UKENS SPØRSMÅL: KRITIKK, VAKSINE, OG SKOLESLUTT

Hei dere! Tredje juledag (hvis det kalles det?) og siste feriedag for Fredrik sin del, før han er tilbake på jobb i morgen. Jeg har ferie fra skolen frem til 4 januar, men skal da ha hjemmeskole! Flaks, for er da planleggingsdag i barnehagen. Ellers begynner jeg på den andre jobben min igjen på tirsdag, men skal kun jobbe et par-tre dager uken som kommer nå – så får fortsatt litt ferie og mye tid med barna. Veldig kos! Her kommer svar på spørsmålene jeg har fått inn de siste ukene. Kaller det fortsatt bare “Ukens spørsmål” men er jo mer enn en uke siden sist nå, haha!

Hva skal du gjøre når du er ferdig på VGS til sommeren? – Først skal jeg ha et friår hvor jeg tar opp matten min (trenger å heve den èn karakter) og jobbe litt så jeg har noe annet enn “blogger” på CVen min. Året etter søker jeg meg videre inn på universitet i Oslo (men fortsatt boende her i Larvik) for å studere.

Hvor lenge har kjæresten din og du kjent hverandre? – Fredrik og jeg ble kjent i slutten av 2012, så det er 8 år siden nå. Tiden flyr!

Hva gleder du deg mest til i 2021? – Først og fremst: Vaksinen for corona! Mange er redde for bivirkninger for vaksinen siden den er såpass ny, men jeg velger heller en risiko for bivirkninger fremfor et liv med enmeteren, konstant passe på å ha håndsprit, aldri kunne klemme venner og familie utenom de man bor med, aldri kunne dra på fest eller festival med alle vennene sine, å aldri kunne reise utenlands uten fjorten dagers karatene, aldri kunne feire stor barnebursdag for barna mine med alle vennene- og oldeforeldrene deres. Ikke minst den konstante frykten for å at man, Gud forby, er en av de som ikke får symptomer og smitter andre som vil kunne dø av viruset. Jeg vet ikke med dere, men jeg vet at for meg er det et latterlig enkelt valg. Gi meg den vaksinen så tar jeg den med glede, sier jeg bare.

Hvor mange ser storyen din på Snapchat? – Per nå har jeg 33 000 følgere på Snapchat, så det er omtrent 30 000 som ser alt jeg legger ut. Noen dager er vi oppe i 50 000, det er helt vanvittig. Er så mange mennesker at jeg må bruke litt tid bare på å ta innover meg hvor mange det faktisk er.

Hvorfor blogger du ikke like mye som før? – Jeg har for det første mindre tid til det, har ikke kjøpt meg ny macbook etter at min røk tidligere i høst (så det ødelegger motivasjonen litt) i tillegg har jeg hatt fullt opp med Snapchat som per nå er min største kanal. Håper jeg får opp antall bloggoppdateringer i 2021, for jeg tenker ikke å gi meg før jeg begynner med studier og sånt. Kommer nok til å fortsette på Snapchat og Instagram uansett.

Hvor har du kjøpt julestrømpene til barna dine med navn på? – Mange som har lurt på dette etter at jeg har postet bilder av dem på Snapchat! Jeg kjøpte de julen for fire år siden, på Etsy.com. Søkte bare etter “Personalized christmas stockings” eller noe i den duren. Veldig fine og guttene elsker dem! Håper på å ha dem hele barndommen deres og til de blir tenåringsgutter.

Hva tenker du om at mange gruer seg til jul fordi de ikke får noen gaver i det hele tatt, og du legger ut bilder på Snapchat og bloggen av et juletre fullt av gaver under? Hvordan tror du det får andre som ikke får noen gaver, til å føle seg? – Fikk dette spørsmålet av flere på julaften da jeg la ut bilder av juletre med gaver under, samt at jeg lo litt av hvor mange gaver som lå under treet siden vi var Fredriks pappa, mamma og bror + Fredrik, meg, Leo og Noah + bestemoren min (oldemoren til guttene) som feiret sammen i år, og det blir jo fort noen gaver når man er så mange mennesker som feirer sammen. Til det velger jeg å svare at jeg skjønner hva de som sender meg slike meldinger mener, men at det blir utrolig vanskelig å legge ut noe i det hele tatt på sosiale medier, dersom man alltid skal ta utgangspunkt i at noen som ikke har det man legger ut bilder av, ser det.

Når det er sagt har jeg ikke et fokus på gaver generelt verken på bloggen eller øvrig, noe som er et bevisst valg. Hadde virkelig forstått denne kritikken dersom jeg hadde hatt et voldsomt fokus på dette. I tillegg er jeg, selv om jeg i motsetning til mange andre bloggere sjeldent skriver noe om det, opptatt av veldedighet og støtter mye spesielt rundt juletider. Jeg vil ikke ha skryt for det og jeg skriver det ikke for å høste skryt, men for å vise at jeg bidrar og støtter der jeg kan, og at jeg tenker mye på de som ikke har nok i julehøytiden. Men jeg tror ikke bilder på sosiale medier av juletrær med gaver under er det store problemet.

Hva spiste du på julaften siden du ikke spiser kjøtt? – Jeg spiste vegansk pinnekjøtt (laget av en salt kjøtterstatning fra Oumph!) marinert i soyasaus og røykaroma, og pannestekt. Og vegisterkaker♥ Med tradisjonelt tilbehør selvsagt. Kjempegodt! Skjønner utrolig godt at mange vil ha kjøtt på selve julaften, men det er mange andre dager i julen enn julaften, og derfor vil jeg oppfordre alle til å teste ut en vegetarisk eller vegansk rett nå i romjulen eller etter nyttår. Er helt overbevist om at dere vil like det dere prøver! Selv var jeg ekstremt skeptisk før jeg sluttet å spise kjøtt, så her har dere min fulle forståelse, likevel finnes det så utrolig mye god vegansk/vegetarisk mat at det er SÅ verdt å teste ut.

Hva fikk du til jul, og hva fikk barna dine til jul?  – Jeg fikk mest penger, en del klær, litt gavekort, noe hårprodukter og sminke. Barna fikk leker (!!), ytterklær, nye madrasser til sengene sine, penger, bøker og puslespill, bamser! I år merket jeg at spesielt eldstemann gledet seg skikkelig til jul lenge i forveien, hadde forventninger og elsket julen. SÅ gøy å være vitne til hvor morsomt de synes det er, og hvor store de begynner å bli nå, så de forstå jo så mye av det. Blir rørt av tanken på alle menneskene som har brukt tid, penger og energi på å finne en ting hver til Leo og Noah. 🎁

Hvordan har 2020 vært for deg? – Et veldig rart og annerledes år (som det har vært for de fleste antar jeg!) med ganske lite blogging sammenlignet med tidligere år.

Hva heter Instagramkontoen til Fredrik? – Han har en konto hvor han ikke poster noe, som kun er for privat bruk. Fredrik er litt annerledes enn meg på dette feltet, han kan godt skrive et gjesteinnlegg i ny og ne, men han er ikke interessert i å ha mye følgere på sosiale medier og den slags.

EN TRIST JULEFEIRING

Jeg vil si jeg kjente stikket i brystet mitt rimelig godt da jeg leste en av VGs overskrifter første juledag: “Flere barn ringte politiet om familievold: − En trist julefeiring” en nyhetssak som forteller om at politiet måtte rykke ut til ni (!!!) småbarnsfamilier kun i Bergen i løpet av natten til første juledag, med meldinger om vold og uro i hjemmet. Det skrives også at det skal “ha gått i ett for politiet i Bergen i takt med at folk ble stadig mer beruset”.

Hva kan man si, som ikke allerede er blitt sagt?

Hva kan man si, som ikke allerede har blitt skrevet om i debattinnlegg i Aftenposten og på Dagbladet om alkohol i julen rundt barn?

Hva kan man si, som ikke allerede har gått viralt på Facebook av videoer laget av alkovettorganisasjonen Av-Og-Til i forbindelse med julehøytiden?

Hva mer kan man egentlig si? Hva mer kan man egentlig gjøre? For å nå frem, til de som ikke vil nås. Som ikke vil eller evner å føle seg truffet.

Jeg lurer.

Jeg lurer på hvor mange barn som må få julehøytiden sin ødelagt før det er nok. Som må få dagen de gleder seg til mest hele året, ødelagt av voksne som ikke evner å se sine egne grenser.

Hvor mange små som må føle seg redde for de voksne. Som aldri rekker å åpne pakkene de har laget til mamma og pappa i barnehagen og på skolen, før julekvelden tar en brå vending. Hvor mange barn som sitter igjen med vonde minner om alkoholånde, høylytte foreldre og redsel tilknyttet til julen resten av livet.

Men ikke vet jeg, hva mer som kan sies, enn det som allerede er blitt sagt.

VI ANER IKKE HVOR HELDIGE VI ER

Jeg sitter med mobilen i hånda på gulvet mens jeg pakker inn julegavene, og diskuterer fargen på julepynten med Fredrik, før det dukker opp en statusoppdatering i feeden min på Facebook. En status som forteller en grusom historie om ei 3 år gammel jente på flyktningleir i Lesvos, som nå, for noen dager siden ble voldtatt og forlatt i gjørma. Du kan lese den HER, og om den afghanske mammaen som måtte plukke opp den lille jenta si, og frakte henne til sykehuset.

Tre år.

Min gutt var tre år før han hadde bursdag i oktober.

Jeg vet ikke hvorfor det treffer meg så ekstra, vanvittig hardt når jeg ser og hører om barn i krig, på flukt og i elendighet som er på alder med mine egne. Kanskje det blir lettere å identifisere seg med? Kanskje “barna i Afrika” rett og slett blir for fjernt for mange oss.

Dette er definitivt ikke fjernt. Dette er nært.

Jeg vil bare skrolle bort. Få det bort, og få det vekk. Fordi det er så vondt, fordi det er så horribelt at jeg ikke vet om jeg klarer å sove etterpå, eller dagen etter, eller dagen etter der igjen, om jeg ikke skroller bort. Men fakta er at dette ikke er en horribel film som man bare kan pause når det blir for jævlig å se på.

Barna som mangler alt. Det er den enkle måten å beskrive det på: De bor i telt, de har ikke rent vann. Maten deres er muggen eller finnes ikke. De har ikke varme klær. Det føles enda mer meningsløst å se på grusomhetene når jeg kan snu blikket forsiktig bort på kommoden til barna mine. De har klær i størrelser de ikke en gang bruker enda. Til og med masse klær de aldri rakk å bruke før de vokste ut av det med lappen enda hengende på. Eller til vårt kjøleskap som skal fylles til randen med julemat- og julegodteri.

Små barn, litt større barn og babyer som ikke har et sted å legge seg i kveld annet enn et skittent telt. Mens vi har både ekstra seng og madrasser som ikke en gang blir brukt.

For mens jeg sitter og diskuterer med samboeren min hvilken farge julekulene på juletreet skal ha i år, og gutten vår på 4 år akkurat har sovnet, så sover det gutt på 4 år et sted der ute også. Han har ikke foreldre som diskuterer hvilken farge julekulene på juletreet skal ha. Han har ingen foreldre i det hele tatt. Og den eneste grunnen til at min gutt sover i en trygg seng i natt, og ikke i et skittent telt som er oversvømmet med jord og vann, i krig og på flukt – er at hans liv av en eller annen grunn ble valgt til å være her hos oss.

Hos meg, og hos Fredrik. I Norge, i et av verdens rikeste land. Min gutt ble ikke født inn i Norge fordi hans liv er verdt noe mer enn andre barns. Flaks, det og ingenting annet, er det som skiller dem.

Kikker man litt ut av vinduet med juledekorasjoner, kikker man litt bort fra hva slags julegaver man skal kjøpe og hvor mye penger man skal bruke på hver og en av dem, og ser ut i verden på barna som er født inn i elendighet fra de trekker sitt første åndedrag, så tar det ikke lang tid før man oppdager hvor brutalt urettferdig verden er.

Barna mine har ikke gjort seg noe mer fortjent til et verdig liv enn det andre barn i andre deler av verden har. Gutten min som fylte 4 år for drøye 3 måneder siden, hans liv burde ikke være mer verdig å leve enn det jenta på 3 år i Lesvos er.

Og det er nok derfor det gjør så vondt å innse.

Så når vi nå går inn i den største høytiden vi har med tilhørende pengesluk, gaver og julehandel, så ville jeg bare skrive en liten påminner. Kanskje like mye for min egen del som for dere.

For barna mine sover trygt i natt. Og natten etter. Og natten etter det. Men det er barn der ute, barn på samme alder, som legger seg i kveld og ikke aner om de våkner i morgen.

Så kanskje fargen julekulene skal ha på juletreet ikke er så viktig likevel.

DISKUSJONEN SOM INGEN VIL TA

I det siste har jeg talt 4 nye, store diskusjoner på sosiale medier om det å vaksinere barna sine. Mange av diskusjonene over sosiale medier blir slettet, og det synes jeg er utrolig synd. Så lenge man evner å holde seg saklig burde diskusjoner være helt greit, så det er kjipt å se at mange heller velger å slette debatten. Fjern heller brukere som ikke holder seg saklige, mener jeg.

Jeg på min side, forstår at noen foreldre er skeptiske til vaksiner.

Jeg pleier alltid å si at det er sunt å være litt skeptisk, at det er sunt å være litt kritisk. Det er også helt naturlig at man er litt ekstra skeptisk og kritisk, når det kommer til barna sine. Som man vet at man vil gjøre alt i sin makt for å beskytte og sørge for at har det bra. Og for ikke å snakke om det evolusjonsmessige, for bare tenk over det: Hvordan skulle fortidens mennesker ha overlevd om man ikke var skeptiske til ting som kunne virke skremmende? Det ligger naturlig i mange av oss. Og det er helt greit.

Det jeg for øvrig synes er viktig å tenke over, er om hva som skulle skjedd hvis alle skulle latt all fornuft vike til fordel for skepsisen.

Og jeg er heller ikke en av dem som mener at det burde være lovpålagt å vaksinere barna sine, bare så det er sagt. Dette fordi jeg simpelthen mener at friheten vi mennesker har i dagens samfunn, ikke bør utfordres. Jeg vil ikke ta del i et samfunn hvor folk må tuktes og tvinges til å gi barna sine vaksiner: Jeg vil ha et samfunn hvor menneskene ser at fordelene med vaksinene, veier opp for eventuelle bivirkninger.

For ja, i en ideell verden så hadde vaksinene fungert uten å gi noen bivirkninger. Så hva er alternativet? Synes jeg det er kjempestas å lese om eventuelle bivirkninger som vaksinene som barna mine har tatt kan få? Nei. Men synes jeg det er bedre at det finnes en liten risiko for bivirkninger, når alternativet er et samfunn hvor vi ser polio, meslinger og kusma herje i fri forening? Ja, selvfølgelig. Barnesykdommene kommer tilbake hvis alle skal slutte å vaksinere. Og det er nesten litt for lett å glemme hvor alvorlige disse sykdommene er, bare fordi de er så og si utryddet i vesten. Fordi vi har brukt vaksinene. Og dermed ikke ser noe til dem. Jeg kan love deg at barn i andre deler av verden, ikke kan si det samme.

Poenget mitt er: Noen ganger må man som forelder, til og med som bare menneske, ta et valg, hvor ingen av alternativene egentlig er et 100% klart valg for deg. La oss si at jeg har lest litt om eventuelle bivirkninger til vaksinen, og det ender med at jeg kjenner at jeg aller helst skulle ha unngått å gi barna mine vaksiner bare i tilfelle de skulle oppleve noen bivirkninger. Fremdeles kan jeg ikke argumentere mot det faktum, at hvis jeg skulle unnlatt barna mine å ta vaksinene, og alle skulle gjort som meg – så hadde barnesykdommene kommet tilbake, og tatt antakeligvis veldig mange liv.

En kjent myte er at vaksinene øker sjansen for at barn får autisme. For meg er dette et argument som fordummer hele debatten: Her har vi i den ene enden barn som dør i andre deler av verden fordi de ikke har tilgang på vaksiner, og så skal vi sitte i rike, fine Norge og unnlate å vaksinere fordi en myte, som har blitt vitenskapelig motbevist, sier at barn får økt sjanse for autisme. Men OK, for sakens skyld, så skal jeg ta argumentet på alvor.

Nå har jo denne myten, som sagt, blitt vitenskapelig motbevist flere ganger – og legen Andrew Wakefield som publiserte denne forskningsrapporten i 1998 hvor han mente han fant en sammenheng mellom autisme og vaksiner, mistet autorisasjonen sin etter å ha fabrikkert materiale. Altså forfalsket bevis for å få de svarene han ønsket i studien sin.

Men la oss bare late som at det stemmer. La oss nå late som at vaksinene faktisk øker sjansen for at barn skal få autisme. Da har man igjen valget: En økt sjanse for autisme, eller et barn som er ubeskyttet mot mange livsfarlige sykdommer som, ja, er utryddet i vesten nå – men det utelukkende fordi folk har vaksinert barna sine. For ikke å snakke om risikoen for at barna ens, Gud forby, kunne ha smittet et langtidssykt barn som har et ikke-eksisterende immunforsvar! For de barna, de finnes. Det er blant annet barn med kreft, barn med underliggende sykdommer, barn med allergi mot vaksinene som ikke har annet valg enn å gå ubeskyttet. Som ikke får tatt vaksinene.

Ja, så kanskje overlever ditt ellers friske barn om det får meslinger. Men det gjør ikke disse barna.

Vaksiner fører som sagt ikke med en økt sjanse for autisme i virkeligheten, men selv i en verden hvor det ville vært helt sant, så hadde jeg heller valgt risikoen for autisme fremfor å ha barn som er totalt ubeskyttet mot livsfarlige sykdommer.

DET VAR PÅ TIDE!

Hei dere♥ Først av alt: Jeg har hatt en veldig fin uke med veldig mye som har skjedd, så har enkelt og greit ikke blogget men holdt meg til oppdateringer på Snapchat og Instagram. Hadde nesten 10 000 innom her forrige uke så det var jo veldig gøy og motiverende, men jeg holder meg jo mest til Snapchat nå for tiden selv om jeg ikke er klar for å gi helt slipp på bloggen enda. Daglige oppdateringer her på bloggen er jeg vel egentlig ferdig med, men det betyr ikke at jeg legger ned bloggen.

Dagene mine for tiden går mye i den andre jobben min og digital undervisning med skolen (er kun fysisk tilstede på skolen en dag i uken omtrent nå i gjennomsnitt pga korona) kun et halvår igjen på skolen nå før jeg er ferdig med videregående. Veldig rart, når det har vært hverdagen min å gå på videregående så lenge nå. Føles det som, i hvert fall. Nå går vi inn i en periode hvor Fredrik skal jobbe litt ekstra i tillegg, så det kan jo bli spennende å se hvordan vi løser det å balansere alt sammen. Haha! Synes det helt ærlig er kjempegøy å ha det litt travelt, det merkes at jeg har to jobber, barna og skolen. Men ville virkelig ikke valgt noe annerledes – er så glad i den nye hverdagen min og trives kjempegodt.

Nå har jeg planer om å melde meg opp til trafikalt grunnkurs så jeg ENDELIG kan ta lappen. Jeg begynner forhåpentligvis tidlig i januar, men har allerede begynt å lese litt. Har foreløpig ikke hatt tid (skulle egentlig begynt nå i desember, men har helt ærlig ikke sjans i havet til å få tid til det) jeg har valgt å ta automat-lappen fordi jeg ikke orker å styre med noe ekstra, vil bare få det gjort kjapt før våren igjen. Jeg lærer raskt så vedder på at jeg klarer det på første forsøk, bare jeg får lest nok.

Helt siden jeg startet bloggen har mange lurt på om jeg ikke har merket at vi ikke har hatt lappen når vi har barn. Noen tror ikke på meg når jeg sier at vi ikke har merket nevneverdig til det. Vi bor for det første midt i sentrum, og hvis jeg forter meg bruker jeg 2 minutter på å komme meg til butikken. Går jeg sakte bruker jeg 4 minutter til apotek, sentrum, legekontor, osv, 15 minutter gange til barnehagen. Det har virkelig aldri vært et problem, hadde det vært det hadde vi antakeligvis skaffet oss lappen for lenge siden. Vi har jo alltid hatt muligheten til det (null unnskyldninger til å ikke få det gjort, haha!) men når vi ikke har følt behovet for det, er det jo ikke akkurat noe man prioriterer i en ellers hektisk småbarnsliv-hverdag.

Nå begynner eldste gutten min på skolen til høsten igjen, så nå er tiden inne. Vi skal også kjøpe leilighet som jeg har snakket om et par ganger i høst (hvor vi enda ikke har funnet noe aktuelt!) så da er det greit å ha lappen i tilfelle vi finner noe som ligger litt utenfor sentrum. Selv om jeg helst ikke vil flytte langt fra sentrum, er så glad i å ha alt så tilgjengelig rundt meg. Gåavstand er viktig for meg, vil kunne gå en tur i skogen med barna, dra på kjøpesenter, kafe og så videre med de uten å måtte kjøre 20 minutter i bil først.

En liten oppdatering på livet mitt der altså♥ Håper dere har det like fint som oss for tiden!