UTSTYR TIL BABYEN ♥

Hei alle sammen!

Nå har jeg blitt sittende en stund og kikket på hva jeg har lyst på til babyen, og laget derfor et par kollasjer. Fargene blir jo fryktelig kjedelige nå i starten før vi vet kjønn, men sånn får det bare bli!  Synes i hvert fall jeg fant mye fint som jeg tenker å kjøpe etter hvert. Vogn har vi ikke tenkt på enda, men vi synes jo den Leo har nå er utrolig god og definitiv den beste vognen vi kunne hatt, så hvis vi ikke bruker den samme til den nye babyen så kommer vi ikke til å gå bort fra Emmaljunga når vi er såpass fornøyde!

Det føles på en måte litt lettere å se på og kjøpe nye babyting denne gangen, for nå vet jeg godt hva vi får bruk for og ikke ettersom jeg har vært gjennom dette en gang før og erfart hva som ikke går i bruk her hjemme og hva som blir flittig brukt. Stellematte, badebalje, og vippestol har vi jo også fra før, så det er jo veldig kjekt.

Kjenner at jeg synes det er så gøy å se på nye babyting! Siden vi kun har ett soverom ekstra her hjemme som tilhører Leo, så skal babyen sove på vårt rom i starten. Det var slik vi gjorde det med Leo, og selv om Leo ikke er veldig begeistret over å sove i egen seng uten mamma og pappa den dag i dag så angrer vi ikke på det. Det føltes veldig rett å gjøre det sånn!

Blir koselig når vi etter hvert som månedene går får kjøpt inn det vi trenger ♥

 

 

Bilder hentet fra stokke sine nettsider samt, babyshop, babybanden, ellos, lillelam, risarosa.no, lilleverden, og barnas hus. (Dette er ikke reklame)

DETTE HADDE JEG HELT GLEMT..

Det er slett ikke lenge siden jeg gikk gravid, men jeg har tydeligvis glemt en del om hvordan det er å gå gravid likevel. Jeg hadde helt glemt hvor andpusten man blir av å gå tur/jogge eller om så bare gå opp trappen. I tillegg hadde jeg helt glemt hvor fort jeg blir sliten nå, og hvor innmari trøtt og sulten jeg er om hverandre konstant!

Jeg sov 12 timer i natt men var fortsatt dødstrøtt når jeg sto opp… Må nesten bare le når jeg tenker på det, for det er jo helt vilt! Ellers hadde jeg glemt hvor sterk luktesans man har når man går gravid, jeg holder pusten automatisk hver gang jeg åpner kjøleskapet, selv om jeg vasket det for noen dager siden! Det er så rart hvor mye som forandrer seg når man blir gravid!


Nå er babyen på størrelse med en plomme, og jeg har kjøpt de to aller første bodyene til den lille i magen. Jeg ble helt svimmel når jeg skulle inn på nyfødtavdelingen igjen for å se etter bodyer i størrelse 50 og 56… Plutselig ble det så realistisk! I tillegg har jeg rotet litt på rommet til Leo for å finne noen av de bodyene fra han var nyfødt som vi valgte å beholde og ikke gi bort, og jeg fant noen fine skatter som vi kan bruke til lillebror eller lillesøster i magen!

HVA SKAL DEN NYE BABYEN HETE?

Jeg føler jeg har forandret meg en del når det kommer til navnevalg siden sist jeg ble gravid. Nå er navn jeg så på som aktuelle da, helt uaktuelle. Rart hvordan man vokser og forandrer seg på kort tid!

Nå føler jeg at jeg skjønner mye mer rundt hva det innebærer å velge et navn til barnet sitt. Det er jo ikke egentlig så veldig rart det da. Barnet skal ha det resten av livet, barn som voksen – og det må passe med etternavnene til Fredrik og meg. Det er veldig viktig for oss at barna våre får navn som vi begge liker godt!

Sist sto Jenna ganske langt opp på listen over jentenavn. Denne gangen er ikke det aktuelt, selv om mamma vurderte dette navnet med både meg og lillesøsteren min. Jeg har egentlig lyst til at babyen skal ha et litt mer tradisjonelt jentenavn, – hvis det er jente da – som for eksempel Astrid eller Åshild. Men det er helt utelukket for Fredrik, så da må vi jo bare finne andre navn som vi begge liker. Av litt mindre tradisjonelle jentenavn (?) liker jeg veldig godt Alma, Anniken, og Lea – av de jeg kommer på i farten. Fredrik liker heller bedre jentenavn som Alexandra, Jeanette, Kim, Adriana og så videre. Og her merker jeg godt at vi har veldig forskjellig smak!

Av guttenavn synes jeg Vetle og Aksel er fine. Fredrik synes Chris er finere.

Fine Leo som kommer til å bli en fantastisk storebror!

Her er navnelisten vår foreløpig!

Guttenavn:                       Jentenavn:

  • Noah                      Anniken         Ada
  • Jakob /Jacob          Helena

Som dere kan se har vi ganske vanskelig med å finne navn som vi liker veldig godt begge to, så vi håper jo at vi kan fylle på listen mer fremover! Kanskje har dere noen gode forslag til navn? Heldigvis har vi god tid på finne flere, det er jo tross alt mange måneder igjen av svangerskapet ♥

Nå er det blitt en del babysnakk på bloggen de siste dagene, og det blir det nok også en del fremover – siden det er noe som naturligvis opptar meg en del. Vil ønske dere en super torsdag og takke dere så mye for at dere leser det jeg legger ut!

FAMILIEN SIN REAKSJON PÅ GRAVIDITETEN!

God tidlig kveld til dere alle! Nå sitter jeg godt plantet i sofaen og Leo sitter og koser seg hos pappaen sin, så da kunne jeg endelig skrive litt til dere om reaksjonene på graviditeten fra de rundt meg, og hvordan det var. Noe mange av dere har lurt veldig på!

Reaksjonen til Fredrik:

Også denne gangen ble Fredrik veldig forskrekket og overrasket. Noe jeg skjønner veldig godt. Jeg gikk på badet og tok testen, og ropte på han. Når han kom viste jeg bare testen, og han fikk store øyne. Han sa ingenting, han sto bare lenge og kikket på den sammen med meg.

Det er ingen tvil om at dette har vært en tøff tid for oss, og Fredrik har vært tydelig på at han helst så at vi kunne vente med å få et barn til, men når alt har kommet til alt har han stått ved siden av meg og sagt at han støtter meg uansett hva jeg gjør og at han skal gjøre alt han kan for at vi skal komme oss gjennom det.


 

Reaksjonen til mamma:

Mamma tok det greit. Jeg synes hun virket litt nedfor når jeg fortalte det (Noe jeg var nødt til fortelle henne over telefonen, dessverre…), men hun har forklart i ettertid at hun akkurat hadde kommet frem fra en lang flyreise og at det var grunnen til at kanskje hørtes sånn ut. Men spurte meg hva jeg ønsket å gjøre og sa at hun var der uansett. 

 

Reaksjonen til pappa:

Pappa ble ganske stille, og så sa han at dette måtte jeg finne ut av selv. Og det hadde han vel egentlig helt rett i, sånn jeg ser det nå. Pappa tok det jo ikke så veldig bra sist, (Forståelig nok, hvilken pappa hopper i taket når han finner ut at datteren hans på 16 er gravid) men jeg tror han har sett nå at jeg klarer det og at jeg er den beste mammaen barnet mitt kunne fått, så han er nok ikke bekymret.

Siden foreldrene mine bor flere timer unna mener de ikke at de skal støtte meg på den måten at de tar hånd om alt det praktiske, men heller at de er der for meg og støtter meg i valget mitt. De hjelper meg jo hvis det er noe jeg trenger hjelp med, det er ikke det jeg mener – men det har vært uhyre viktig for meg at når det er jeg som har tatt valget om å beholde, både denne gangen og når jeg var 16, så er det jeg (Vi, Fredrik og meg) som skal ha det fulle ansvaret for babyen og alt det andre som medfølger når man blir forelder. Og det har vi jo hatt hele tiden. Det er vårt valg, og vi tar konsekvensene og alt ansvaret som følger med. 

Klart kan moren min eller faren min sitte barnevakt hvis det er noe spesielt vi vil ut på, men det er fryktelig sjeldent. Vi ønsker ikke å legge vårt ansvar over på noen andre!

ER BABYEN GUTT ELLER JENTE?

Dette spørsmålet har jeg fått mye siden jeg delte nyheten om lillesøster eller lillebror som kommer i oktober. 

Jeg tror det er en jente denne gangen. Siden dette svangerskapet føles så annerledes enn det forrige, så har jeg bare den sterke følelsen av at det er jente. Men det kan jo like gjerne være gutt igjen, så det får jo tiden vise!

Fredrik vil gjerne at babyen skal være en gutt, slik at Leo får en lillebror akkurat sånn som Fredrik har. Etter å ha erfart hvor herlig det er å ha en gutt det siste året føler jeg ikke lenger at jeg ønsker meg en jente mer enn jeg ønsker meg en gutt, slik jeg følte for noen måneder siden. Jeg vil bare ha en frisk og rask baby. Men innerst inne kjenner jeg at magefølelsen min forteller meg at det er ei jente.

Jeg kommer til å bestille ultralyd i slutten av April, da er jeg omtrent 15/16 uker på vei og det skal være mulig å se kjønnet. Jeg gleder meg utrolig mye og er veldig spent! Selv om jeg egentlig er veldig sikker på at det er jente, da. Haha!

IKKE SKYLD PÅ FORELDRENE MINE!

Jeg er egentlig ganske ferdig med å sitte å forsvare meg selv og graviditeten. Graviditeten er et faktum og vi kommer til å klare det helt strålende, det har vi vist en gang og det kommer vi til å vise igjen. Egentlig føler jeg ikke at jeg trenger å forsvare meg lenger heller – fordi leserne mine er fantastiske og har tatt denne nyheten veldig bra, med så utrolig mange fine, og varmende gratulasjoner og hilsner – at jeg har aldri sett noe lignende før. 

Men så legger jeg merke til noe av og til som blir skrevet om foreldrene mine utenom kommentarfeltet i bloggen. Og det er ikke noe gøy. Foreldrene mine har ikke tatt del i å bli eksponert på samme måte som jeg har, og da synes jeg vi skal holde dem utenfor. Det er på ingen måte foreldrene mine som har gjort noe galt i oppdragelsen min som gjør at jeg ikke ville ta abort. Jeg er et eget menneske, jeg er ikke noens eiendom og jeg har mine egne tanker og følelser. Det er prevensjonen sin feil at jeg har blitt gravid to ganger, nærmere forklart prevensjonssvikt. Som vil si at kroppen min tydeligvis ikke har særlig god virkning av p piller og minipiller.

Og å skylde på at foreldrene mine ikke har oppdratt meg skikkelig og at jeg derfor er blitt gravid, er bare lavmål. Ingen av mine foreldre var med på å skape verken minipillen eller annen prevensjon. 

Hva skulle foreldrene mine gjort uansett? 

Låse meg inn på rommet mitt i Gjøvik frem til jeg var 25, hadde rekkehus og utdannelse?

Dra meg i håret opp på sykehuset og holde meg fast mens helsepersonell tvang abortpiller ned i halsen på meg? 

Tvangssterilisere meg?

Overvåke meg fullstendig og aldri la meg ha kjæreste?

Harde fakta er at prevensjonssvikt kan skje alle. Det er ikke noe som bare skjer hos de familiene hvor det er aksept for å få barn tidlig, det er noe som kan skje med alle. (For selv om familien min har akseptert situasjonen, betyr ikke det at dette var en ønskesituasjon for noen av oss – for det var det overhode ikke)

Jeg husker mamma fortalte tidlig fra jeg var yngre at jeg ikke måtte bli gravid, og at jeg måtte passe fryktelig nøye på – hun fortalte skrekkhistorier om abort og om hvordan det foregikk fordi det var det som kom til å skje hvis vi noen gang ble gravide når vi ikke var myndige en gang enda. Det la hun ikke skjul på, for å si det sånn. Foreldrene mine presset meg heldigvis ikke til å ta abort når jeg først ble gravid, men uansett hvor mye en av de ville at jeg skulle ta abort, så hadde ikke det utgjort noen forskjell – for det hadde ikke vært deres valg.

Mange påstår at deres datter aaldri i verden hadde blitt gravid i ung alder. Sannheten er at det kan skje. Så da sitter vi igjen med en ting, og det er om man ønsker å ta abort eller ikke: Og det at jeg valgte dette på grunn av egne refleksjoner og tanker har da ingen verdens ting med min pappa og mamma å gjøre.

Hold foreldrene mine utenfor dette. Jeg tok valget om å beholde barnet to ganger, mamma og pappa sto ikke i en posisjon hvor de kunne ta dette valget for meg.

Ja, de kunne ha presset meg alt de ville til abort. Ja, de kunne ha truet med å nekte kontakt med meg resten av livet. Men det hadde fortsatt vært fullt og helt mitt valg om jeg ville ta abort eller ikke, og ikke deres. Uansett hvordan man vrir og vender på det.

DET FØRSTE MAGEBILDET



Endelig kan jeg gå i tettsittende klær igjen og ta ordentlige bilder av meg selv til bloggen. Vanskelig å skjule det når jeg allerede ser at jeg har fått en liten mage, men det var visst ikke så uvanlig når man er gravid med nummer to at den kom tidlig! 

Jeg har hørt at man visstnok blir større med andremann, og jeg følte meg jo helt gigantisk sist i slutten av graviditeten, så det blir morsomt å se om det stemmer at jeg blir enda større denne gangen ♥ Fredrik synes at han ser stor forskjell på meg allerede når jeg sprader rundt her i stramme gensere og topper.

Måtte bare dele det aller første magebildet med dere!

JEG FIKK IKKE SOVE I NATT

Jeg lå bare og kjente at hjertet mitt slo fort samtidig som jeg tenkte. Klarer fortsatt ikke helt å forstå at jeg faktisk er gravid igjen, og hver gang jeg besøker bloggen min og ser innleggene jeg skrev i går så skvetter jeg litt. Akkurat som at det er første gangen jeg ser det. Det går liksom ikke opp for meg, men det er kanskje ikke så veldig rart.

Formen min er faktisk helt fenomenal, i total motsetning til sist svangerskap med Leo hvor jeg lå og spydde konstant de første 20 ukene. Jeg har litt bekkenløsning/låsninger, men er i super form ellers og er ikke en gang morgenkvalm. Helt merkelig at jeg er i så fin form dette svangerskapet, men jeg klager absolutt ikke.


 

Jeg gruet meg uendelig mye til å poste innleggene og jeg var nok ganske redd for reaksjoner, men jeg er glad jeg gjorde det og for at det gikk så utrolig bra! Jeg er så takknemlig! Nå skal jeg bare ta det helt med ro i tiden fremover og nyte svangerskapet ♥

17 ÅR OG GRAVID MED MITT ANDRE BARN!

Det har faen ikke vært lett. Ikke denne gangen, og ikke forrige gang. Jeg gikk ned på apoteket en kald dag tidlig i mars. Jeg hadde hatt det jeg trodde var mensen, og jeg gikk jo på minipiller som jeg hadde fått utskrevet av legen min siden i fjor etter jeg fikk Leo, men jeg tar test med jevne mellomrom etter at Leo kom overraskende på oss sommeren 2014. Sånn, bare for sikkerhetsskyld. Jeg vet at dette er intim informasjon som jeg vanligvis vet at jeg aldri hadde delt her inne, men jeg vil ikke at noen skal tro at jeg ønsket dette eller at jeg hadde uteblitt menstruasjon som jeg ikke brydde meg om.

Den lyste opp to streker når jeg sto på badet 20 minutter senere. På graviditetstesten. Jeg fikk sjokk. Jeg gråt og sa til meg selv at dette kan ikke være sant. For det kunne faen ikke være sant, ikke nå igjen. Jeg følte spesielt en stor skuffelse ovenfor at jeg alltid tenkte sist gang jeg ble gravid, at neste gang da skulle det være en lykkelig nyhet som gjorde meg glad. Det var ingen lykkelig nyhet. Jeg fikk hastetime til legen dagen etter som kunne fortelle meg at jeg var omtrentlig 6 uker på vei. I følge når jeg sist hadde det jeg tolket som mensen. Jeg ble henvist til gynekologtime for tidlig ultralyd fordi testen min ble så raskt positiv dagen etter det igjen, og legen min mistenkte at jeg var lengre på vei.

Gjett hva? Jeg var nærmere 9 uker på vei på den tidlige ultralyden jeg fikk time til. Fredrik, samboeren min, måpte når han så ultralydskjermen, for sekundet tidligere hadde vi fått beskjed fra gynekologen om at hvis menssyklusen min stemte, så var det enda så tidlig at vi umulig kunne se noe på skjermen. Vel. Det kunne vi. 

Plutselig fikk jeg det veldig travelt og jeg satt i samme situasjon nok en gang. Hva i helvete skulle jeg gjøre nå? Minnene fra sist gang jeg ble gravid som 16-åring strømmet på, de vonde minnene. Presset om abort traff meg igjen fra mange kanter. Jeg måtte jo ta abort, det var det eneste riktige for flere av de rundt meg. Og det hadde jo gått bra tidligere med noen de kjente som hadde tatt abort, så da ville det nok gå bra med meg også. Men kjære alle sammen, jeg har klart dette tidligere. Jeg trenger støtte. Jeg trenger at dere forteller meg at alt skal ordne seg uansett hva jeg gjør, for dette er min kropp og mitt valg. Og det vil ordne seg, for det lærte jeg forrige gang. Jeg trenger ikke å bli fortalt at “Ingen oppegående mennesker hadde beholdt om de hadde vært i din situasjon nå”

Vet dere hva? Oppegående mennesker gjør det de vet er best for seg selv. Oppegående mennesker tar ikke abort når de kjenner at det stikker i brystkassen hver gang noen nevner ordet. Det er kun død fisk som følger strømmen. Og jeg er levende.

Det var aldri et enkelt valg. Jeg skulle så inderlig ønske at jeg kunne fortelle alle rundt meg at det var det, men det har det virkelig ikke vært. Jeg har grått, hikstet, for å så konkludere med at jeg selvfølgelig må ta abort. Og i andre sekundet snudd fullstendig om, fordi en eller annen liten stemme inne i meg har fortalt meg at det burde jeg ikke gjøre. Skal andre mennesker bestemme at jeg skal gjøre noe med min kropp som potensielt kan hjemsøke meg resten av livet, og er det rett? Jeg vet enda ikke hva som er 100% rett, jeg vet bare at jeg har aldri angret på Leo – og at veldig mange som tviler sterkt på om de skal ta abort, angrer etter en abort. Jeg kan ikke leve med å stille spørsmål som “Hvem hadde barnet vært?” “Hvordan ville han eller hun sett ut?” resten av livet hvis jeg kom til å angre. Det hadde ødelagt meg psykisk!

Det føles så forbanna dumt å skulle ta abort når den eneste grunnen jeg i bunn har er «at det er slitsomt å ha barn» og at jeg er ung. Veldig ung – riktig nok. Jeg er bare 17 år gammel, jeg er ikke en gang myndig! Men jeg har god økonomi, jeg har en samboer, vi har en flott og romslig leilighet… Og ja, igjen, jeg er veldig ung. Men hvis jeg mestrer morsrollen, skal alderen min være det som står i veien? Skal jeg ta abort av den ene grunnen at jeg er 17 år? Og bare det? Og er det egentlig rett å ha det som grunnlag til abort, når jeg har alt jeg trenger for å ta vare på enda et barn? Ja, jeg er fryktelig ung, men skal man ikke se på helhetsbildet? Skal jeg kun se på alderen min, og ignorere det faktum at jeg fint hadde klart å ta hånd om to barn? Skal jeg ignorere det at jeg har klart meg så jævlig bra selv om jeg fikk mitt første barn når jeg var 16? Skal jeg ikke vie det en tanke en gang at jeg er verdens beste mamma for sønnen jeg har fra før, og at jeg vet jeg hadde klart det bra om det hadde kommet en til?

Hadde samfunnet bestemt vet jeg hva utfallet av dette valget hadde blitt. Heldigvis bestemmer jeg over min egen kropp. Men jeg ville aldri valgt å bli gravid nå, det var et fryktelig uheldig tidspunkt og er i det hele tatt veldig uheldig akkurat nå – men barnet kommer til å bli elsket like høyt som det Leo er.

Jeg kan faktisk ikke ta det bort når jeg kjenner med meg selv at det er noe jeg kommer til å angre på. Jeg kan ikke la meg tvinge av andre mennesker som ikke sitter i min kropp og kjenner på alle følelsene jeg har kjent på de siste ukene. Det går bare ikke an.

Ingen trenger å fortelle meg at det ser mest fornuftig ut å ta abort. Jeg vet. Jeg skjønner fryktelig godt at det virker slik utenifra når man hører om mitt tilfelle, hvor jeg ble gravid som 16-åring og igjen som 17-åring. Det er ikke akkurat til å legge skjul på. Men det er flere ting som spiller inn enn alder. Og jeg har følelser også, jeg har ikke bare fornuft. Noen sa en gang at du skal følge hjertet ditt men og ta hjernen din med deg. Det har jeg gjort.

Mange vil sikkert mene at jeg ikke forstår fornuft siden jeg ikke tar abort. Dere som mener dette har åpenbart ikke gått i mine sko, og kjent på de samme følelsene som jeg har. Og det er helt greit. Jeg kan ikke forvente at alle skal forstå valget mitt.

Skolen løper ingen steder. Videregående går ingen steder, og jeg gjentar: Jeg er 17. Jeg har ikke akkurat veldig dårlig tid med tanke på å få tatt en utdannelse. Hvis jeg fjerner dette barnet vil jeg aldri få vite hvilket kjønn det var, hvordan det ville sett ut, og jeg ville aldri få møtt det. Jeg ville heller aldri fått det tilbake dersom jeg bestemte meg for å ta det vekk. Det er ingen vei tilbake når du har tatt abort. Du kan ikke få det samme barnet, men du kan få et annet et. Jeg hadde ikke klart å leve med å aldri få møte dette barnet.

Jeg bestilte time til abort. Og den klarte jeg ikke å dra på. 

Jeg skrev under papirene på svangerskapsavbrudd, men jeg klarte ikke å holde det.

Valget ble tatt, og det tatt totalt uavhengig av om jeg kom til å bli alene eller ikke, for Fredrik og jeg har akkurat jobbet oss beinhardt de siste 6 månedene fra det som var et forferdelig brudd. Vi har kommet oss over det. Men barnet kommer ikke til å gjøre det lett. Høyst sannsynlig kommer barnet til å gjøre det tusen ganger tøffere, – om ikke mer. Jeg har ingen garanti for at Fredrik og jeg er sammen når barnet kommer. Jeg har ingen garanti uansett. Uansett hvor gammel jeg hadde vært. Jeg har kun en “garanti” i at jeg elsker han, og at han elsker meg, og at hvis det er ekte følelser så tar det oss langt. Det håper jeg i hvert fall. 

Det gjør alt så mye vondere for meg at jeg ser så mange går ut med at de er lykkelige med nyheten om graviditet, venninner på facebook og kjente profiler i media. Det føles vondt at det har vært et så lett valg for dem, kanskje ikke en gang et valg, og at jeg har slitt så med å i det hele tatt klare å ta et valg. Jeg føler jeg har skuffet de rundt meg. Og at jeg har skuffet meg selv ved at jeg heller ikke denne gangen var glad når jeg fant ut at jeg var gravid igjen, for det lovde jeg meg selv sist at jeg skulle være. 

Livet blir åpenbart ikke alltid som man tror. Og det har jeg klart å akseptere nå.

I dag er jeg ca 12 uker på vei og klar for å dele denne nyheten på godt og vondt.

Jeg er nå 17 år og gravid med mitt andre barn. Leo skal bli storebror og han skal få en lillesøster eller lillebror i oktober 2016. Jeg svimer nesten av når jeg skriver det, men dette skal jeg klare uansett pokker hva som må til.

Og dere må gjerne kaste rundt dere av kvalme for min del. Men bare husk at hvis du synes det er teit at jeg beholdt, så synes du også det er teit at jeg tok det valget som ble mest rett for meg i min kropp. Og det er aldri lurt å dømme andre før du har gått i deres sko..

Del gjerne videre!

EN STOR NYHET