Jeg føler at de to siste årene i livet mitt har gått så fort, og alt har skjedd så fort. Samtidig føles det ut som at livet mitt alltid har vært slik det er nå, men det er jo ikke mer enn to år siden jeg fortsatt bodde alene med Fredrik. Til tross for at jeg hadde en stor gravidmage, så var det jo bare oss to da. Stille i leiligheten vi bodde i, og ingen av babyklærne hadde vært i bruk enda. Bare siden graviditeten med Leo har jeg forandret meg mye, og det er rart å se tilbake. Å tenke tilbake på hvordan jeg tenkte, hvordan jeg reflekterte, og hvordan jeg taklet det som møtte meg. 

Når jeg tenker tilbake kan jeg kjenne meg flau, glad, trist, sint og lei. Noen ganger alt sammen samtidig også. Men jeg er likevel stolt. Over hvordan jeg taklet det å bli mamma, og hvordan jeg har håndtert en situasjon jeg aldri i verden trodde jeg skulle befinne meg i.

Hvordan jeg har taklet å bli undervurdert. Hvordan jeg har taklet folks mange meninger. Hvordan jeg har taklet å få livet snudd på hodet, og hvordan jeg motbeviste alle de som mente at jeg aldri i verden kom til å klare å ta vare på et barn. For jeg vet at mange trodde det slik jeg var før jeg fikk barn.

Aldri har jeg tenkt at jeg ikke kom til å klare det, men det vet jeg at mange andre har tenkt.

Å være mamma, uansett alder, er ingen enkel oppgave og det har vært tøft underveis. Det skal jeg aldri legge skjul på. Av og til skulle jeg ønske jeg kunne spole tiden tilbake bare for å fortelle den jenta som var 16 år og uviten om alt som ventet og i fullstendig sjokk – at alt kom til å gå bra.

For verden raste aldri sammen, selv om det kanskje føltes litt sånn ut akkurat da. Og jeg ødela aldri fremtiden min. Men jeg fikk en ny fremtid, og jeg gleder meg til å oppleve den.