I går var “lille” gutten vår 7 uker gammel! I går fante jeg også igjen en liten pakke av de små bleiene han brukte i starten, og jeg ble stående og lure på hvordan i alle dager han kunne bli mindre enn det han er nå.

Du sier ikke så mye (sånn sett bort i fra et par uforståelige lyder når du smiler bredt til de trøtte øynene mine om morgenen) men jeg forstår deg likevel. Hva du vil og hva du ønsker, og hvordan du vil at det skal bli gjort. Du er sta og bestemt, en av få ting jeg mistenker du har arvet fra meg, men samtidig så tålmodig og rolig. 

Før jeg fikk deg så jeg alltid for meg hvordan det skulle bli. Jeg hadde tanker om hvordan du var allerede fra de tidligste ukene i svangerskapet. Man kan se for seg så mye man vil, men i mitt tilfelle ble ikke ting som jeg trodde. Det ble mye bedre. Du var så mye mer!

Noen ganger bekymrer jeg meg litt for fremtiden. Kommer jeg til å klare å overføre alle gode holdninger og verdier til deg? Kommer jeg til å klare å lære deg hva som er viktig i livet, og hva som ikke er så viktig? Eller kanskje viktigst av alt, kommer du til å være lykkelig?

Når jeg var yngre (altså, enda yngre) ble jeg alltid så irritert på foreldrene mine som hele tiden var så bekymret for meg. Ikke gå ute for lenge, ikke hopp ned fra treet, ikke sykle inne, ikke gjør ditt, ikke gjør datt.  Nå forstår jeg hvorfor. Jeg hater tanken på at du skal oppleve vonde ting, og kanskje verst av alt, sorg. Det er litt vondt å tenke på at jeg må akseptere at jeg kan beskytte og skjerme deg mot mye, men ikke alt. Samtidig tenker jeg at du lærer og erfarer mye av det, enda hvor vondt og utenkelig det er, og at det kan hjelpe deg videre i livet når jeg ikke er der for å passe på deg.

♥