I dag fant jeg igjen en bamse som var den første som ble kjøpt inn til Leo. Den dukket plutselig opp borte ved stelleplassen til Noah, og jeg ble stående lenge å se på den.

Det er juli 2014. Jeg bor på andre kanten av byen i Larvik, i den lille hybelen jeg skulle bo i for meg selv. Det var en ettromsleilighet med sovealkove istedenfor soverom – og på sovealkoven var det ikke mulig å sove om sommeren. Det ble altså så varmt der oppe at det kjentes det ut som at man ble kokt levende om man av en eller annen grunn skulle finne på å legge seg der.

Så Fredrik og jeg fant rett og slett ut at vi skulle flytte madrassen til sengen vår ned, slik at vi kunne sove nede istedenfor i sovealkoven. Det gikk greit det altså, men det var naturligvis vanvittig lite med plass i og med at leiligheten var en bitteliten hybel.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Noen dager tidligere hadde jeg funnet ut av graviditeten, og mamma, som var med meg da jeg fant det ut – hadde nå dratt hjemover til hjembyen min og familien min. Jeg husker godt at jeg egentlig bare hadde lyst til å være med, men jeg ble uansett igjen i Larvik, i mitt nye hjem. Jeg visste jo at ikke hjalp å rømme fra problemene sine, jeg visste jo at de ikke ble borte av den grunn.

Jeg minnes at jeg lå om natten og kikket rundt meg. Fredrik sov ved siden av meg. Det ble liksom aldri helt mørkt der nede i stuen hvor vi sov på madrassene på gulvet. Det var til en viss grad lyst i rommet uavhengig av hva klokka var – kanskje ikke så rart i og med at det var sommer. Jeg ville sikkert overbevise meg selv om at det var grunnen til at jeg ikke fikk sove, men det var det selvfølgelig ikke. Graviditeten holdt meg våken.

Selv om jeg ikke en gang hadde tatt stilling til om jeg verken ønsket eller skulle bli mamma om 9 måneder eller ikke enda, så tok jeg opp mobilen min og klikket meg inn på nettsidene til en av de vanligste kleskjedene. Jeg klikket meg så inn på «Meny» og så undermenyen, hvor jeg trykket på «til baby»

Hvorfor? Jeg aner ikke.

En koseklut-bamse dukker opp på den lille mobilskjermen, og jeg ser på den. Stirrer. Før hormonene mine og jeg bare bryter ut i gråt.

Hvorfor? Jeg aner ikke det heller.

Jeg gråt og hikstet som aldri før. Jeg kikket ned på den fortsatt så og si helt flate nygravide magen min, og så opp på skjermen hvor den lille koseklut-bamsen var. Jeg husker at jeg var så redd for å vekke Fredrik med gråtingen min.

Deretter sendte jeg bilde av den til mamma, og spurte om hun vær så snill kunne kjøpe den til meg. Jeg måtte ha den. Jeg fikk svar neste dag i og med at det var midt på svarte natta da jeg sendte avgårde meldingen, og mamma stilte ingen spørsmål omkring hvorfor i alle dager hun skulle kjøpe den, eller hva det skulle bety at jeg ville ha henne til å kjøpe en koseklut-bamse. Hun bare kjøpte den.

Så nå ligger den her borte ved stelleplassen til Noah, og etter min mening er det den fineste bamsen barna har.

Og det morsomste av alt? Det ble favorittbamsen til Leo etter at han hadde kommet til verden.

♥