Jeg ligger på sofaen vår, med en stor dyne og pcen foran meg.
Jeg hører Fredrik bysser og prater med guttene våre inne på soverommet deres. Nattasang, klemmer og masse kos.
Nå starter del 2 av min arbeidsdag, og jeg skal begynne å jobbe med både samfunnsfag, historie og matematikk.
Jeg reiser meg fra sofaen med forsiktige skritt bort til skuffene våre i stuen, hvor jeg er på leting etter ny notatblokk. Jeg drar den ut av den kaotiske-skuffen som er fylt til randen med både bilder, papirer og skoleting – og i det jeg får dratt ut min nye notatblokk faller noe ned på gulvet i samme slengen. Et lite ultralydbilde.
Det lille ansiktet som dukker opp på ultralydbilde, fra ultralydundersøkelsen fra jeg gikk gravid. Et lite hode. En bitteliten kropp.
De to strekene. De positive graviditetstestene. De jeg fryktet så grusomt mye, gråt og hikstet over.
Det var jo bare lille fantastiske dere. ♥
Det blir vel litt sånn ‘best tenkelige utkomme av en værst tenkelig situasjon’ om en skal oppsummere livet ditt/deres i en setning.. For det er jo ikke tvil om at tenåringsgraviditeter (generelt) virkelig ikke er å anbefale, for å si det sånn. For i en såpass ung alder, er det jo langt i fra alle har nådd den graden av modenhet som tross alt kreves for å være i stand til å ta seg av et barn, slik som dere til alt hell viste dere å ha gjort! – Og da spesielt Fredrik er jo bare helt fantastisk, da gutter jo som kjent henger et par år etter oss jentene i utviklingen