Rolig sitter jeg i sofaen foran tven. Jeg kan høre 2-åringen leke mens Fredrik står ute på kjøkkenet og lager mat.

Bildene som plutselig ruller over TV skjermen foran meg får meg til å klemme mine små litt ekstra før de skal legge seg til å sove når kvelden kommer.

Små, forsvarsløse babyer. Babyer på Noah sin alder. Jeg vet ikke hvorfor det treffer meg så ekstra, vanvittig hardt når jeg ser bilder av barn i krig og elendighet som er på alder med mine egne. Kanskje det blir lettere å identifisere seg med? Kanskje “barna i Afrika” rett og slett blir for fjernt for oss i rike, flotte Norge?

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre

Jeg vil bare lukke øynene. Jeg vil skifte kanal. Få det bort, og få det vekk. Men fakta er at dette ikke er en horribel film som man bare kan pause når det blir for jævlig å se på.

Det er faktisk virkeligheten.

Jeg ser på barna som går i hullete, møkkete klær. Gråtende babyer som er dekket av sand etter bombeangrep. Og så snur jeg blikket forsiktig bort på kommoden til barna mine. De har klær i størrelser de ikke en gang bruker enda. Til og med masse klær de aldri rakk å bruke før de vokste ut av det med lappen enda hengende på!

Små barn, litt større barn og babyer som ikke har et sted å legge seg i kveld. Som ikke vet hvor de skal sove. Og på soverommet vårt står en jævla vugge som ikke en gang blir brukt.

For mens jeg sitter og diskuterer med samboeren min hvilken farge julekulene på juletreet skal ha i år, og den 2 måneder gamle gutten vår akkurat har sovnet, så sover det en gutt på 2 måneder et sted der ute også. Han har ikke foreldre som diskuterer hvilken farge julekulene på juletreet skal ha. Han har ingen foreldre i det hele tatt. Og den eneste grunnen til at min gutt sover i en trygg seng i natt, og ikke under stjernehimmelen i krig og på flukt – er at hans liv av en eller annen grunn ble valgt til å være her hos oss. Hos meg, og hos Fredrik. I Norge, i verdens rikeste land. Min gutt ble ikke født inn i Norge fordi hans liv er verdt noe mer enn andre barns.

Kikker man litt ut av vinduet med juledekorasjoner, kikker man litt bort fra hva slags julegaver man skal kjøpe og hvor mye penger man skal bruke på hver og en av dem, og ser ut i verden på barna som er født inn i elendighet, så tar det ikke lang tid før man oppdager hvor brutalt urettferdig verden er.

Jeg vet at Tven ikke kan høre meg der jeg sitter og kjenner hjertet mitt briste, men jeg sier det likevel: Unnskyld at mine barns liv er mer verdig å leve enn dine barn sine. Mine barn hadde flaksen på sin side, mine barn ble født inn i Norge. De har ikke gjort seg noe mer fortjent til et verdig liv enn det andre barn i andre deler av verden har.

Det handler rett og slett bare om flaks og tilfeldigheter. På samme måte som at jeg var heldig som ble født i Norge. For det var jeg. Heldig, og privilegert. Dessverre er det mange der ute som ikke kan si det samme.

Så når vi nå går inn i den største høytiden vi har med tilhørende pengesluk, gaver og julehandel, så ville jeg bare skrive en liten påminner. Kanskje like mye for min egen del som for dere. 

For barna mine sover trygt i natt. Og natten etter. Og natten etter det. Men det er barn der ute, barn på samme alder, som legger seg i kveld og ikke vet om de våkner i morgen eller ikke.

Så kanskje fargen julekulene skal ha på juletreet ikke er så viktig likevel.