Så fort påsken har gått! Håper dere har kost dere i ferien.
I dag skal familien min hjem til Gjøvik igjen, og det blir noen uker før jeg ser dem igjen. Kun èn fridag igjen før jeg er “alenemor” fra 08:00 til 16:00 hver dag! Det blir nok slitsomt, men aller mest blir det fint og koselig. Det blir uansett godt med hverdag!
I natt var Leo ganske rolig, og våknet kun et par ganger for å få mat. Han nektet å sove i nestet sitt, så da sov han ved siden av meg fra klokken 6 og utover. Vi spiste deretter frokost, og så litt film, før moren og søsteren min tok med Leo ut på en liten trilletur.
Nå får Leo litt mat av Fredrik, og jeg skal straks i gang med å kle på meg før vi igjen skal ut en tur på Peppes for å spise litt is og nyte den siste fridagen til Fredrik. Jeg er veldig mye bedre i arret, og klarer nå mer og mer for hver dag. Føler meg ikke lenger så begrenset, og det føles ufattelig godt! Har fått et par spørsmål om jeg kan legge ut bilde av arret, og det kan jeg selvsagt gjøre med tiden. Det ser utrolig fint ut hittil, og det er jeg utrolig glad for
Jeg spurte uansett her om dagen om det var noen som ønsket å se barselgavene vi har fått, og tenkte derfor å vise dere dette i dag. Jeg fikk ikke med alt, ettersom noe av klærne var i vaskemaskinen, men jaja!
♥ Sengetøy ♥ Suttekluter
♥ Jersey laken ♥ Sengesett ♥ Sophie the giraffe ♥
♥ Genser ♥ Pysj
♥ Bukse ♥ Body ♥ Body ♥ ♥ Jakke ♥ Sokker i kashmir ♥ Lue ♥ Snekkerbukse ♥
♥ Dress ♥ Body i merinoull
♥ Kosedyr til å henge på veggen ♥ Sokker/tøfler og lue fra Converse ♥
Så, er det noen som vet om en flink fotograf i larviksområdet? Skrik ut! Nå skal vi ut på tur med Leo, så snakkes vi senere i dag ♥
Siden fødselen (og ja, jeg kaller det fødsel) er relativt fersk i minnet enda, tenkte jeg å dele litt mer om hva min opplevelse av keisersnitt var, også fordi det er flere som har etterspurt dette. Fødselshistorien har jeg jo allerede delt med dere, og den finner dere HER
Når Leo var født fikk jeg se ham i et par minutter, før Fredrik og sykepleier (jordmor? Barnepleier? Jeg gikk nemlig litt i surr av alle menneskene) gikk for å måle ham, veie ham, og utføre den første undersøkelsen. Jeg tror faktisk jeg gråt fra minuttet han ble født og til de var ferdig med å lappe meg sammen (som Fredrik så pent kalte det)
Jeg ble etter litt tid kjørt på oppvåkningen. På veien måtte jeg gjenta høyt for meg selv flere ganger at alt var over, for det var så ufattelig rart. Så da lå jeg der, da. Bittelitt neddopet på morfin, i ganske kraftige smerter (ja, til tross for morfinen) og halvveis høy på livet. Ja, samt nedstemt i barseltårer, og glede, og med litt vondt av at Leo ikke var i nærheten. Jeg lå og duppet av og våknet opp hvert kvarter vil jeg si, og fikk med tiden følelse i beina mine igjen.
Jeg ser nå hvor trist det er å tenke på at jeg ikke kunne tilbringe de første timene til Leo sammen med ham. For noen betyr kanskje ikke det så mye (det vet jeg forøvrig lite om) men for meg var dette et nederlag, og definitivt noe jeg tenkte lite over før jeg gjennomgikk keisersnittet. Etter noen timer fikk jeg den gledelige beskjeden om at Leo og Fredrik kunne besøke meg noen minutter på oppvåkningen. I det de kommer inn utbryter jeg hvor glad jeg er samtidig som jeg hulker som et lite barn. Etter litt kos og tårer fikk jeg beskjed om at de måtte dra igjen. Dette fordi det alltid må være en jordmor eller sykepleier tilstede ved besøk på oppvåkningen, og at de ikke har kapasitet til å ha noen værende der med alle som kommer på besøk. Noe som selvsagt er, og var, forståelig – til tross for at det stakk litt å ikke kunne tilbringe mer tid med dem.
Etter enda noen timer (jeg er rimelig sikker på at jeg var på oppvåkningen i 2,5 eller nærmere 3 timer) ble jeg med gledestårer i øynene trillet inn på familierommet som jeg raskt fikk beskjed om at vi hadde fått. Endelig kunne jeg tilbringe så mye tid som jeg bare orket med dem begge to!
Men tja, det ble heller ikke som jeg trodde. Jeg var (og følte meg, forsåvidt) lenket til sykehussengen. Jeg har jo tidligere nevnt her inne hvor utrolig vondt det føltes å ikke kunne bidra med Leo. Eller, med andre ord; å ikke kunne passe på mitt eget barn uten hjelp. Heldigvis har Leo verdens beste pappa som bidro som aldri før samtidig som dette pågikk. Jeg vil ikke tenke på hvordan det kunne vært dersom jeg var alenemor i denne situasjonen, da hadde jeg faktisk vært totalt avhengig av jordmødrene som jobbet på barselavdelingen. Ikke misforstå, vi tok i mot all hjelp og tips fra dem, men da hadde jeg måtte være avhengig av dem på en helt annen måte, da jeg ikke klarte å stå oppreist det første døgnet en gang.
Jeg har kjent på følelsen av dårlig samvittighet før jeg gikk gjennom keisersnittet. Jeg følte meg av og til som en dårlig mor som gikk igjennom et keisersnitt kontra en vanlig fødsel, når jeg vet hvor mye bedre det er for både mor og barn at det blir gjort naturlig. Jeg har allikevel med tiden innsett at jeg føler jeg gjorde det riktige, og at dette var til det beste for oss begge to.
Jeg fikk en kommentar her inne (eller på innlegget med fødsels-historien) hvor det var noen som påpekte at naturlig fødsel er så mye bedre. Og ja, for all del – det kan det godt være. Jeg kan jo ikke uttale meg om det, da jeg kun har vært i gjennom et keisersnitt. Men jeg ønsker ikke en naturlig fødsel VS keisersnitt diskusjon heller, jeg deler kun egne erfaringer på grunn av etterspørsel og fordi det helt sikkert kan hjelpe noen som kanskje har fått for seg at keisersnitt er en “enkel utvei” for alle som “velger” det. Ja, og at jeg selv ønsker å dele dette. Og bare så det skal være sagt; for meg var det ingen enkel utvei. Det kan godt hende det er det for noen, for vi mennesker er forskjellige, og opplever ting forskjellig. For alt jeg vet kan det være mange som opplever keisersnitt som en drøm, og mange som opplever det som et mareritt. Det samme med naturlig fødsel! Som sagt deler jeg kun mine erfaringer.
Forøvrig tror jeg ikke at jeg ville ha valgt en naturlig fødsel dersom jeg fikk muligheten til å spole tilbake, men jeg tror neppe jeg går igjennom dette igjen. Dette er jo også lett for meg å si nå som jeg ikke er gravid lenger, men allikevel..
Jeg ser (til tross for smerter) tilbake på tiden på sykehuset med et smil. Klart var det vondt, jeg hadde jo satt et barn til verden! Og vondt er det vel strengt tatt uansett, er det ikke?
I natt våknet jeg klokken halv fem av en ekstremt sulten gutt, og igjen rundt klokken 9, så da sto vi opp. Fredrik var litt sliten, så jeg sto opp med ham slik at Fredrik fikk sovet litt. Det er så greit med en så rolig baby! Men som flere påpekte i det forrige innlegget mitt så kan han fortsatt få kolikk, så vi nyter i hvert fall denne tiden godt. Og håper vi slipper unna, ikke minst!
For en koselig i dag! I dag har vi vært på Leo sin første trilletur, og det gikk veldig bra. Han sov nesten hele turen, og var ellers helt rolig. Vi dro derfor en tur ned på bryggen på cafè med moren min for å spise litt kake og kose oss. Vi kom hjem rundt i tolv tiden, og ventet på hjemmebesøk av jordmoren min som nesten akkurat dro. Leo har lagt på seg godt igjen, og har nesten tatt igjen fødselsvekten sin. Det var utrolig godt å høre!
Nå slapper vi av og Leo sover i dagsengen sin. I morgen skal vi på time på sykehuset, og senere i kveld får vi besøk av tanta mi som skal treffe Leo for første gang. Vi gleder oss!
Som jeg tidligere har nevnt er det mye som ikke ble som jeg trodde da vi fikk Leo. Jeg, som alle andre førstegangs gravide, visste ikke hva jeg gikk til. Ikke at det ville ha forandret noe uansett, men det er jo et sjokk.
Hvorfor leser jeg så sjeldent om mødre som snakker ut om hvor slitsomt det faktisk kan være? Hvorfor snakker vi så lavt om det? Er det ikke bedre at vi er åpne, slik at andre gravide kan være mer forberedt enn vi selv var?
Jeg har jo tross alt ikke vært mamma særlig lenge, men jeg merker jo allerede hvor mye det krever. Og hvilket stort ansvar det er, ikke minst. Jeg føler at vi har vært utrolig heldige med Leo sånn sett, for han er i grunn en ekstremt rolig baby, sover lenge (og mye!) og han skriker relativt lite. Dere som har hatt eller har kolikk-babyer, jeg vet søren ikke hvordan dere har klart det, men all respekt til dere. Jeg bøyer meg i støvet!
Fra å alltid bare ha meg selv å tenke på, hva jeg skal ha på meg, hvordan jeg skal sminke meg, og et drøss av andre egentlig totalt ubetydelige ting, er det en stor omveltning til å ha ansvaret for et lite menneske som er totalt avhengig av deg. Som trenger deg, hele tiden, og som vil trenge deg de mange av de neste årene i livet sitt også. Når man får vite at det er 9 måneder til man skal bli mamma for første gang, føler man kanskje at man har nok av tid til å forberede seg, og til å klare å venne seg til den store overgangen. Det er jo så klart veldig vanskelig å være forberedt på noe man aldri har vært gjennom tidligere, så 100% forberedt tviler jeg på at man blir.
Det er frustrerende å våkne for endte gangen på en natt fordi babyen skriker som aldri før. Det er frustrerende å være oppløst i barseltårer og ekstremt mange følelser samtidig som dette pågår. Jeg kan, heldigvis, ikke uttale meg veldig mye om hvor ekstremt slitsomt det er, rett og slett fordi hver dag ikke er ekstremt slitsom. Men mer slitsomt enn jeg trodde, det er det. Før jeg fikk Leo ble jeg alltid fortalt at det ikke kom til å bli som jeg trodde, og jeg tenkte alltid at det umulig kunne være så langt unna hva jeg så for meg, men det ble det.
Og vi har jo alle hatt det verst. Den verste fødselen, og den verste spedbarns tiden. Noen ganger føler jeg at det er konkurranse om å ha hatt det verst, og det er jo ufattelig trist med tanke på at det for mange av oss er det største vi opplever gjennom livet. Uansett føler jeg at jeg må kunne uttale meg om at jeg synes det er slitsomt med en liten baby selv om det eksisterer alenemødre med kolikk tvillinger. Det setter allikevel ting litt i perspektiv, og vi føler oss heldige som har en så rolig baby.
Samtidig føler jeg at det er slik det burde være. Slitsomt, og tøft. Å ha et barn er ikke alltid en dans på roser, det kan være utrolig slitsomt, og man kan føle seg helt utslitt og frustrert, men det er ingenting som er mer unikt og givende enn å ha et barn, og det veier så fryktelig opp mot alt det slitsomme som følger med når man får et ♥
Formen blir bedre for hver dag som går nå, og det føles veldig deilig! Jeg kjenner det veldig i såret når jeg snur meg, bøyer meg og reiser meg, men ellers går det stort sett veldig greit. Magen føles (og ser ut) som en ballong, og det er jo såå tomt der. Føles helt merkelig! Ser allerede ganske tydelig at den har trukket seg sammen veldig bra, og gleder meg til se hvordan den ser ut om noen uker. Kroppen min ellers ser jo ganske annerledes ut akkurat nå, og det er vel strengt tatt ikke så ekstremt rart ettersom det er 4 dager siden fødsel, men jeg har lagt merke til at jeg har fått en helt annen figur. Jeg har jo faktisk fått hofter!! Hurra for det, for det har jeg aldri hatt spor av tidligere. Er i grunn veldig positivt overrasket! Tenkte å poste et bilde om noen dager, vi får se.
Jeg har fått så mange meldinger og mail(s?) fra dere de siste dagene, og jeg skal svare på alle så fort jeg har muligheten. Jeg setter stor pris på det! Akkurat nå prioriterer jeg Leo først, og blogger kun når han sover, dermed blir det ikke så mye tid til annet dessverre.
(Tok ikke bildene med dyna og pleddet hans, i tilfelle noen skulle påpeke at han kanskje skulle bli kald)
Nå skal vi endelig hjem, og det blir så utrolig koselig. Mamma har bakt til oss til vi kommer hjem, og gjort klart det siste i leiligheten mens vi har vært her på sykehuset. Håper alle får en like strålende dag som vi får, så snakkes vi senere ♥
Jeg har skrevet ned fødselshistorien, og tenkte derfor å dele den med dere i dag. Det er definitivt det største både jeg og Fredrik har vært med på.
Jeg våknet klokken 04:30, og forsøkte å sove igjen. Jeg kjente hvor mye jeg gledet (men samtidig, gruet meg) til dagen. Jeg sovnet ikke, og lå bare å tenkte. Tiden gikk helt sinnsykt fort, og plutselig hørte jeg den grusomme alarmen klokken 06:00. Fredrik våknet (som vanlig) ikke av alarmen, og jeg maste litt på han før han spratt opp. Vi gikk begge i dusjen og fikk tatt med oss fødebagene før vi gikk ut i regnet til mamma og pappa som ventet i bilen.
Siste magebildet.
Vi kom til sykehuset litt etter klokken 07:00 og jeg hadde fått beskjed å møte opp klokken 07:30. Litt før klokken 08:00 ble vi utdelt et rom hvor vi skulle vente på operasjon. Mamma og pappa gikk deretter ned i kafeteriaen for å hente litt mat til seg selv og Fredrik, ettersom jeg var fastende. Litt senere kom jordmoren som skulle være med med under operasjonen med 4 paracet, og jeg fikk beskjed om at operasjonen ville skje rundt klokken 11. Tiden gikk fort, men de kom raskt tilbake, og allerede klokken 10:15 kom barnepleieren som skulle være med inn med en sykehusskjorte som jeg skulle skifte til. Kateteret ble lagt (hvilket var ekstremt ubehagelig) og de trillet meg videre inn på et rom hvor vi ventet på at Fredrik skulle få skiftet.
Så bar det inn på operasjonstuen. Venefloner, ledninger, blodtrykks-måler, nåler og plastrør er stikkord. Jeg følte meg veldig godt ivaretatt under hele operasjonen, og kan ikke få skrytt nok av kirurgene og legene. De satte etter litt spinalbedøvelsen, satte opp forhenget og operasjonen var i gang. Jeg husker så godt at jeg sa “Det forhenget ser mye større ut på film” og da lo vi litt. Fredrik satt ved meg under hele operasjonen, og det føltes veldig trygt å ha han i nærheten. De forsikret seg flere ganger om at bedøvelsen funket som den skulle, og det var veldig betryggende – ettersom jeg var skikkelig bekymret for at den ikke skulle det. (av en eller annen grunn?..)
Så kommer jeg til den delen jeg synes var mest ubehagelig, jeg hørte nemlig at de skar i meg litt ut i operasjonen. Jeg kjente ingen smerter, men det var såpass ubehagelig at jeg sa i fra med en gang jeg hørte det. Da satte de på radioen ganske kjapt, og etter noen minutter i spenning hørte vi verdens fineste lyd. Det første skriket hans! Dermed, klokken 11:05 med Mr. Probz – Waves på radioen i bakgrunnen, ble lille Leo født.
