Nå er det litt over en måned til vi har en 3-åring i hus her hjemme. Og for meg er det helt ubegripelig at Noah snart fyller 3 år.. Han er jo den minste av mine to, og når han blir 3 år er han halvveis til å begynne på skolen. Det er sånt jeg merker at jeg ikke kan tenke på for lenge, haha.. Leo er jo enda nærmere skolestart, men jeg er på en måte blitt litt vant til tanken på at han er stor nå, det har jeg ikke blitt vant til med Noah kjenner jeg. Ikke i det hele tatt.

Det merkes at det har skjedd veldig mye med Leo sin utvikling bare det siste halvåret siden han fylte 4 år. Væremåte, språk og ikke minst hvor mye ansvar han tar for ting selv nå er det stor forskjell på fra tidligere av. Han ordner, styrer, hjelper til og passer på, og det på en helt annen måte enn tidligere. Det er jo helt rart at det bare er noen få år siden han måtte ha hjelp til å reise seg for å ta sine første skritt. ♥

Her om dagen da jeg skulle lage meg en kopp kaffe passerte jeg rommet til guttene, som de for øvrig elsker å tilbringe tid på sammen, mens jeg overhørte at de lekte, lo og koste seg. Leo lærte Noah navnet på alle fargene han kunne, og Noah gjentok. Plutselig utbryter Leo: “Åå så flink du er Noah. Jeg er SÅÅ glad i deg” sier han før han strekker armene sine så høyt han bare kan.

Å ha små barn er hektisk, travelt og til tider vanvittig slitsomt. Men i sånne øyeblikk innser man at det ikke har noe å si. Fordi mest av alt, så er det rett og slett den største gleden som finnes.