..For å si det mildt.
Det er så rart hvordan et lite valg kan påvirke hele livet ditt.
Hvordan ville livet mitt sett ut dersom jeg lot være å bli med den gangen jeg skulle treffe Fredrik for første gang? Eller hva om jeg tok abort den gangen jeg fant ut at jeg var gravid i sommer? Hva ville jeg gjort i dag? Hvordan ville jeg hatt det?
Dette er slike ting jeg kan ligge å tenke over i timevis. Hva hvis. Hva om. Og det er så ekstremt rart å tenke over hvor lite som egentlig skal til for å endre livet ditt for alltid. Bare det å ikke orke å være med på butikken. Bare det å la være å dra, å ikke orke, å ikke si noe.
Jeg husker jeg leste om 9/11 for en stund siden. Og jeg leste også om historier fra samme dagen. Mennesker som egentlig skulle vært i bygningen, og med det borte fra verden, men som hadde glemt å stille vekkeklokken før de la seg dagen før. Som ikke hadde husket å kjøpe såler til de nye skoene sine, og derfor måtte innom skobutikken på veien, og derfor ikke rakk til jobben den dagen før flyene krasjet i bygningen. Det er når du leser ting som det at du innser hvor mye livet er verdt, og hvor lite som skal til før ting er forandret for alltid. Hvor skjørt livet er.
Det er rart å innse at alle disse valgene, til og med de bittesmå, som å orke å gå en tur, eller som å dra innom butikken før du drar til venninnen din, kan være med på endre livet ditt for alltid. Det er jo faktisk litt skummelt?
Og da begynner tankene å surre fullstendig. Er livet og alt som skjer tilfeldig, eller er det en plan for oss alle sammen?
Mennesker har med tiden fått en ekstrem makt, på godt og ondt. VI bestemmer mye, og vi kontrollerer mye. Som for eksempel hvem som skal leve og ikke, hvilke dyr som skal spises og ikke, og om barnet i magen skal få en sjanse eller ikke.
Det er allikevel godt å tenke på at vi aldri vil kunne kontrollere alt, og bestemme alt. Hvem vi treffer på når vi tar oss en tur ut eller hva som skjer på butikken nøyaktig den dagen du ikke orket å være med. For det skal virkelig så ufattelig lite til for å endre alt.
Del gjerne videre ♥
Så utrolig bra at du beholdt barnet og ikke hørte på alle de negative kommentarene. Jeg er ikke noe eldre enn deg jeg heller og hadde jeg blitt gravid som 16 åring ville jeg selv beholdt det! Du er ei utrolig sterk jente og fortsett og hver. Sånne memmesker som deg lever lenge! Du kommer til å bli en perfekt mamma <3
Du er en utrolig reflektert ung jente må jeg si.
Det er mye du tenker på og undrer deg over skjønner jeg.
Ser godt at du kommer til å bli en god mamma for ditt lille vidunder <3
Klem fra meg 🙂
Kjempe bra skrevet. Du kommer til og bli en fantastisk mor, det vedder jeg på!
Utrolige viktige poeng du bringer frem! Har tenkt mye på dette jeg også, at det er tilfeldighetene som former livet ditt. Tenkte på det senest i mårrest om hva om det ikke var ledig stilling på sykehuset da pappa søkte jobb for 25 år siden. Det var derfor han flyttet til nettopp denne byen vi bor i idag. Det var her han traff mamma og uten dette valget hadde ikke jeg eksistert i dag.
Flott skrevet😄 du er en oppegående 16 åring, og blir helt sikkert en super mamma 🌸
du er så reflektert og klok, beste snuppa mi!! fint skrevet! er så enig med deg, har ikke ord. sykt at på få sekunder så kan vi gjøre eller si noe som gjør at livet vårt blir snudd på hodet.. <3<3
Det du skrev her er ting jeg også kan tenke på! Men du greide å få tankene mine ut i ord! Jeg har også tenkt mye på det du skrev nå.. Det er litt sykt å tenke på ja!
Du virker veldig reflektert og klok, slik som Sigrid her skriver 🙂
STÅ PÅ!
Klem <3
Godt å se at det er andre som tenker sånn også – jeg bruker en del tid på å tenke “hva hvis” hele tiden, hehe 🙂 Det er så utrolig mange små valg og tilfeldigheter som påvirker livet vårt hver eneste dag at det nesten er litt skummelt å tenke på..
Lykke til med den lille forresten 🙂 🙂
Jeg ble gravid med kjæresten for 2-3 måneder siden.. Jeg er ganske imot abort, men visste ikke at valget ville bli så jævlig. Jeg var usikker og gråt hver dag, kjæresten min sa han støtta meg uansett og samme med foreldrene mine og fosterforeldrene mine. Men vi hadde ikke fortalt foreldrene hans om det ennå, fordi han var så redd for å få kjeft Osv. Så kom dagen han fortalte foreldrene om det, men han fikk forsterkeren min til å gjøre det fordi han ikke turte. Moren fikk panikk og gråt, sa hun kom
Til å havne på mentalsykehus om jeg valgte å beholde det. Hun sa at han ikke fikk lov til å ha foreldreretten, og de skyldte egentlig på meg. De sa også senere at han ikke fikk lov til å være med meg før jeg tok abort, noe som satt et sykt stort press på meg. Dagene gikk og vi fikk ikke vært med hverandre, og etter han hadde snakket med foreldrene sa han at han ville at jeg skulle ta abort, at vi var for unge og at han ikke kom til å ha noe foreldrerett. Jeg gråt fortsatt hver dag og følte meg helt jævlig. Tankene var så jævlig store, jeg ville absolutt ikke drepe mitt eget blod og kjøtt, mitt lille barn som jeg aldri kom til å oppleve eller se dersom jeg tok abort. Mens neste dag var jeg usikker og tenkte herregud jeg kommer ikke til å greie dette. Dagene gikk og jeg bestemte meg for å beholde det, og jeg var allerede drit glad og jeg følte meg på en måte knyttet til barnet mitt allerede. Så kom dagen barnevernet kom, den var helt jævlig… Barnetvernet kom hjem til oss for å prate litt om gravidteten og hva som vil skje om jeg beholder det. Hun fortalte at siden jeg har opplevd tidligere omsorgssvikt, er det lett for meg å gjøre det samme mot barnet mitt, og siden jeg var i den situasjonen jeg var i så kom de til å enten ta barnet ved fødsel hvis de mente at jeg ikke var moden nok.. Og det fortalt hun at hun ikke syntes jeg var, ellers så skulle jeg på institusjon for foreldre samme dagen som jeg fødte. Dette er et hjem for å sjekke om jeg er i stand til å ta vare på barnet og alt jeg gjør har noe å si.. Jeg måtte vært der i 3 måneder med nyfødt unge og kunne alt om vasking og mat og være en perfekt mor fra 1.dag.. Hvis for eksempel barnet skrek på natten ville de kommet inn og vurdert hva jeg gjorde. Og hvis jeg ba dem om råd ville dette være negativt for det hadde vist at jeg ikke kunne være en mor tydeligvis. Hun sa også at de fleste som var der ikke kom ut med barnet sitt. Og hvis jeg ikke hadde gjort alt riktig i de 3 månedene, ville de ta fra meg barnet og flytte det i et fosterhjem samme dagen som jeg skulle ut. Det ble for mye for meg, og jeg gråt enda mer hver dag og så ikke noe mening med livet uten barnet. Jeg og kjæresten krangla hele tiden fordi han maste på at jeg skulle ta abort men jeg begynte å grine ved tanken på å drepe mitt eget lille stakkars uskyldige barn. Jeg trodde ikke jeg ville taklet det hjemme eller greid det og jeg greide heller ikke tanken på å miste barnet når jeg hadde blitt så glad i det. Da ville livet mitt blitt ødelagt. Jeg taklet ikke presset så jeg bestilte en lege time å tok ultralyd og masse blodprøver for å sjekke hvor langt jeg var på vei. Så bare bestilte jeg abort i det samme fordi jeg ikkr klarte mer.. Når jeg fikk den første pillen, så dro jeg hjem og den natten er det jævligste jeg har opplevd hele mitt liv.. Jeg blødde ut like svære klumper som hånda mi, og jeg var sikker på at det var barnet mitt for det så ut som en morskake med noe hudfarga inni som så ut som en arm, og det hvite egget som lå oppå der. Jeg gråt hele natten og helt til morningen helt hysterisk.. Jeg angra men hadde allerede tatt liv av barnet så jeg fikk ikke gjort noe med det.. Så fikk det en dag og jeg ble lagt inn på sykehuset.. På sykehuset fikk jeg veer som var helt jævlige hvor jeg lå å skrek, og resten av det som skulle komme ut, kom ikke ut.. Så jeg fikk bare mer piller ført opp i skjeden.. Alt var helt jævlig, og til slutt måtte jeg operere det ut siden det ikke kom ut.. Jeg angrer fortsatt den dagen idag og blir lei meg hver gang jeg ser unge foreldre eller små barn..
Fint skrevet! En liten øyeåpner det der. Du virker veldig moden og klar for barn og jeg var langt ifra sånn da jeg var 16 og tok til fornuft med abort. Det var helt jævli og jeg unner ingen den opplevelsen, men jeg er glad for det nå som jeg er gravid igjen og er blitt mye mer voksen! 🙂 støtter alle unge jenter uansett hvilket valg de tar i henhold til seg selv og barnet. Hadde jeg beholdt som 16 åring ville ikke det barnet hatt det noe bra, for jeg var faktisk ikke i stand til å ta vare på meg selv en gang. Ikke alle er klare for det som kommer så det er godt vi alle har et valg om hva vi vil gjøre med situasjonen!
Ønsker deg lykke til på ferden inn i mammaverden, jeg gleder meg utrolig mye selv nå ihvertfall!
Utrolig bra skrevet! Ja de valgene vi tar, tar vi med en god grunn! Selv noen ganger vet vi ikke at vi har tatt dem! Og ja, noen ganger er dette helt rart å tenke på! Ting ordner seg 😉
Familien min satt og snakkte om dette igår faktiskt. Hvor min morfar hadde lånt et par hansker fra en ung pike på nyttår og hadde han ikke glemt å gi hanskene tilbake, og måttet gå med den til henne dagen etterpå, så hadde ikke verken jeg eller min mor vært her idag.
Sinnsykt hvordan det å være litt glemsk kan ha gjort at du er her den dag i dag liksom 🙂
Christine: så morsomt! Ikke sant, det er så rart!! 🙂
Utrolig bra skrevet! 🙂