Det nærmer seg slutten av januar, og nå er det eksakt ett år siden min andre graviditet var et faktum! 

Tenk at den lille nydelige gutten som bare blir mer og mer lik storebroren sin har eksistert i et helt år allerede. For et år siden kunne jeg ikke se for meg et liv med enda et barn, nå kan jeg ikke se for meg et liv uten. Uten deg.

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

For akkurat som da Leo var på samme alder, tenkte jeg samme tanken. Tenk om jeg hadde fjernet deg. Tenk om jeg hadde tatt abort. Jeg møtte til og med opp på en aborttime i mars i fjor rett før Leo sin bursdag fordi jeg tenkte at jeg ikke kunne fullføre denne graviditeten.  Før det rakk å bli min tur var det en stemme inne i meg som sa meg at jeg skulle dra. Dette skulle jeg klare. Og så bestemte jeg meg for at vi skulle gjøre det sammen. Den lille babyen i magen, og jeg. Og vi gjorde jo det lille gutten min, gjorde vi ikke?

Jeg vet at jeg ikke har vært alene om disse tankene da jeg ble gravid. Jeg vet at mange seriøst vurderer abort, men som til slutt bestemmer seg for å bære frem barnet. Jeg var jo en av dem, og jeg har hatt så grusomt dårlig samvittighet. Akkurat det tror jeg mange av andre mødre som har vurdert samme, kan kjenne seg igjen i. Den forferdelig dårlig samvittigheten ovenfor det perfekte, lille barnet som ligger og pludrer foran deg, når man kommer på at man i det hele tatt vurderte abort. For det har jeg virkelig kjent utrolig mye på. Hvordan kunne jeg tenke tanken, har jeg tenkt. 

Men så er det nå en gang slik at man ikke får forandret fortiden. Det kan ikke jeg gjøre, og det kan ingen andre gjøre heller. Jeg får ikke forandret det at jeg vurderte abort i fortiden. Det eneste jeg kan gjøre er å gjøre ting annerledes i fremtiden. Jeg skal ta det med meg videre, og huske på at den stemmen inne i meg som jeg lyttet til den gang – den skal jeg alltid lytte til. ♥