Her om dagen luftet jeg et forslag til en samling av blogginnlegg jeg kunne publisere i tiden fremover. Jeg fortalte dere at jeg får en del mail og meldinger fra lesere som ønsker råd fra meg – hvilket jeg tar som et stort kompliment. Jeg tenkte at jeg kunne kjøre noen blogginnlegg hvor jeg svarer på disse her på bloggen, og siden det ble så godt tatt i mot at jeg skulle starte med det – så prøver jeg å begynne allerede i dag! Tanken er å fortsette med det hver søndag fremover, og dere kan sende meg mail på [email protected] om dere vil sende inn noe selv.

«Hei Jessica! Jeg er noen år eldre enn deg, men har fulgt med på bloggen din i lang tid. Jeg begynte å lese den når du gikk gravid med Leo, fordi vi prøvde å få barn selv. 

Jeg trenger råd om hva jeg bør gjøre. Jeg føler ikke at jeg har noen venninner jeg kan snakke med dette om, for jeg skammer meg så over at dette har skjedd meg..

Jeg har ei jente som er nesten ett år yngre enn den eldste gutten din, hun blir ett år nå i februar. Hun var planlagt, og pappaen hennes er en fantastisk mann, vi har vært sammen i 5 år. Vi har alltid hatt et bra forhold og har krangla lite, til og med etter vi fikk jenta vår har vi krangla lite og jeg trodde forholdet vårt bare var bra. Men for noen uker siden oppdaget jeg at han har vært utro mot meg med en annen. Dette har gått veldig inn på meg og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, med en gang jeg fant ut av det var jeg sikker på at jeg ville gå, men nå vet jeg ikke lenger. Jeg tenker mye på jenta mi som må vokse opp i to hjem… Han sier at han angrer seg for det han gjorde mot meg, og at han aldri skulle ha gjort det. Jeg tror på han når han sier det, men jeg vet fortsatt ikke om jeg vil gå eller om jeg vil bli i forholdet for å starte på nytt. 

Det føles ganske rart å be deg om råd, men alltid når du skriver nye blogginnlegg så synes jeg du er så fornuftig og reflektert i tankene dine. Mye mer enn jeg var da jeg var på din alder. Jeg håper du svarer, det hadde betydd mye i den situasjonen jeg er i nå»

Hei!

Først av alt: Jeg kan ikke og jeg vil heller ikke fortelle deg hva du skal gjøre. Du skriver at du ikke vil fortelle dette til venninnene dine, og det er er fullt og helt din avgjørelse. Men om noen en eller annen gang skulle fortelle deg akkurat hva du bør gjøre, så synes jeg du skal drite i det. Det er ditt liv og du må først og fremst tenke på hva du klarer å leve med og ikke.

Og det store spørsmålet her er vel egentlig: Klarer du å leve med utroskapen? Tror du at du kan komme deg videre?

Mange sier at om kjæresten eller mannen deres hadde vært utro, ja, da ville de pakket baggen, tatt med seg barna og dratt på flekken. Jeg for min del tror at det er èn ting å si noe om hva man ville gjort i en slik situasjon, og en helt annen ting og faktisk sitte i situasjonen selv.

Jeg tenker at noe vesentlig her er hvordan du fant ut om utroskapen. Du skriver kun at du oppdaget at han hadde vært utro, og at han i tillegg til det har fortalt deg at han angrer veldig på at han i det hele tatt var det. Fortalte han det selv, la det frem ordentlig, og innrømte at han hadde gjort en stor feiltakelse – eller var det slik at du fant det ut på egenhånd eller fra noen andre?

Jeg tror ikke nødvendigvis at det kun er fæle mennesker som er utro. Jeg tror heller ikke at utroskap er ensbetydende med at partneren ikke elsker deg. Du sier ikke noe om hvordan han har vært utro, og vi har jo alle forskjellige meninger og ulik oppfatning av hva utroskap egentlig er. For noen er det utroskap når partneren sletter meldinger fra telefonen slik at man ikke skal se dem, for andre er det ikke utroskap før man har gjort noe fysisk med noen andre enn partneren. Jeg tror at gode mennesker også kan ta dårlige valg. Det betyr ikke nødvendigvis at man er et dårlig menneske, men at man er menneskelig. Og mennesker gjør noen gang feil.

Når det kommer til det å være utro gjentatte ganger, så tenker jeg at man kan gjøre en feil èn gang. Og så lærer man av det, og gjør ikke samme feilen en gang til. Gjør man det, så er det ikke lenger en feil, men et bevisst valg.

I tillegg tenker jeg at det har litt å si hvem denne andre jenta (?) er, og hvilket forhold han har til henne. Er det snakk om at han har hatt et forhold på si som har foregått over lenger tid, eller var det noen han traff tilfeldig på byen? Noe annet jeg ville ansett som et vesentlig spørsmål som du kan stille han, er hvorfor han gjorde det. Du sier at du hele tiden har følt at forholdet deres har vært bra. Samtidig som du har følt det slik, så har han vært utro mot deg.

Jeg forstår så forferdelig godt at du tenker på jenta di oppe i dette. Men ikke la henne være den eneste grunnen til at du blir. Jeg har en teori om at hvis man kun blir værende i et kjæresteforhold på grunn av barna når man egentlig aldri ville blitt ellers, så vil nok barna (eller i ditt tilfelle: barnet) merke det på et eller annet tidspunkt. Jeg tror barn oppfatter og får med seg mye mer enn hva vi kanskje tror. Det er en flott tanke i seg selv at du tenker på jenta di, og jeg er helt for å jobbe med forholdet hvis man tror man kan få det til å fungere (I en “perfekt” verden, misforstå meg rett, så vil man jo ha foreldre som er sammen) men har han vært utro og du nå kjenner etter hvert at du ikke klarer å fortsette forholdet, at du ikke klarer å stole på ham etter dette, eller om du av en eller annen grunn finner ut at du ikke klarer å leve med at han har gjort dette, så må du huske på en ting: Man skal ikke holde sammen for en hver pris!

Det har skjedd et stort tillitsbrudd her, og jeg tror ikke dette er noen enkel situasjon. Jeg tror heller ikke at det finnes en enkel løsning.

Jeg skal være helt ærlig med deg, jeg vet ikke en gang hva jeg tenker at jeg ville gjort selv. Det finnes ingen fasitsvar, og aldri la noen fortelle deg at du har tatt feil valg når du har tatt en avgjørelse. For hvis den avgjørelsen er riktig for deg, så er det det som betyr noe.

God klem