Noen ganger tenker jeg mye på at Leo skal bli voksen en dag. Tanken er så fjern, men likevel får jeg hele tiden høre at jeg må nyte tiden så mye som mulig med han nå, fordi «plutselig» er han konfirmant, og så kommer 18-års dagen som kastet på deg.
At Leo skal bli en voksen mann er så rart å tenke på. At han skal få jobb, venner, og gå på skole. At han skal kunne stemme. At han skal kunne gå på vinmonopolet og kjøpe seg en flaske vin. At han skal gå på kafe med kjæresten.
At han (hvis ting går etter planen, det vet man jo aldri) skal leve når jeg er borte. Uten meg.
Noen ganger tenker jeg på hvor rare vi egentlig er. Vi blir født på samme måte, vi går på skole på samme måte, så går vi ut i jobb, så får vi barn, så pensjonerer vi oss. Og så… Så bare dør vi. Det har generasjonene gjort før oss, og det skal generasjonene etter oss gjøre også. Alt man gjør mellom slagene betyr mye for oss, men vi havner likevel samme sted, alle sammen. Under jorden i en kiste.
Det er rart at livet bare er dagene som går. Og at “plutselig” sitter jeg som pensjonist og ser tilbake på livet mitt. Håper jeg kan se tilbake og være stolt av meg selv og alt jeg har fått til.
♥
