Det er september. 30 september.
Jeg puster lettet ut før jeg fortsetter skrivingen. “Og ja, det “enkleste” ville vel vært å ta abort, det tror jeg alle skjønner. Hadde det kun vært lagt vekt på hvordan andre skulle reagere eller hva andre skulle tenke når dette kom ut, hadde det ikke vært stor tvil om hva jeg hadde gjort. Men jeg føler ikke jeg kan være så egoistisk at jeg tenker sånn i denne situasjonen. Synes du det er teit at jeg ikke har tatt abort? Helt greit. Tror du at jeg ødelegger fremtiden min? Helt i orden. Alle har rett til å tenke og si nøyaktig hva de mener.” jeg sitter lenge og kikker på hva jeg har skrevet i statusoppdateringen på facebook før jeg ser ned på den lille magen min.
Jeg trykker “post” Nå har jeg gjort det, og nå er det ingen vei tilbake. Det føles aller mest godt.
Dette postet jeg på Facebook for 11 dager siden. I dag er jeg 17 uker gravid, og har nå endelig opprettet meg blogg. Det føles veldig rart. Sist gang jeg hadde blogg var jeg vel 11 år gammel, og det var langt fra en mammablogg.
Uke 17
Fredrik kommer plutselig inn døren. “Hvordan gikk det? Hvordan tok de det?” spør jeg raskt. “Bra, tror jeg” svarer han. I dag fortalte Fredrik det til vennene sine også. Vi bestemte oss for å fortelle “alle andre” det etter 12 uker. Da var liksom den magiske grensen på 12 overgått, og sjansen for å miste er mye mindre. Vi drøyet det allikevel ganske lenge da. Tror vi bare trengte den ekstra tiden til å klargjøre oss.
Jeg tenker mye på hvordan det vil bli om jeg mister. Selv om jeg aldri ønsket å bli gravid så tror jeg nok at jeg ville blitt fryktelig lei meg om jeg skulle mistet nå. Fredrik og jeg har derfor bestemt oss for at hvis jeg mister nå så skal vi prøve å bli gravide når det er trygt igjen. Jeg tror vi bestemte oss for det fordi det ville vært et stort tomrom for oss begge, og noe som kom til å bli ufattelig vanskelig å bare legge bak oss. Spesielt også fordi vi nå begynner å vende oss til omstillingen.
Nå ligger jeg bare og tenker. På den lille jenta i magen (som jeg er helt sikker på at det er, ultralyd om to uker) og på Fredrik. Hvordan han kommer til å takle alt fremover, og hvordan jeg selv kommer til å takle alt. Neste gang jeg er gravid håper jeg det ikke blir sånn som denne gangen. Jeg håper jeg slipper å være så mye lei meg, jeg håper jeg slipper at menneskene rundt meg ser på graviditeten som noe forferdelig, og mest av alt håper jeg Fredrik ønsker barnet fra starten av.
Uke 10/11(?)
23 mars. Da er det termin, hvis ikke den blir justert på den ordinære ultralyden. Jeg gleder meg, men jeg gruer meg også. Vil jeg bli en flink nok mamma? Kommer alt til å gå bra? Er den lille babyen vår frisk?
Jeg har allerede vært på noen ultralyder. Sist for en måned siden tror jeg, når jeg var 13 uker og 3 dager. Jeg fikk time direkte til sykehuset fordi jeg hadde så vondt, men alt var i orden. Den lille sprellet med armer og ben, og det var super spesielt. Skulle ønske Fredrik var med, men han måtte på skolen.. Jeg spurte ikke om de så om det var jente eller gutt, men tror kanskje det var for tidlig uansett. Jeg angret litt for at jeg ikke spurte uansett da.
Fredrik håper at babyen er en jente, men jeg synes ikke det har noe å si. Men jeg vet at det er jente. Hun skal hete Jenna.
Gjett hvem som har ryddet i arkivet sitt?! Jeepp, jeg har. Jeg måtte riktig nok rette opp i grammatikken min her i dette innlegget jeg fant (gud, den har virkelig forbedret seg på disse månedene!) Men jeg kunne ikke la dette stå upublisert lenger, selv etter all tiden. La riktig nok til noen bilder! Håper dere har hatt en bra dag ♥
Husk å følge meg på instagram for videoer av Leo og ytterligere oppdateringer i hverdagen vår! Klikk HER!
Må bare få sagt at du virker som en utrolig herlig jente, og ikke minst flink mamma!
Jeg bor i Larvik selv og har sett deg på vei til amfi før! Og du lyser der du går, du burde være stolt! Ikke alle som får til like mye som deg, stå på videre 🙂
Tonje: Åååh, så koselig kommentar! Tusen takk for det, det var utrolig hyggelig av deg! <3 Klem
Jeg fikk også barn i en alder av 17 år. Folk må nesten bare mene hva de vil, men til syvende og sist var det jeg som vant. For jeg tok vare på en baby samtidig som jeg gikk ferdig skolen. Jeg hadde også med henne på jobb da jeg var lærling og jeg kunne ikke ha bytta henne mot noe i verden 🙂 Nå er jeg gravid igjen etter 2 spontanaborter, så nå håper jeg virkelig det går denne gangen. Det er faktisk ufattelig vondt å miste. Både fysisk og psykisk.
Håper ikke du tar til deg hva folk mener om deg. For det er ikke unormalt i 2015 at barn får barn. Jeg så på meg selv som barn enda, selv om jeg runda 18 år like etter datteren kom til. Men det er langt ifra unormalt, og det kommer til å bli bare mer og mer av at vi får barn i ung alder 🙂
Til supermamma92, jeg har ingenting imot at noen får barn tidlig, det er helt opp til hver enkelt, men jeg vil bare opplyse deg om at du sitter inne med litt feil informasjon. Førstegangsfødende har aldri hatt høyere snittalder enn nå, den ligger på over 30 i Oslo, og øker stadig. Dette er helt nye resultater som kom ut forrige uke. Det er ingenting som tyder på at førstegangsmødre blir yngre, flere velger å vente lenge, jeg ser ingenting galt i noen av delene, men tenkte det er greit å ha riktige fakta på bordet 🙂
Til supermamma92: Der tar du feil :-). Det er rett som Live sier. Jeg tror vi alltid har hatt såpass med unge mødre, men nå er det mer vanlig å høre om det. Man har blogg, Facebook osv. Samtidig merker man det godt når man kommer i den alderen selv. Er man 12, så hører man ikke like mye om det.. Er man 16-17 der i mot, hører man mer om det fordi det er dine egne venninner, klassekamerater osv som blir gravide. Så nei, ikke mer vanlig å bli gravid i tidlig alder, men man hører lettere om det 🙂
Jeg synes du skal ha evig respekt for valget ditt. Gjett om jeg ble dømt når jeg ble gravid som 17-åring? Ikke nok med at jeg var ung, så hadde jeg blått hår og piercinger, grøss. Men, nå, 4 år senere, har jeg bevist dem alle feil. Å si at det enkleste hadde vært abort blir litt feil å si, tror jeg. Noen tar enkelt på det, men veldig mange får psykiske plager resten av livet.
Jeg kan ikke si så mye om hvordan det er å miste i svangerskapet, men å miste et barn er det vondeste man kan oppleve. Tomrommet kan aldri fylles. Vi skal ha flere barn, det er det ingen tvil om. Men, uansett hvor mange barn vi får, om vi så får 7 barn, som jeg ikke håper men bare for å gi et drøyt eksempel, vil det alltid være en for lite. Et barn kan ikke ta plassen til et annet. Det er alltid en som mangler.