VIKTIG Å TENKE OVER!

Det er et kaos i bloggnorge om dagen, spesielt når det kommer til temaet plastiske operasjoner. Jeg ser veldig mange er i mot dette, og tenkte derfor å dele noe som er verdt å tenke på.

For alltid når noen står frem og forteller at de skal ta en plastisk operasjon (Nå prøver jeg ikke å forsvare Isabel sitt blogginnlegg hvor hun fortalte at hun skulle operere rumpa si, for i min verden var det unødvendig å skrive et helt eget blogginnlegg om det) så raser folk og spør: Men kan du ikke bare akseptere deg selv? Godt blandet sammen med “Det er i hodet problemet ditt ligger, ikke på nesen din som du vil operere”

Men hva hvis problemet ligger akkurat der da? Nesen din har plaget deg siden du var liten. Du har kanskje blitt ertet en del for den på barneskolen, og du kjenner at du begynner å hate den jo eldre du blir. Det går ikke en dag uten at du tenker på det. Du har det vondt med deg selv. 

“Men det finnes jo viktigere ting i livet enn en litt stor og skjev nese, vel! Det kommer du til å oppdage når du blir eldre” Det er alltid ting som kommer til å være viktigere. Det betyr ikke at det ikke er viktig nok når du sliter sånn med komplekser at det går utover hvordan du har det konstant. Det ligger alltid der, i bakhodet ditt.

Men hva om du jobber med deg selv, tar psykologtimer, men likevel ikke klarer å akseptere at nesen din er så jævlig stor da? 

Hva om det gjør at du blir deprimert? At det senker livskvalitetet din varig? Er ikke jenta som hater den store nesa si også verdig et godt liv i en kropp hun føler seg vel i? 

Er ikke alle det?

I følge de aller fleste som er i mot plastiske operasjoner skal man jo bare akseptere hvordan man ser ut. Det er jammen lettere sagt enn gjort, og spesielt når dette utsagnet kommer fra mennesker som aldri i verden har opplevd å genunint slite med komplekser. Men hva om det ikke går, hva om det ikke fungerer? Skal du leve ulykkelig resten av livet ditt da? Fordi du er et dårlig forbilde om du gjør noe med den store nesa di?

Hva med å være et godt forbilde for deg selv, og å kunne leve godt med deg selv? Er ikke det minst like viktig som å være et godt forbilde for andre?

Vi vil jo aller helst ikke at noen i det hele tatt skal føle at de er så fæle og stygge at de føler de må legger seg under kniven. Men hvis noen først skal gjøre det; La det i det minste være av “rette” årsaker. Nemlig hvordan du føler det. Hva kan du prøve før du i verste fall gjennomfører den plastiske operasjonen? Er dette noe du må gjennomføre for at du skal kunne klare å være glad, og å ha det godt med deg selv?

Spørsmålet burde være: “Hva kan vi hjelpe deg med for at du ikke skal operere deg?” Ikke “Hva vil du operere først?”

Jeg mener selvføglelig ikke at man skal operere bare for å operere, som jeg har et inntrykk av at flere dessverre gjør. Du skal ikke legge deg selv under kniven fordi du ser at “alle andre” gjør det. Da tenker jeg at du ikke helt forstår hvilke unødvendige risikoer du tar ved å gjennomføre en stor operasjon. Da tenker jeg at du ikke helt har forstått hva du begir deg ut på, og hvilke konsekvenser det kan få for fremtiden din.

MEN:

Det er en vesentlig stor forskjell på det å operere nesen din fordi du har slitt med komplekser hele livet, og at det begrenser deg fra å leve godt – Og det å operere rumpa di spontant fordi du ikke synes den er stor nok.

Det synes jeg er viktig å tenke over.

11 kommentarer
    1. Helt enig med deg! Men det er som Kristin forteller i videoen på bloggen sin, at det burde ikke normaliseres! Vil anbefale deg å se den, alle burde se den og tenke igjennom hva som er nødvendig 🙂

    2. Hei!
      Jeg har faktisk en ganske karakteristisk nese. Litt for bred og litt for stor. Min far har akkurat samme nese. Jeg har fått nok kommentarer på den, og flere lo faktisk da de så meg og jeg kom til verden.
      Jeg er nå gravid. Og muligheten er tiø stede for at det lille frøet får akkurat min – og min fars – nese. Hvordan i alle dager skulle jeg kunnet vært med på å bygge opp selvtilliten til et barn, som har arvet noe av meg, men som jeg har valgt å endre på. Hvorfor slal en nese være bra nok for min sønn/datter, men ikke for meg.
      Jeg ønsker av hele mitt hjerte at mitt barn skal få seøvtillit, være trygg i seg selv, og ikke minst glad i seg selv. Den jobben starter med meg selv!

    3. jeg er ening i mye av hva du skriver her men også litt uenig. for jeg sliter med ting jeg også men skal så klart prøve å bearbeide syken før jeg legger meg undre kniven. Tror det er veldig mange som bare tar den raskeste løsningen nå i dag !

    4. Da har vedkommende som tar en plastikk operasjon ikke opplevd det å være psykisk syk. Dei har da ikke opplevd å leve på livets mørke side, med overgrep som har pågått i årevis og med selvmordstanker. Når det har vært prøvd så er det kanskje ikke så viktig hvordan en nese ser ut ? Synes det er flaut at folk fikser på kroppen uten medisinsk grunn. Skal en da fjerne deler av kroppen fordi en er missfornøyd ?

    5. Har selv komplekser for nesa, og tenker å ta en operasjon når jeg har råd. Men jeg synes fortsatt at Isabel er på bærtur. Nesa er man født med og den synes for alle sammen, det er vanskelig å skjule. Men rumpa kan trenes opp om man går inn for det, og hvis man har såpass “alvorlige” komplekser, hvorfor er man så komfortabel med å blotte den for hele landet? Og når hun har tenkt til å operere rumpa og nesa, har tatt silikon og har fillers i hele fjeset, da virker man mindre troverdig

    6. Jeg leser innlegget og tenker over- hvorfor er det egentlig sånn at en stor nese er parallelt med stygg nese? Hvorfor er det automatisk negativt? Burde vi ikke heller jobbe for at folk skal forstå at vi er forskjellige, enn å la de som har en stor nese operere den liten? Det er jo helt logisk at noen neser er større enn andre, på lik linje med at noen har lenger avstand mellom øynene enn andre, at noen har lengerlingefinger enn langfinger mens andre har motsatt, og at noen har hår på midterste fingerferdighet og andre ikke. Det er jo helt normalt, hvorfor skal samfunnet la folk få dårlig samvittighet fordi genene våre er litt forskjellige? Det er jo faktisk det som er problemer her, ikke at noen velger å takle den dårlige selvtillitenkte på en “dårlig” måte. Det er bare en effekt som problemet skaper. Man blir ikke kvitt en sykdom ved å tvinge folk til å ikke merke symptomene.

    7. Her er jeg faktisk helt enig med deg.
      Jeg er IMOT at operasjoner, botox, restylan whatever skal normaliseres. Virkelig. Jeg synes det er kjempetrist at toppbloggere skriver om dette, legger ut “perfekte” bilder av seg selv og er så kroppsfikserte.. “Jeg hadde så stygge rynker i pannen at jeg måtte operere, nå er jeg mye mer fornøyd med meg selv og livet.” det er en jævla dårlig holdning. Da har du lite overblikk over hva som er viktig her i livet.
      Men er det sånn at det faktisk er noe du blir MOBBET for, som virkelig gjør livet ditt surt.. Så ser jeg den. Virkelig.
      Men det å legge inn sement i ræva fordi du vil at den skal bli litt større, rette ut sinnarynken som ikke engang er der, og fylle opp leppene dine som ser bra ut fra før.. DET er unødvendig.

    8. Oi, autocorrect ass… Til kommentaren min over:
      lingefinger=ringfinger
      Fingerferdighet=fingerledd
      Selvtillitenkte=selvtillit

    9. La nå Isabell ta rumpeimplantater utenom å si at det er unødvendig da, hun er ikke fornøyd og hun har mulighet til å fikse på den så la henne gjøre det utenom at dere skal dømme henne ut ifra det.

    10. Mange blir ikke lykeligere av operasjoner uansett ,noen blir avhengig av det også,f.eks sophie hu syte over seg selv uansett hu fikset nesen og brystene

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg