De små føttene som løper bort rundt sengen min om morgenen og som roper “Mamma våken?!” inn i ørene på meg klokken 05:00 om morgenen. En baby som våkner to ganger hver natt bare for å være heeelt sikker på at mamma og pappa fortsatt er der. Å aldri kunne sitte på toalettet eller dusje alene eller i fred.
Javisst er det slitsomt å være småbarnsforelder.
Men jeg vet at om barna er borte fra meg, om så bare en natt – så tenker jeg på dem. Jeg savner dem. Hva gjør de? Hvordan har de det? Savner de meg, savner de pappaen sin? Eller har de det alt for morsomt til å tenke på mamma og pappa kanskje.
For en dag vil dere være borte fra meg flere dager av gangen. Hvordan vil savnet kjennes ut da? På helgeturer og på ferier. Sammen med kjærester, sammen med venner, sammen med andre og selvfølgelig også uten mamma og pappa. Og jeg vil stille meg selv akkurat de samme spørsmålene som det jeg gjør når de er borte fra meg nå. For jeg vil alltid være mamma, uansett hvor store barna blir. Jeg vil alltid savne dem når de er borte fra meg, bekymre meg, og lure på om de har det bra.
Javisst er det slitsomt å ha små barn, men jeg vet at en dag, så kommer jeg til å se tilbake på det og savne det.
Jeg trenger den påminnelsen når det står på som “verst”. Når du ikke husker sist gang du fikk 5 minutter i stillhet helt for deg selv:
En dag så kommer jeg til å savne det.
Bra skrevet 🙂
flotte bilder 🙂
flott innlegg <3