NÅR KJÆRESTEN DIN ER UTRO…

Hei alle sammen. Beklager for litt sen oppdatering i dag, men dagen har gått i ett og de stundene jeg har kunne sitte litt, har tankene vært helt andre steder!

Men det er ikke det jeg skal skrive om i dag. Jeg kom over noe i dag på Facebook, som handlet om det å si ifra til den andre parten i et forhold, om man oppdager at den ene parten er utro. Jeg klarte ikke la være å stille meg selv spørsmålet, om jeg ville visst det om Fredrik hadde vært utro. Jeg har kommet frem til at det ville jeg så absolutt. Ville du ha visst det? Om du levde med en mann eller kone, kjæreste eller samboer, og ante fred og ingen fare. Ville du ha visst om det var tilfelle at vedkommende var utro mot deg?

Og så til det viktigste: skal man si i fra til den ene parten i forholdet om man oppdager at den andre parten er utro? Det spørsmålet måtte jeg faktisk ta stilling til for en god stund tilbake.


Jeg har hørt og sett flere av de som ikke ville ha sagt i fra fordi «man skal ligge unna andres business» og jeg har også hørt om de som ikke ville ha visst det om det gjaldt deres kjæreste. Fordi de mener at det er bedre om de ikke fikk vite det og at man heller er “lykkelig uviten”. Men hva slags signaler sender du egentlig da? At det i praksis er greit å være utro mot deg så lenge du slipper å få vite det?

Jeg ga beskjed til jenta om at samboeren hennes hadde vært utro, med sikre kilder som ikke kunne misforstås. Jeg står for det jeg gjør og hadde ingen behov for å være anonym for mannen i forholdet, og han kunne gjerne få vite at hun hadde hørt det fra meg. Såpass synes jeg at man bør gjøre om man skal “slippe bomben” i en familie med barn involvert. Faktisk ga jeg han muligheten til å si det selv først, slik at den stakkars kjæresten hans slapp å høre det fra en bekjent. Men det gjorde han ikke, så da ga jeg henne beskjed. Hun ble så glad for at jeg sa i fra, hun satte så utrolig stor pris på jeg ikke bare lot det gå, men at jeg ga beskjed. Hun gikk fra ham, og har etter hva jeg har fått med meg, aldri sett seg tilbake.

Jeg er ingen moralens vokter, men jeg følte et ansvar og hadde en enorm medfølelse med denne jenta. Litt som når man har sett noen stjele. Du har kanskje ikke noe med det, det er kanskje ikke din business og du kan la det forbigå i stillhet. Men personen som blir tatt kan ikke skylde på at det var du som gjorde en feil som fikk vedkommende tatt, for situasjonen ville ikke oppstått i første omgang om det ikke hadde vært for at han eller henne tok et dumt valg bevisst. Et valg som de likevel valgte å ta, til tross for den store risikoen som fulgte med. Alle som stjeler vet at det er en risiko for å bli tatt, og alle som er utro vet at det er en risiko for at deres kjære finner ut av det. Det er ikke noe nytt.

Gud forby at jeg noen gang må gå uviten i en by hvor “alle” vet at min kjæreste er utro mot meg, og at ingen har baller nok til å si ifra. Jeg stilte meg selv spørsmålet: Ville jeg ha visst? Og selv om svaret på det er ganske klart for min del i hvert fall, så var det et ganske vanskelig valg å ta om jeg skulle si noe i første omgang eller ikke. Man tar jo et valg uansett hva man velger i en slik situasjon, måtte det å være å si noe eller å ikke si noe.

Det som er skummelt med utroskap er jo at noen vil vite, andre vil ikke. Kan jeg ta den avgjørelsen for noen andre? Jeg mener både ja og nei. I mange tilfeller hvor den ene parten er utro åpenlyst for andre mennesker, eller slik at andre får det med seg, men ikke du selv – så vil det stille den trofaste parten i fryktelig dårlig lys. Det er selvsagt bedrageren som er den som vil bli ansett som en idiot, men tenk hvor liten du selv ville følt deg – ikke nok med at du blir bedratt, det er ingen som sier i fra! Om det er en affære, vil det i så fall bare fortsette, og om du ikke finner det ut på egenhånd risikerer du å kaste bort mange år av livet ditt på en idiot. Livet er for kort til å være sammen med drittsekker!

Om jeg noen gang får tydelig bevis som ikke kan misforstås nok en gang, om at en bekjent av meg har en kjæreste som er utro, så ville jeg gitt beskjed igjen. Jeg synes man har rett til å vite, og rett til å ta et valg. Vedkommende kan selv avgjøre hva han eller hun vil gjøre videre med den informasjonen. Å leve på en løgn er grusomt.

Jeg tror på at uansett om man lar være å si fra, så kommer sannheten for en dag. Jeg tror at personen i mange tilfeller vil finne ut av det på et eller annet tidspunkt. Jeg kan ikke snakke for andre enn meg selv – men om det noen gang i fremtiden skulle skje med meg, så ville jeg ha visst!

2 kommentarer
    1. Helt enig! Hadde stadig mistanke om at kjæresten min var utro, men han benektet alltid for det. Det var ikke før det ble slutt at andre, både venner og bekjente, fortalte meg om alle gangene han hadde vært utro. Utrolig sårende å vite at så mange har vist det over en lenger periode, uten å fortelle noe om det. Sannheten kan gjøre jævlig vondt – men alt i alt, så er det bedre!
      Selv om man føler at det kanskje ikke er en “på utsiden” sin sak, vil jeg ikke tro at noen velger å si det for å være slem, men nettopp for å hjelpe. 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg