“Fin mamma” Leo har løpt bort fra lekene sine på stuegulvet, og sitter plutselig rett ved siden av meg i sofaen mens han stryker på hodet mitt. “Snille, gode Leo” svarer jeg.
Vanligvis sier Leo mye koselig til både meg og pappaen sin, men jeg tror dette er første gang jeg har fått høre et synonym til “pen” av min 2 år gamle sønn. Er det lov å si at jeg ble litt overrasket?
Ikke misforstå, for jeg vet at barn gjerne gjør som du gjør, og ikke som du sier. Dermed begynte jeg å lure på om jeg kanskje har rost han mye for å være så fin og pen i det siste. For det er han, men det er jo viktig å tenke på hvilke signaler man sender barna sine om det er det man blir rost opp i skyene for.
Jeg har siden han ble født vært opptatt av å fortelle og rose han for hvilken omsorgsfull, godhjertet og herlig gutt han er. Istedenfor å bare gå rundt å fortelle ham hvor fin eller nydelig han er, selv om han selvfølgelig er det også. Det er ingenting jeg heller ønsker enn å lykkes med å oppdra både han og lillebroren hans med gode og ikke minst sunne verdier. Det er jo det man ønsker for barna sine, fordi man vet hvor viktig det er selv.
Jeg ønsker også å lære ham til å ikke bli så utseende-fiksert, og jeg mener overhode ikke at man ikke kan bli oppdratt med gode verdier til tross for at man kun blir rost for hvor fin eller pen man er, men vi kan jo ikke forvente at barn ikke skal være utseende-fikserte dersom vi bruker hele barndommen deres på å fortelle dem hvor vakre og nydelige de er.
Jeg liker å tro at jeg alltid har vært ganske så fordomsfri, men når jeg ser tilbake på livet mitt, så kan det stadig vekk dukke opp minner og opplevelser som jeg ikke har husket på veldig lang tid – som kan antyde det motsatte. Kanskje er det umulig å være 100% fordomsfri? Det viktigste er kanskje uansett å være bevisst på det. Jeg er ganske sikker på at absolutt alle får et førsteinntrykk av noen, men samtidig skal det jo ikke mer enn et dårlig øyeblikk til for å gi et dårlig førsteinntrykk av seg selv. Dette trenger selvfølgelig ikke å være representativt for hvem du er.
Jeg var kanskje litt flau av å være «en av dem» som ble gravid tidlig, da jeg fant ut at jeg var gravid og jeg akkurat hadde fylt 16. Jeg tenkte at alle som ble gravide så tidlig – var av samme ulla. Jeg hadde ingen nevneverdige refleksjoner rundt det jeg i dag kan tenke at var ulike mennesker, med ulik bakgrunn og ulike historier. Det var de som endte opp uten utdanning og som ikke kom seg noe videre i livet. Ja, jeg skammer meg over disse tankene, men jeg er i det minste ærlig.
Jeg tenkte at dette var stereotypen, umodne jenter som hadde tatt seg vann over hodet, og nå var jeg plutselig en del av den jeg også. Jeg husker jeg tenkte ofte at jeg ikke følte jeg passet inn i den firkantede boksen av fordommer i det hele tatt. Akkurat det var nok med på å vise meg at normale, oppegående jenter også kunne få barn tidlig, uten at det var automatikk i at det var resurssvake mennesker, som kom fra resurssvake hjem.
Jeg hadde aldri klart å ta en abort på grunnlag av at folk kanskje ville tenke annerledes om meg, på grunn av min livssituasjon. Jeg kan huske at jeg syntes det var flaut å tenke på hva jeg plutselig kunne komme til å bli assosiert med, ettersom magen vokste. Jeg fikk til stadighet høre hva mange så for seg når de hørte ordet “ung mor”, og om jeg noen gang skulle være i tvil, så fikk jeg høre det da også. Likevel følte jeg virkelig ikke at jeg kunne ta abort på grunn av at andre ville tenke at jeg var “en av dem” unge mødrene. Noen ganger kunne jeg få høre at jeg i det minste skulle ha skryt for at jeg tok konsekvensene av handlingene mine, men det var det. Jeg for min del trodde ikke at man hadde sex med noen kun for å få barn, og følte det var en litt gammeldags tankemåte. Litt som å si at man spiser mat utelukkende for å bli mett.
Livet handler om så mye mer enn hva andre tenker om deg. Det har jeg virkelig lært de siste årene av livet mitt. Å dømme en hel gruppe mennesker på bakgrunn av en liten del av den, finnes ikke rettferdig. Jeg er ikke en stereotype, en tragisk skjebne, eller dømt til et liv hvor jeg aldri kommer meg noen steder. Jeg er like mye meg selv som det jeg var før jeg ble gravid. Samboeren min er ferdig med utdannelsen sin til høsten som han har tatt mens vi har fått to barn på to år, og jeg har skapt et eget liv sammen med min egne lille familie. I dag kan jeg si at jeg er stolt av å være “en av dem”.
Hei alle sammen! Tenkte å komme med en liten gladnyhet her på bloggen nå. Jeg føler at det har vært en del negativitet på bloggen den siste tiden, og slik vil jeg jo egentlig ikke at det skal være. Men livet går jo opp og ned, og i det siste har det gått mye ned. Sånn er det vel for de fleste i perioder. Egentlig er jeg en veldig blid og glad jente, men føler kanskje ikke at det har kommet så veldig tydelig frem på bloggen, da spesielt ikke nå i det siste
Fredrik og jeg har nå tatt et vanskelig valg, og er sikre på at vi har kommet til den riktige beslutningen. Det har vært mye frem og tilbake de siste to ukene, det kan jeg på ingen måte legge skjul på. Dette har jeg for øvrig ikke skrevet om her inne, fordi jeg selvfølgelig har behov for litt privatliv jeg også, selv om jeg i perioder kan dele ganske mye med dere.
Nå hadde vi bestemt oss for at vi egentlig var ved vår veis ende. Fredrik skulle flytte ut. Det var nok. Vi grublet mye over om det var det rette å gjøre. Hva enn det “rette” betyr. Ja, det har vel egentlig vært slutt mellom oss. I størsteparten av forholdet vårt har vi hatt det vi begge anser som et stabilt forhold, det er jo spesielt de siste 6 månedene hvor vi mildt sagt har hatt et turbulent forhold som ikke vært noe bra, og det har jeg vært veldig ærlig om.
Jeg stilte meg selv mange spørsmål når vi omsider kom frem til den beslutningen. Hva med barna? Hvem skal ha barna når, og hvordan skal vi fordele samvær? Jeg fikk en vond følelse av å tenke tankene, men det var høyst aktuelle tanker med tanke på fremtiden. Uunngåelige tanker. Jeg tenkte på hva som hadde vært problemene i forholdet vårt, og har reflektert mye over dette. Og har tidvis også sammenlignet det litt med når du kjører deg fast i gjørme. Fortsetter du i samme spor, så vil du bare synke dypere og dypere. Om du skal komme deg noe videre, så må du starte på nytt. Jeg vet ikke om det gir noen mening for noen av dere, men det har i hvert fall gitt mening for meg.
Nesten 4 år har vi vært kjærester. Dette tenkte jeg også mye over. Det er lang tid. Hvis vi ønsker å gi opp nå, hva var det da som holdt oss gående så lenge? Helt hit. Vi har satt en strek nå, og det er gladnyheten jeg kan dele med dere. Istedenfor å måtte dele at det er slutt, så kan jeg endelig dele med dere at vi har startet på nytt med blanke ark, og vi skal ikke tilbake hvor vi har vært nå. Det høres kanskje ut som at det har vært enkelt, men det har det ikke på noen som helst måte.
Men når alt kommer til alt, så har det vært verdt det. Vi håper for Guds skyld at vi forblir kjærester i lang, lang tid fremover og at vi nå aldri ser oss tilbake. For det synes jeg virkelig at vi fortjener nå♥
Jeg har vært alene med barna i dag fra Fredrik dro på jobb i dag tidlig, fordi det var planleggingsdag i barnehagen til Leo. Vi har egentlig hatt en kjempekoselig dag sammen, Leo, Noah og jeg – men det har vært en hendelse i dag som dessverre har tatt litt over tankene mine i dag.
Jeg har skrevet om tilfeller som kan minne om lignende opplevelser tidligere. Da Leo ikke en gang var rukket å bli 1 måned gammel ble jeg for første gang ropt etter på gaten, og valgte å skrive om dette HER på bloggen. En tid senere var det noen som snakket høytlytt om unge “evneveike” mødre på butikken, og tilfeldigvis også at jeg var en av dem, og at det var “sånne som meg” som stjal skattepengene deres. I tillegg til ganske mange andre episoder jeg har nevnt i bisetninger her på bloggen, men dette var to av de jeg kom på i farten. Det morsomme er jo at 90% av tiden når jeg opplever sånne ting, så skriver jeg ikke om det på bloggen.
Noen mener at dette er episoder jeg finner på for å få lesere på bloggen min (?) og at «sånt garantert ikke skjer i dagens samfunn» Vet du hva? Jeg skulle så inderlig ønske du hadde rett. Jeg skulle ønske jeg hadde trengt å finne opp sånne historier, men det gjør jeg dessverre ikke. For det er nok av dem.
Det er ikke sånn at jeg ønsker sympati på grunn av dette. Jeg vil jo ikke at bloggen skal være en arena for sutring. Jeg er ikke ute etter å få høre at det er stakkars meg, buhu, at det er synd på meg som opplever ting som det. Jeg trenger dessuten ingens sympati for å vite at dette er galt, for det vet jeg utmerket godt at det er.
Jeg vil skrive om ting som dette for å bevisstgjøre. Jeg tror det hadde sjokkert mange om dere faktisk fikk se hvordan enkelte mennesker er, og hvor nedlatende og ufine enkelte er mot meg utelukkende fordi jeg har to barn og er ung. Det er lett å bagatellisere ting man ikke opplever selv, hendelser som dette inkludert – fordi man gjerne må oppleve ting selv for å forstå hvordan det føles og hvordan det er.
Jeg kan heller ikke late som at jeg ikke synes det er vondt noen ganger. Jeg er ingen kald person, og kan ikke velge å bare skru av alle følelser. Bak bloggen er jeg en person med følelser som alle andre mennesker. Jeg gråter når barna mine tar sine første skritt. Jeg sitter oppe om natten og får ikke sove fordi jeg er bekymret for dem når de er syke. Jeg lyver ikke når jeg sier at jeg ikke synes det gjør noe å høre folk snakke stygt om meg anonymt på Internett, men når disse anonyme får et ansikt, og står rett foran meg i virkeligheten, så blir det litt noe annet.
Noah ligger rett foran meg i vognen. Det er 22,5 varmegrader ute. Han er veldig varm av seg, og når temperaturen ute i tillegg var så høy, så merket jeg fort at han svettet i den kortermede, tynne bodyen sin. Jeg tok den av og pakket han heller inn i et par helsetepper. Etter et par minutter, så merker jeg allerede at han er mer komfortabel. Han smiler og ler til Leo som står på søskenbrettet og ser rett inn på Noah som ligger i dypvognen.
Jeg må på apoteket for å spørre om solkrem til barn og litt annet. Jeg blir møtt av noen som snakker til meg som at jeg er et lite barn som går tur med dukkevognen sin. Jeg får kommentarer som ligner “Men kjære lille jenta mi, dette er jo ikke noen dukke da” før hun ser ned på babyen min. Jeg får helt vondt inne i meg og vil bare ta med meg barna mine og gå, jeg kjenner at jeg bare har lyst til å gråte. Hvorfor fortjener ikke jeg også å bli behandlet på lik linje med andre mødre?
Det var godt å komme hjem igjen etter den turen, selv om jeg klarte å kose meg med barna mine resten av byturen før vi begynte på veien hjemover. Men det å komme hjem var virkelig godt. Det var det jeg trengte. Jeg vil at du skal vite at jeg bærer ikke nag. Jeg tilgir deg heller, for jeg vet at man må være den endringen man vil se her i verden. Jeg ser verken deg eller oppførselen din når jeg er hjemme. Jeg ser bare de lykkelige barna mine, og den kjærligheten de viser meg, og det er den eneste bekreftelsen jeg trenger.
1. Leo kan byttelåne noen plagg av Noah! Det skiller kun ca 2kg mellom dem i vekt nå, det vil si Leo er ca 2 kg tyngre enn Noah. Det til tross for at det er en aldersforskjell på 1,5 år mellom dem. Haha!
2. Noah er av den roligere typen, mens Leo på sin side er veldig aktiv og det gjenspeiler oss hans personlighet godt. Likevel er de like glade i oppmerksomhet begge to!
3. Både Leo og Noah har verdens herligste latter. Jeg er så glad og takknemlig for at jeg får høre den herlige latteren deres så ofte som det jeg gjør!
4. Begge to er født på en mandag! De har også ganske likt tidspunkt de kom til verden på. Leo var født 11:05, og Noah var født 11:04.
5. Leo er veldig beskyttende ovenfor lillebroren sin, og går stadig vekk bort til han for å klemme, stryke og kose på ham. Dere som følger meg på Snapchat (@Mammasom16) har jo fått se det opp til flere ganger i det siste. Han skal også alltid være med når vi steller Noah. Samtidig har han begynt å bli ganske sjalu nå, noe som aldri har vært et problem tidligere. Jeg har en sterk mistanke om at akkurat det har en sammenheng med at Leo nå begynner å bli så stor, og at han dermed forstår mer. Sitter Noah på fanget mitt, kommer Leo plutselig bort og vil sitte på fanget mitt også. Har Noah Fredriks og min oppmerksomhet, vil Leo prøve å fange interessen vår samtidig. Hehe! Det er ikke noe voldsom sjalusi i det hele tatt altså, og jeg føler på ingen måte at de kjemper om vår oppmerksomhet.
6. Det er ingen som er blidere enn Leo og Noah om morgenen! Virkelig INGEN! Det er den herligste starten man kan få på dagen å være i nærheten av de.
7. Noah er veldig opptatt av hår og lugging, og det samme var Leo da han var baby. Tør ikke en gang tenke på hvor mye hår de har revet ut, haha! Noen ganger våkner jeg av at Noah lugger meg om morgenen, mens han smiler som en gal.
8. Dette gjelder også de begge, men de er av en eller annen grunn merkverdig opptatt av alt som ikke er lekene vi har kjøpt til dem. Jeg nevner eksempelvis hårbørstene mine, Gif-moppen til å vaske gulvene med, capsene til Fredrik og så videre er derimot fryktelig interessant og kan lekes med i all evighet om de får muligheten. Lekene fra leketøysbutikken blir lett byttet ut med, uten den minste tvil! Haha!
9. De har begge gått fra å hate å pusse tennene, til å synes det er blitt gøy! Leo hatet det definitivt mest, og han elsker det nå. Det var en kamp å få det til en periode husker jeg. Men jeg har alltid sagt at jeg mye heller vil holde han fast mens vi pusser tennene hans hjemme, enn å måtte holde han fast hos tannlegen for å borre om et par år. Det er så viktig!
10. Vi får mye skryt av at de er veldig trygge barn, og det må jeg bare si meg enig i. De er selvsagt ulike personlighetsmessig, men de er veldig trygge og uten tvil to veldig lykkelige barn – det håper jeg også at kommer like tydelig frem her på bloggen, som hva det gjør for de som kjenner oss!
Ønsker dere en kjempefin helg! Og klikk gjerne på “Liker”-knappen under blogginnlegget om du likte det!
“Hæ?! Har DU to barn? Det hadde jeg aldri klart!” Den jevnaldrede jenta ser på meg med store øyne. Jeg synes alltid det er like morsomt å se at noen blir overrasket over at jeg har barn, ikke fordi det er overraskende at det ikke vet det i seg selv – men fordi det er jo så naturlig og vant for meg nå. Det er jo livet mitt dette nå, og det har jo allerede vært det en god stund.
Selv om det av og til er litt rart å tenke skikkelig over at jeg faktisk har to egne barn nå, så er det jo en tanke jeg begynner å bli vant til. Så det er gøy når jeg møter venners venner og de blir overrasket over at jeg har barn. Litt rart er det for øvrig når jeg møter noen som i samme slengen sier at de aldri i verden hadde klart det.
Men samtidig så er det jo sånn at om de hadde sagt at “Åh! Jeg ønsker meg også barn” hvilket jeg faktisk også har opplevd som en reaksjon flere ganger fra ulike personer, så aner de jo ikke som tenåringer hva de sitter og ønsker seg. Jeg kan si at de jeg møter på min alder som ønsker seg barn, med ganske stor sannsynlighet ikke aner hva det innebærer. Jeg skal ikke undervurdere noen, men slik jeg ser det er det sånn med de jeg har snakket med. Hva angår andre mennesker, skal jeg ikke si noe om. På generelt grunnlag kan jeg for øvrig si at jeg tror det er virkelig få som aner nøyaktig hva de går til, når de får barn. Når det er sagt gjorde jeg heller ikke det, og jeg vil jo likevel si at jeg klarte det.
Men når du sier at “Jeg hadde ikke klart det” eller “Det hadde ALDRI jeg klart” når du får vite at jeg har barn, det vet jeg ikke helt. Jeg tror at majoriteten av oppgående mennesker hadde klart å ta vare på en baby eller to, men at det er utenkelig for de på min alder har jeg likevel ingen problem med å forstå!
Det er mildt sagt mye jeg aldri trodde jeg kom til å si, som jeg daglig sier til ett eller begge av barna. Haha! Det hender at Fredrik og jeg bare må se på hverandre og riste litt på hodene våre, og så ler vi mye av det i ettertid. For det blir altså så mange morsomme setninger. Ikke så merkelig egentlig, når de små tullingene våre gjør så utrolig mye rart!
“Nei Noah, du kan ikke spise bleia di eller våtserviettene”
“Nei Leo, vi kan ikke bare gå i bleie, vi må ha på oss klær når vi skal gå til barnehagen” (Hvorpå han hyler og kaster seg i gulvet, en helt vanlig morgen her hjemme, haha!)
“Er det virkelig over allerede?” Sier jeg for meg selv, mens jeg ser bort på Fredrik. Babytiden! Åh. Det er faktisk i ferd med å være helt over. I dag har nemlig Noah krøpet for aller første gang. Han klarte så vidt å dra den 10 kg’s lille kroppen sin bortover gulvet og det er jo bare så herlig å se. Jeg liker for øvrig å kalle barna babyer frem til de er mellom 1 og 1,5 år – men likevel. Det merkes når de små lenger. Liten, men samtidig stor.
Den tiden hvor han lå på gulvet og bablet og pludret i vei for seg selv, den er helt klart forbi! Når du merker at den lille babyen din trenger deg mer enn det du trenger deg selv. Jeg vet ikke hva det er med de første månedene med ny baby i hus, men bare det å være så viktig for noen at de er helt fortapt uten deg… -Akkurat det er jo ikke direkte det fine ved det da, det fine er å kunne gi barna all tryggheten og all kjærligheten de trenger. Å vite at man er en god forelder. En god mamma. En god pappa. En som den lille vet at alltid er der, og som babyen stoler så mye på at tar godt vare på seg ♥
Den lille babyen din som du vet at elsker deg ubeskrivelig høyt, selv om han eller hun ikke kan si det med ord. Jeg har alltid vært veldig omsorgsfull, så det å være mamma kunne i grunn ikke passet meg bedre.
For å være helt ærlig så synes jeg det er litt vemodig, og når jeg tenker tilbake så syntes jeg det da Leo kom i den alderen også. Det er litt vemodig at Leo ikke vil ha noe hjelp fra meg lenger også i den alderen han er i nå. Trist, men sant! Likevel er det en herlig alder Noah er i ferd med å gå inn i nå også, og jeg tror vi har veldig mange fine måneder foran oss med alt han skal lære seg. Og jeg elsker jo å se at Leo blir så stor, og hvordan han utvikler seg. Men det er noe som skjer når man innser at barna ikke er babyer lenger altså, selv om jeg fortsatt føler Noah er en baby, så er han ikke skikkelig baby-baby. Det er jo så rart når de vokser så mye at man ikke helt klarer å følge med selv!
Jeg har hatt en strålende (bokstavelig talt) solfylt dag med barna i dag! Fredrik har jobbet overtid igjen, og vi er tilbake til hverdagen etter helgen. Som de har kost seg da! Både med hverandre og med meg. En av de store fordelene med å at barna vokser, er jo at de knytter et så herlig søskenbånd seg i mellom! Jeg gleder meg til flere slike dager fremover, men akkurat nå er jeg så sliten og trøtt at jeg vurderer og snart gå og legge meg.. Gleder meg til å oppdatere dere mer i morgen!
Tidligere i dag lå Noah og jeg i sengen. Vi hadde egentlig vært oppe i mange timer allerede, men la oss i sengen til å slappe av litt senere. Jeg kikket lenge på han, han smilte så hele det trøtte ansiktet hans lyste opp, før han helt plutselig ble gravalvorlig. Jeg begynner å le av han, og når han ser det smiler han så bredt at de fire bittesmå tennene hans kommer helt til syne.
Tenk det at det ikke er lenge siden han ikke eksisterte en gang. For 1,5 år tilbake var det ingen Noah. Det var ikke en gang en antydning til lille Noah. Han fantes ikke. Er det ikke helt merkelig hvordan et nytt menneske kan bli til på egentlig så kort tid? Altså, jeg må innrømme at det kjentes fryktelig, nei, uendelig lenge ut da jeg gikk gravid, men likevel. Ser man stort på det er ikke 9 måneder spesielt lang tid, spesielt ikke på å skape et helt nytt liv!
Noah fortsetter smilingen, men starter nå å bable som bare det i tillegg. Lurer egentlig litt på hva han prøver å fortelle meg. “Mamma, jeg gidder ikke ligge her lenger nå, flytt meg da! eller kanskje “Herregud, melk nå igjen?!”
Av og til undrer jeg litt over hva han tenker på også. Merker han på noen vis at jeg er ung? Hva drømmer han om når han sover? Hva har han mareritt om når han våkner av det om nettene, og jeg trøster ham tilbake i søvn?
Fredrik kommer endelig inn døren fra jobben. Han kommer ruslende inn dørene til soverommet, og setter seg på sengen med oss. Leo kommer springende etter, mens han overivrig sier hei, og kommer bort for å gi klem til Noah. Noah koser seg tydelig og blir umiddelbart glad når Fredrik og Leo kommer inn i rommet. Det slår meg igjen hvor ekstremt mye de faktisk ligner, og jeg blir sittende litt forbauset over det et par sekunder. Noah smiler som aldri før når vi sitter og kikker på ham begge alle tre, og nå går det nesten over til gaping.
“Jepp. Jeg valgte definitivt rett” tenker jeg for meg selv, og ser bort på den lille familien min.
– Bildet jeg la ut i går av meg selv i “Mammakroppen”-blogginnlegget mitt la jeg KUN ut fordi jeg har blitt blackmailed. Altså forsøkt utpresset av mennesker jeg ikke aner hvem er. For etter at private bilder av meg ble misbrukt på sex-treff og datingsider som jeg skrev om til dere forrige uke, så var det flere som fikk tak i disse bildene av meg, som de har brukt som middel for å utpresse meg til å betale dem diverse pengebeløp. Hvis jeg ikke har gjort det, så har de truet meg å publisere bildene “offentlig” eller “lekke” dem. Hva enn det skulle bety. Jeg ville uansett ikke at andre mennesker skulle ha den kontrollen over meg. Så derfor valgte jeg å publisere et av de bildene her på bloggen for å ta tilbake kontrollen. Dere kan synes hva dere vil om det, men det ble min løsning på en mildt sagt ganske forskrudd situasjon, som jeg aldri trodde jeg kom til å finne meg selv i. Jeg har ikke lest kommentarfeltet under det blogginnlegget og kommer heller ikke til å gjøre det, fordi jeg vet akkurat hva som venter meg. Jeg tenkte egentlig heller ikke å skrive eller innrømme dette til dere, men nå gjør jeg det likevel. Familien min vet om dette da jeg fortalte dem det i forkant av at jeg publiserte bildet.
– Jeg savner å gå gravid nå som det blir varmere tider igjen! Men vil ikke ha enda en baby nå altså, det er alltid noen som tror det om jeg skriver at jeg kan føle meg babysyk/eller savner graviditeten. Nei, jeg bare savner magen og spenningen i graviditeten noe voldsomt. Det er jo så koselig ♥
– Vi har jo sluttet i parterapi som jeg skrev til dere for noen uker siden, men jeg har ikke hatt lyst til å svare på hvorfor. Jeg har unngått spørsmålene med vilje. Det har seg slik at Fredrik ikke ønsket å fortsette, og det respekterer jeg. For meg er nok respekt noe av det viktigste man har i et forhold, så når Fredrik ikke ønsket å fortsette mer så ble det slik!
– Før så følte jeg alltid at jeg_måtte_ svare på alle kommentarer i det de ble publisert her på bloggen, jeg var som en hauk over kommentarfeltene og følte jeg måtte forsvare meg og svare på alt som kom inn. Det hadde vært helt urealistisk å fått til nå, men jeg klarte det på den tiden – selv om det var psykisk utmattende. Slik er jeg ikke lenger nå og det er så forbanna deilig. Jeg kommer selvfølgelig til å svare på kommentarer fra lesere i tiden fremover og helt til jeg en dag slutter å blogge, men jeg slipper å våkne på natten fordi jeg føler jeg må svare på kommentarer, og være redd for at det har dukket opp masse kritikk som jeg ikke får svart på med en gang, hvis dere skjønner? Jeg har det så mye bedre nå som jeg bare kan smile og ikke bry meg så mye om hva andre tenker hele tiden. Det har tatt lang tid å komme dit, for å si det sånn.
