Ja, da ble det til at jeg ønsket å ha en spørsmålsrunde! Tenkte det var like greit når jeg får inn så mange spørsmål til vanlig, så kan dere få svar på det dere lurer på. Jeg forsov meg skikkelig, og våknet nå for under 10 minutter siden, også skal jeg egentlig være hos noen venninner om 10 minutter. haha, flott!!!
Still meg masse spørsmål i hvert fall ♥ Svarene kommer i løpet av morgendagen!
Del gjerne innlegget videre!
GOD MORGEN ♥
Ingenting er som å komme hjem etter man har flyttet hjemmefra! I dag tidlig våknet jeg til en ørliten antydning til snø på bakken ute, og endelig er det første søndag i advent. I dag skal jeg nyte at jeg ikke trenger å gjøre noen verdens ting, og senere i kveld skal jeg til noen venninner. Dagene går så utrolig fort nå, og jeg er 24 uker og 2 dager gravid i dag. Jeg måtte faktisk sjekke kalenderen min når jeg gikk inn på gravid appen jeg bruker og så at jeg var så langt på vei. Hvor ble tiden av?
Jeg må innrømme at jeg har vært utrolig mye nervøs før jeg kom til uke 23. Det er sikkert ikke et ukjent fenomen for mange av dere at det er først i uke 23 at fosteret kan overleve utenfor livmoren. Selv om det kun er 16% av de som blir født premature i uke 23 som overlever, så har det roet meg veldig ned etter jeg kom såpass langt ut i svangerskapet. Nå, i uke 24, er det 44% av fostrene som overlever, så det er tydelig at disse ukene har veldig mye å si for utviklingen av lungene til den lille. Jeg har lenge hatt en ekkel følelse av at Leo kommer en stund før termin, og håper selvsagt at dette ikke stemmer. I hvert fall ikke i så stor grad at det kan komme til å påvirke han på noen som helst negativ måte.
Ellers startet jeg dagen med et langt bad med frokost, og jeg må innrømme at jeg glemmer helt hvor deilig det faktisk er å ha badekar. Hjemme i leiligheten har vi jo bare dusj, men herregud så godt det hadde vært med badekar også!
Fineste babymagen min ♥ Begynner virkelig å bli stor nå! lille vennen veier litt over en halv kilo nå, helt uvirkelig å tenke på.
Tenker å kanskje ha en spørsmålsrunde litt senere i dag, er det noe dere ønsker? Konkurransen om å vinne den personlige almanakken kommer også innen de nærmeste dagene, er så glad jeg får sponset gaver til dere!
God kveld alle sammen ♥ Beklager for dårlig oppdatering i går og i dag, reiste hele dagen i går og mobilblogging er helt umulig med den ødelagte iphonen min! Skal sørge for å oppdatere dere bedre dagene fremover!
Det finnes visst ikke bare dårlige mødre når det kommer til mennesker! Jeg vet ikke om dere husker at jeg skrev om det, men katten vår som bor hos foreldrene mine fikk kattunger for 4 uker siden. Vel, det viser seg at hun ikke klarer å ta vare på kattungene, klarer ikke gi dem mat, og viser ikke interesse ovenfor dem. Utrolig trist, og ikke minst vondt å se, og vi har fundert på hvorfor hun ikke vil/ ikke klarer dette. Vi har hatt kattunger helt fra jeg var liten, og dette er første gangen noe slikt skjer. Vi har funnet ut at hun ble gravid ganske ung, og at det kan være noen instinkter som ikke helt er der. Foreldrene mine har derfor kjøpt inn kattemorsmelkerstatning (ja, det finnes faktisk!) og vi må gi dette til kattungene på flaske. Herregud så glad jeg er for at de ble født inne hos mennesker, hvis ikke hadde de mest sannsynlig ikke overlevd.
Ellers er jeg endelig i Gjøvik, har kost meg siden jeg kom hit og har planer om å treffe noen av vennene mine mens jeg er her. Forresten, jeg har fått tilbud om en sponset giveaway, en personlig almanakk! Hva tenker dere? Kommer konkurranse i løpet av de neste dagene ♥
Del gjerne videre ♥
Jeg ser og hører stadig om nye tilfeller der man ikke tror man kan være sammen på grunn av at man bor på forskjellige steder. Dette synes jeg er synd, for hvis man virkelig liker noen skal man jo ikke la en avstand mellom dere ødelegge et eventuelt forhold. Ettersom jeg selv har vært i et avstands forhold i over 8 måneder tidligere i forholdet med Fredrik, tenkte jeg å dele litt om hvordan vi har fått det til å fungere, og hva jeg tror skal til for at man kan klare det på best mulige måte for begge parter.
For nye lesere kan jeg vel kort oppsummere det litt. Jeg er født og oppvokst i Gjøvik, og Fredrik (kjæreste og barnefar) er født og oppvokst i Larvik. Vi har kjent hverandre siden 2012 og har tidligere vært nære venner. I 2013 bestemte vi oss for å prøve å få et forhold til å fungere mellom oss, til tross for de daværende 4 timene med avstand. Vi fikk (surprise) dette til å fungere, og jeg flyttet til Larvik i Juni 2014, samme måned jeg ble gravid.
♥ Vær sikre på at dere ønsker dette begge to. Et avstands forhold kan være tøft og tære veldig på forholdet deres, så et dårlig utgangspunkt er ikke noe jeg ville gått videre med i dette tilfelle.
♥ Planlegg. Hvor ofte har dere muligheten til å møtes? Hver helg? Annenhver helg? Planlegg nøye hvordan dere vil gjøre det fremover i tid, når skal hvem komme til hvem? Har dere muligheten til overnatting begge to? Å planlegge er veldig viktig i et avstands forhold, enda bedre er det med faste tider dere tilbringer sammen. Da vet dere begge når dere får sett hverandre og hvordan. Mye enklere å se frem til neste gang dere treffes dersom dere vet nøyaktig når det er!
♥ Skaff deg en deltidsjobb. Det er mange som ikke er like heldige som det jeg og Fredrik har vært, for vi hadde muligheten til å sees hver helg til tross for den lange avstanden. Savnet er ofte et problem i avstandsforhold, men om du jobber noen kvelder i uken vil dette få tankene dine over på andre ting, og det er også et godt alternativ med tanke på at du da vil kunne møte h*n oftere (hvis økonomien ikke strekker helt til fra før)
♥ Ferier. Hvilke ferier får dere sett hverandre? Kanskje kan dere dra til utlandet i ferien? Det er viktig å alltid ha noe å se frem til i forholdet, spesielt hvis dere ikke får sett hverandre så ofte. En ferie kan hjelpe på motivasjonen deres til å holde ut avstands forholdet, og dere har noe dere kan glede dere til sammen.
♥ Snakk med hverandre. Dere trenger ikke sitte i telefonen hver time i løpet av dagen, men det er alltid lurt å snakke i hvert fall litt sammen på dagtid over meldinger eller telefonsamtale. Viktig at dere begge er enige om dette. Å være den ene som sitter å venter på at den andre skal ta kontakt er aldri noen morsom situasjon.
♥ Utnytt fridagene. Om du har muligheten til å få en ekstra langhelg (planleggingsdag? Avspasering? Fridag?) utnytt den! Dra på overraskelsesbesøk, eller dra tidligere enn planlagt til partneren din.
♥ Stå opp tidlig når dere er med hverandre. Dette har jeg vært dårlig på, haha. Men det er viktig å utnytte den tiden dere har sammen, uansett hvor lite eller mye tid dere har. Du vil angre om du ikke gjorde det når du har dratt!
♥ Årskort. Dersom dere har hatt et fungerende forhold over tid kan det være lurt å investere i et tog/buss/fly årskort eller lignende. Det er masse penger å spare på det!
♥ Snakk med hverandre VOL 2. Om det er noe som plager deg, fortell h*n det på en rolig måte. Det er aldri lurt å vente, da dette kan utvikle det videre til en krangel når du til slutt bestemmer deg for å si det. Å krangle i et avstands forhold er grusomt, for du kan ikke bare dra rett på døren til personen og ordne opp slik du kunne gjort i et “vanlig” forhold.
♥ Skap minner. Skap minner når dere først er sammen, dra ut på ting, bad i havet, dra på kino etc. Da vil du føle at du har fått mye mer ut av tiden med partneren din enn om dere kun hadde sittet inne.
♥ Sett diskusjoner på vent. Dette kan være veldig vanskelig i mange tilfeller, noe som er fullt forståelig! Men lag avtaler om at dere venter med de til neste gang dere sees, som sagt er vondt å diskutere eller krangle med noen som er langt unna.
♥ Ikke avlyse avtaler dere har med hverandre. Om det er avtaler for når dere skal sees i uken/måneden, hold det slik. Det er spesielt vondt for den andre parten som vil føle seg tilsidesatt. Også om dere ikke får sett hverandre så ofte. Lag avtaler angående dette!
♥ Skype! Bruk skype for alt det er verdt.
♥ Vær tålmodig. Tar h*n ikke telefonen? Svarer h*n ikke på melding? Da er det nok en naturlig forklaring på det. Ikke sitt å spekuler i hva h*n gjør, finn heller på noe å gjøre så lenge mens du venter.
Likte du innlegget? Del det gjerne videre!
God morgen dere!!
Åh, så satans trøtt jeg er. Trøster meg med at jeg hadde vært trøtt uansett hvor lite eller mye jeg hadde sovet! Etter jeg ble gravid kan jeg sove i 14 timer og likevel være trøtt når jeg våkner, helt umulig å være opplagt. Vel, da er jeg endelig i uke 24 i graviditeten! 16 uker igjen til termin – gud hjelpe meg.. Nå har jeg akkurat våknet og sitter her halv-våken med følelsen av at jeg har en flott dag i vente. Jeg skal snart avgårde på samtale med jordmor på sykehuset i Tønsberg. Har sett frem til denne dagen i lang tid! Deretter drar jeg hjem til foreldrene mine i Gjøvik, så det blir en lang dag med masse reising og tog for min del i dag! Jeg skal også på julebord første helgen i Desember med familien min og Fredrik, så det ser jeg frem til. Måtte pakke en god del nå for å få med klær til alt, så nå har jeg pakket (nesten) alt klart.
Det er blitt etterspurt både på meldinger og litt i kommentarfeltet her med hverdagslige innlegg, så jeg skal prøve å innfri ønskene deres. Det er selvsagt ikke så utrolig artig å se hva jeg har på meg hver dag, ettersom det stort sett går i joggebukser (uff, jeg vet..) og strikkegensere. Men for all del, noe skal jeg få til!
(Bare så det er sagt; jeg er ingen fan av nattøy/undertøysbilder på blogg, men synes dette bildet ble så fint!!)
Skal sørge for å ta med meg kameraet mitt hjem til Gjøvik slik at jeg endelig får batterier og kan ta bedre bilder til bloggen! Synes det er så ufattelig gøy at så mange leser bloggen min om dagen, og håper selvsagt at dere vil fortsette å følge meg! Jeg har forresten lagt merke til at det nå er over 800 personer som har delt DETTE innlegget mitt videre på facebook! Hadde satt enormt stor pris på om du også gjorde dette. Det er så viktig for meg å sørge for at jeg kan hjelpe de i samme/lignende situasjon som meg, spesielt med tanke på hvor mange lesere jeg har om dagen! Tusen takk alle sammen ♥
GOD ETTERMIDDAG ALLE SAMMEN ♥
Vil så gjerne takke (nok en gang, ja) for alle fine meldinger fra dere! Jeg svarer på alle jeg får og setter så enormt stor pris på det. At noen synes jeg er et forbilde tror jeg er det fineste komplimentet jeg noen gang har fått. Som jeg har lagt mye vekt på i tidligere innlegg velger jeg å være det unntaket av bloggere som fremstiller livet sitt perfekt, og det synes jeg er viktig å få frem i og med at jeg til tross for graviditeten kun er 16 år gammel. Jeg lærer fortsatt av feilgrep jeg gjør, jeg er fortsatt veldig ung, og jeg prøver å være så ærlig som mulig med dere lesere angående situasjonen min. Etter min mening så er den perfekte verden en verden der man skal kunne innrømme at man ikke har det perfekt. Noen dager er tunge, og sånn er det vel for alle 16 åringer, gravid eller ikke.
Det er noen som lurer på hvordan jeg “tør” å ha en så åpen blogg når jeg er såpass ung og gravid, at jeg utleverer meg selv såpass gjennom nettet og i forhold til barnevernet. Jeg har ikke hatt kontakt med barnevernet, og jeg følges heller ikke opp av barnevernet, som enkelte av dere påstår. Det er ingen rutine at alle gravide 16 åringer blir oppfulgt av barnevernet. Jeg er klar over at denne bloggen kan gjøre meg mer utsatt for kontakt med barnevernet, men det bekymrer meg ikke overhode, for jeg vet at Leo er i så trygge hender og omgivelser hos meg og Fredrik, og jeg vet at om de ønsker å ha kontakt så vil de også se dette, og forstå at Leo ikke kunne hatt det bedre enn hos oss. Om barnevernet ønsker kontakt med meg på grunn av alderen min så er de hjertelig velkomne til det, virkelig. Jeg og Fredrik kommer til å sørge for at Leo har alt han trenger (og mye mer til) og at han får all kjærlighet og omsorg han behøver. Vi har et godt, stort og støttende nettverk rundt oss, noe som er veldig viktig når vi er såpass unge, og jeg tror mange kommer til å bli overrasket over hvor bra vi kommer til å klare oss. Vi er og blir unge foreldre ja, men det er ikke synonymt med dårlige foreldre.
Jeg har stor respekt for barnevernet. Jeg har aldri vært i kontakt med barnevernet noen gang, men jeg synes det er så viktig å sørge for at barn har det bra, og jeg synes det er fint at Norge har et slikt tiltak for å bedre tilværelsen for barn som ikke har det så bra. Jeg velger å tenke slik; om ei annen jente på for eksempel 17 år ble gravid, og barnevernet ønsket å komme på et hjemmebesøk eller to, så er det mye bedre med et besøk for mye, enn et besøk for lite. Tenk om dette barnet faktisk ikke hadde det noe bra, og tenk hvor bra det da er at barnevernet får hjulpet det. Tenk hvor grusomt det hadde vært om dette barnet faktisk ble utsatt for grov omsorgssvikt, også er det ingen som gjør noe med det.
Synes enkelte av kommentarene jeg har fått her på bloggen er så grove at jeg helst ikke vil lese dem en gang. Men en ting vil jeg gjøre dere fullstendige klar over, det er absolutt ingen grunn i hele verden til at noen skulle ta fra meg barnet mitt. Barnevernet jobber ikke for at unge foreldre ikke skal få ha barn. Barnevernet jobber for å bedre hverdagen til de barna som faktisk ikke har det noe bra hjemme. Jeg og Fredrik leter for øyeblikket etter den perfekte leiligheten for oss, som skal være trygg for Leo, ikke minst i et trygt og barnevennlig område, og med alt vi behøver av både plass og materialistiske ting vi trenger. Etter jeg ble gravid har jeg fått helt dilla på å skrive lister over hver minste ting, så alt vi skal ha til Leo har jeg skrevet opp og planlagt når vi skal kjøpe. Vi får en god, fast inntekt i måneden som dekker absolutt alt vi behøver og enda mer til. Jeg må bare nok en gang få sagt hvor utrolig heldig jeg føler meg som bor i Norge, og jeg tør ikke engang tenke på hvordan livet mitt hadde sett ut dersom jeg bodde i det fattigste strøket i India.
Hva tenker dere om barnevernet?
Del gjerne innlegget mitt videre ♥
…”Du har ingen ting å tilby et barn, og selv om du føler deg moden så hjelper ikke det. Det er ikke til barnets beste å bli født hvis du er gravid så ung” Denne setningen har jeg fått servert både en og to ganger.
Jeg synes vi i Norge har litt “luksusproblemer” i forhold til når vi skaffer oss barn. Alt skal være tilnærmet perfekt, du skal ha hus, bil, være gift og ha mann, være helt ferdig utdannet og gjerne ha hatt et par år ute i arbeidslivet. Og jeg ser den, altså. Det er jo flott at man ønsker en slik tilværelse for barnet sitt, og at man vil ha alt på stell før man skaffer seg barn. Men skal det virkelig være slik at hvis du ikke har alt det klart og uplanlagt blir gravid, så skal man ta abort så fort som overhode mulig? At man til tross for mangelen på hus, bil, og utdanning skal fjerne fosteret, selv om man helt klart hadde greid det uten andre problemer enn utdanningen på vent et par år? I Norge er vi så heldige at til og med de uten utdanning som er aleneforsørgere kan ha en god og trygg økonomi for barnet, selv uten jobb.
I andre deler av verden er de gravide fornøyde bare de har et sted å bo, en stråhytte, en gammel brakke. Dette er selvsagt ikke optimale forhold for en baby, men om vi ser litt stort på det, er det ikke da helt idiotisk at man i Norge skal føle seg presset til abort om man bare ikke har utdanningen ferdig i boks?
Jeg er redd mange vil misforstå hva jeg mener her, så jeg skal virkelig prøve å uttrykke meg tydelig og ordentlig nok.
For barnet bryr seg ikke om du nylig har kjøpt deg et rekkehus, eller om du jobber fulltid på universitetet. Barnet bryr seg kun om at du har det du trenger for å ta vare på et barn. Optimale leve og boforhold, stødig økonomi, trygge vekstvilkår og all omsorg og kjærlighet den trenger. (Selvsagt også at du takler morsrollen og alle utfordringene den har å by på, men det er en annen sak). Om du så leier leilighet istedenfor å ha kjøpt et hus. Om du så har utdanningen på vent (uten at det får fatale konsekvenser for økonomien) et par år. Strever vi virkelig så etter det perfekte liv at vi ikke kan akseptere det dersom yngre mennesker uten utdanning velger å beholde barnet i magen?
Som jeg alltid har sagt, jeg er glad vi i Norge har muligheten til å ta abort, selv om jeg aldri vil benytte meg av den selv. Det er ens egen kropp, ens eget sinn, og ens egne tanker. Man skal kunne klare å leve med seg selv, og jeg synes ikke noe om at andre mennesker blir tvunget til ting de absolutt ikke har lyst til, uansett hva det måtte gjelde.
Det er en gjenganger her i kommentarfeltet (blant annet) at dersom man benytter seg av de mulighetene man har økonomisk (støtte fra lånekassen, evt nav om du er over 18) om man skulle være uheldig å bli gravid i ung alder, at man da “snylter” på felleskassa. Jeg for min del fatter ikke hvordan noen kan tenke slik. Det er snakk om unge jenter som har gjort det de kan for å ikke bli gravide, og til tross for det blitt gravide. Er andre som mottar penger fra lånekassen også snyltere da? I så fall har vi en nasjon av unge snyltere, mange får jo tross alt stipend av å gå på videregående.
De av dere som tenker slik burde heller regne ut hvor mye en som sitter i fengsel koster skattepengene deres, ikke ei jente på 16 som uheldigvis ble gravid. Det tallet over hvor mange 16 åringer som blir gravide i året er svært lavt, under 50 stykker, og Norge er ikke et velferdssamfunn uten grunn. Man får hjelp hvis man har behov for det, og vi kan heller være takknemlige for det, enn å klage over at 30 sekstenåringer får støtte gjennom lånekassen i året, og det er kun hvis de fortsetter på skole selv om de er blitt gravide. Jeg blir oppriktig sjokkert over å høre at dette er enkelte menneskers bekymringer med en gang de hører om unge gravide. For en verden vi lever i..
Jeg har så mye å tilby et barn, så ufattelig mye. Det eneste som er å reagere på er at enkelte tror de kjenner meg, og uttaler seg om både økonomien min, bosituasjonen min, at jeg lever på foreldrene mine (?????), og at jeg ønsket å bli gravid som 16 åring. Og alt mener de at de vet ut i fra å ha lest bloggnavnet mitt. Fantastisk, eller hva?
Jeg merker allerede at jeg har det bedre med meg selv. Alle fordommene har faktisk hjulpet meg, på en eller annen syk måte. Det er ingen her som noen gang har klart å såre meg. Det eneste som faktisk gjør vondt er å lese alt den neste generasjonen med unge gravide må gjennom etter meg.
Hva mener dere? Del gjerne innlegget videre om du er enig ♥
Som ung gravid møter jeg mye fordommer. Hvorfor? Fordi det finnes enkelte mennesker i samfunnet som har bestemt seg for at siden jeg er ung så er jeg umoden og vil ikke klare morsrollen like godt som det ei på 30 vil. Men slik er det nødvendigvis ikke.
Det mange ikke skjønner er at man like gjerne kan være en dårlig mor som 30 åring, som det man kan være som 16 åring. Man kan like gjerne være umoden og ikke egnet for å ta av seg et barn, selv om man er eldre. Det kommer an på individet, ikke alderen. Det føles jo vondt å bli dømt på den måten kun ut i fra hvilket år du ble født, men slik er det.
Jeg hører stadig vekk om kvinner som tar seg et glass vin under svangerskapet, fordi et kvart glass vin 35 uker ut i svangerskapet “kan jo ikke skade”. Også bruker de som argument at det ikke finnes dokumentert forskning på at alkohol i små mengder skader fosteret og/eller utviklingen dens. Men det mange ikke har fått med seg er at forskerne ikke vet hvor mye som skal til for at fosteret tar skade av alkoholen. Det kan altså være veldig individuelt. Det kan være et kvart glass vin, eller noen slurker. Man vet ikke. Og det at gravide (uansett alder) tar sjanser med sitt ufødte barn kan jeg faktisk ikke fatte. Hvordan tør de?
Men selv om disse kvinnene fint kan ta seg et glass vin til maten i svangerskapsuke 35, så er de ikke villige til å gi babyen vin på flaske når den er født. Hvorfor ikke? Nei, det vet jeg faktisk ikke.
Du går gravid i 9 måneder. Kun 9 måneder av ditt liv. Hvorfor skal man absolutt drikke i løpet av de få månedene? Jeg mener at hvis man er så lite viljesterk at man ikke klarer å se det beste for sitt eget barn og handle deretter når du vet at det vil påvirke fosteret på en negativt måte om du kun tar hensyn til deg selv, så bør du revurdere å sette et barn til verden. Du står fritt til å velge abort dersom du ikke ønsker barnet, og da kan du drikke så mye du orker, hver eneste dag. Da skader du ingen andre enn (Evt) deg selv, men fosteret kan ikke velge å ikke bli beruset dersom du har bestemt deg for å drikke under graviditeten. Men når du har bestemt deg for å gjennomføre en graviditet, så synes jeg virkelig man skulle klare å ta hensyn til barnet i magen istedenfor å tilfredsstille egne behov i forhold til alkohol, og ikke minst risikere at det får livsvarige konsekvenser for barnet ditt.
I svangerskapet får fosteret samme promille som mor, det vil si at drikker du deg full, så blir fosteret også full. Og ja, det er en vesentlig forskjell på å drikke seg full og å ta noen slurker, men når du ikke vet hvor mye som skal til for å skade ditt eget barn permanent, hvorfor ta sjansen? Ønsker ikke alle mødre den beste starten på livet, og ikke minst, det beste utgangspunktet, for barnet sitt?
TV2.NO
God kveld ♥
Først vil jeg bare nevne noe angående kommentarer. Det er virkelig sjeldent jeg sletter kommentarer her på bloggen. Jeg vil at alle og enhver skal kunne dele sin mening på lik linje med meg, kritikk er helt i orden og tips til forbedringer er også helt i orden. Jeg tar alt med et smil og svarer så godt jeg bare kan. Jeg har absolutt ingenting i mot (i motsetning til en del andre bloggere) at noen mener noe annet enn meg. Mange bloggere velger å slette kommentarer fordi de som har kommentert mener noe annet enn dem selv, noe jeg synes er helt latterlig. Men enkelte av dere sjokkerer meg virkelig. Jeg kommer fra en resurssterk familie og har hatt svært gode vekstvilkår og en trygg og god oppvekst. Jeg aksepterer ikke hetsende utsagn i form av uttalelser og påstander som ikke stemmer overhode. Derfor sletter jeg de kommentarene. Unskyld meg altså, men jeg håper de av dere som gjør dette er klare over at dere gjør noe ulovlig. Synes du jeg er stygg? Helt greit! Ønsker du å kommentere det? Kjør på! Men å beskylde meg for alvorlige ting som ikke stemmer overhode er faktisk ikke greit på noen som helst måte.
_______________________________________________________________________________________________________________________________________________
Jeg skriver dette innlegget i samarbeid med cuponation (deres hjemmeside finner du ) fordi jeg fikk tilbud om å skrive et blogginnlegg om dette temaet, i bytteHER mot at de gir 100 kr til fattighuset i Oslo. Hvis du har blogg, kan du også hjelpe til på samme måte! Hvordan du gjør dette finner du HER. Jeg synes det er så flott at noen har slike ordninger, slik at alle har muligheten til å hjelpe. Det er ikke alle som har økonomi selv til å bidra eller donere både ting og penger til slike organisasjoner, men alle som har blogg har muligheten til å hjelpe i dette tilfellet, og det eneste du må ofre er tid til blogginnlegget ditt. Et blogginnlegg er nok til å gjøre en forskjell.
Vi i Norge er altfor utakknemlige. Inkludert meg selv. Mye vil ha mer, og få av oss synes 100 kr er spesielt mye penger. Det er så vondt å tenke på at det finnes mennesker i Norge som ikke har penger til julemat og julegaver. Foreldre, som ikke har penger til å kjøpe julegaver til barna sine, eller voksne og barn som ikke har noen å feire jul med. 100 kr kan hjelpe mye for de som ikke har noen ting. Det er noe ved at alt utgjør en forskjell. 1 kr eller 100 kr, om mange nok hjelper til blir det mye penger ut av det uansett, og bare tenk på hvor mange som får en så mye bedre jul bare ut av at vi gidder å skrive et innlegg på bloggen vår!
Etter jeg leser artikler og historier om hverdagen til så mange i Norge, mennesker som lever under fattigrensen, (fordi vi er alle mennesker, rik eller fattig, ingen er verdt mer enn noen andre. Når alt kommer til alt og du ligger i graven, ligger du i samme jorden som alle andre, uansett hvor rik eller fattig du har vært tidligere i livet) tør jeg ikke tenke på hvordan det er i resten av verden. I de fattigste landene. Det gjør meg vondt å tenke på. Men vi kan ikke late som at det ikke eksisterer, hvert fall ikke når vi alle har muligheten til å bli endringen vi vil se i verden. Og spesielt i slike tilfeller som disse, når det nesten ikke skal noen ting til for hjelpe til. jeg innser sakte men sikkert hvor fantastisk heldig jeg er. Jeg har alt jeg trenger og litt til, og av og til klager jeg, av og til er jeg utakknemlig. Og jeg skammer meg over å si det, for det burde ikke være sånn. Vi må sette pris på hva vi har, det finnes mennesker som ikke har noe eller noen.
.png)
Del dette videre slik at flest mulig får med seg budskapet og kan bidra selv!
God morgen alle sammen!
Nå har vi akkurat vært på ultralyd og sett til at lille Leo har det bra! Denne gangen var pappa, mamma og Fredrik med meg, så det var en utrolig fin opplevelse jeg ikke ville vært foruten. Jeg blir kalt inn på såkalte ekstra ultralyder siden sykehuset ønsker å følge meg litt mer opp på grunn av alderen min. Synes det er kjempe flott gjort av dem!
Som dere vet har foreldrene mine tatt situasjonen min utrolig bra, noe jeg setter uendelig stor pris på. Det er selvsagt vanskelig når noen nær havner i situasjonen jeg har havnet i, uansett. Man vet kanskje ikke hvordan man skal reagere eller hva man skal si, fordi det er så uventet for alle sammen. Foreldre til andre tenåringer som blir gravide; det er lov å bli skuffet, til og med kjempeskuffet, og til og med sint. Men jeg har selv merket og erfart hvor mye støtten har betydd for meg i den sårbare situasjonen min, og uten støtten ville jeg nok helt ærlig hatt det ganske grusomt. Jeg håper av hele mitt hjerte at alle foreldre der ute klarer å håndtere situasjonen på en ordentlig måte, være så åpne som mulig, og vise at de er der uansett hva som vil skje. Det er jo det familie er for, er det ikke? Jeg vet at jeg i ettertid aldri ville tilgitt mine egne foreldre om de bevisst ønsket å tvinge meg til verken det ene eller det andre. Det er som farfaren min sa, det kunne vært så mye verre, så utrolig mye verre. Jeg er frisk, Leo er frisk, og jeg og Fredrik har ressursene til å ta vare på et barn. Dette var selvsagt på ingen måte en ønskesituasjon for noen av oss, men det er jo ikke det verste som kunne skjedd heller. Jeg velger å tenke slik.
jeg fikk heldigvis mamma til å ta noen bilder under ultralyden som jeg kan dele med dere ♥
Del gjerne innlegget videre!
