Jeg skal ikke late som at ting ikke irriterer meg fem tusen ganger mer enn det vanligvis ville ha gjort, for selv om jeg ikke liker å innrømme det, så gjør det nok det. Her om dagen var det en 4 år gammel unge på bussen som skrek og hylte som den ikke hadde gjort annet i livet sitt, med moren som hang over henne og prøvde å roe henne ned. Det irriterte meg bittelittegrann før jeg innså at det faktisk kan være meg om et par år?? herregud hvor sykt rart er ikke det

Jeg husker hvor umulig jeg var selv når jeg var yngre, og har noen flotte episoder jeg kan dele med dere. (kjære gud la Leo bli roligere enn det jeg var. AMEN)

Jeg husker spesielt en episode med Idol, og dette var første gangen jeg så en episode fra den sesongen. Da hadde jeg allerede bestemt meg for hvem jeg likte best selvsagt uten å ha hørt dem synge, når alle hadde sunget og det skulle bli bestemt hvem som måtte sendes hjem, var det selvsagt personen jeg likte best. Jeg hylgrein, løp opp på rommet til mamma og pappa, og lå der sikkert en time å grein og hylte over at “Thea” hadde røket ut. At mamma kom opp og prøvde å trøste meg gjorde selvsagt ting mye verre også. Er det mulig.

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

Det var for eksempel også en gang jeg og søsknene mine satte oss i bilen på vei til et eller annet sted, og mamma akkurat hadde kjøpt nye rosa perler til meg som jeg selvsagt hadde med meg. Siden jeg kjedet meg så mens mamma festet fast bilsetet til lillesøster, fant jeg ut at det var en god idé å presse disse perlene oppi nesa. JEPP. du leste riktig. Jeg husker mamma så på meg med et rart blikk og spurte “Jessica, du har ikke perler i nesa?” Og jeg bare “Dei da”

Busted.

Det er også snakk om utallige ganger da familien vår har vært på tur og hatt det koselig, og jeg plutselig bare har satt meg ned på stedet og nektet å gå videre. Er det rart de ble glade da jeg flyttet som 16 åring? Don’t think so. haha, neida. 

Vi snakkes!!
Del gjerne innlegget videre ♥