Dere vet når dere hører en sang dere ikke har hørt på kjempelenge, og så kommer bare minnene strømmende på fra den tiden? Åh. Et slikt øyeblikk hadde jeg i dag.

Etter mange tunge måneder uten Netflix, fikk vi (les: pappa) endelig ordnet den i går. Når jeg bodde i hybelen og fort kort tiden siden hadde fått vite at jeg ble gravid, i fjor sommer, sperret nemlig Fredrik og jeg oss inne med Orange is the new black på skjermen. Ja, og forresten – jeg tuller ikke når jeg sier at jeg tror jeg kan telle på den ene hånden hvor mange ganger jeg var ute på dagtid den sommeren. I stad satt vi og så på det litt igjen, og når jeg hørte kjenningsmelodien til serien kunne jeg nesten kjenne alle følelsene og inntrykkene jeg kjente på når vi satt i den bittelille hybelen for litt over et år siden. Jeg skulle så gjerne visst at ting ble så mye bedre!

Når jeg lå hele natten og tenkte, var lei meg, og bekymret meg for hvordan ting skulle gå eller ende, ja, da skulle jeg gjerne visst at jeg i dag ville vært hvor jeg er. At alt skulle ordne seg. At når mamma fortalte meg at alt skulle ordne seg, så var ikke bare et desperat forsøk på å trøste meg, men en sannhet.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Eller når jeg holdte på å besvime etter den aller første ultralyden, ja, da skulle jeg også gjerne visst det. At jeg kom til å sitte her med en velskapt sønn, en liten familie, og et fantastisk liv. Men så gjorde jeg ikke det. Og det gikk jo bra allikevel, gjorde det ikke? ♥

Jeg tror man klarer det man må, eller ikke må, – forvirrende, men i mine øyne veldig sant. Det tar mye av deg å stå helt alene i det ukjente, så jeg skulle gjerne visst hvordan det kom til å ende. Men samtidig, så er jeg glad jeg ikke gjorde det. For da ville jeg ikke vært så utrygg, og med det kanskje ikke vært så sterk som det jeg er i dag.