I går leste jeg et debattinnlegg som har gått som en farsott blant foreldregrupper på facebook og som generelt har fått mye oppmerksomhet det siste døgnet – du kan lese det HER. Kort fortalt går det ut på hva den riktige måten å legge et barn er på, samsoving, og hvilke forventninger samfunnet har til hvordan små barn skal sovne om kvelden. Og ikke minst den evige disuksjonen om det er riktig å amme små barn i søvn eller ei.
Forfatteren skriver at “Det er nemlig allment å være ekspert på små barn og søvn. Utallige bøker, helsesøstre eller rett og slett fremmede mener noe om hvordan du tar best vare på barnet ditt.” men med egne sitater som “Dette er det beste du kan gjøre for barnet ditt, uansett hva noen sier.” er det ganske vanskelig å ikke finne det hele litt ironisk.
Forfatteren av innlegget skriver en del jeg er enig i, blant annet dette med å la små barn gråte seg selv i søvn. Når det er sagt: Det er flere nyanser her. En ting er å la et spedbarn gråte seg selv i søvn i sprinkelsengen helt alene, en annen ting er at 3-åringen begynner å trasse ved leggetider fordi han ikke får sjokoladepudding og dermed gråter hysterisk i sengen sin og sovner etter et par minutter – enda han er fullt kapabel til å reise seg, komme seg ut av sengen sin, gå ut i stuen og videre ut til mamma og pappa og si ifra om barnet skulle ha vondt – eller om noe virkelig skulle være galt.
For i likhet med hva denne mammaen ytrer, har jeg selv også ofte undret meg over enkelte foreldres forventninger til den nyfødte babyen. Om jeg kan, så vil jeg helst slippe å sove alene i det hele tatt. Og jeg er 20 år, og har to egne barn. Jeg tror ikke en gang min egen mor på over 40 år liker å sove helt alene, og det er sjeldent jeg møter andre mennesker som digger å sove helt alene uten sin partner eller uten trygghet på et eller annet vis. Hvordan kan vi da forvente at nyfødte babyer skal synes at det er helt toppen? Ofte opplever jeg en slags automatikk i at babyer skal sove i egen seng på eget rom fra fødselen av, og faste rutiner skal innføres fortere enn svint. Og når det viser seg at babyen ikke liker det, og dermed gråter når det blir lagt alene i en seng – så skal barnet få gråte seg selv i søvn? Spørsmålet her er vel kanskje heller: Er dette en realistisk forventning til et nyfødt barn?
Samtidig har jeg selv hatt et kolikkbarn, og jeg kan med hele mitt hjerte forstå at noen foreldre blir så utslitte at de trenger en pause fra gråtingen. Hvorvidt det å la barna ligge og gråte seg selv i søvn er løsningen, er jeg ikke så sikker på. Og jeg mener ikke at jeg er en ekspert heller, til tross for at jeg er enig med forfatteren som mener det er galt å la et lite spedbarn gråte seg selv i søvn.
For la oss være ærlige her: Som foreldre, som mødre og som fedre gjør man seg unike erfaringer. Disse erfaringene hjelper oss videre på veien når barna vokser og vi bruker dem når vi tar valg for barna våre – og ikke minst når vi håndterer vanskelige situasjoner med dem. Å dele erfaringer er supert og helt topp – især hvis man kanskje sliter med noe av den samme problematikken som andre gjør med sine barn. Men du sitter ikke på fasiten, og det gjør ikke jeg heller. Det som fungerer for mitt barn, fungerer ikke nødvendigvis for ditt – og vice versa.
Forfatteren skriver at “Jeg har ammet i søvn i over tre år til sammen, fordelt på mine to små. Jeg har nattammet og samsovet. Aldri har leggetid vært en vond tid. Aldri har mine små nektet å legge seg. Alltid har de sovnet trygt og godt sammen med sin mor eller far. Og jeg ser hver dag i min eldste at jeg har gjort riktig….” Sammen med at hun kan legge sine to små barn i ro hver kveld, ha bena på bordet på kvelden og sove godt med barna sine om natten uten at det forstyrrer noens søvn nevneverdig. Det er selvfølgelig kjempeflott å høre – jeg på min side ammet i søvn – men barna sov like fullt urolig de første årene og ofte var vi heldige om det var ordentlig natta innen klokka 01:00. Jeg samsov også med det eldste barnet mitt lenge (!) og han våknet like fullt flere ganger hver natt, sov urolig, og vekte med det også meg. Når vi først la han i egen seng sov han hele natten gjennom og våknet ikke en eneste gang. Skulle ønske jeg prøvde meg selv frem tidligere, uten å være så opptatt av hva som har fungert for andre – det prakkes dessverre på mange nybakte foreldre, selv om jeg er helt sikker på at det er godt ment.
Det fungerer ikke for alle, og jeg mener det blir feil å antyde at bare man gjør sånn og sånn, så vil alt bli bra. Det skaper urealistiske og urettferdige forventninger. Nå skal det sies at forfatteren legger til en kort setning at hun ikke mener at dette vil fungere for alle, og poengterer at alle ikke er like. Men det mister på en måte ganske mye av sin hensikt når en del av debattinnlegget avsluttes med følgende: “Til deg som har anledning til å amme i søvn – gjør det! Dette er det beste du kan gjøre for barnet ditt, uansett hva noen sier.”
Amm om du kjenner at det er riktig, amm lenge om du vil, og samsov om du vil. Hvis du ikke vil samsove så gjør du ikke det, og om du ikke vil amme i søvn så gjør du ikke det heller.
Jeg er absolutt ingen motstander av å amme i søvn – så det er ikke det kritikken min går ut på. Bare at vi skal ta individuelle hensyn fordi ingen barn er like, heller enn å legge opp til en forventning om at siden det har fungert for oss, så må det da fungere for andre også.
Lytt til babyen din, og ikke minst lytt til deg selv. Det er det viktigste du kan gjøre for å finne ut av hva som vil fungere for deg og barnet ditt ❤️
Veldig enig med deg her, alle barn er ulike, selv søsken har ulike behov. Jeg har kanskje vært heldig, mine barn sov tidlig hele natten, samsoving har jeg aldri gjort, men når barna ble større og kom krypende opp i sengen fikk de selvsagt ligge der, selv om det noen ganger ble så trangt at en av oss foreldre rømte inn i ei barneseng.
En baby gråter av en grunn, de gråter aldri fordi de er slemme (vanskelig, bortskjemt) som noen hevder, mine barn fikk aldri ligge og gråte, de ble tatt opp.
Jeg ammet de aldri i søvn, de ble lagt mens de var våken, men vi hadde ei ammestund før sengen.
Fra de var født sov de i egen seng, men jeg laget barnesengen tett, med himmel over slik at sengen og rommet ikke føltes så stort, og sengen sto inntil vår seng.
Når de passerte året ble de flyttet på eget rom, men dørene var åpne. Leggeprosessen var den samme, kveldsmat, badet, lese eller et eventyr og så var det natta og den som la barna gikk ut av rommet. Etter som de ble større kom det som er veldig vanlig (vet ikke om du har opplevd det med eldstemann) at de ønsket å drøye det litt med at de måtte ha vann, de måtte på do, osv. Da gikk jeg inn på rommet med vann, fulgte de på do og så i seng, de skjønte da fort at de ikke fikk komme inn i stua og være oppe litt lengre. Det var og kvelder de gråt fordi de tenkte på noe trist de hadde opplevd i løpet av dagen, da gikk jeg inn og vi pratet om det, trøstet og snakket til barnet roet seg.
Det fungerte her, men fungerer nok ikke hos alle.
DetJeg derimot har sett, og irritert meg en smule over, er når jeg er på besøk og foreldre klager på at barnet ikke vil sove (nå snakker jeg om barn over tre-fire år) og skriker, så belønnes barnet med å få komme opp, sitte i stua sammen med oss. Ofte er barnet så trett av de nesten sover på sofaen, men når foreldrene prøver å få de i seng begynner de å hyle og skrike. Og sånn gjør barna hver kveld, sier foreldrene, som ofte er ganske slitne av at barna er oppe til de selv legger seg. De bør i allefall ikke klage. Da mener jeg det er noe feil med leggerutiner. Når barnet er lagt for kvelden så skal det være i sengen sin.
Hadde forresten en kollega som klaget over at barnet (nesten to år) sov så urolig og våknet flere ganger på natten. Jeg spurte om barnet sov på eget rom, noe det ikke gjorde. Jeg anbefalte (siden de lurte på hvorfor) at de prøvde eget rom. Neste dag sa han at hun hadde sovet hele natten, men trodde ikke det kunne være så enkelt. Etter ei uke lurte han på hvorfor de ikke hadde flyttet henne på eget rom for lenge siden, både foreldre og barn sov bedre, dagene var lettere når alle var mer våkne og opplagte. Er vel egentlig ikke så rart at barn sover urolig på foreldrerom, masse lyder (de legger seg senere, snorker (jada, de fleste av oss gjør det) og snur seg i senga) og ting som gjør at barn som sover lett våkner.
Jeg har egentlig ikke fått prakket på meg hva som er best med soving eller amming i søvn annet en at de bør ligge på ryggen.. derimot hvor galt det var av meg å ikke amme, men gi erstatning. Hadde masse melk, men dessverre fikk vi det ikke til.. og går det ikke så går det ikke. Det mener jeg helsesøstre f.eks burde være åpen for at begge deler er bra så lenge barnet blir mett og vokser! Men får man til å amme er jo det sikkert bestfor barnet, men når det ikke går? Skal man da la de gråte av sult? Ikke gi dem noe annet? Måtte sitte å forsvare meg for helsesøster hvorfor sønnen min får flaske og jeg ikke ammer. Da føler man seg veldig misslykket.
Jeg mistet melk tidlig, og har aldri hatt behov for samsoving. Hun har alltid sovet best i egen seng fra hun kom hjem fra sykehuset som nyfødt. Og jeg skjønner at de fleste mener det godt når de tipser, men kan være sårende også for oss som ikke har mulighet til samme løsning. Ser stoooor forskjell på datteren min og niesen min. De er 4 år begge to, og totalt ulike i leggerutiner. Den ene har ville lagt seg alene fra starten av, mens den andre er dønn avhengig av at noen sover med henne. Så ulike løsninger for ulike barn.
Amm om du kan, amm om du vil. Det er heller ikke alle som vil amme, av sine egne grunner, jeg har selv to små gutter, yngste på 4 mnd, men ingen av mine barn er blitt ammet, dette har vært mitt valg.
Jeg samsover ikke (ble også frarådet det da både jeg og barnefar snuser, men ville ikke samsove noe særlig uansett).
Jeg personlig er helt imot den såkalte skrikekuren, fått høre det mange ganger at jeg må la barna skrike, lungene blir sterke av det.
Jeg er av den oppfattningen at hver enkelt famile skal få gjøre det som er best for seg og sine, folk trenger faktisk ikke og legge seg opp i hva foreldre gjør hele tiden, som du selv sier, alle er forskjellige, alle har forskjellige behov, og det er faktisk foreldrene som kjenner sine barn best.
For øverig ett flott innlegg 🙂
Ha en god kveld videre!
https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/4dAmB9/Barndom-selges-Hoyeste-bud-gjelder–Mariann-Johansen
Tone: Hei Tone! Er det noe du vil si om denne artikkelen?
Jeg eksponerer ikke barna mine lenger, legger ikke ut bilder av ansiktene deres (og er i full gang med å få bilder fjernet fra Google osv) og legger kun ut «overfladisk» informasjon som ikke skiller dem ut fra noen andre barn: typ «vi har spist ute i dag», «vi har vært på lekeplassen og barna har kost seg» og så videre.
Men hvis det var noe du ville si ved å poste link til den i kommentarfeltet mitt, så er du hjertelig velkommen til å gjøre det 🙂 Ha en fin søndagskveld videre!
Flott innlegg ! Deler mye av den samme meningen som deg. Du virker som en fantastisk flink mamma .
Har du vurdert Circle of Security kurs? Veldig bra, kan anbefales 🙂 Du virker reflektert og utfra hva du skriver kunne det nok falt i smak. I eksempelet med treåringen som gråter i “trass”, så kan de også trenge hjelp til å organisere følelsene sine (f.eks “nå ser jeg at du er sint, er du skuffet fordi du så gjerne ville ha sjokolade pudding? Det forstår jeg godt, men nå er det leggetid/det er ikke lørdag etc”.). Nyttig selv for en treåring å lære om følelsene sine og få hjelp med disse
Takk! Helt enig i dette.
Babyen min har brukt timesvis på å sovne mange kvelder, men jeg har aldri latt henne ligge å gråte alene. Uansett hvor sliten man er så gjør man det man kan for barnet sitt.
Jeg gikk rundt med henne i bæresele en stund fordi det var eneste måten jeg fikk henne til å sovne. Nå ammer jeg i søvn og hun er 1 år. Ser ingenting galt i det da hun sovner etter 5-10 minutt rolig uten gråt. Hun ligger i egen seng inntil vår og kommer opp i vår seng i løpet av natten når hun våkner og vil ha nærhet.
Kommer til å gjøre det som passer henne og gjør henne trygg og tilpass så lenge d trengs 😊 alle barn er forskjellige, så er det bare for foreldrene å finne sine egne barns behov!
Elma: Tusen takk for det!
Katrine Thorsen Kleven: ulike løsninger for ulike barn, ja! 🙂 Det er det som gjelder
Hanne: Uff, så kjedelig! Det ville jeg sendt inn i en klage på. Helsesøstre burde vite bedre enn noen andre at nybakte mødre er i en veldig sårbar posisjon. Det er ikke sikkert hun mente det noe annet enn godt hun heller, men det er veldig trist å høre at du følte du måtte sitte og forsvare deg når du hadde forsøkt å amme og ikke fikk det til. Håper det går bra med deg!
Guttemamma: Takk for anbefalingen! Har hørt mye bra om dette kurset på helsestasjonen også – så dersom jeg har tid til høsten, vil jeg absolutt delta. 🙂
Veldig viktig det du skriver om å anerkjenne følelsene deres <3
Ser noen kommenterer det med å anerkjenne følelser når barn “trasser”, trasser i anførsel da jeg tenker at de utprøver egenviljen og det kan være en tålmodighetsprøve. Jeg har aldri brukt ordet trassalder, jeg sier egenviljealder.
Jeg hadde feks to tannbørster, når de ikke ville pusse tennene sa jeg at de måtte det, men de kunne få velge tannbørste, da gikk det helt fint, eller to par sko og de får velge når man stresser og skal i barnehagen. Ene barnet måtte på sykehus og skulle ha kontrast og måtte drikke mye på kort tid. De forberedte meg på at det kanskje ville bli en kamp. Neida. Jeg forklarte at hen måtte drikke, men kunne få velge mellom rød og gul saft. De blandet begge deler, det ble drukket et glass gul, et glass rød, og sånn holdt vi på, men fikk inn alt på tiden som var satt. Barneavdelingen syntes det var en super måte å gjøre det på, sånn skulle de gjøre i ettertiden.
Tror egentlig du klarer deg fint uten å måtte gå på kurs, tenker det er litt for mange kurs for tiden.
tenker at foreldrene kjenner barnet sitt best selv. skrikekur er helt greit synes jeg, her ble min mye mer sikker som eldre barn. samsov heller ikke og ammet heller ikke, ble flaske fra dag 1