Hei alle sammen.
Da var det kveld igjen, nok en gang! Jeg er alene med barna i kveld da Fredrik ville ta seg en tur til noen venner. Jeg er veldig glad han fortsatt har gode venner rundt seg etter alt vi begge har opplevd i nokså ung alder, de har alltid stilt opp for han og det er jeg veldig glad for – det vet jeg at han også setter stor pris på. Så når han får muligheten vil jeg gjerne at han skal få tilbringe tid med venner når det uansett passer at jeg har barna alene her hjemme.
Noen har spurt hvorfor det virker som at Fredrik har mer fri enn meg, og det er jo enkelt og greit fordi han ikke er “låst” til hjemmet på samme måte som jeg er. Jeg ammer jo fortsatt Noah, og Fredrik kan naturligvis ikke det – så når han får muligheten til å dra ut litt så ser jeg ikke noe galt med det kun fordi jeg ikke har muligheten til det. Dette fordi Noah trenger meg hjemme og er veldig avhengig av meg, også med tanke på andre ting enn ammingen.
Jeg skal ikke legge skjul på at jeg de siste månedene har måtte sette alt som har med å være ungdom å gjøre helt på pause.
For selv om jeg er ungdom, så er jeg jo først og fremst mamma. Selv hvis jeg skulle være borte fra barna, så har jeg på mange sett likevel ikke pause fra mammarollen. Jeg tenker alltid på barna, og hva de gjør, om de koser seg, og så savner jeg dem. Tanken på de er alltid der. Til og med når de ligger og sover, så kjenner jeg på ansvaret og viktigheten av det. De trenger meg, mer enn jeg trenger meg selv!
Selvsagt hender det at det frister å bare dra ut, ha litt fri, og ikke ha ansvar for noe annet enn meg selv. Men jeg elsker mammalivet, og det gjør meg ingenting å ikke kunne gjøre akkurat som jeg vil. Jeg vet jo uansett at det ikke er noe der ute som kan gjøre meg mer lykkelig enn det barna kan!
fint skrevet <3
Åååh, likte innlegget veldig godt! Er ikke mamma selv, men har en lillebror som er 11 år yngre enn meg, og han er 8 år nå. Jeg bor ikke hjemme, men tenker på han hele tiden, om han er glad, har han det bra, ser jeg han for lite og så videre… Hadde jeg blitt mamma nå, hadde jeg nok aldri forlatt ungen min hahah
Klem❤️
Det kommer til å komme en tid hvor du faktisk MÅ blåse ut litt. Før eller siden. Mellom 20 og 30 kommer en eksistensiell krise. Det gjør deg ikke til noe dårlig menneske. Det er bare at du trenger å være et menneske. Ikke bare mamma.
så fint skrevet <3
Du er så flink! <3