DETTE ER SANNHETEN

Hei dere.

Før jeg begynner å skrive dette blogginnlegget så vil jeg bare si at jeg synes dette er skikkelig vanskelig, men jeg ønsker likevel å dele dette selv om jeg ikke er helt komfortabel med det faktum at flere tusen mennesker kommer til å lese det.

Kanskje også fordi jeg vet at kommentarfeltet kommer til å se ut som tredje verdenskrig, og fordi jeg skulle ønske jeg lot være å skrive ærlig om dette på bloggen i utgangspunktet. Gjort er gjort og spist er spist, jeg vil gjøre det beste ut av situasjonen. Jeg ønsker å være en liten motvekt til alle bloggere som deler før- og etter bilder, som snakker varmt om plastisk kirurgi, som normaliserer det, og som rosenmaler hvordan det er å gå gjennom en plastisk operasjon så til de grader.

Mange bloggere slår i bordet med argumenter som “Alle burde gjøre som de vil” når de blir kritisert for å fronte eller snakke om sine inngrep. At alle gjør som de vil er for øvrig ganske åpenbart, spørsmålet blir jo da: vet man at alle alltid tar valg som er til det beste for seg selv?

Jeg opererte brystene mine da jeg var 19 år gammel.

Jeg gikk til en av de fremste plastikk-kirurgene i Norge, og betalte nok dobbel pris utelukkende for det – fordi jeg ville føle meg helt trygg på at alt skulle gå bra. Men vet dere hva? Det har man ingen garanti for. Uansett hvor flinke kirurgene er, uansett hvor mye penger man betaler. Og det er ingens feil, spesielt ikke dyktige kirurger, det kan være så enkelt som kroppens respons på noe som, sett fra naturens side, er fullstendig unaturlig.

Første operasjon gikk bra. Resultatet ble bra, jeg var dessuten kjempefornøyd. Det gikk likevel ikke lang tid før utfordringene startet: Jeg fikk store komplikasjoner. Sjeldne komplikasjoner. Det ble så belastende og gikk hardt utover hverdagen min, det kan jeg virkelig ikke nekte for. Men det verste er kanskje at komplikasjonene jeg fikk aldri har blitt nevnt noen steder, og det får meg utvilsomt til å tenke på hvilke andre komplikasjoner som finnes – men som blir ansett som for sjeldne til at de blir oppført på noen liste over mulige komplikasjoner.

Fikk relativt raskt beskjed om at jeg måtte operere på nytt. To ganger. Det var jeg helt nødt til på grunn av helserisiko. Hadde rett og slett ikke et valg.

En knusende beskjed å få, men jeg kan vel heller ikke nekte for at jeg så den komme når komplikasjonene startet.

Kommer sikker til å bli drøsset med tilbakemeldinger om at det ikke akkurat er stakkars meg fordi “jeg visste hva jeg gikk til” – og til det vil jeg bare si: For det første er ikke dette et blogginnlegg hvor jeg søker sympati, men hvor jeg vil opplyse og dele min erfaring – i kontrast til bloggere og influencere som mer enn gjerne fronter sine inngrep – og glemmer å si noe om hvilke ulemper som kan følge med slike operasjoner. Jeg kommer meg gjennom dette, og det er såvisst ikke stakkars meg.

For det andre: Kirurgen min er som sagt en av de fremste i Norge på sitt felt, og har drevet i over 25 år. Han har aldri opplevd at noen av hans pasienter har fått komplikasjonen jeg har fått, noen gang. Så om noen alvorlig talt mener at jeg, som i hvert fall ikke er en av Norges fremste plastikk-kirurger, skulle kunne klart å forutsett det – så mener jeg det rett og slett blir for dumt. Hadde jeg visst at dette skulle skje, ville jeg aldri i livet operert. Ferdig snakka.

Når det er sagt, tar jeg mer enn gjerne massiv selvkritikk for at jeg ikke tenkte mer på at jeg også kunne rammes av ulike komplikasjoner, og at jeg skulle tenkt nøyere over hva slags utfall det kunne få. Lett å være etterpåklok, men viktig at jeg poengterer dette synes jeg.

Nå er det drøye to uker siden jeg gjorde operasjon nr 2, og fjernet implantatene. Det gjenstår en operasjon i 2020, men akkurat nå orker jeg verken å tenke på den eller å måtte forholde meg til det.

For en skal virkelig ikke kimse av hvor mye en slik operasjon kan ta på kropp og sinn.

Det oppsto også komplikasjoner under operasjonen jeg hadde for to uker siden, ingenting alvorlig, men det endte opp med at jeg lå dobbelt så lenge i narkose som de trodde jeg kom til å gjøre. Har hatt en fantastisk kirurg underveis som etter alle komplikasjonene, til og med har foreslått at «silikon/brystproteser er ikke noe som fungerer eller er skapt for alle» og det viser jo at han er seriøs og slett ikke er ute etter å tjene mest mulig penger, men at han bryr seg om pasientene sine. Om ikke ville han jo bare forelsått ny operasjon tvert.

Jeg kastet opp 7 ganger bare første kvelden etter sist operasjon, hadde store smerter (men fikk ikke ned smertestillende, ei heller kvalmestillende) Deretter lå jeg på sofaen i fire dager på rad.

Ja, jeg har valgt det. Ikke komplikasjonene så klart, men operasjonen i første omgang: som jeg kanskje tok for gitt at ville gå knirkefritt.

Jeg skriver dette fordi jeg ikke tror at folk vet hva de potensielt også velger, når de legger seg under kniven.

Så gjennomfør gjerne en slik operasjon. Men vit også hva du potensielt velger. Et smertehelvete, komplikasjoner, nye operasjoner, store kostnader.

Og du kan aldri få noen garanti når du opererer deg. Jeg var 19. Hadde et godt utgangspunkt, helt frisk, ingen allergier, ingen sykdommer. Ingenting – alt lå til rette for at det skulle gå helt fint, og sannsynligheten for at jeg skulle få en slik komplikasjon er forsvinnende liten.

Jeg blir nok slaktet i kommentarfeltet etter dette blogginnlegget, men om noen slipper å gå gjennom det jeg har vært gjennom simpelthen fordi de leste dette blogginnlegget – så synes jeg faktisk det er viktigere enn at jeg må takle å få kritikken som kommer min vei nå.

Jeg tror vi alle har ting vi ønsker å endre med oss selv, men er det virkelig verdt å risikere helsen sin for? Det er spørsmålet jeg sitter igjen med etter denne erfaringen.

For har man ikke helse, så har man faktisk ingenting.

ET ORDENTLIG SVAR TIL KRITIKKEN

Her for en liten stund siden, skrev jeg et blogginnlegg om ca hvordan en vanlig dag ser ut for meg, hva jeg gjør i løpet av de ulike timene om dagen. Det var det et par-tre blogglesere som fant svært provoserende.

Et par av dem dukket opp i innboks, og lød noe ala: “Jeg ser flere skriver i kommentarfeltet ditt at du må ha det hektisk osv… Jeg har tvillinger som er 9 måneder gamle, er alene og har så dårlig råd at jeg må jobbe ved siden av og ha barna hos dagmamma enda de er så små. Synes ikke du skal klage akkurat!”

“Ene barnet mitt er langtidssyk og har masse ekstra utfordringer.. Vær glad barne dine og du er friske. Synes ikke du skal klage på at du har det travelt i hverdagen din!”

Jeg synes alltid det er vondt å høre om de som har ekstra utfordringer i hverdagen med barn. Selvfølgelig kjenner jeg at det stikker litt når jeg får slike meldinger fra andre mødre og foreldre generelt. Jeg får litt dårlig samvittighet når jeg tenker på at jeg er heldig som ikke trenger å bekymre meg for at jeg må jobbe ekstra ved siden av skolen annet enn med bloggen, og for at jeg ikke måtte det da barna var små – slik at de hadde vært nødt til å være hos dagmamma da de var 9 måneder gamle.

På samme tid, så tenker jeg at jeg gjerne klager litt likevel. For hvis vi alle skal la være å utrykke glede over ting (og muligheter, for så vidt) som ikke alle andre har, så kan vi jo egentlig bare sette oss ned og holde kjeft alle sammen?

Jeg skjønner i hovedsak hva som forsøkes formidlet – da jeg sto midt oppe i en forferdelig svangerskapskvalme første gang jeg var gravid hvor jeg, beklager for detaljene, spydde dag inn og dag ut halve svangerskapet slik at jeg fikk sår i halsen som blødde på grunn av magesyren – og da kunne jeg også oppleve det smålig provoserende når noen fortalte meg at «de var litt småkvalme og synes det var litt ubehagelig sånn helt i starten av svangerskapet»

Men ærlig talt, vi opplever alle utfordringer i ulik grad i løpet av livet eller i hverdagen. Det at din utfordring er større enn min rent objektivt, gjør ikke min eller mine utfordringer noe mindre virkelig for meg og livet jeg lever. Selvfølgelig, jeg takker Gud og høyere makter hver dag for at barna mine er friske, for at jeg ikke trenger å bekymre meg for alt jeg kan se for meg at mødre med langtidssyke barn må gjøre – og som skjærer i både hjerte og sinn å tenke på. Men det fratar da verken meg eller foreldre retten til å si noe om at jeg synes det er slitsomt om mine ikke-langtidssyke barn får omgangssyke med seg hjem fra barnehagen når det eventuelt skulle skje.

At man er bevisst på at verden rundt seg ikke bare er rosa skyer og lykke – er selvfølgelig viktig. Jeg kan ofte finne på å skru av tven når det dukker opp nyheter om grusomme ulykker eller krig hvor barn blir drept, og bite tennene mine sammen før jeg rekker å få tankene over på noe annet, og deretter klemmer barna mine tett inntil meg. Samtidig som jeg tar meg litt tid til det å bare være takknemlig, og kjenner på at jeg er heldig.

Likevel tror jeg det er sunt å tillate seg å klage litt en gang i blant. Å anerkjenne for seg selv og kanskje til og med ytre at dette synes jeg er slitsomt/tøft/vanskelig, jeg håper det blir lettere med tiden. For er det ikke egentlig det klaging er, et ønske om bedring eller at ting skal føles lettere? Kanskje det for noen også føles greit at jeg klager litt om enkelte ting – så lenge det skjer i moderate mengder selvfølgelig – fordi andre mødre muligens kan oppleve og tenke at “Dette synes jeg også er slitsomt/vanskelig, så fint å se at jeg ikke er alene”.

Skal vi virkelig slutte å ytre egne opplevelser og tanker om hvordan vi har det fordi noen kan ha større utfordringer enn oss selv? Det går jo faktisk ikke an, all den tid det alltid vil være noen som har det verre.

DERFOR HAR JEG IKKE BLOGGET…

Annonse NA-KD

Hei alle sammen!

For noen dager det har vært. Jeg har i skrivende stund ikke blogget på to hele dager, og det er sjeldent til meg å være. Grunnen til at jeg ikke har blogget er fordi jeg har hatt mye å ta igjen på skolen etter å ha både operert og vært syk. Jeg hadde prøve igjen i går i historie, så hele dagen før (og deler av natta) gikk av til øving, dessuten ble jeg hengende litt etter i norsken også. Dermed var jeg helt nødt til å ta meg et par dager fri fra bloggen for å ta igjen det tapte.

Det har gått veldig fint da jeg heldigvis er effektiv. Nå er det jobbing mot innlevering av en relativt stor fagartikkel i norsk, samt årets siste matteprøve før jul – det er de siste vurderingene jeg har før jul (tror jeg) så det ser jeg egentlig bare frem til! På samme tid i fjor hadde jeg mye mer å gjøre, så jeg klager definitivt ikke – selv om kjøret før jul alltid er litt slitsomt. Har hatt litt dårlig samvittighet for å ikke være innom bloggen for å oppdatere, når jeg har sett at så mange har vært innom den siste uken ♥ Skal sørge for at det blir en stund til neste gang!

Nok om det: I dag skal jeg vise dere noen av mine favoritter fra NA-KD! Rabattkoden min Enerberg30 gir dere 30% på HELE Na-kd.com ut uken – velg fra mine favoritter eller finn dine egne på NA-KD.com ♥

Na-kd har så mye fint inne nå, klærne er i god kvalitet (overraskende god, faktisk) og nå som rabattkoden min også gir dere 30% avslag på hele siden, er det jo faktisk en perfekt anledning for å handle julegaver til noen du er glad i – eller kanskje en julegave til deg selv. Jeg er jo ingen tilhenger av å shoppe ekstremt mye, men noen ganger trenger man litt nytt og da er dette en perfekt anledning til å kjøpe det man trenger. Jeg trengte både ny bukse nå, samt et par gensere – og jeg er utrolig fornøyd med både frakt, kvalitet og passform på alle plaggene. Noe annet som er helt topp med Na-kd er at de tilbyr gratis klimakompensert frakt og retur! Det finnes forresten ingen toll, eller lignende avgifter. Du kan handle med faktura, vipps eller bankkort.

♥ Jeans jumpsuit finner du HER og den koster 468,- med min rabattkode enerberg30, dette er egentlig et plagg jeg vanligvis aldri ville kjøpt selv, men tenkte denne gangen at jeg skulle gå for noe litt annerledes, og synes faktisk den var det fineste plagget jeg fikk i posten denne gangen!

♥ Nydelig ribbed genser HER (finnes i fler andre farger!) den koster 195,- med rabattkoden min!

♥ Sort bukse! Den beste jeg har hatt, er jeg ganske sikker på. Holder både farge og fasong etter vask! Og passer også for oss som er lave, jeg er 1.60 cm høy og kan ofte slite med å finne bukser som ikke er alt for lange i beina. Du finner den HER. 391 kroner med rabattkoden min enerberg30!

♥ Grå strikkegenser med delvis åpen rygg! Utrolig godt å ha et utvalg strikkegensere til høst og vinter, synes jeg. Du finner den HER! Denne koster bare 237 kroner med rabattkoden min. Her har jeg også på den sorte buksen!

Håper dere finner noe fint! Nå skal jeg endelig spise en meget sen middag, da jeg har vært inne i Oslo på ærend tidligere i dag, kom hjem for å jobbe med skolearbeid og jobb, og har holdt på med det siden. Gleder meg til å oppdatere dere mer i morgen, ha en fin kveld så lenge!

SPØRSMÅL OG SVAR: INNTEKT, PERSONLIG OG BOSTED

Hvor er genseren du hadde på deg da du gjestet “Mammabanden” fra? – Kommer innlegg om det til uken da det er et samarbeid! Gleder meg så til å vise dere, så ble så glad da jeg fikk dette spørsmålet fra flere av dere – for tror virkelig dere kommer til å like det!

Hva er det meste du har tjent på bloggen på i løpet av en måned? – 65 000,- men det er en stund siden altså, for da kunne det være store svigninger i hva jeg tjente hver måned. Nå har jeg nærmere fast inntekt, til en grad man kan kalle det i denne bransjen. Ligger altså på ca det samme hver måned, da jeg har fornøyde samarbeidspartnere som kommer tilbake, får mange tilbud om samarbeid og i tillegg får en minstesum fra Egmont (basert på antall klikk og reklame på siden min) samt affiliate-lenker.

Har du noen sykdom siden du er syk så ofte? – Haha, nei. Har ingen allergier en gang.. Ingenting.

Hvordan er barna dine om natta? Sover de hele natta? Og hvordan var de som babyer? Spør bare av nysgjerrighet.
Er født samme år som deg, og venter mitt andre barn i april (blir 11 mnd mellom de) har fulgt deg siden du gikk gravid med Leo, og syns du har mye gode meninger og er inne å leser bloggen din hver dag! – Så utrolig koselig at du følger og liker bloggen! Har en gutt som våkner mye på nettene og gjerne kommer inn i sengen vår, og en annen gutt som sover hele natten og sjeldent våkner på natten, så tror det er utrolig forskjellig fra barn til barn. Kanskje har det nok også noe med alder å gjøre, tenker jeg. Men jeg minnes at helsesøster har sagt at det er helt normalt at barna våkner på natten, frem til de er ganske store faktisk! Som babyer var de totalt motsetninger igjen: hadde et barn som kunne sove til 13.00 på dagen med bare noen måltider i løpet av natten, og et barn som våknet mye og sov urolig. Gratulerer med andremann på vei forresten – tette barn er både hektisk og fantastisk♥

Hvor du har kjøpt kokosnøttskålene du viste frem på Snapchat? – De har jeg kjøpt på Levlogisk.no, ikke reklame.

Kan du gjøre enda flere veganske oppskrifter på bloggen din? – Klart det!

Hvor mange ganger i uken gjør du skolearbeid? – Hver dag, om så bare noen minutter. Uansett om vi har lekser, en prøve som må øves til eller ikke. Jeg tar meg alltid noen minutter hver dag for å se på hva som skal gjøres fremover i de ulike fagene og for å catche opp litt. Unntak er jul og sommerferie, såklart.

Hva liker du best med Fredrik, og hva liker Fredrik best med deg? – Det jeg liker best med Fredrik må nok kanskje være humoren som vi deler og som er så utrolig viktig å ha. Jeg liker også at han har stor omtanke for andre, at han så og si alltid er i godt humør og at han er en fantastisk god pappa.

Fredrik svarer: Det jeg liker best med Jessica er humoren hennes. Måten vi kan snakke om alt og ingenting. at vi har en så utrolig bra kjemi sammen.

Får du stipend for å gå på videregående? – Som alle andre som går på vgs får jeg det, ja. Men enslige forsørgere med barn får ikke, kun om du har samboer. Dette fordi enslige forsørgere får overgangsstønad, og da får du ikke dobbelt opp om du går på skole. Stipendet er også behovsprøvd til samboer/ektefelles inntekt.

Når skulle du operere bort silikonen? Vet du har sagt du ikke vil skrive om dette på bloggen men lurer likevel da jeg har vært inne på tanken med å fjerne mine. – Jeg har fjernet dem. Har bare ikke lagt ut noen nye bilder av meg selv etter at jeg fjernet de. Har vurdert å skrive et blogginnlegg om alle tankene mine og det som har skjedd, men tror bare jeg ikke takler det om jeg blir slaktet i kommentarfeltet, for dette har vært så ufattelig tungt for meg. Hele opplevelsen rundt komplikasjonene mine og alt. Samtidig vet jeg at man ikke er fritatt for kritikk bare fordi man synes noe er vanskelig, og derfor har jeg hittil latt være å si noe i det hele tatt.

Hva jobber Fredrik med? – Det har jeg skrevet mer om HER.

Hei! Sønnen min begynner i barnehage i januar. Kan du skrive et innlegg om hva man trenger av klær/utstyr til barnehagen? – Det har jeg allerede gjort, og blogginnlegget finner du HER. Jeg må selvsagt også bare nevne at det selvfølgelig kan oppleves individuelt hva man føler at man hadde behov for eller følte man måtte ha til barna til barnehagestart, og at dette kun er min erfaring. Jeg er selvfølgelig ingen ekspert! Lykke til med barnehagestart når den tid kommer.

Hva slags bil skal dere kjøpe når Fredrik tar billappen? – Det har vi faktisk ikke tenkt noe på. Min første tanke er en trygg bil, med tanke på barna våre♥

Hva er det du savner mest med å ikke bo i Gjøvik? Og hva er det beste med å bo i Larvik? – Det jeg savner med Gjøvik er å bo nær venner og familie! Er også en ro å være på besøk hos foreldrene mine i Gjøvik som er vanskelig å finne andre steder. Det jeg liker best med å bo i Larvik er nesten alt. Er en utrolig fin by som jeg føler meg skikkelig hjemme i♥ Fine byområder, strand og hav i nærhet på sommeren, og så er det jo en skikkelig sommerby da. Elsker virkelig å bo her, er utrolig glad for at jeg flyttet hit i 2014! Tenk om jeg aldri hadde gjort det. Da hadde jeg nesten garantert ikke levd det livet jeg gjør nå.

Håper dere får en fin start på den nye uken i morgen! Vi snakkes igjen snart.

KJÆRLIGHETSSORG

Jeg har fått en del forespørsler om å skrive et blogginnlegg om kjærlighetssorg helt fra jeg startet å blogge, og nå føler jeg meg klar for å gjøre det ♥

Jeg har hatt kjærlighetssorg et par ganger. Når det føles ut som verden raser sammen og man gleder seg til å sove fordi man kan få en ørliten pause fra det evige tankekjøret. De som har opplevd kjærlighetssorg selv vet at det føles så bedritent at man helst ikke vil tenke på morgendagen, eller på hvordan man skal komme seg gjennom det som venter.

Sist gang jeg hadde skikkelig kjærlighetssorg, noen år siden nå, lovde jeg meg selv at jeg aldri skulle gi meg selv så hen til noen igjen. For da jeg hadde kjærlighetssorg var jeg så langt nede som jeg aldri hadde trodd at var mulig, og dit skulle jeg ikke tilbake. For tenk om jeg endte opp med å bli så ødelagt igjen – bare tanken i seg selv, orket jeg rett og slett ikke. Det kunne jeg ikke risikere. Jeg tror det er problemet mange har, for man ønsker et forhold. Derfor gir man litt av seg selv, men ikke i nærheten av alt.

Man åpner seg opp nok, men ikke så mye at man setter seg selv på spill. Man vil ha noen som holder deg, men du vil ikke at de skal ha muligheten til å såre deg. En kombinasjon som på mange måter ikke går opp, og man må jo på et tidspunkt ta et valg når man vil ha hva det koster, men ikke er villig til å betale for det.

Jeg vet så inderlig godt hvordan det føles å være så ødelagt av kjærlighetssorg, gå ned i vekt for matlysten er ikke-eksisterende, kun være våken og ikke levende, stikkfølelsen i brystet. Likevel gikk jeg inn i et nytt forhold med det som skulle bli mine barns far etter en stund. Det tok lang tid før jeg klarte å gi slipp og la han komme ordentlig inn på meg – og vi hadde jo (i tillegg et bruddet i fjor) en runde med et brudd i oktober 2015 hvor jeg var helt knust, og etter det måtte vi begge bygge opp det vi hadde hatt helt på nytt, steg for steg.

Det er det som er så vanskelig og vondt med kjærlighet også: Det bygges opp over måneder og år, men alt kan rives ned i løpet av sekunder.

Jeg vet at jeg i fremtiden trolig alltid kommer til å være redd for å bli så ødelagt igjen, som det jeg en gang var. Men sannheten er at man aldri har noen garantier. Det er prisen man kan komme til og måtte betale for å elske noen, ikke halvveis, ikke mens man prøver å unngå å bli såret, eller når man holder en viss avstand.

Men helt, og fullstendig.

TAKK FOR MEG!

God kveld! Jeg måtte bare skrive enda et lite innlegg til dere selv om det ble nokså sent i dag. Jeg har gjestesnappet hos en konto som heter Mammabanden på Snapchat i dag, og var utrolig koselig at jeg i det hele tatt ble spurt. Veldig takknemlig for det, virkelig! Derfor tok det litt av tiden fra bloggen i dag, naturlig nok – og det er grunnen til at dere først hører noe fra meg nå. Jeg er jo ikke så veldig vant til å snakke på Snapchat enda, men har virkelig gjort så godt jeg kunne♥ Det ligger fortsatt ute en god stund til om du har lyst til å se på dagen min godt dokumentert! Ukens tema er unge foreldre, og i den anledning snakker jeg også litt (les: ganske mye) om det. Tusen takk for meg til alle dere som fulgte med på snappen i dag! Mammabanden er generelt en veldig fin Snapchatkonto som jeg har fulgt lenge på min private Snapchat – null eksponering av barn og fine temaer som tas opp. Anbefales!

Sånn sett bort i fra å bruke dagen på å snappe (haha!) har vi vært på lekeland med barna i dag (holdt dem hjemme fra barnehagen da både Fredrik og jeg hadde fri i dag), helgehandlet, jeg har vært en relativ kjapp tur på kjøpesenter med søstra mi, opp tidlig, jobb med skolearbeid og bak bloggen – og det gjenstår enda en del skolearbeid før jeg kan legge meg. Alt i alt en veldig fin dag, til tross for at jeg har vært stuptrøtt og gledet meg til å legge meg i hele dag. Haha!

God helg, dere!

JEG GLEMMER ALDRI DET HAN SA TIL MEG

DETTE BLOGGINNLEGGET HAR BLITT PUBLISERT TIDLIGERE – POSTES PÅ NYTT TIL GLEDE FOR NYE LESERE♥

Her for noen måneder siden nevnte jeg for Fredrik at vi nesten aldri sier “Jeg elsker deg” til hverandre lenger. Og det var ikke noe dårlig stemning eller at jeg sa det fordi jeg var litt snurt – for det er jo ikke sånn at vi ikke elsker hverandre, men det å si det går veldig lett i glemmeboken. Det har bare dabbet av sånn gradvis. “Alle” selvutnevnte parforhold-eksperter og familieterapauter mener jo at når man ikke sier det så ofte lenger, så er forholdet på vei til å gå under, varsllampene blinker rødt og det er nesten ikke måte på. Selv om jeg er enig i at man bør si det av og til, så blir det liksom glemt oppe i alt annet med barn og en hektisk hverdag. For det er jo en utrolig fin ting å si til noen når man virkelig mener det.

Men Fredrik var helt uenig. “Vi sier det jo til hverandre mange ganger daglig..?” Svarer han som om at han ikke skjønner helt hvor jeg har vært de siste månedene.

“Nei? Vi gjør jo ikke det?” Svarer jeg raskt.

“Gjør vi vel” svarer han før han setter seg tilbake i sofaen med Noah i armene og stryker han over den lille tusten av hår han har på det lille hodet sitt.

Jeg ser på han tvilende bort på han før han plutselig fortsetter å snakke:

“Du sier det når du står i nattkjolen og ønsker meg en fin dag på jobb før jeg drar avgårde om morgenen. Når du sender meg melding og forteller meg at du lager livretten min til middag til jeg kommer hjem.

Når du ber meg gå forsiktig fordi det er glatt ute.”

Han tar en liten pause mens han fortsetter å stryke på hodet til den lille gutten vår, før han ser bort på meg. “Og Jeg sier det når jeg maser om hvor fin du er når du akkurat har våknet om morgenen. Når jeg forteller deg at jeg er så heldig som fikk deg som mamma til barna mine. Når jeg sier at du må huske å ta på deg bilbelte”

“Det er så mange forskjellige måter å si det på! Man må bare lytte.”

DET VAR FLAUT Å VÆRE EN AV DEM!

Før var jeg helt overbevist om at jeg var fordomsfri. Det vet jeg nå at jeg ikke er. Det, til tross for at jeg virkelig ønsker å være det.

Jeg tror alle har fordommer til en viss grad, til og med helt ubevisst. Dessuten spiller det vel kanskje ikke så stor rolle om man har fordommer, så lenge man ikke lar fordommene styre seg?

Jeg tenkte mitt da jeg så andre unge jenter bli gravide og beholde barnet før jeg ble gravid selv. Jeg tenkte at de som beholdt var de som sosiologisk sett hadde mest å tape på en graviditet, at de var de som fullførte graviditeten og ble ung mor. At de hadde lav sosioøkonomisk status, at de var resurssvake og at de hadde manglende ambisjoner og at de aldri ville komme seg noen sted her i livet.

Jeg er ikke spesielt stolt av det, men her tenker jeg at jeg faktisk burde være helt ærlig. Og til tross for at jeg er langt fra stolt over av å tenkt disse tankene, så kan jeg fortsatt forstå hvorfor jeg tenkte at unge mødre “ble der de er”. Fordi det naturlig nok er vanskeligere å ta seg utdannelse når man har barn, enn når man ikke har barn. Forstå meg rett: Utdanning er selvfølgelig ikke alt her i livet, men personlig er det utrolig viktig for meg. Andre jobber seg opp uten utdannelse og klarer seg godt med det, og det er ingenting galt med det, men jeg ønsker å kjøre helt safe, fordi det er en viktig sikkerhet for mine to barn.

Jeg vet at det er mange der ute som tenker at de som dropper ut av videregående eller høyere utdannelse når de har fått barn, har vanskeligere med å komme seg tilbake på skolebenken. Og kanskje ligger det faktisk noe i det også? Man har tross alt et større ansvar utover seg selv, for et bittelite menneske som skal vokse opp. Som vil trenge veldig mye av din energi, og veldig mye av din tid. Jeg har ikke det snev problem med å forstå at mange unge føler at den kabalen, spesielt tidsmessig, ikke vil gå opp.

Dere kan tro jeg møtte meg selv i døren da jeg satt der selv, både veldig ung og gravid. Når jeg tenker tilbake kan jeg til og med huske at jeg synes det var småflaut at jeg plutselig var blitt “en sånn som fikk barn tidlig” – når jeg omsider satt der og ventet barn selv som 16-åring. Å ikke vite om alle andre så meg på samme som jeg ville sett unge mødre tidligere opplevdes vanskelig i starten – men samtidig er jeg helt overbevist om at vi bruker alt for mye energi på å bekymre oss om hva andre tenker, og hva andre synes. Jeg var nødt til å begynne å si til meg selv at jeg må slutte når tankene begynte å vandre til “hva andre kanskje vil synes” for det er ikke alle andre som skal leve med mine valg, men jeg. Og siden jeg vet at det som oftest eller alltid er en grunn bak valgene andre tar, så da må det finnes mange andre som klarer å se det på samme måte med de valgene jeg har tatt.

Det har også blitt antatt utallige ganger at jeg har droppet ut av årene mine på videregående nå. Såpass at jeg nesten er på grensa til lei av å svare at “nei, det har jeg ikke”. Enda jeg fremdeles mangler mitt siste år til høsten igjen. Og når jeg svarer hvilke studier jeg skal videre på når jeg er ferdig, til de som spør om det, kan jeg fremdeles oppleve den “Jaha – hvordan skal du klare det”-holdningen. Jeg bare bryr meg ikke så mye lenger som jeg gjorde før jeg begynte på videregående, fordi jeg er så trygg på hvor hardt jeg jobber og hvilke resultater det vil gi meg.

Jeg fikk høre en gang at jeg hadde flaks nå på skolen, fordi “lærerne var nok ekstra snille med meg siden jeg hadde barn” og at det derfor var enklere for meg å få gode karakterer. Eller bare noe så dumt som at jeg hadde hatt flaks med hvor bra det hadde gått for meg. Det er ikke flaks, det er hardt arbeid. Nettene hvor jeg satt våken for å øve til naturfagprøver, engelskprøver og alt annet vil jeg nok aldri glemme. Det er jeg som har fått meg selv dit jeg er.

Det er ingen tvil om at det er tøft å gå på skolen med barn, og hvem vet hvor mye tøffere det vil bli når jeg kommer på universitetet? Likevel tror jeg ikke bare at dette vil gi meg den utdanningen jeg ønsker meg: jeg tror også at verdien av å ha to foreldre som har jobbet hardt, vil være stor for barna mine.

Fordommen om unge mødre som ikke kommer seg noen vei har jeg nemlig planer om å motbevise.

Ingen fordommer er nyttige eller morsomme. Men særlig ikke de fordommene som finnes på helt urettferdig grunnlag og som rammer alle hardtarbeidende unge foreldre, like mye som de få som ikke er klare for mammarollen i ung alder. Jeg vil faktisk dra den så langt som å si at den er en skam på vegne av alle de foreldrene som klarer å skape et fantastisk liv for sine små, til tross for en litt tidlig og tøff start.

Fordommene vil nok dessverre alltid være der, jeg begynner til og med å bli ganske vant til dem nå, men det skal ikke få stoppe meg fra å være stolt.

Stolt over livet jeg har og det jeg oppnår.

HELT ÆRLIG

Er det en ting jeg aldri trodde jeg skulle gjøre, så er det å be og tigge om nominasjoner til bloggpris. Derfor skal jeg ikke gjøre det, for det er rett og slett ikke meg.

Jeg vil heller be dere om å nominere frem den bloggeren som dere synes fortjener en nominasjon i årets prisutdeling for bloggere via lenken jeg vedlegger i dette innlegget som du kan finne HER. Det tar kanskje 30 sekunder å nominere, og vil bety så uendelig mye for den bloggeren som mottar nominasjonen og kanskje til og med prisen. Det er så mange flinke folk i denne bransjen at jeg tror faktisk også at det finnes noe for alle og enhver, og som jeg personlig synes er helt supert.

Vil også si tusen takk til alle leserne mine i året som nå snart faktisk er over, all støtten jeg har mottatt i forbindelse med å legge om bloggen min fra å være en blogg om barna mine og hverdagen som ung mor – til nå å handle om hverdagen min med barna mer i bakgrunnen, meninger og tanker, vegetarisk- samt vegansk mat, og ikke minst hjertesaken min skolegangen min som ung mamma ♥ Utrolig takknemlig er jeg. I dag ligger jeg på 10. plass på blogg.no, etter å ha drevet i 4 år. Hadde aldri vært mulig uten dere som følger meg, gir meg kritikk når det trengs og heier når det trengs.

Nå kommer guttene straks hjem fra barnehagen, derfor snakkes vi bare senere i dag i et blogginnlegg jeg har jobbet lenge med!

Jeg svarer en gang for alle

Dette er et blogginnlegg jeg har kviet meg så til å skrive, men la gå. Jeg skriver dette nå for å få en slutt på dette en gang for alle. Jeg er så lei av å klikke meg inn i blant annet kommentarfeltet mitt å se kommentarer dukke opp om at Fredrik er utro. Det har holdt på nå i 4 år nå, jevnt og trutt, det startet da vi gjorde det slutt i 2015, og nå føler jeg at det er på tide å sette foten ned. Jeg må innrømme at jeg har slettet en del av kommentarene som har gått på dette, mens de har tikket inn i løpet av de siste to årene. Flere lesere har selvsagt lagt merke til dette, og bruker det som argument for at det er sannhet i det, og at jeg prøver å skjule sannheten. Og det er jo ikke akkurat tilfelle, haha!

Fredrik er ikke utro mot meg, selv om det er X antall mennesker som mener at de både snakker med han på Tinder, har sett han på nattklubber med diverse jenter og diverse. Nei, Fredrik satt ikke forrige fredag på nattklubb med deg, han var hjemme med meg og lagde kveldsmat til barna våre. Det blir rett og slett for dumt, og ikke minst utrolig gjennomskuelig.

Det er mange som vil ødelegge for Fredrik og meg tydeligvis, det er ingen god følelse. Jeg angrer overhode ikke på å ha inkludert Fredrik i bloggen fra så og si dag 1, men det kommer med en stor ulempe og dette er en del av den. Jeg vet at jeg ikke er den første bloggeren som opplever dette, da det er svært mange bloggere der ute som lar være å introdusere kjæresten deres på bloggene deres fordi de vet hva som venter. Mange ser ut til å glede seg over å ødelegge for andre, for meg er det helt absurd. Det kommer for øvrig ikke til å skremme meg fra å inkludere Fredrik i mine sosiale medier, fordi han er en stor del av hverdagen min og livet mitt. Alle kommentarer som går på utroskap og Fredrik fremover blir derfor fjernet. Fredrik orker det ikke, og det gjør ikke jeg heller.

Jeg stoler på Fredrik og Fredrik stoler på meg. Det viktigste i et forhold er tillit og det har vi til hverandre. Ingen kommentar kan ødelegge det, så det er ikke derfor jeg velger å fjerne dem fremover. Det handler mer om at man anonymt kan skrive hva man vil på hvilken som helst måte uten at det trenger å få noen konsekvenser. Jeg vil vise at det faktisk ikke er sånn at man kan skrive akkurat hva man vil uten at det får noen følger. Tenk om det var deg som det ble skrevet om? Fredrik har ingen blogg og får ikke forsvart seg. Og jeg vil ikke bruke bloggen min til å forsvare meg og kjæresten min i hvert innlegg, for det er ikke derfor jeg opprettet bloggen. Kommentarene er også å regne som offentlig stoff ettersom alt i kommentarfeltene mine kan leses av hvem som helst. Jeg både håper og tror at andre ville reagert på samme måte om de ble spredd løgner om på offentlige sider. Jeg håper derfor dere kan ha forståelse for valget mitt.

Jeg har sagt det før og sier det igjen: Muligheten til å være anonym, kan bringe frem det verste i folk.

Fredrik og jeg har det veldig fint sammen nå. Vi elsker barna våre og vi elsker hverandre. Ingenting kan forandre det. Vi har skapt oss et liv sammen som vi ikke bare er veldig glad i, men som vi er stolt over å ha skapt oss sammen.

Fremover på bloggen har jeg ikke lyst til å ha noe fokus på negativitet og den slags. Jeg er ikke en negativ person i det hele tatt, som dere faste følgere antakeligvis vet allerede. Jeg elsker livet mitt, familien min, og min evne til å se lyst på ting – og derfor er det den delen jeg vil ha fokus på her.

Jeg håper dere har hatt en god dag, så snakkes vi igjen i morgen ♥

FACEBOOK HER — INSTAGRAM HER — SNAPCHAT: MAMMASOM16