Jeg lå med Noah tett inntil meg i natt. Alle guttene hadde lagt seg til å sove for lenge siden, men jeg lå fortsatt våken og tenkte. Bekymret meg. Det eneste jeg vil er å sove, men tankene tar helt over. Burde jeg flytte fra Larvik? Hvor skal jeg i så fall flytte? Hvordan skulle vi ha gjort det? Burde Fredrik flytte ut for en periode? Er det slemt mot barna at Fredrik flytter ut for en periode? De elsker jo pappaen sin over alt i hele verden.
Merker barna at jeg er lei meg innerst inne? Jeg skjuler det veldig godt. Leo smiler slik han alltid har gjort, og oppfører seg som han alltid har gjort. Han er like fornøyd som han var før alt dette. Men er det egentlig så ille om størstemann kanskje merker av og til at mamma ikke er så glad som hun vanligvis er? Kanskje det er viktig at Leo lærer at det er helt greit å være lei seg av og til. På lik linje med at det er helt greit å være veldig glad og skikkelig frustrert.
Noah åpner øynene sine så vidt, og jeg tar ham opp i armene mine. Han holder i meg, akkurat som at han vet at jeg trenger det. For samtidig som at det er vanskelig å ha barn oppe i dette, så holder de meg oppe. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten dem.
Jeg har kanskje ikke nevnt det på bloggen tidligere, men jeg kan være ganske engstelig av meg av og til. Kanskje jeg er redd for å ende opp alene? Det burde jeg jo i grunn ikke være, for jeg er jo aldri alene. Jeg vil jo alltid ha mine to små♥
Håper dere finner ut av det ❤ heier på dere begge! Dere har vært igjennom et brudd og komt over det før, jeg vet ikke hva eller hvorfor ting går nedover med dere nå, men jeg har troen på st dere kan klare det sammen ❤ dere er sterke! Masse lykke til 😘
Kjære Jessica <3 Det virker som du har en stolthet i deg som gjør at du ikke oppsøker hjelp, og det har du jo god grunn til, for du er en så flott mamma som klarer dette så bra! Men det virker som tiden nå er kommet for å oppsøke hjelp, som så mange mødre har gjort før deg, i slike vanskelige perioder. Det er faktisk sånn at kvinner med småbarn blir prioritert og du kommer raskt til psykolog, det er bare å bestille time hos fastlegen eller oppsøke helsestasjonen. Håper ikke du misforstår meg. Jeg mener ikke at du er syk, men du har det vondt og trenger en å snakke med. Det virker som du og Fredrik går gjennom en tøff periode nå, som alle ville opplevd som tøff, hadde de vært der du er. Husk at du ikke er alene. Jeg har vært der du er. Og jeg fikk god hjelp <3
nå må dere ta dere sammen. det er ikke sol hver dag og klart det har vært tøft med kolikk og alt det. men nå er jo det over! livet er ikke slik at en er lykkelig hver dag, prøv nå å tenke litt langt frem. å bryte opp er masse trøbbel og ingen god løsning! skjerpings
Anonym: Jeg forstår at du helt sikkert mener denne kommentaren godt, men så var det alt med at det kanskje er enklere å sitte på sidelinjen og be andre om å ta seg sammen enn å sitte i denne situasjonen selv. Fredrik og jeg har vært sammen i over tre år og foreldre i så og si 2 av dem. Vi vet utmerket godt at det ikke er sol hver dag:
Til deg over: den. Kommentaren kunne du spart seg for, hverfall ha skrevet den på en hyggelig måte. Du har nok ikke fått vite alt, det er nok ting hun ikke har forfalt fordi det er personlig og trenger ikke å legges ut på Internett:) håper det ordner seg mellom dere Jessica<3 klem fra Tone
Jeg tenker det viktigste er at barna får se foreldrene sine like mye . Om man flytter fra hverandre så er det viktig at barna får treffe pappa like mye som mamma . At pappa kan ha de og mamma kan ha de … lønner seg ikke at barna vokser opp uten å ha begge foreldre til stede. Så jeg tenker at det er viktig vis man tenker å ta en pause eller gå ifra hverandre at barna ikke blir straffa og ikke får lov til å sove hos far like mye som hos mor .
håper det går bra med deg! <3
Hei.
Aldri lett når man som par kjenner på tøffe perioder i livet. Og dere to som har klart dere så godt og er så sterke, er også sårbare og menneskelige.
Jeg er litt som deg, vil ikke plage noen med mine utfordringer. Men det har jeg måtte jobbe med å bli flinkere på. Nå vet jeg jo ikke hvor skoen trykker hos dere fine to. Men håper dere er ærlige med hverandre og prøver å forstå hverandre. Da er dere i alle fall langt på vei til en bedre løsning og hverdag uansett.
Kanskje dere rett og slett skulle starte med å gi hverandre hver sin dag fri. Møte vennene deres og kun få være Jessica og Fredrik på hver sin kant. Få kjenne noen timer hvor det kun dreier seg om dere.
Noen ganger er det nok til å finne seg selv litt og komme enda nærmere partneren sin. Og ikke minst ikke glemme å betale om hjelp av og til slik at dere også være kjærester noen få timer en dag eller kveld.
Bare velmenende tips dette. Å håper det løser seg for dere.
Sender deg mange varme klemmer, håper ting ordner seg til det beste for dere alle <3<3
Nå vet ikke jeg om du ønsker min eller andres mening om dette, og jeg syns ikke at det er opp til oss å påpeke, bemerke eller kritisere. Det er heller ikke opp til oss å sitte og si hva dere skal eller ikke skal gjøre. Men skulle jeg gi dere råd så tror jeg dere burde prøve det de andre tipser om over; få litt hjelp. Snakke med legen din eller ta kontakt med helsestasjonen. Få en henvisning til psykolog/parterapi. Kanskje det kan hjelpe dere mer enn du tror? Hvis det ikke hjelper så kan dere jo heller vurdere andre muligheter, som å flytte.
Uansett hva du/dere velger så gjør dere jo det dere tror er best for dere og deres familie. Klem!
Om du flytter, hvordan blir det da for Fredrik sitt samvær med barna? De er så små, og bare en hel uke uten å se pappaen sin kan endre mye på forholdet deres. Faren min var helgepappa, vårt forhold er igrunn ikke-eksisterende. Jeg sier ikke det er en selvfølge, men det er vanskelig å opprettholde ett forhold når det blir så sjeldent og fra så ung alder. Mine foreldre skilte seg da jeg hadde bikket året. Så ikke langt fra Leo.
Kolikk dreper det meste, og er ikke bare bare å rette opp i sin egen balanse, parforhold og hverdagen etter sånt. (been there, survived barley, still struggeling) Det er drittøft også etterpå, for nå kommer alle kranglene dere ikke gadd å krangle om etter 2 timers søvn 30 natta på rad. Kjære Jessica, du sa det så fint selv – det er nå dere ber om hjelp! =) Ta deg helt fri og send ungene på barnepass. Nei, de kjenner ikke barna like godt som dere. Det kan hende eldstemann blir overstimulert og mett på vaffel før han legger seg alt for sent og savner pappa til leggetid. Minsten lukter ikke nydelig baby, men sliten bestemor ved leveranse (mmm, sur rose). Det blir ikke sånn som vi (les mammaer) vil ha det når vi gir de fra oss, for vi kjenner de små best og det kan ingen ta fra oss på godt og vondt. Langsiktig så lønner det seg med to foreldre som holder sammen med (uperfekt) barnepass nå og da, framfor to foreldre under forskjellig tak? 🙂 Så jeg slår et slag for en alenedate med senga, brystpumpa og kjøleskapet/Tv’en.
Ikke slemt, men er litt egoistisk av deg å flytte fra Larvik, dere har faktisk to små barn sammen som også trenger samvær med faren sin..
Blir bare utrolig trist av å lese dette innlegget…..
Anonym: Jeg har jo ikke sagt noe bastant om hva jeg eller vi skal…
Mie: tusen takk for denne kommentaren, Mie <3
Det gjør meg vondt å lese at du ikke har det bra. Håper dere finner ut av ting med tiden til hjelp. Dere har vært gjennom en fryktelig vanskelig tid, og jeg skjønner godt hvis dere er slitne selv om det er over nå. Kanskje dere rett og slett trenger litt tid til å ta dere inn igjen? Håper dere kan få litt avlastning, både sammen og hver for dere, så dere får det hele litt på avstand. Til syvende og sist må dere vurdere om dere kan fortsette sammen, men jeg håper at dere finner ut av det og fortsetter å være en familie på fire <3
Men hvorfor skal han flytte ut “for en periode”? Hva hjelper det? Er det så ille at dere ikke tåler trynet på hverandre og krangler så busta fyker så skjønner jeg det jo, men regner ikke med at det er sånn det er fatt
At dere har vært igjennom en tøff periode er det jo ingen tvil om, men hvis man elsker hverandre så skal det jo mer til en kolikk for at forholdet slår sprekker.
Jeg mener det ikke slemt, men nå tenker jeg faktisk litt sånn “ta dere sammen”. Dette har dere valgt selv, og det er under et år siden du faktisk sto med valget om å bære enda et barn til verden til tross for at omstendighetene ikke akkurat gav dere så gode odds.
Vis nå heller at de som ikke trodde på dere tok feil!
Er så altfor lettvindt å bare gi opp uten å ha prøvd. Tiden fremover er en unntakstilstand.
Tror nok de fleste tenker “hva var det vi sa”, og dere føyer dere inn i rekken av tenåringsforeldre som fikk barn så altfor tidlig.
Alternativet til å leve sammen er ikke så mye bedre.
Åh kjenner jeg ikke misunner deg å ha hele norge lesende om livet ditt hver dag, lett og vøre perfekt over tastaturet med å “ta seg sammen” (ikke ment mot deg jessica), men alle har sine oppturer og nedturer, de skal ha for at dem virkelig har prøvd. Det i mine øyne viser to helt utmerkede foreldre, fantastisk.
Stå på uansett hvordan detender, husk på det at barna har det bra når mor og far har det bra, uavhengig om de er sammen eller ikke 🙂
Blir så utrolig provosert av kommentaren din Ranja! Hva får deg til å tro at du har rett til å kommentere noen andre sitt forhold på den måten? Vet jo overhode ikke hva de har gjennomgått, også påstår du at hun hun gjør det lettvint og bare gir opp? Du har jo ingen anelse om hvor mye hun kanskje har prøvd? Snakke om mangel på empati..
Ein stor klem til deg❤️ Ikkje kjemp for forholdet for einkvar pris. Nokon gonger er det berre slik at alt blir bedre ved at ein bur kvar for seg! Ungane er små, men har ikkje mor og far det bra, vil dei nok forstå det! Kjære Jessica og Fredrik, gjer det som føles rett for dokke to, og ikkje det som alle andre forventer! Lykke til❤️
Jeg er enig med Marianne i at man ikke skal kjempe for forholdet for enhver pris. Jeg synes ikke det virker, unnskyld meg hvis jeg er krass, at dere har et stabilt og godt forhold.
Av og til er det faktisk best å gå sitt, og prøve å la det gå minst mulig ut over de små.
Skrev nettopp denne kommentaren under Fredrik sitt innlegg, men vil gjerne si det samme til deg:
“Du har rett i at dette ikke har noe med alder å gjøre. Jeg er dobbelt så gammel som deg og har to gutter på omtrent samme alder som dine (mine er enda litt tettere i alder). De siste månedene har være beinharde og jeg og mannen min har aldri kranglet så mye som den siste tiden. Jeg har vært lei, lei meg, sint og frustrert.
Men nå begynner ting å falle litt mer på plass igjen. Min minste er litt eldre enn din, og de siste par ukene har han falt mer til ro. Skuldrene er litt mer senket og vi er begge litt mer tålmodige mer hverandre. Vi har begge vært trøtte og utslitte og da blir lunta kort. Dere har i tillegg hatt en med kolikk, så dere må jo være helt utmattet
Min erfaring er at jeg blir sint og lei meg når jeg blir skuffa. Og skuffet blir jeg når mine forventninger om hvordan ting skal være ikke blir innfridd. Men i det siste har jeg innsett at jeg ikke alltid er så flink til å si ifra hva jeg ønsker og forventer, og da er det urimelig å bli sint på mannen min. Jeg velger nå å ha som utgangspunkt at han vil meg vel og tolker ord og handlinger i lys av dette.
Jeg vil anbefale dere å søke hjelp på familievernkontoret. Selv om dere skulle komme til at det å gå fra hverandre er det eneste rette så vil dette uansett gi dere et godt utgangspunkt for å fungere sammen som foreldre.
Men gi det litt tid. Ta en time out. Senk skuldrene”
Sender deg en god klem! Hvorfor ikke få barnevakt og ta deg en kveld ut med venninner? Dere trenger å være litt dere selv også. Stereotypen med å levere barna til besteforeldre for å gå på fest, skal du bare drite i. Begge er voksne og fortjener da virkelig å ta dere en fest av og til. Vær selvsikker nok til å vite at du er en god mor selvom du får litt hjelp! Det gjør jo stort sett alle andre foreldre også, så hvorfor skal ikke dere få lov til det? Som unge foreldre burde dere bare ha enda større grunn til å gjøre det. Dere er er trossalt bare ung en gang dere og! Og det er virkelig ingen ting gale med at besteforeldre passer barna hvis foreldrene skal en tur ut. Selvfølgelig ikke hele tiden, men det har dere jo bevist at dere absolutt ikke er typen til uansett. Hvis dere ikke ønsker å gå ut på fest, kan dere jo gå på kino eller spise middag ute. Både hver for dere og sammen er viktig å ta seg tid til. De har også gratis parterapi i familievernkontoret. Vil anbefale dere å prøve dette før dere går fra hverandre. Lykke tik! Heier på dere 🙂
Hei Jessica!
Jeg heier på deg og dere og ønsker bare å gi deg noen råd som de fleste over her. Dere må ha mer barnepass slik at dere to får sovet og slappet av, vært sammen som kjærester, være helt alene (du trenger egentid, er du egentlig noen gang helt alene der du kan slappe fullstendig av og bare være Jessica?), være med venner, bare være. Ikke som foreldre/kjærester osv. Håper du skjønner hva jeg mener. En liten halvtime helt alene uten ansvar for noen andre enn deg selv? Så du får slappet av. Det samme for Fredrik og så kan dere være sammen bare dere to som kjærester, ungdommer og venner. Det ble en litt rotete kommentar men gi deg selv tid til å bare være deg! La bloggen og forventningene fra alle andre være, blås i det. La det bli litt rotete hjemme, stek en grandis til middag og gå i joggebukse med håret i strikk. Ikke oppdater bloggen fordi du føler at du må, ikke forklar deg for oss. Bruk tiden på dere som familie isteden og invester der, ikke vis det frem til hele Norge. Da blir presset så voldsomt stort og man føler at man må velge/finne en løsning for å vise oss. Drit i oss, bry deg om deg selv og familien din.
Hilsen trofast leser:)
Er det enklere med en tilværelse som alenemor til to? Jeg tror du har alt å tape!
Hei Jessica 🙂
Jeg har nå lest bloggen din en god stund, og har merket dette med at du er “redd” for å be om hjelp – og jeg skjønner deg. Jeg sitter her nå som bonusmor på fulltid til en gutt, samt gravid med “mitt” første barn (ser egentlig på bonussønnen min som min første, men han har jeg jo ikke født selv, hehe). Jeg har sagt til samboeren min at vi IKKE skal ha barnevakt det første året, da vi mest sannsynlig ikke trenger det. Men vet du hva? Det vet vi faktisk ingenting om, og det er dumt av oss mødre og ikke tørre å be om hjelp når det faktisk er et behov for det. Ja, ungene våre er kjempeavhengige av oss; men tenk hvor lite nytte de får av oss hvis vi sliter oss ut ved å tenke slik? BRUK familien til Fredrik (som jeg har et inntrykk av at bor nærmere enn din?) en gang i blant til barnepass, ta dere fri. Omså om det bare er for å ligge i armkroken til hverandre på sofaen en kveld – for det er jo slik fri man trenger i blant.
Så over til noen helt annet. Jeg kommer selv fra en skilsmissefamilie der mor og far ikke tåler trynet av hverandre, men de har likevel klart å samarbeide om samvær godt. Husk at noen ganger kan det være til det beste å gå fra hverandre, men da må dere være 100% sikre på at det er det rette. Prøv med litt barnefri først kanskje, og søk hjelp som det er skrevet over her. Vi er alle bare mennesker, og folk vil forstå 🙂 Man går fra hverandre uavhengig om man er 18 eller 40 år. Gjør det som er best for DERE og for barna.
JEG heier på deres beslutning! 🙂
Klem fra fast leser
Hei!
Jeg pleier ikke kommentere bloggen din. Vi hadde også kolikkbarn. Det varte i mange mnd. Og i den perioden samarbeidet vi begge veldig godt. MEN når kolikken gav seg begynte frustrasjonen å melde seg. Heldigvis kom vi oss gjennom det.. Husk hva man sier.. de første årene av barns liv er unntakstilstand og man bør ikke gå fra hverandre.. jeg aner ikke hvorfor dere sliter nå, men tenker at det kanskje er knyttet til kolikken. Jeg var i allefall ganske bitter og følte ar igjen kunne forstå. Denne frustrasjonen går over! Klem
Dere opplever nok at folk snakker om dere, er fordomsfulle og kommer med stereotypier. “Unge foreldre som legger ungene igjen hos besteforeldrene kan ikke ta vare på dem selv.” “Tenåringsforeldre er for umodne til å tenke langsiktig.” Husk at folk skilles i alle aldre. Jeg håper selvfølgelig at dere finner ut av det og holder sammen, men det må være deres avgjørelse. Det er ikke slik at dere skylder verken blogglesere eller andre noe. Dere må finne den beste nulige løsningen for familien deres. Det er kanskje smart å bruke tid på å ta avgjørelsen om dere vil leve sammen? Før dere tar valget om å flytte fra hverandre – om så for en periode, kan dere vel forsøke å få litt “pause” fra hverandre. Litt tid med venner eller familie. Jeg er selv ung mor, og har fortsatt til gode å bruke barnevakt, og vet at det kan være vanskelig å samle tankene når man aldri er alene. Det er lov å be om hjelp av og til! Ønsker dere alt godt!
<3 Du er så tøff Jessica. Skulle ønske jeg kunne gitt deg en ordentlig klem.
Ikke vær så forbanna stolt og flink pike hele tiden. Det er det ikke verdt. Ingenting trenger være perfekt til enhver tid. Ikke du, ikke huset, ikke maten, ikke klærne til ungene.
Ingen tar skade av det. Og du trenger ikke vise at du takler å være mor hele tiden. Vis heller at du kan være bare deg selv. Man ikke bare mamma. Trenger ikke utslette seg selv om man får barn
Jeg tror dere glemmer å være kjærester iblant. Når var sist dere hadde en hel dag/natt totalt barnefri? Til å bare være kjærester. Ikke være mamma og pappa.
Få foreldrene dine eller Fredrik til å passe en hel dag eller helg, ta dere en tur på Farris bad eller bare chill med netflix. Det er så utrolig viktig at dere ikke glemmer å være kjærester selvom dere har barn. Og det bør dere ta dere fri til å være ihvertfall annahver uke. Håper du virkelig tar denne kommentaren til deg
vakkert bilde av dere <3. keep holding on <3
Flytt hjem til familien din, det gjorde jeg når jeg var usikker på forholdet når barna var bittesmå. Det er lettere nå å gå ifra hverandre enn når barna er større å forstår mye mer.
Off, jeg føler sånn med deg!
Har hatt det beintøft med min kjære etter lille kom til verden også (samme mnd som Noah). Har vurdert sterkt å flytte hjemover, men mamma har faktisk overbevist meg om at alenemamma-livet er IKKE bedre.
Men igjen, det er kanskje bedre det, enn å ikke ha det bra i forholdet..
V har hvertfall oppsøkt hjelp og mens vi venter har faktisk ting blitt bedre. Kanskje fordi begge to innser at her må vi faen meg jobbe for å få til å være en familie. Det er tøft og skikkelig kjipt her til tider, men jeg har en følelse på at med riktig veiledning kan vi få tilbake det gode vi hadde <3
Heier på dere og ønsker dere alt godt <3
Småbarnslivet, og spesielt kolikk tærer på forhold. Jeg snakker av erfaring! Anbefaller dere å gå til familieterapi, det angrer jeg på at ikke jeg og min eksmann gjorde. Jeg flyttet fra mannen min, 1 år senere endte jeg opp hos psykiatrisk sykepleier fordi jeg var så deprimert. Fikk “diagnosen” fødselsdepresjon! Hadde jeg fått /gått til hjelp da jeg trengte det før samlivsbruddet, så hadde jeg kanskje ikke blitt alenemor den gang. Da jeg hadde fått hjelp av psykiatrien var det allerede for sent. Eksmannen min hadde funnet en annen. Så mitt råd er å gå prøve å få hjelp av lege, og familie terapeut.