Du sitter så fint i vognen din, kikker nysgjerrig rundt deg og klemmer rundt den lille kosebamsen din før du ser bort på meg. Du smiler, og jeg kan ikke annet enn å smile selv når jeg ser på deg. Jeg fortsetter å trille deg videre inn i kjøpesenteret.
Plutselig hører jeg det, babyskrikingen. Lyden som får det til å vrenge seg på innsiden av meg, lyden som gjør det umulig for meg å ikke tenke tilbake på da du var liten baby. Det lille, illrøde, perfekte ansiktet ditt som bare skrek uten stans. Husker du noe av det, uskyldige lille deg?
Husker du at vi satt på sengekanten og jeg vugget deg konstant? Husker du at pappaen din måtte ta over da jeg var så sliten at jeg måtte løpe på badet i tilfelle jeg kastet opp?
Beina dine som krøp seg opp etter magen din. Husker du det? Jeg kan enda høre lyden av den hysteriske gråten din inne i hodet mitt, selv om jeg ikke en gang vil. Hvorfor gråt du sånn? Det spørsmålet stilte jeg meg selv rimelig ofte. Hvorfor. Hvorfor akkurat oss, og hvorfor akkurat deg.
Når du var på ditt roligste mannet jeg meg opp noen ganger til å gå på butikken med deg i vognen og ba til Gud om at du kanskje, bare kanskje, ikke gråt ustanselig hele turen. “Nyt nyfødt-tiden, det er en herlig tid!” sa de eldre damene til meg på butikken når de så at det lå en liten baby i vognen. Men jeg ville bare at det skulle være over. Og at kanskje, bare kanskje, så ville det føre til at du stoppet å gråte.
Husker du bæreselen jeg bar deg i? Husker du all vuggingen, husker du all byssingen? Husker du gråten din som overdøvet gråten min. Gjør du det?
Jeg fikk en klump i halsen når jeg så på klokken at det nærmet seg kveld, for da visste vi at du kom til å gråte enda mer, enda mer hysterisk, og enda mer utrøstelig. Jeg ser bort på bæreselen som henger i gangen. Og jeg grøsser av tanken. Tanken på at vi måtte få en slik start på livet sammen med deg, og at du måtte få en slik start på livet sammen med oss.
Jeg husker det fortsatt, gutten min, og det vil jeg alltid gjøre. At mammaen din, som alltid skal beskytte deg og trøste deg når du er lei deg og når du har det vondt, ikke fikk gjort noe annet enn å bysse deg sittende på sengekanten, og gå runde på runde med deg i bæreselen. Noen ganger til noe hjelp, andre ganger til ingen nytte.
Jeg ser bort på lille deg som er blitt over 1 år gammel. Du står foran meg før du tar noen skritt og setter deg ned.
For du gråter ikke nå, du bare smiler.
Føler med deg 💙 Gutten min hadde kolikk i 4 mnd. Det er så vanvittig slitsomt! De som ikke har hatt kolikkbarn vet hvordan det er. Du har vært kjempesterk!
Huff ja kolikk er ikke noe gøy. Ofte hører jeg folk si at de gleder seg til barna blir større, for da kan de si hvor de har vondt. Godt mulig det, men noen ganger så får man ikke gjort noe da heller for å fjerne smertene. Det viktigste vi kan gjøre er å trøste og gi dem nærhet, er ikke så mye mer man får gjort ( når all annen sykdom et utelukket, og kolikk er stadfestet).
I tillegg må man ikke glemme foreldrene oppi dette, det er viktig for mor og far å få litt avlastning. Heldigvis varer ikke kolikk lenge, som oftest bare de 3 første mnd, men de 3 mnd kan føles som år. Det er tøft når man står i det, men man blir bedre utrustet til å takle det når de blir syke senere.
koselig innlegg:)
så koselig innlegg<3 vakre Noah <3
Som en liten versjon av faren sin!! Prikk lik