Etter blogginnlegget jeg skrev i går (Les blogginnlegget HER) har det tikket inn enormt med meldinger fra livredde jenter som er redd det er blitt publisert bilder av dem på appen Discord hvor det er blitt delt tusenvis nakenbilder, primært av norske tenåringsjenter.

Som jeg skrev i går, så kom jeg meg inn på den største serveren med en helt vanvittig mengde nakenbilder i går formiddag, men den serveren er nå blitt utilgjengelig. Om dette er på grunn av mye pågang, eller om det er fordi den er “nede”, vet jeg ikke, men jeg frykter for at menneskene som i utgangspunktet brukte denne appen til å dele nakenbilder har laget en ny server som det ikke er like lett å komme seg inn på, og som de har fortsatt å dele nakenbilder på.

Sent i går kveld skrev jeg en kommentar under det forrige blogginnlegget mitt om at jeg kunne sende koden til appen til de som ville ha lyst på den, og at det bare var å sende meg en melding på facebook-siden til bloggen min. Jeg har nemlig brukt mye tid på å sende melding til alle jentene som er avbildet i appen, og holder fortsatt på med dette – da jeg vet jeg ville satt enormt stor pris på å få den beskjeden om det var min kropp som lå ute på en app jeg ikke en gang visste om at eksisterte. Koden jeg sendte var for øvrig koden til en av de andre serverne inne på appen, og ikke den største som fortsatt er utilgjengelig..

Annonsørinnhold

Her er de beste kjøpene på januarsalget

Jeg tenkte kanskje at jeg ville få et par spørsmål om hva koden til appen var, max fem. Men det har rett og slett tatt helt av. Jeg har mista tellingen for lenge siden, og det renner enda inn meldinger fra livredde tenåringsjenter som spør om de vær så snill kan få koden til å komme inn på serveren, eller om jeg bare kan sjekke om det ligger nakenbilder av dem ute på appen. I stad tok jeg meg tid til å sjekke litt for noen jenter som selv ikke klarte å komme seg inn på appen, og det var ikke spesielt morsomt å måtte gi beskjed til den ene jenta om at det lå nakenbilder ute av henne med fullt navn under.

Inntrykket mitt om at det er blitt helt vanlig å sende nakenbilder er sterkere enn noen gang, og jeg får så forbanna vondt av disse jentene. Bilder som er blitt lagt ut for så mange mennesker blir sjeldent borte for godt. Som jeg sa i går er det aldri offerets feil at slike bilder blir delt videre, men jeg må innrømme at jeg har kjent på at jeg er veldig glad for at jeg aldri har sendt bilder av meg selv helt naken til noen. Og jeg prøver fortsatt å sende ut koden til den nest største serveren til alle som spør, men bare i dag har jeg mottatt flere hundre meldinger og det går noe tregt.

Jeg håper de ondskapsfulle menneskene som har postet bilder på appen blir tatt, og jeg kjenner at jeg er er redd for at slike saker som dette bare vil fortsette å dukke opp i fremtiden…

I dag fant jeg igjen en bamse som var den første som ble kjøpt inn til Leo. Den dukket plutselig opp borte ved stelleplassen til Noah, og jeg ble stående lenge å se på den.

Det er juli 2014. Jeg bor på andre kanten av byen i Larvik, i den lille hybelen jeg skulle bo i for meg selv. Det var en ettromsleilighet med sovealkove istedenfor soverom – og på sovealkoven var det ikke mulig å sove om sommeren. Det ble altså så varmt der oppe at det kjentes det ut som at man ble kokt levende om man av en eller annen grunn skulle finne på å legge seg der.

Så Fredrik og jeg fant rett og slett ut at vi skulle flytte madrassen til sengen vår ned, slik at vi kunne sove nede istedenfor i sovealkoven. Det gikk greit det altså, men det var naturligvis vanvittig lite med plass i og med at leiligheten var en bitteliten hybel.

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Noen dager tidligere hadde jeg funnet ut av graviditeten, og mamma, som var med meg da jeg fant det ut – hadde nå dratt hjemover til hjembyen min og familien min. Jeg husker godt at jeg egentlig bare hadde lyst til å være med, men jeg ble uansett igjen i Larvik, i mitt nye hjem. Jeg visste jo at ikke hjalp å rømme fra problemene sine, jeg visste jo at de ikke ble borte av den grunn.

Jeg minnes at jeg lå om natten og kikket rundt meg. Fredrik sov ved siden av meg. Det ble liksom aldri helt mørkt der nede i stuen hvor vi sov på madrassene på gulvet. Det var til en viss grad lyst i rommet uavhengig av hva klokka var – kanskje ikke så rart i og med at det var sommer. Jeg ville sikkert overbevise meg selv om at det var grunnen til at jeg ikke fikk sove, men det var det selvfølgelig ikke. Graviditeten holdt meg våken.

Selv om jeg ikke en gang hadde tatt stilling til om jeg verken ønsket eller skulle bli mamma om 9 måneder eller ikke enda, så tok jeg opp mobilen min og klikket meg inn på nettsidene til en av de vanligste kleskjedene. Jeg klikket meg så inn på «Meny» og så undermenyen, hvor jeg trykket på «til baby»

Hvorfor? Jeg aner ikke.

En koseklut-bamse dukker opp på den lille mobilskjermen, og jeg ser på den. Stirrer. Før hormonene mine og jeg bare bryter ut i gråt.

Hvorfor? Jeg aner ikke det heller.

Jeg gråt og hikstet som aldri før. Jeg kikket ned på den fortsatt så og si helt flate nygravide magen min, og så opp på skjermen hvor den lille koseklut-bamsen var. Jeg husker at jeg var så redd for å vekke Fredrik med gråtingen min.

Deretter sendte jeg bilde av den til mamma, og spurte om hun vær så snill kunne kjøpe den til meg. Jeg måtte ha den. Jeg fikk svar neste dag i og med at det var midt på svarte natta da jeg sendte avgårde meldingen, og mamma stilte ingen spørsmål omkring hvorfor i alle dager hun skulle kjøpe den, eller hva det skulle bety at jeg ville ha henne til å kjøpe en koseklut-bamse. Hun bare kjøpte den.

Så nå ligger den her borte ved stelleplassen til Noah, og etter min mening er det den fineste bamsen barna har.

Og det morsomste av alt? Det ble favorittbamsen til Leo etter at han hadde kommet til verden.

♥

Jeg vet ikke om dere har fått det med dere, men de siste dagene har TV2.no meldt om en app med en eller flere servere med nakenbilder av tusenvis av norske jenter. Jeg sto faktisk og lagde middag i går mens det gikk på nyhetene og Fredrik ba meg om å komme ut til stuen for å se hva som var på nyhetene, og da var det snakk om denne appen. 

I formiddag fikk jeg tilgang på den skjulte serveren med alle bildene på appen, og jeg ble helt overveldet og fikk helt ærlig sjokk av hvor mye som lå der. Mye tyder på at det er blitt utrolig vanlig å sende lettkledde bilder til andre, men det gir selvsagt ikke den parten som mottar bildene rett til å dele bildene videre. Det er nakenbilder og til og med videoer, og bildene inne på appen er fordelt på fylker, og så publiserer disse syke menneskene nakenbilder av jentene etter hvilket fylke de kommer fra. Jentene som er avbildet eller filmet står oppført med fullt navn!! Det finnes ikke sperrer for hva som blir lagt ut, og det er så mye grovt at jeg er egentlig enda litt satt ut, og jeg har trolig ikke sett en brøkdel av det som ligger tilgjengelig der en gang. I tillegg til at bildene som blir lagt ut er fordelt på fylker, er det også en egen server hvor man kan etterspørre nakenbilder av jenter ved å skrive deres fulle navn og/eller linke til facebook-profilen deres, hvorpå de som har bilder av denne personen publiserer bilde av vedkommende under.

Nakenbilder av kjendiser, bloggere, men aller mest av vanlige norske tenåringsjenter, mange av dem vet nok mest sannsynlig ikke at det er blitt lagt ut noe av dem.

Annonsørinnhold

Her er de beste kjøpene på januarsalget

Mitt navn var etterspurt flere ganger, utrolig nok. Det finnes ikke bilder av meg naken, men det dukket likevel opp et bilde av meg som var blitt publisert i dag, et bilde jeg tidligere har publisert her på bloggen av meg i en badedrakt fra i fjor. Det var mange av leserne mine som raskt ga meg beskjed om dette. Jeg har jo som dere vet sluttet å publisere bilder av kroppen min, og angrer så fryktelig på at jeg i det hele tatt la ut bildet på bloggen i utgangspunktet. Ville ALDRI i verden gjort det om jeg fikk muligheten til å skru tiden tilbake. Men det er dessverre for sent for meg å angre på det nå.

Jeg ble egentlig veldig lei meg av hele denne appen med alle bildene. Jentene som er avbildet og filmet har også et liv og en familie. De er ikke objekter. Hva om det var din lillesøster som det ble publisert bilder av?

Mange har gått hardt ut mot jentene som har sendt nakenbilder og sagt at “de får skylde seg selv”, som har sendt ut nakenbilder i første omgang. Offeret har aldri skylden! Det er oppsiktsvekkende at så mange får seg til å si at jentene har skylden selv, de har vel ikke sagt ja til at bildene skal bli delt med Gud og hvermann fordi de for eksempel velger å sende et bilde av seg selv i fortrolighet til en kjæreste? Ja, jeg er enig i at man burde opplyses om risikoen ved å dele et nakenbilde, men nei, jeg tror ikke alle jentene som har sendt slike bilder er dumme jenter. Press kan også være årsak til hvorfor man sender bilder. Alt bunner i hovedsak i mangel på respekt for andre mennesker. Jeg tror nemlig neppe at noen av jentene ville ha synes at dette var greit om de fikk muligheten til å velge om bildene skulle deles videre eller ikke.

Det virker dessverre som om at de som publiserer bilder og informasjon der inne er fryktelig umodne og ikke helt klarer å se konsekvensen av egne handlinger, og det er alltid lurt å huske på at i det du sender bilder til noen, uansett hva slags type bilder det er, uansett om det er av deg eller noen andre, så er bildet ute av din kontroll!

God kveld! 

Nå i det siste har jeg fått mail fra mange som ønsker råd. Det har egentlig skjedd med jevne mellomrom siden jeg startet bloggen, men jeg har sett en økning nå i det siste og jeg prøver selvfølgelig å svare alle utfyllende og ordentlig. Jeg vet ikke hvorfor så mange vil spørre meg etter råd, men jeg tar det som et stort kompliment, og tar det også veldig på alvor.

Ofte handler det om graviditet, om unge jenter som er blitt gravide og som ikke aner hva de skal gjøre. Som lurer på hvordan de kan og eller om de i det hele tatt skal fortelle foreldrene sine det, og som ikke vet helt hva de vil. Ofte også om hvordan Fredrik og jeg kom oss forbi bruddet vårt for et år siden, eller råd til hvordan man skal klare å holde sammen i småbarnsperioden når man bare føler at ting går nedover. Andre ganger, ganske ofte dette også, er det noen som spør om råd når det kommer til at kjæresten deres lyver og har vært utro, at de har små barn sammen og at de ikke vet hva de skal gjøre, at de ikke vet hva som er «riktig» å gjøre – og noen ganger legger de til at de trenger råd fra noen utenforstående, en nøytral tredjepart.

Annonsørinnhold

Vintersko som holder føttene tørre og varme i snøen

Andre ganger der igjen er det mer “uskyldige” ting – som hvilke råd jeg ville gitt til en annen førstegangsmamma, om hva jeg ikke hadde klart meg uten av utstyr eller barnerelaterte ting når guttene var nyfødte eller bare babyer, om legging av små barn, og hva slags råd jeg vil gi til noen som skal bli ung mamma.

Jeg setter veldig stor pris på tilliten, og som dere skjønner er det jo faktisk veldig mye forskjellig. Siden det har blitt så mange i det siste tenkte jeg at dette er noe jeg av og til kan svare på i blogginnlegg. Hva tenker dere om det? Det blir selvfølgelig anonymt, og siden flere lesere har savnet noe som fast dukker opp på bloggen i løpet av uken, tenkte jeg at det kunne være noe fint jeg kan bidra med.

Jeg har jo ikke så veldig mye livserfaring, og det legger jeg overhode ikke skjul på – men likevel har jeg jo opplevd litt av hvert, også mye jeg aldri har delt her inne på bloggen, men som jeg gjerne bruker til å gi andre råd om hva som har hjulpet meg i ulike situasjoner. Jeg har jo spesielt fått en del erfaring som mamma! Jeg vil bare legge til at jeg absolutt ikke tror jeg kan og vet alt, men jeg tror jeg har litt jeg kan bidra med på mange områder likevel. Og tror jeg ikke at jeg kan gi noen gode råd, så skriver jeg rett og slett bare det. Jeg er ingen bedreviter og jeg virker heller ikke belærende. Det lover jeg, altså!

Jeg er selvfølgelig spent på hva dere tenker, dette er jo kanskje ikke noe som treffer alle i like stor grad, men. Hvem vet?

God klem. Nyt søndagskvelden!

Hei dere! Håper dere har det bra, og at dere har en herlig helg hittil. Det har i hvert fall vi!

Noah blir jo bare større og større nå, han vokser i rekordfart. I dag måtte jeg derfor ut til byen en tur for å kjøpe litt nytt tøy til ham! Størrelse 3 måneder er for lengst blitt alt for lite, og jeg kan bare glemme å få det på ham. Haha, det gjorde meg egentlig litt glad at jeg hadde en unnskyldning til å kjøpe litt babytøy igjen! Lille babyen min som ikke akkurat er så veldig liten, selv om han heldigvis er baby en goood stund til ♥

Annonsørinnhold

Vintersko som holder føttene tørre og varme i snøen

Nå har jeg også lastet ned en app på telefonen min som gjør at jeg selv kan følge med på kurven hans, og han følger den så fint. Det er virkelig verdens beste følelse at han vokser så fint på det jeg gir ham. Som dere vet fikk jeg jo ikke til ammingen sist når Leo var baby, og måtte kaste inn håndkleet etter 2,5 måned med tårer og mye slit. Det var så sårt at jeg ikke fikk til noe som skulle være så naturlig! Derfor har jeg kjent på en så utrolig stor mestringsfølelse som endelig fikk det til denne gangen. Flere av dere har jo lurt på om jeg i det hele tatt ammer siden jeg kanskje ikke har skrevet om det så mye, så det gjør jeg altså. Likevel har jeg en så utrolig stor forståelse at amming ikke er noe som alle automatisk får til. Det viktigste er jo faktisk at barnet blir mett og vokser slik det skal, og vi skal ikke behøve å kjenne på et press om at man MÅ amme om man simpelthen ikke får det til. Det synes jeg er viktig å understreke!

Nå koser barna seg med pappaen sin, og senere i kveld skal vi videre til fadderen til Noah på middag. Gleder oss til det! Jeg håper dere har en fin lørdagskveld, vi snakkes selvsagt litt senere ♥

Det nærmer seg slutten av januar, og nå er det eksakt ett år siden min andre graviditet var et faktum! 

Tenk at den lille nydelige gutten som bare blir mer og mer lik storebroren sin har eksistert i et helt år allerede. For et år siden kunne jeg ikke se for meg et liv med enda et barn, nå kan jeg ikke se for meg et liv uten. Uten deg.

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

For akkurat som da Leo var på samme alder, tenkte jeg samme tanken. Tenk om jeg hadde fjernet deg. Tenk om jeg hadde tatt abort. Jeg møtte til og med opp på en aborttime i mars i fjor rett før Leo sin bursdag fordi jeg tenkte at jeg ikke kunne fullføre denne graviditeten.  Før det rakk å bli min tur var det en stemme inne i meg som sa meg at jeg skulle dra. Dette skulle jeg klare. Og så bestemte jeg meg for at vi skulle gjøre det sammen. Den lille babyen i magen, og jeg. Og vi gjorde jo det lille gutten min, gjorde vi ikke?

Jeg vet at jeg ikke har vært alene om disse tankene da jeg ble gravid. Jeg vet at mange seriøst vurderer abort, men som til slutt bestemmer seg for å bære frem barnet. Jeg var jo en av dem, og jeg har hatt så grusomt dårlig samvittighet. Akkurat det tror jeg mange av andre mødre som har vurdert samme, kan kjenne seg igjen i. Den forferdelig dårlig samvittigheten ovenfor det perfekte, lille barnet som ligger og pludrer foran deg, når man kommer på at man i det hele tatt vurderte abort. For det har jeg virkelig kjent utrolig mye på. Hvordan kunne jeg tenke tanken, har jeg tenkt. 

Men så er det nå en gang slik at man ikke får forandret fortiden. Det kan ikke jeg gjøre, og det kan ingen andre gjøre heller. Jeg får ikke forandret det at jeg vurderte abort i fortiden. Det eneste jeg kan gjøre er å gjøre ting annerledes i fremtiden. Jeg skal ta det med meg videre, og huske på at den stemmen inne i meg som jeg lyttet til den gang – den skal jeg alltid lytte til. ♥

Å bli ung mamma innebærer å måtte gi opp og ofre en del. Jeg har gitt avkall på flere ting jeg så for meg at jeg hadde lyst til å gjennomføre i løpet av mine ungdomsår. Jeg så for meg å ta et skoleår i utlandet, gjerne i USA. Jeg skulle dra på festivaler og ta et friår etter jeg var ferdig med videregående. Men når jeg ble gravid, valgte jeg lett bort mine egne ønsker og drømmer. Det var aldri en tanke at jeg ikke skulle beholde fordi barnet og graviditeten ville gå utover mine ungdomsår, det var heller andre ting som abortpress som gjorde det litt vanskelig for meg.

Man er ikke klar over hvilket valg man tar når man velger å få barn, og man aner ikke hva man går til. Jeg som 16-åring ante heller ikke. Jeg hadde nok ikke visst hva jeg hadde gått til uansett hvor gammel jeg hadde vært, fordi det er rett og slett enkelte ting man ikke vet hvordan er, før man opplever det selv. Man tror man har en liten anelse, men så går man gjennom det selv og innser at man tok så til de grader feil. Å få barn er en sånn ting.

Jeg visste også at det trolig var mer jeg måtte gi opp etter som tiden gikk. Det viste seg omsider at jeg også måtte “gi opp” flere venner. Gradvis ble det bare mindre og mindre kontakt med enkelte av vennene mine. Det skal sies at mange av vennene mine alltid har vært der, selv om jeg ble gravid. Selv om jeg ikke kunne prioritere dem på samme måte som tidligere, og selv om det kunne gå måneder mellom hvert møte. Men det at de fortsatt har vært der, sier meg at jeg virkelig stort sett har funnet meg ordentlige venner. 

Annonsørinnhold

Her er de beste kjøpene på januarsalget

Men så var det også de som jeg dessverre har mistet helt etter jeg fikk barn. Jeg merket fort at det var vanskelig for noen av vennene mine å forstå at det ikke «bare» var å få barnevakt med en gang samme kveld de tok kontakt for å finne på ting. Etter hvert måtte jeg også avlyse en del avtaler grunnet barna, fordi jeg var dødssliten, eller fordi jeg måtte jobbe. Jeg forstår at det kunne bli et irritasjonsmoment for noen av vennene mine, men det er vanskelig for andre uten barn å sette seg inn i hvordan det er når uforutsette ting dukker opp og når du aldri kan komme tidsnok til en avtale. Jeg forstår det.

Og det er greit, for man lever to forskjellige liv.

Alle valg du tar i livet har fordeler og ulemper. Du vinner litt, og du taper litt. Jeg har aldri angret på å bli mamma så tidlig, men jeg gikk jo ikke på prevensjon på det tidspunktet jeg ble gravid på  fordi jeg ønsket å bli gravid. Jeg liker å tro at ting skjer for en grunn, og jeg liker å tro at det var en grunn til at jeg ble gravid når jeg gjorde det. Og jeg ville gjort alt om igjen, og igjen, og igjen om jeg måtte. For å bli mamma, uansett om det var tidlig, er det absolutt beste som har skjedd meg.

♥

Nå har debatten om plastisk kirurgi blusset opp igjen takket være bloggeren Kristin Gjelsvik, som igjen går hardt ut mot kroppsfikseringen og plastiske operasjoner. Jeg synes det er viktig at jeg som blogger tar et standpunkt, og jeg kunne faktisk ikke vært mer enig med henne.

For når man sitter der med egne barn 15 år frem i tid og har operert både her og der, hva skal man egentlig svare på hvordan det da føles at barnet ditt ligner på den du la deg under kniven for å slippe å se i speilet hver dag?

Det er faktisk sånn at om man er blogger, så har man et ansvar. Man har et ansvar ovenfor alle de tusen leserne man har hver eneste dag. Og spesielt når en stor andel av disse leserne er tenåringer, og i sin mest sårbare periode i livet med dårlig selvtillit og et helt enormt press fra mange kanter.

Jeg leste om en sak senest i går, hvor temaet var intimkirurgi. Både jenter, gutter, damer og menn sier seg villig til å operere kjønnsorganene sine, fordi de føler de ikke er fine eller bra nok der nede. Jeg blir helt svett av å tenke på det. Men det er ikke bare kjønnsorganer.

Det er neser, ører, og kinnbein. Det er lår og mager. Vi har gått fra å operere fordi vi må, til å nå operere også bare fordi vi kan. Fordi vi ikke synes vi er fine nok. Kontrastene kjennes sterke når man tenker på at samtidig som du høyst frivillig får lagt inn silikonimplantater i puppene dine i en operasjonssal på Fornebuklinikken i Oslo, ligger Oslo universitetssykehus ikke langt fra. Og der finner vi mennesker som ufrivillig må inn på operasjonssaler fordi de er så syke at de kan dø om de lar være.

Og risikoen med slike operasjoner – den tar vi glatt. Fordi vi ikke er fine nok. Og fordi kroppene våre er ikke bra nok. Og det er det tydeligvis verdt, om noe mot formodning ikke skulle gå etter planen inne på operasjonssalen.

Det er mye som skal opereres, og mye som ikke er bra nok. Men mest av alt er det ikke store nok pupper, og dermed operasjoner med silikon. Ikke stor nok rumpe, ikke bra nok rumpe. Ikke fine nok lepper, ikke fyldige nok, og ikke store nok. Jevnt over er ingenting bra nok.

Nå er det til og med blitt mulig å fettsuge leggene sine. Yes, du leste riktig. Fettsuge. Leggene. Sine.

Jeg er mamma, og etter jeg ble det har jeg vært ekstra ansvarsbevisst. Men jeg har vært der selv, og lest blogger da jeg var yngre enn hva jeg er nå. 14 år gammel leste jeg en rosablogg som jeg så opp til. Jeg kjøpte det hun reklamerte for på bloggen sin, og brukte samme klær som hun kjøpte. Og da hun en dag gikk ut med at hun hadde tatt silikon og postet før og etter bilder, så bestemte jeg meg: Når jeg blir 18 år, så skal jeg ta silikon. Jeg begynte å spare til det.

Du er naiv om du ikke tror at de mest leste bloggerne påvirker. Og jeg vet, for jeg har kjent det på kroppen selv før jeg begynte å blogge.

“Heldigvis” rakk jeg å bli mamma før jeg kom dit. Det vokser man mye på. Til dags dato har jeg ikke operert noe, ikke fylt noe i leppene mine, og ikke tatt botox injeksjoner i ansiktet mitt (Selv om jeg helt sikkert har fått et par rynker av alt stresset etter å ha fått barn)

Verden er blitt syk, og vi bidrar bare til at den skal bli enda sykere ved å normalisere plastiske operasjoner slik bloggere og media gjør nå. Du kan operere deg til det ugjenkjennelige, men den dårlige selvtilliten og det dårlige selvbildet som åpenbart ligger i bunn får du ikke operert vekk. 

I dag er jeg rett og slett lei meg. De siste dagene har jeg tenkt mye. Vanligvis når barna er lagt og kvelden er kommet, kan jeg slappe helt av. Jeg kan snakke med venner, slenge meg ned på sofaen med en bra film på skjermen, og bare være 18 år gammel.

Men i det siste så har jeg ikke klart det, for tankene mine har vært et annet sted.

For en måned tilbake satt jeg på bussen. De siste julegavene skulle unnagjøres og jeg skulle opp på et kjøpesenter. Det satt ei gravid jente rett bak meg, og Noah sov i vognen som sto foran meg. Det var sjelden kost at han sov, så jeg satt kun og slappet av i setet mitt. Inntil de bak meg begynte å snakke om noe som skremte meg: Slanking under graviditeten.

Annonsørinnhold

Her er de beste kjøpene på januarsalget

Jeg er ikke den som sitter og overhører andre i offentligheten, men det var så stille, og de virket ikke akkurat til å skjemme seg over hva de snakket om.

Det knyter seg i magen min når hun sier den første setningen. Den om at hun ønsker seg et barn som veier litt over 2000 gram, fordi de er så søte når de er små. Store babyer var ikke søte. Dessuten ville hun ikke ødelegge figuren sin, og var ekstra nøye med hva hun spiste under graviditeten. Kaloritelling og skryt over at andre mente hun kom til få tilbake kroppen sin med en gang så flott og slank som hun var når hun var gravid.

Rett før jeg går av, snur jeg meg. Jeg hadde så vidt lagt merke til henne da jeg gikk på bussen, men denne gangen la jeg merke til alt. Hårfargen hennes. Klærne hennes. Det fine, hvite smilet. Men viktigst av alt, den lille kulen på magen hennes. 

Hun så ut som en hvilken som helst annen gravid dame i 20-årene. En hvilken som helst dame som snart skulle få barn. Akkurat det gjorde meg egentlig litt skremt, for hvor mange tilsynelatende helt normale, oppegående norske jenter er det egentlig som holder på med denne galskapen?

Å holde seg “fit” når man er gravid, er tydeligvis mye viktigere enn at barnet faktisk vokser slik det skal…? At man har så liten mage som mulig, er tydeligvis viktigere enn at barnet ditt – som DU skal passe på og beskytte, har det optimalt når det ligger i magen din?

Kanskje dama fikk babyen og alt gikk fint både med figuren hennes og barnet, og kanskje ikke. Men altså, en fin kropp til hvilken pris? Helsen til din nyfødte baby?

Helt siden den dagen, så har jeg angret for at jeg ikke sa noe. For at jeg ikke ga tydelig beskjed om at sånn går det faktisk ikke an å holde på. Noen vil vel kanskje mene at det ville vært å gå for langt å si ifra, fordi det “ikke er andres business” eller fordi “vi burde passe oss selv” 

Men hvem skal passe på disse barna da?

Når ikke en gang deres egen mor gjør det?

Nå er det tydeligvis på tide at noen setter foten ned og gjør det tydelig at dette er galskap!

Mine barn har veid forholdsvis 4000 og 3900 gram. “Flott, stor gutt!” sa de forskjellige jordmødrene etter de kom til verden hver sin gang. Men de er ikke flotte fordi de veide så og si 4 kg hver, men fordi jeg vet at jeg spiste nok, og fordi jeg ikke slanket meg da jeg gikk gravid. 

For man kan selvfølgelig ikke styre hva babyen i magen skal veie når han eller hun blir født. Ingen kan det, og ingen skal forvente at du skal kunne det. Noen føder mindre babyer, andre føder større babyer. Alle som slanker seg får kanskje små barn, men vi får håpe de tar valget uviten om skadeomfanget. Men selv ikke det er en god nok unnskyldning, nettopp fordi det ikke finnes gode unnskyldninger for å holde på med den slags.

Alle vet det med seg selv om de har slanket seg da de gikk gravide. Jeg har venninner som har født barn på 2,5 kg, og de har såvisst ikke slanket seg – men om barnet ditt veier 2,5 kg fordi du slanket deg så er jo selvsagt det en annen sak. Og det er det som er det uhyre viktige poenget her!

Jeg er faktisk så sint og skuffet over meg selv for at jeg ikke sa noe, selv om det har gått litt tid. Det hun dama med det fine, hvite smilet sa på bussen har brent seg fast i hodet mitt. Jeg tenker så mye på at jeg ikke sa noe, og hjertet mitt banker så hardt for de små. De små, uskyldige babyene som blir slanket i mors liv før de i det hele tatt er født..

Jeg måtte si noe, og derfor skrev jeg dette blogginnlegget. Jeg håper at de jeg overhørte den gangen, og og alle de andre jeg ikke overhørte leser dette.

Vær så snill, del dette videre. Når slankingen allerede begynner i mors liv, har det faktisk gått ALT for langt..

Nå er vi hjemme igjen etter en lang dag og jeg måtte selvfølgelig også vise dere det fine kakebordet vi hadde i dåpen til Noah i dag. Dåpskaken var helt fantastisk, både smaksmessig og utseendemessig. Før trodde jeg at hvis en kake var veldig fint og mye pyntet, så kunne den umulig smake så godt. Men det kan det absolutt, for denne kaken er noe av det beste jeg har smakt! Fyllet hadde Oreo og bringebærsmak. Åh! Jeg fikk dessverre ikke muligheten til å smake litt på alt av hva vi hadde på kakebordet vårt, og jeg angrer som bare det for at jeg ikke gjorde det likevel når jeg ser disse bildene. Haha! Jeg pyntet forresten kakebordet med telysholdere formet som små kroner som sto i hvert sitt hjørne, det sto i stil med serviettene og bordkortene.

Jeg kunne ikke vært mer fornøyd med dagen. Maten var fantastisk, kakene var fantastisk, det var koselig stemning, gjestene så ut til å kose seg og Leo koste seg. I tillegg fikk lillebror så mange fine dåpsgaver at jeg vet ikke hva jeg skal si en gang! Må si at det har vært litt av en dag, med mange fine nye minner og mye fokus på både Leo og lillebror. Det har uten tvil vært stressende, og det er deilig å være ferdig – men jeg gleder meg til fremtiden når jeg forhåpentligvis får flere barn og skal arrangere dåp igjen. 

Håper dere har hatt en herlig helg! Vi er veldig klare for en ny uke i morgen, og jeg håper dere er det samme ♥