jeg fant dem igjen måtte jeg holde igjen gledestårene. Bilder er så fine minner og dere kan tro jeg er glad jeg har tatt så mange bilder helt fra barna kom til verden. Jeg skulle ønske mamma hadde tatt like mange bilder av meg da jeg var så liten!

Mine mest leste blogginnlegg fra den tiden, for dere som kanskje er nye lesere:

“Har du ikke sett en gravid 16-åring før?”

“Jeg har en innrømmelse å komme med”

“Gjesteinnlegg: Å være pappa i en alder av 18”

Nyt kvelden, fine lesere!

Ett år siden nøyaktig nå! Utrolig morsomt å se tilbake på bildene og hvor stor magen var. Veldig merkelig å tenke på at på dette tidspunktet for nøyaktig ett år siden så hadde jeg ikke møtt Leo. Jeg var hjemme i Gjøvik når jeg tok disse bildene, lillesøsteren min tok de på det gamle rommet mitt!

Men det er jo et par ting jeg gjerne skulle visst da som gravid, så derfor tenkte jeg å lage en liten liste over de tingene, så kan i hvert fall dere som er gravide nå ha nytte av dem ♥ Vet jo at det er en del av dere som er gravide, og det er utrolig spennende å tenke på!

Annonsørinnhold

Norge: Disse høyfjellshotellene kommer du til å elske

– SOV. Jeg vet du får høre det hver dag av svigermor, men helt seriøst.. Gjør det. 

– Nyt at måltidene dine blir spist uten avbrytelser eller med en urolig baby hengende på fanget, eventuelt i en av armene dine. Måltidene her i huset er ALT annet enn rolige nå, tro meg.

– Ta bilder, masse bilder! Og om du gjør, legg de over på en egen minnepinn så du ikke risikerer å miste dem. Jeg tok nemlig haugevis med bilder på mobilen min, og.. Ja, la oss si det på denne måten; Jeg ødela to mobiler i løpet av svangerskapet og er FRYKTELIG glad jeg har såpass mange bilder her inne.

– Ta det med ro. Du trenger ikke stresse, det får du nok av tid til å gjøre når babyen kommer. 

– Når termin nærmer seg er det lurt å lage typisk mat du kan fryse ned i porsjoner, slik at du lett kan ta dem opp og tine dem i mikroen i starten av barseltiden når du er hjemme med baby alene. Utrolig kjekt og bra tips! Jeg gjorde dette og angrer ikke et sekund. Når Leo først sov var det så deilig å ikke måtte ta alt husarbeid + lage ordentlig middag. Og så går det jo så fort også!

– Skriv ned ting fra svangerskapet. For du kommer til å glemme!

– Hvis du har en formening om noe som gjelder barselbesøk, bilder av det nyfødte barnet, og så videre: Fortell de nærmeste! Vil du ikke ha barselbesøk de første dagene? Si ifra. Vil du ikke at noen skal legge ut bilder av barnet før du selv ha gjort det? Si i fra på forhånd. Da slipper du å være stresset når babyen endelig har kommet, for da har du gitt beskjed.

God lørdag til dere ♥ Og del gjerne med andre gravide!

For tro det eller ei, det er faktisk ting jeg enda ikke har delt med dere. Men i dag skal jeg det.

Før jeg i det hele tatt “gikk ut” med at jeg var gravid, fortalte jeg den store hemmeligheten til 3 av mine nærmeste jentevenninner i Gjøvik. Jeg hadde akkurat funnet ut at jeg var gravid, i sjokk.

Det skulle jeg aldri i verden gjort! 

Allerede etter et par dager gikk det litt smårykter blant noen vennegrupper i hjembyen min, og noen av mine andre nærmeste fikk spørsmål om jeg var gravid. Den svei skikkelig! Vedkommende påsto at hun hadde gjettet seg frem til at jeg var gravid, men jeg var i mattetimen når vi hadde om sannsynlighetsregning, OG… Jeg er ikke dum som et brød.

Dette resulterte etter hvert i at jeg fikk fryktelig hastverk med å gå ut med graviditeten. Ikke nødvendigvis fordi jeg hadde så fryktelig lyst akkurat på det tidspunktet, men fordi jeg måtte før det eskalerte helt fullstendig. Jeg ville jo mye heller at venner og bekjente skulle få vite den store hemmeligheten fra meg, og ikke fra rykter.

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette blogginnlegget. Det er bare godt å få ut. Godt å få skrevet ned. Innimellom er det så deilig bare å blogge for meg, bare å dele ting for min egen skyld. I dag er en sånn dag.

Man tror man kan stole på noen, men kanskje glemte jeg at den jeg stoler på, også stoler på noen andre. Jeg vet ikke. Jeg vet bare at jeg har større problemer med å stole på andre den dagen i dag på grunn av dette. 

Og det er jo trist at man ikke kan stole på sine nærmeste når det kommer til noe såpass alvorlig også. For å være gravid når man akkurat har fullført ungdomsskolen er jo alvor. Det er ikke morsomt, og heller ikke noe man burde eller skal ta lett på. 

Selvsagt ble jeg sint. Mest fortvilet, men også veldig sint. Skuffet. Men det går jo over det også, etter hvert. Dessuten lærte jeg noe veldig viktig ut av det. Jeg stoler ikke blindt på noen, og selv om jeg kanskje til tider virker som en åpen bok (hvert fall her på bloggen!) så skal det mye til å slippe helt inn på meg.

Jeg vil ikke bruke livet mitt på å være sint, fortvilet, eller skuffet. Jeg vil bruke livet mitt på noe positivt. Jeg vil være glad, og jeg er ikke interessert i å kaste bort tid på å være irritert – selv om jeg kanskje egentlig burde det. Så derfor har jeg lagt det fra meg, og jeg har ikke planer om å bruke et eneste sekund mer på å tenke på det. Ja, etter jeg har postet dette innlegget da. 

For jeg kan velge å irritere meg over det resten av livet, tenke over ting jeg burde sagt eller gjort, og være sterkt plaget av det. Eller, jeg kan komme meg videre og bruke tiden og energien min andre ting. Ting som jeg faktisk får gjort noe med.

– Leo og bestemor –

God kveld til dere! ♥

Hei dere, og håper dere har en bra kveld! Jeg får tilsendt mye spørsmål for tiden som omhandler barseltiden/keisersnittet, derfor skal jeg svare på de spørsmålene som går igjen, samt vise dere bilder som jeg aldri har vist tidligere!

Hadde du barseltårer?

– Tre dager etter Leo kom til verden hadde jeg det, ja! Skikkelig også. Fredrik måtte dra tilbake på skolen (Han fikk nemlig ikke fri av skolen når sønnen hans var 3 dager gammel og jeg hadde så vondt i keisersnitt-såret enda at jeg måtte ta det veldig med ro. Takk Gud for flinke jordmødre på barselavdelingen!) og jeg hadde ikke annet valg enn å være alene med Leo. Dagen startet med at det kommer en dame inn som skulle ta en slags type “blødprøve” fra benet til Leo. De slet veldig med å få det til og Leo gråt og gråt, og etter hvert måtte jeg bare gi etter jeg og. Jeg var nedstemt fra før den dagen og følte meg veldig sårbar og lei! Jeg fikk god trøst fra en veldig koselig jordmor senere på dagen, og hun fortalte meg at det kom til å gå bra – det var nemlig det hun kalte “gråtedagen” og det var visst ikke akkurat sjelden kost, i følge henne selv. Jeg gråt av den minste ting den dagen, men det var litt bedre dagen etter.

Annonsørinnhold

Norge: Disse høyfjellshotellene kommer du til å elske

Jeg ble veldig forvirret av det hele også. Hvorfor var jeg lei meg? Jeg hadde jo akkurat fått en nydelig, velskapt baby! Jeg hadde jo ingen grunn til å være nedstemt? Men slik var det altså, heldigvis hadde jeg lest meg litt opp på forhånd om at det var relativt vanlig, så derfor kom det ikke veldig brått på – og det varte bare disse to dagene.

Hvordan så du ut rett etter fødsel?

– Jeg så rett og slett veldig gravid ut! Jeg husker jeg tok dette bildet på badet og gikk ut til Fredrik på familierommet vårt og sa “Fredrik! Herregud, de må jo ha glemt en der inne?”

Men det var visst bare én liten perfekt gutt. Magen min var bare litt treg med å trekke seg sammen rett etter snittet 🙂 

– Og så kommer det jo stadig spørsmål om kroppen min nå. Det virker veldig som at mange er opptatt av kropp, og det er jo helt forståelig. Jeg har tidligere lagt ved link til instagrammen min hvor jeg poster bilder av kroppen min, fordi jeg har en veldig sunn kropp nå og trives med det – det gjenspeiler også livsstilen min og kostholdet mitt, og det motiverer meg til å leve en sunn livsstil – det å ha en sterk og sunn kropp.

Jeg fikk veldig mye pes for at jeg skrev her inne at det kommer kroppbilder på instagram, og jeg skjønner ikke helt hvorfor. Jeg lar i hvert fall være å poste det her inne, og så gir jeg beskjed om at blir postet på instagrammen min slik at de som ønsker det kan klikke seg inn for å se – og så kan de som ikke synes om det bare la være å kikke på det. Tenkte at det var til det beste!

Hvordan så såret ut etter keisersnittet?

– Uff, det kan jeg ikke legge ut bilder av! Det så veldig groteskt ut. Jeg hadde et gigantisk blåmerke over hele såret i tillegg, men det grodde veldig raskt på meg. Jeg skvetter fortsatt litt hvis jeg kommer over noen av bildene av såret på mobilen min! 

Hvordan var barseltiden?

– Spennende, fantastisk og veldig skummel. Det var helt nytt, og naturligvis derfor også uvant. Det var slitsomt, men aller mest var det kjempefint og i grunn ganske ubeskrivelig. Man må oppleve det selv for å forstå!

Hvordan ser arret ut nå?

– Jeg synes det faktisk begynner å bli veldig bra! Mye penere enn jeg forventet, i hvert fall. Det er kun en tynn rosa-aktig strek, men den plager meg fortsatt en del når jeg strekker meg eller faller. Da gjør det vondt! Men alt er bra, bare så lenge jeg holder meg på beina og ikke strekker meg så langt etter mobilladeren 🙂

 – Følg meg på Instagram! @Mammasom16 

Det har tikket inn mange spørsmål om dette siden jeg gikk gravid, så derfor tenkte jeg at jeg like gjerne kunne svare litt på det som har kommet inn, samt mer generelt om ultralydene jeg var på med Leo. Dette er mine erfaringer.

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

– Ultralyden jeg delte med dere på bloggen!

Hvor mange ultralyder var du på?

– en i uke 5, hvor da da kun fant plommesekken og ble litt bekymret. Jeg måtte komme tilbake i uke 6, og da så de en bitteliten prikk som visstnok var “Det”. Dette var innvendige ultralyder, som høres veldig ille ut, (jeg gruet meg i hvert fall!) men som går overraskende greit. Som regel, i hvert fall!

Jeg kom tilbake i uke 9. Da var den lille enda større, og det var egentlig ikke meningen at jeg skulle tilbake før uke 19 på den ordinære ultralyden som alle gravide skal på. I uke 13 fikk jeg over natten ekstreme smerter nederst i magen, og ble henvist rett til sykehuset som jeg fikk time på samme dagen. Denne gangen ble det endelig utvendig ultralyd, og da var det ekstra spennende. Jeg fikk se en liten som sprellet veldig med armer og ben, og da var det tydelig at det var et lite menneske. 

Så var jeg på den ordinære i uke 19, fikk vite at det var gutt og alt var fint. En ukes tid senere kjente jeg plutselig ingen liv på mange timer, og tok derfor kontakt med legen som jeg fikk time hos med en gang. Jeg fikk litt av et sjokk når jeg så at han hadde ultralydutstyr inne på legekontoret sitt, selv om det var litt mindre innviklet enn hva det som var på sykehuset var. Det sto bra til med den lille, og jeg var en bekymring mindre.

– Bilder fra ultralyden i uke 23, med hånden på siden av ansiktet.

Så var jeg på en i uke 23, denne skrev jeg om på bloggen her, som mange av dere kanskje husker? Da var pappa, mamma, og Fredrik med også. Jordmoren skrudde så vidt på en 3D funksjon på ultralyden slik at vi fikk se litt tydeligere, men advarte oss mot at det ikke var den beste perioden for 3D ultralyd helt enda, dermed kunne det se litt rart og små skummelt ut. Det gikk greit, til tross for at den lille babyen til tider så ut som en eldre mann, haha!

Og helt til slutt så var jeg på en i uke 31, den aller siste ultralyden. Da skrudde også jordmor på 3D funksjon (helt uten at vi spurte!) slik at vi fikk se ham bedre. Og det er jeg veldig, veldig glad for i dag! Når jeg ser på bildene av ham kan jeg se at han ligner, så dette er absolutt noe jeg vil anbefale gravide lesere om å gjøre! Det er såå verdt det.

– Bilder fra ultralyden i uke 31. Disse har dere kanskje sett tidligere? Man ser tydeligere trekk i ansiktet, jeg kjenner godt igjen nesa til Leo på disse bildene!

Hvor mye koster det?

– Det varierer nok litt. Men sånn jeg fikk sjekket det opp så koster det rundt 1000,- og da får du bra kvalitet og noen av de jeg har snakket med har også fått med en video av babyen i magen i 3D. Jeg betalte imidlertid ingenting, ettersom jordmødrene fulgte meg ekstra opp på grunn av alderen min, men neste gang jeg er gravid kommer jeg garantert til å ta flere 3D ultralyder.

Dessuten kan man også betale for tidlig ultralyd om man vil ha det, men dette blir vanligvis (?) ikke dekket av offentlig sykehus (ettersom jeg har forstått i hvert fall) og da må man bestille, jeg regner med prisen varierer litt der også. Men det er veldig fint hvis man bekymrer seg litt, noe man kanskje ofte gjør når man går gravid. Det hjalp i hvert fall meg veldig! 

Hva kan jeg forvente når jeg skal på ultralyd i uke 9, som du var på?

– Det er veldig vanskelig å svare på, ettersom svangerskap er forskjellige og i starten ofte er på forskjellige stadier. “Jeg” var tydeligvis litt sent ute ettersom legene ble litt bekymret for at de ikke kunne se annet enn plommesekken i uke 5, men det er forskjell fra person til person. For meg var ultralyden i uke 9 veldig fin, fordi jeg så skille mellom hode og kropp og at det var mer tydelig enn jeg forventet – men for deg kan fosteret være litt mer eller litt mindre utviklet. Det jeg fikk beskjed om fra jordmoren min var at det kan være litt større forskjeller i starten, men at det jevner seg ut etter hvert som tiden i svangerskapet går. 

Så de kjønnet med en gang på ultralyden? Er så redd for å ikke få vite kjønnet!

– Nei, det gjorde de ikke! De måtte lete en god stund, og vi måtte dytte på han inne i magen slik at han flyttet litt på seg 🙂 Jordmor er faktisk ikke pliktet til å fortelle deg kjønn. Har hørt noen historier om jordmødre som ikke en gang gidder å ta seg tid til å sjekke kjønn, for det aller viktigste er jo å sjekke at barnet er friskt! Om dette skjer kan man jo eventuelt bestille ultralyd og høre om de vil ta seg tid til å gjøre det der (noe de høyst sannsynlig vil gjøre om de får betalt for det) Eventuelt kan man jo spørre pent etter hun har sjekket at barnet er friskt om hun kunne sett om hun så kjønnet, hvis det betyr mye for deg!

Jeg skjønner godt tankegangen til jordmødrene, for det viktigste er jo faktisk å bruke tid og resurser på å sjekke at barnet er friskt, men det er jo veldig stas å få vite kjønn, så jeg forstår godt at man blir redd for å ikke få vite det også! Jeg vet med meg selv at jeg gledet meg veldig til å få vite kjønnet.

– Til sammenligning i forhold til 3D ultralyd: Bilder av Leo på vanlig ultralyd i uke 19.

Likte du innlegget? Trykk på “liker” knappen under! 

Jeg trente ikke gjennom en eneste gang gjennom graviditeten. Ikke litt en gang. Tanken på å løpe intervaller slo meg aldri når jeg satt over doskåla 50% av svangerskapet. Og det har jeg jammen meg hatt mye dårlig samvittighet for.

Jeg husker jeg en av få dager var på vei til skolen. Ingen kvalme skulle stoppe meg. Dessuten klarer man jo å gå på skolen selv om man er gravid! Svangerskap er ingen sykdom, og enda mindre dn grunn til å droppe å gå på skolen.
For å si det sånn, etter at jeg hadde spydd to ganger og kun kommet meg 50 meter av gårde på veien, så snudde jeg relativt raskt igjen. Det var den stoltheten, liksom.

Det er så mye press på trening i svangerskapet. #fitmom og #altmuligrart. Jeg følte det i hvert fall sånn. Det er aldri gøy å ikke innfri til forventningene som er satt til deg. Enda vanskeligere er det tydeligvis å fatte og forstå at det finnes gravide som ikke kan trene fordi de er så dårlige.

Annonsørinnhold

Norge: Disse høyfjellshotellene kommer du til å elske

Jeg husker jeg snakket med noen som sa at jeg måtte da komme meg på skolen. “Svangerskap er ingen sykdom” så derfor ga jeg ikke opp. Jeg dro på skolen, jeg møtte opp. Og etter å ha spydd på toalettet etter 5 minutter i klasserommet smågråt jeg til læreren min og ba på mine knær om at hun kunne forstå at jeg måtte hjem.

Nei, det ble ikke det spor bedre av å gå hjemme. Åpenbart ikke. Plagene var de samme. Men da slapp jeg i det minste publikum.

Jeg unngikk fotballfrue og de bittesmå porsjonene av et eller annet grønt med valnøtter på tallerken som hun postet på bloggen sin som frokost. Jeg unngikk å se treningsblader i butikken med gravide som smilte ned på magen og joggeskoene sine. Jeg orket det ikke.

Spesielt ikke når jeg til tider kun fikk i meg pringles og love hearts herfra og til et visst sted.

Den dagen jeg blir hyllet for å ha overlevd en dag med spy, svette og tårer, på samme måte som en gravid amerikaner får anerkjennelse for å ha løpt maraton i New York, da har vi jammen meg kommet langt!

For jeg bevegde meg jeg, altså. Jeg gikk turer. Fra butikken, og hjem igjen. Fra kjøleskapet, og tilbake i sofaen igjen. Og i dag har jeg ikke dårlig samvittighet lenger.

For svangerskap er ingen sykdom. Nei, svangerskap kan for noen være noe langt verre.

Med vennlig hilsen

Jeg som lar meg provosere av utsagn som “Svangerskap er da ingen sykdom!”

I går leste jeg om ei dame som hadde tatt senabort i uke 19. Svangerskaps uke 19.

Når jeg var 19 uker gravid, så hadde jeg kjent spark allerede i 3 uker. Jeg kjente en god del bevegelser, og jeg var nesten halvveis i svangerskapet. Det var praktisk talt umulig å unngå å se at jeg var gravid.

De fleste som har gått gravid er klar over at barnet i magen kan overleve utenfor magen fra uke 23. Men, det kan faktisk overleve tidligere også. Det er tilfeller hvor flere har overlevd i svangerskapsuke 22, og den tidligste fødte babyen var kun 21 uker og 5 dager gammel.

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Som jeg har skrevet tidligere så synes jeg abort er et ekstremt vanskelig tema, og jeg har undret at det har vært slik ettersom dette er et valg vi mennesker i utgangspunktet ikke skal ha.

Men hvor går egentlig grensen vår?

Og hva om noen av disse fostrene, mot all formodning, kunne ha overlevd utenfor livmoren når senaborten finner sted? Vi vet at babyene utvikler seg med oss, vi ser for eksempel at babyene har blitt tyngre (og dermed også større) med menneskenes utvikling. Vi ser også at teknologien har gjort at vi hittil har hatt mulighet til å redde fostre født så tidlig som etter 21 uker og 5 dager. Hva om vi etter hvert får mulighet til å redde dem enda tidligere?

Hvor skal da grensen på senabort gå? Og er det da (i så fall) riktig å fremprovosere en abort når fosteret ville overlevd utenfor mors liv? 

Og for all del, det er alltid noen som misforstår hele poenget når man skriver om abort. Som blogger har jeg lært at mennesker leser det de vil, og ikke nødvendigvis det som står i teksten. Jeg er for abort, noe jeg alltid vil være, men tanken på at barnet nesten har mulighet til å overleve når man bestemmer seg for å fremprovosere en abort – den er litt rar. 

Jeg husker i fjor når helseminister Bent høie gikk ut med at absolutte abortgrense er 22 uker i Norge. Men, på den andre siden, blir barn født i uke 22 forsøkt reddet i Sverige.

Jeg synes dette er fryktelig vanskelig. Jeg vil aldri dømme noen for at de valgte å ta abort, det er ikke min avgjørelse og heller ingenting jeg har noe med. Å være i en situasjon hvor du selv føler at senabort er den eneste uveien må være tøft nok i seg selv. Samtidig synes jeg tanken på å fjerne et foster som ville overlevd utenfor magen er veldig snodig. Det blir liksom noe veldig annet med en gang barnet selv har mulighet til å leve på egenhånd.

Hva tenker dere?

Siden dagen jeg fortalte om at jeg skulle ha planlagt keisersnitt, har spørsmålene tikket inn om hvorfor i all verden jeg skulle ha det. Jeg har skjult det hele tiden fordi jeg for det første ikke har følt at noen har noe med det å gjøre (noe som i grunn er veldig sant) men har bestemt meg for å fortelle det til dere fordi jeg vet at jeg ikke er den eneste, og da skjønner jeg ikke hvorfor jeg skal skjule det. Jeg vil ikke legge opp til at noe skal bli mer tabulagt enn det allerede er. Jeg hadde nemlig en veldig alvorlig form for fødselsangst.

Ikke fortell meg ting som at “Ja, men alle er jo redde for fødselen!” Mulig det, men det er en vesentlig forskjell på det å være redd eller engstelig, og det å ha en angst for noe. Jeg lurer også på hvor mange ganger jeg har hørt at “Men den eneste måten å overvinne angsten på er å bare gjøre det!” Og det er sikkert veldig sant. Det som derimot ikke er like sant, er at det “bare er” å gjøre det.

Jeg har blitt kalt pysete og svak, og for all del, kjør på med slengbemerkninger. Jeg har fortsatt født barnet mitt ved hjelp av keisersnitt, og det vil ikke gå an å skru tilbake tiden for å gjøre det på en annen måte. Med andre ord; det hjelper fryktelig lite å påpeke at jeg er “pysete” som hadde fødeangst.

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Jeg ble heldigvis tatt på alvor. Jeg fikk innvilget planlagt keisersnitt i svangerskapsuke 31, og da kunne jeg endelig slappe av. Nyte svangerskapet. Jeg slapp flere grusomme mareritt, og jeg slapp å våkne av dem gråtende av redsel. Jeg slapp å tenke på dette konstant, 24 timer i døgnet. Jeg slapp at Fredrik bekymret seg for meg siden jeg til tider var utrøstelig på grunn av dette.

Jeg startet med å prøve å få det innvilget allerede i svangerskapsuke 10. En uke etter at jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle beholde den lille i magen. Å gå fra svangerskapsuke 10 til 31 er lenge.. Og jeg kan love dere at det føles enda lenger om du har fødeangst.

Jeg skal ikke oppfordre noen til å ta keisersnitt. Det aller beste er naturlig fødsel, både for mor og barn. Men i noen tilfeller er det nødvendig med keisersnitt, og vi må bare slå oss til ro med at noen behøver det, andre ikke. Sånn er det. Jeg regner med at det sjeldent er en ønskesituasjon for noen å gjennomgå en stor operasjon, men barnet må jo ut på et vis.

Jeg lurer på hvor mange ganger jeg har grått og vært skuffet og oppgitt over meg selv som har vært så grusomt redd for noe som vi kvinner egentlig er skapt for, men sånn er det bare. Jeg, som andre med fødeangst, kunne ikke styre dette, jeg ønsket aldri å være redd. Jeg ønsket aldri å ha fødeangst. Ingen ønsker vel å være redd 24 timer i døgnet? Jeg jobbet med dette i så og si hele svangerskapet, men til slutt innvilget overlegen på mitt sykehus planlagt keisersnitt.

Overlegen på mitt sykehus mente altså at dette var det beste for både barnet i magen og meg, og jeg tror det er viktig å stole på de som tar disse beslutningene. De gjør det på et tydelig og ordentlig grunnlag, og det er absolutt ikke slik her i Norge at man bare kan velge seg keisersnitt om man ønsker det. Det er tvert i mot veldig vanskelig å få innvilget planlagt keisersnitt nettopp fordi sykehusene vil luke ut de som ønsker seg keisersnitt, fra de som virkelig trenger det.

Jeg har hele tiden sagt at jeg skal være åpen i bloggen min, så da velger jeg å være det med dette også. Det tror jeg er viktig.

Det er september. 30 september.

Jeg puster lettet ut før jeg fortsetter skrivingen. “Og ja, det “enkleste” ville vel vært å ta abort, det tror jeg alle skjønner. Hadde det kun vært lagt vekt på hvordan andre skulle reagere eller hva andre skulle tenke når dette kom ut, hadde det ikke vært stor tvil om hva jeg hadde gjort. Men jeg føler ikke jeg kan være så egoistisk at jeg tenker sånn i denne situasjonen. Synes du det er teit at jeg ikke har tatt abort? Helt greit. Tror du at jeg ødelegger fremtiden min? Helt i orden. Alle har rett til å tenke og si nøyaktig hva de mener.” jeg sitter lenge og kikker på hva jeg har skrevet i statusoppdateringen på facebook før jeg ser ned på den lille magen min.

Jeg trykker “post” Nå har jeg gjort det, og nå er det ingen vei tilbake. Det føles aller mest godt.

Dette postet jeg på Facebook for 11 dager siden. I dag er jeg 17 uker gravid, og har nå endelig opprettet meg blogg. Det føles veldig rart. Sist gang jeg hadde blogg var jeg vel 11 år gammel, og det var langt fra en mammablogg.

Uke 17

 Fredrik kommer plutselig inn døren. “Hvordan gikk det? Hvordan tok de det?” spør jeg raskt. “Bra, tror jeg” svarer han. I dag fortalte Fredrik det til vennene sine også. Vi bestemte oss for å fortelle “alle andre” det etter 12 uker. Da var liksom den magiske grensen på 12 overgått, og sjansen for å miste er mye mindre. Vi drøyet det allikevel ganske lenge da. Tror vi bare trengte den ekstra tiden til å klargjøre oss.

Jeg tenker mye på hvordan det vil bli om jeg mister. Selv om jeg aldri ønsket å bli gravid så tror jeg nok at jeg ville blitt fryktelig lei meg om jeg skulle mistet nå. Fredrik og jeg har derfor bestemt oss for at hvis jeg mister nå så skal vi prøve å bli gravide når det er trygt igjen. Jeg tror vi bestemte oss for det fordi det ville vært et stort tomrom for oss begge, og noe som kom til å bli ufattelig vanskelig å bare legge bak oss. Spesielt også fordi vi nå begynner å vende oss til omstillingen.

Nå ligger jeg bare og tenker. På den lille jenta i magen (som jeg er helt sikker på at det er, ultralyd om to uker) og på Fredrik. Hvordan han kommer til å takle alt fremover, og hvordan jeg selv kommer til å takle alt. Neste gang jeg er gravid håper jeg det ikke blir sånn som denne gangen. Jeg håper jeg slipper å være så mye lei meg, jeg håper jeg slipper at menneskene rundt meg ser på graviditeten som noe forferdelig, og mest av alt håper jeg Fredrik ønsker barnet fra starten av.

Uke 10/11(?)

23 mars. Da er det termin, hvis ikke den blir justert på den ordinære ultralyden. Jeg gleder meg, men jeg gruer meg også. Vil jeg bli en flink nok mamma? Kommer alt til å gå bra? Er den lille babyen vår frisk?

Jeg har allerede vært på noen ultralyder. Sist for en måned siden tror jeg, når jeg var 13 uker og 3 dager. Jeg fikk time direkte til sykehuset fordi jeg hadde så vondt, men alt var i orden. Den lille sprellet med armer og ben, og det var super spesielt. Skulle ønske Fredrik var med, men han måtte på skolen.. Jeg spurte ikke om de så om det var jente eller gutt, men tror kanskje det var for tidlig uansett. Jeg angret litt for at jeg ikke spurte uansett da.

Fredrik håper at babyen er en jente, men jeg synes ikke det har noe å si. Men jeg vet at det er jente. Hun skal hete Jenna. 

Gjett hvem som har ryddet i arkivet sitt?! Jeepp, jeg har. Jeg måtte riktig nok rette opp i grammatikken min her i dette innlegget jeg fant (gud, den har virkelig forbedret seg på disse månedene!) Men jeg kunne ikke la dette stå upublisert lenger, selv etter all tiden. La riktig nok til noen bilder! Håper dere har hatt en bra dag ♥

Husk å følge meg på instagram for videoer av Leo og ytterligere oppdateringer i hverdagen vår! Klikk HER!