Har du noen gang fått høre at du ikke burde ta opp babyen din med en gang han gråter, fordi de har “godt av å gråte litt” – eller fordi “det styrker lungene, og er bare bra”? Har du kanskje fått høre at du ikke burde amme barnet ditt i søvn, eller at du skjemmer bort barnet ditt med kroppskontakt, nærhet, mating eller samsoving?

Jeg har vært mamma i så og si 2 år nå, og det har vært to år fullt av utfordringer, glede, lykke og dårlig samvittighet. Ikke minst har det vært 2 år fylt av den type råd. Velmenende råd fra andre mennesker, alt fra øvrige familiemedlemmer til fremmede, om hva jeg ikke burde gjøre med barnet mitt. Måtte det være vedrørende samsoving, å ikke amme barnet i søvn, eller å la være å løfte opp babyen med en gang babyen begynner å gråte når den ligger i vuggen sin.

Annonsørinnhold

GAVETIPS: 100 kule gaver han kommer til å elske

Det er enkelte ting jeg har aldri har skjønt, og det handler mye om forventningene som er satt til babyen allerede når den nyfødte kommer hjem fra sykehuset med foreldrene sine.

Hva med å lytte til babyen?

Det er en slags automatikk i at babyer skal sove i egen seng på eget rom fra fødselen av, og faste rutiner skal innføres fortere enn svint. Er dette en realistisk forventning til et nyfødt barn? Glemmer vi at disse små babyene har ligget i magen i hele 9 måneder, hvor de har kjent på følelsen av nærhet og trygghet konstant? Trygt i magen til mamma, hvor de har fått alt av næring, og alt de trenger så lenge de har eksistert? Så lenge de kan huske? Når babyen er kommet ut i den store, skumle verden og har en person som er selve symbolet på trygghet for ham eller henne – så skal barnet forventes å sove i egen seng, helt alene? Uten tryggheten som babyen kjenner så godt til? 

Er det bare meg, eller er det noe som skurrer her? Er dette virkelig logisk å forvente av et lite barn, en relativt fersk verdensborger som ikke har kjennskap til livet utenfor magehulen sin?

Det er flere aspekter av denne saken som jeg ikke forstår. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: Jeg synes det er skummelt å sove alene, og hvert fall helt alene på et rom! Om jeg kan, så vil jeg veldig gjerne helst slippe å sove alene i det hele tatt. Og jeg er 18 år, og har to egne barn. Jeg tror ikke en gang min egen mor på over 40 år liker å sove helt alene, og det er sjeldent at jeg møter andre mennesker som digger å sove helt alene uten sin partner eller uten trygghet på et eller annet vis. Hvordan kan vi da forvente at nyfødte babyer skal synes at det er helt toppen?

Og om barnet da skulle begynne å gråte, så skal babyen bare gråte seg selv i søvn? Fordi “det har den godt av” og “lungene blir styrket av det”? Jeg bare lurer, altså..

Jeg hører også om de som blir frustrerte fordi barna deres ikke vil sove på eget rom fra fødselen av. “Babyen min har fått ren bleie, er mett i magen sin, har fått nok stimuli og lek i løpet av dagen, og har ingen fysiske plager. Jeg vet jo at det ikke er noe som tilsier at babyen min ikke får sove, så derfor lar jeg han bare ligge og gråte.”

Og de blir støttet av de som kommer med alle rådene. “De kan fint gråte litt, de skal jo ikke skjemmes helt bort heller”

Babyer blir ikke bortskjemte!

Jeg er av den oppfatning at jeg ikke tror babyer gråter fordi de har lyst. Og jeg tror definitivt ikke at de gjør det fordi de er utspekulerte små vesner som ikke vil at du skal sove om natten. Babyens gråt er språket deres, den eneste måten de kan kommunisere med deg for å gi beskjed om noe. Jeg tror det med få unntak alltid er en grunn til at babyer gråter. Hva om babyen har behov for nærhet? Litt ekstra kos? Trygghet – som babyen ikke finner på samme måte alene i sin egen seng?

Mammarollen kommer uten bruksanvisning, og det er slett ikke enkelt å være nybakt mamma med alle menneskene som skal komme med så mange råd hele tiden. Det har jeg selv kjent på kroppen. Spesielt når jeg fikk beskjed om at jeg ikke burde amme babyen min i søvn, fordi “babyen burde lære seg å sovne på egenhånd”

Om babyen min vil ammes i søvn, så skal den få lov til det. Hvis babyen har behov for det, så kan jeg ikke forstå hvordan det skal ende i noe negativt. Mitt andre barn var en kolikk baby, og hadde ikke jeg ammet ham i søvn de kveldene han var noe roligere enn vanlig og det derfor var mulig å praktisere, så hadde jeg trolig sittet og bysset på ham enda.

I vårt samfunn har vi fått så mye kontroll over ting, at jeg tror det for noen kan føles som et nederlag at babyen ikke “gjør som den skal” ved at babyen plutselig kan finne på å ikke følge tidsskjemaet man har sett for seg. Både med tanke på søvn, mating, og måltider. Jeg tror vi kommer langt med å senke skuldrene, og la babyen styre showet. 

Aldri har jeg hørt om tenåringer som ammes, og aldri har jeg hørt om tenåringer som fortsatt samsover med foreldrene sine. Eller som i det hele tatt ønsker å sove i foreldrenes seng. Jeg tror alle oppegående foreldre gjør så godt de bare kan, og jeg er ikke ute etter å sverte noen. Men kanskje hvis vi bare lytter litt mer til babyen? Disse små barna er prisgitt at vi tar godt vare på dem, og at vi lytter til dem. Man skal selvfølgelige gjøre det man tror er til det beste for sitt barn, men jeg tror også at så lenge babyer får tid og tålmodighet, så vil ting gå seg til. Og jeg lover deg, babyen din blir ikke bortskjemt!