Jeg er klar over at jeg har en blogg som gjenspeiler min personlighet ved at den er positiv. Det er fordi jeg har lært meg å se på det lyse uansett hvor mørkt ting skulle se ut. At jeg gjør det beste ut av det uansett hvilken situasjon jeg skulle befinne meg i, og jeg velger å akseptere det slik det er.

Jeg synes det er trist når jeg får høre at noen mener jeg lager et glansbilde av virkeligheten på bloggen min. Jeg føler overhode ikke at jeg gjør det. Jeg legger ikke skjul på sannheten her på bloggen. Jeg prøver ikke å fremstille ting annerledes enn det de er. Jeg kan skrive om våkennetter med sykt barn og null søvn på flerfoldige netter. Jeg har skrevet om amming og hvordan jeg følte meg som en mislykket mor som ikke fikk det til. Jeg har skrevet rett fra levra (og rett fra hjertet) helt siden jeg startet å blogge.

Vi skal ikke mange måneder tilbake i arkivet mitt for å lese om den tøffeste perioden i livet mitt, helt uten filter. Livet mitt har aldri vært “perfekt”, og jeg tror egentlig ikke at jeg ville valgt et såkalt perfekt liv fremfor det jeg har nå, uansett hva. Det gir meg mye mer at jeg av og til skal gå gjennom dager som føles ut som bånn i bøtta. Dårlige dager hvor tårene sitter løst, og dager hvor «alt» går galt. Jeg tror det lærer meg mer, som mamma og som menneske. Jeg tror det ville vært kjedelig om alt skulle vært så himla fint og flott hvert eneste sekund, hver eneste dag i året. Har man ikke oppturer og nedtuer i livet, både følelsesmessig og fysisk sett; så er man jo strengt tatt ikke i live.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Snart skal jeg gjennom den største berg-og-dalbanen jeg noen gang har opplevd, for andre gang. Jeg skal bli mamma igjen, og jeg kjenner meg rimelig sikker på at jeg kommer til å kjenne på det såkalte mammasjokket slik jeg gjorde sist. Jeg sitter allerede nå med følelsen av at jeg kommer til å tenke “Å, ja. Det var sånn det var å ha en nyfødt!” etter han er kommet til.

For det å bli mamma var et sjokk sist, og det kan godt hende det blir det denne gangen også. Det vet jeg jo ikke. Men jeg vet en ting, og det er at jeg aldri skal legge skjul på sannheten her inne. Jeg skal ikke være en av dem som gråter meg i søvn fordi jeg er så sliten, måtte det være på grunn av tobarnsmamma-rollen, eller at jeg føler meg som en ubrukelig mamma – Samtidig som jeg unnlater å skrive om alt som ikke er positivt ladet her inne.

Det skal jo faktisk være virkeligheten dere leser om, og ikke et glansbilde som er konstruert opp for at flest mulig skal synes at “det er fint og ser fint ut”. Virkeligheten er jo fin den også – selv om jeg nekter å tro at den innebærer at ting alltid går på skinner, hver eneste dag i året, for absolutt alle. For det tror jeg ikke den gjør for særlig mange.

Jeg vil ikke bli ansett som inspirerende fordi jeg fremstiller livet mitt perfekt. At leiligheten vår alltid skulle vært plettfri, at frokosten til Fredrik og jeg, som de småbarnsforeldrene vi er, skulle sett ut som en hotellfrokost, og at hjemmet vårt skulle sett ut som noe som er tatt rett ut av et interiørmagasin. Jeg vil i så fall bli ansett som inspirerende fordi jeg vet at uansett hva som skjer i fremtiden, så skal vi klare oss gjennom det. Og fordi jeg tør å være åpen om at ting ikke alltid er greit. Å være mamma er ikke bare en dans på roser. Men at jeg gjør det beste ut av det uansett, hver bidige dag, fordi mitt største ønske er å kunne være den beste mammaen jeg kan være.

♥