Senest i dag fikk jeg høre av ukjente at jeg var så heldig (og muligens flink) fordi jeg kun hadde fått gravidmagen, og at jeg var så slank og fin. Lite visste disse menneskene at vekten har økt betraktelig de siste månedene, og at jeg snart veier 70 kg fordelt på de tidligere nevnt 160 centimeterene mine.

Så hvordan kan jeg etter andre menneskers mening se så slank og “fin” ut? Næh. Jeg vet ikke jeg, altså. Kroppen min er i grunn ekstremt liten og nett, og det har den alltid vært, hvert fall frem til jeg ble gravid. Jeg har jo hele livet (sett bort i fra mine tidligste år i barndommen) vært vand til å se kroppen min tynn og slank. Til tross for det, tenkte jeg aldri at å legge på meg mer enn gjennomsnittet under svangerskapet ville være et nederlag.

Tidligere i dag leste jeg nemlig et blogginnlegg som heter “Et nederlag å legge på seg for mye?” Og da i forbindelse med graviditet. Jeg, som siden dagen jeg fant ut at jeg var gravid har lagt på meg godt gjennom hele graviditeten, også over gjennomsnittet, (ja, faktisk over det dobbelte) satt igjen litt sjokkert over at noen faktisk så på det slik.

Jeg synes det er teit at det i det hele tatt blir målt hva gjennomsnittlig vektøkning i løpet av et svangerskapet er. Vi mennesker er så forskjellige at det å legge opp til at vi skal sammenligne oss selv med andre i grunn blir for dumt. Og uavhengig av det, hvis vi ikke skal kunne klare å gå opp noen skarve kilo (eller titalls, for den saks skyld) for vårt eget barn, når skal vi egentlig klare det da?

Jeg har vært ekstremt dårlig på å trene i løpet av svangerskapet. Mulig det er fordi jeg lå og spydde konsekvent de 5 første månedene? Mulig det er fordi jeg har følt at jeg har hatt mer enn nok med bare det å holde meg i live med alle de andre svangerskaps-plagene når spyinga først tok slutt? Ikke vet jeg. 

Det er oppriktig trist at kroppsfikseringen har tatt så av at det skal gå utover gravide. Men jeg er i hvert fall glad jeg aldri lot noe kropps press styre eller påvirke meg under graviditeten. Jeg spiser nøyaktig når jeg er sulten, og nøyaktig hvor mye jeg orker. Eller som Fredrik pleier å si, “du spiser oss ut av huset” Så får jeg bare dra med meg den svære, feite ræva mi på treningsstudioet når det hele er over, for èn ting er helt sikkert; det skal ikke gå utover mitt ufødte barn at samfunnet vårt har et forvrengt kropps syn.