Jeg blir helt varm på innsiden hver gang jeg ser gjennom bildene fra babytiden med Leo. Jeg kjenner at jeg blir så glad av å se tilbake på den.

Man venner seg naturligvis til sin egen situasjon.  Det å sammenligne sin situasjon med andres som er mer slitsom, setter kanskje ting i perspektiv – men du er jo fortsatt vant til din egen situasjon og kjenner fortsatt på at det kan være slitsomt. Det til tross for at du selv ikke er alenemor til åtte barn, hvorav tre av dem er spedbarn og skriker 24 timer i døgnet. Skjønner dere hvor jeg vil hen?

For jeg synes det var slitsomt å få barn da Leo kom. Det var våkennetter og den pakka der den første tiden, og som jeg har nevnt til dere tidligere: Når jeg tenker tilbake, kan jeg faktisk minnes at jeg av og til gråt fordi jeg var så sliten.

Men Leo sov natten gjennom fra han var et par måneder gammel, og han sov gjerne til klokken elleve morgenen etter om han fikk lov. Flere ganger måtte jeg vekke ham da han enda ikke hadde våknet og klokken nærmet seg 13:00 på formiddagen. Han pludret og slappet av i babynestet sitt mens jeg ryddet i leiligheten, mens jeg lagde middag kunne han ligge under babygymmen og le for seg selv mens han kikket på de små, fargerike lekene som hang på babygymmen og spilte “Hush little baby” om og om igjen. 

Han underholdt seg selv mer enn gjerne, det elsket han. Han var så rolig. Blid var han også, det også konstant!

Det eneste som var med Leo, var at da han ble større baby, så nektet han å sove om kvelden. Som oftest gråt han ikke da heller, han ville bare ikke sove. Men det er annen sak jeg ikke skal gå nærmere inn på nå.

For jeg skal ikke påstå at Leo aldri gjorde noe ut av seg, at han aldri gråt på grunn av tannfrembrudd, eller at det aldri har skjedd at han som liten baby har holdt et leven om natten. Men de gangene var ingenting sammenlignet med hvor rolig, fredelig og tilfreds han var så og si hele tiden. 

Og så kom jo lillebror Noah da. Like nydelig som storebroren sin, og de første døgnene akkurat like rolig. Lite visste vi hva vi hadde i vente. Allerede på sykehuset, da han hadde kommet til verden for under et døgn siden, så lå han på brystet mitt og sov fredelig. Og da tenkte jeg naturligvis på hvilken fin tid vi hadde i vente, og jeg sammenlignet det åpenbart med den babytiden jeg allerede hadde vært gjennom: Med Leo. Rolige Leo.

GJETT om jeg fikk sjokk! Og ikke et lite et heller, skal jeg si deg. Det var et stort sjokk.

«Er det SÅNN mange opplever å ha baby, ja!» Tenkte jeg i mitt stille sinn da de rolige, første ukene hadde passert. For lillebror var rolig de første ukene han også, han sov mye som nyfødte pleier, men vi merket omsider at noe var annerledes. Vi oppdaget at han var jo faktisk en total motsetning til hvordan Leo var som baby.

Jeg visste at barn kunne være forskjellige, men SÅ forskjellige? Nei, det kunne jeg virkelig ikke ha sett for meg. Jeg har alltid vært klar over at barn er forskjellige, de er små, egne individer som sjeldent er helt like, og som sjeldent krever akkurat det samme. Men kanskje jeg bare ikke hadde reflektert så mye rundt det som jeg kanskje burde ha gjort?

Jeg trodde ikke at det var mulig før jeg opplevde det selv. Plutselig følte jeg meg som en førstegangsmamma igjen på mange områder, for det var så mange nye problemstillinger som aldri fant sted da Leo var baby, som jeg nå måtte ta stilling til og finne ut av. 

Vil han ikke ligge og slappe av under babygymmen mens jeg lager middag? Hæ? Må han bæres på konstant? Vil han ikke ligge og smile i vognen mens jeg handler og går på kjøpesenter?

Vil han ikke underholde seg selv? Blir han ikke rolig og glad av å høre på “Hush little baby”? Liker han ikke babymusikk i det hele tatt? Begynner han å hylgråte når han ligger alene? Vil han kun ligge i armene mine mens jeg går? Sovner han ikke av seg selv på brystet til Fredrik? Kan han ikke ligge og le for seg selv mens jeg er på toalettet?

Da Noah hadde blitt 6 uker gammel hadde han allerede rukket å gråte mer enn det Leo hadde gjort i løpet av hele sitt liv. Og det er ingen overdrivelse, faktisk heller en underdrivelse. Det var også et sjokk for meg. Lillebror fikk jo som dere vet også kolikk, og gråt så mye at jeg nesten ikke klarer å tenke tilbake på den tiden uten å bli fysisk uvel. 

Det er fortsatt like rart å ha opplevd den første babytiden på så forskjellige måter, og nå videre kjenne på hvor forskjellige personligheter de har. Jeg var nok ikke forberedt på at jeg skulle kjenne så sterkt på kontrastene.

Er det ikke rart? Samme mamma og pappa. Samme forutsetninger. Samme miljø. Samme utgangspunkt. Likevel to så forskjellige barn – som er like perfekte begge to, selv om de er to små vidt forskjellige mennesker.