Lekene ligger strødd utover stuegulvet vårt. Biler, biler og atter biler. Typiske “gutteleker”, selv om jeg hater å i det hele tatt bruke det ordet, da jeg synes at alle slags leker bør kunne brukes av begge kjønn. Skuffene med klær til mine to små herligheter er fulle av blått tøy. Blått, hvitt, grått og beige. Haha, hadde det ikke vært for at “alle” tror at barna mine er jenter om jeg noen ganger finner på å bruke andre farger, så hadde de hatt alle mulige slags farger på klærne sine. Når de blir store nok får de selvfølgelig bestemme selv hva slags farger de vil ha på klærne sine, måtte det være rosa, gult, eller hvitt. Jeg er så utrolig stolt av å ha to nydelige gutter, og vil at alle skal se at de er gutter – så inntil det bruker jeg stort sett det som anses som guttefarger.

 Jeg husker fremdeles hva jeg så for meg da jeg var liten. Hvilken type familie jeg ønsket meg. Den typiske A-4 familien. En mamma, en pappa, en jente, og en gutt.
Men en jente og en gutt ble det ikke, til tross for at det er flest jenter på min side av familien. Jeg har to søstre, og min mamma har en søster. Jeg har tre kusiner. På Fredrik sin side er det derimot helt motsatt. Han har en bror, og på hans side av familien er det en del gutter. Jeg husker da vi hadde fått Leo og jeg ble gravid på nytt, at det nesten ble forventet at den nye babyen skulle være jente.

“Ja, nå får vi håpe dere får ei jente da!”

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

“Nå kommer vel endelig jenta!”

“Nå som dere har gutt får dere vel ei jente?”

Det føltes nesten ut som et slags press. Jeg vet ikke om det bare er small talk eller hva det er for noe, men jeg opplevde det som rart. Det er jo ikke akkurat sånn at man har noen kontroll over hva slags kjønn barnet i magen får.

Når vi da fikk den herlige beskjeden om at vi ventet gutt enda en gang, så sa de samme menneskene at jaja, da vi fikk vi håpe at jenta kom neste gang da. Ikke at vi hadde startet å i det hele tatt tenke på en nummer 3! Jeg har snakket med flere andre som opplever eller har opplevd noe av det samme, og noen av dem som har erfart det motsatte, at andre spør om når gutten kommer – fordi de selv har en eller flere jenter.

Selv hadde jeg en magefølelse på at lille Noah var ei jente før vi fikk vite kjønnet hans, men det var aldri noe jeg hadde mye fokus på, for meg var det helt fjernt å ha fokus på det. Jeg sier overhode ikke at det er galt å ønske seg et spesifikt kjønn, for jeg kan kun snakke for meg selv. Og slik jeg føler det, er jo på ingen måte noen slags fasit. Men for meg var tankene helt andre steder.

I og med at vi fikk ekstra-oppfølging underveis i svangerskapet fordi de fant noen uskyldige, riktig nok, forhøyede verdier på den lille skatten vår i magen min, var jeg heller mye bekymret for om han var helt frisk, og redd for at han måtte komme til å opereres rett etter fødselen. Sjansen var nokså liten, men likevel tilstede, og jeg var like fullt bekymret. Jeg tenkte også mye på de som sliter med å i det hele tatt bli gravide og å få ett barn, og at jeg blir gravid flere ganger uten å i det hele tatt prøve – og urettferdigheten av det. At jeg følte meg heldig, som fikk enda et barn, enda hvor uplanlagt det hele var.

Jeg vet ikke hvordan det er å være jentemamma, og det gjør meg ingenting om jeg aldri får oppleve det. Bare det å bli mamma i seg selv er den største gaven som finnes, og jeg har fått oppleve det hele to ganger. Det er mer enn jeg noen gang kunne ha ønsket meg!