Før jeg fikk barn assosierte jeg stillhet med å være avslappet. Stillhet betydde ro. Nå som jeg har en 2-åring, er stillhet alt annet enn ro. Stillhet er egentlig bare et tegn på at noen (Les: Leo) holder på med noe han vet han ikke skal!

Her om dagen våkner jeg grytidlig og merker at noe er galt. Det er helt stille. ALT for stille. Jeg setter meg opp i sengen med håret til alle kanter og en bh som har sklidd ned på magen min, og kjenner at jeg lurer på hvor i alle dager Leo befinner seg. Det går noen sekunder som føles vanvittig lange hvor jeg forsøker å se rundt i rommet om han kanskje befinner seg i sengen sin, eller om han leker på gulvet foran sengen vår. Jeg prøver iherdig å åpne de igjenklistrede øynene mine som er så trøtte at jeg nesten begynner å bli i tvil om det kan være skadelig å være så trøtt, før jeg retter blikket bort på stakkars Fredrik som må være vitne til det mildt sagt uhyggelige synet jeg er så tidlig om morgenen. “Fredrik? Eh.. Hvor er Leo?” får jeg stotret frem. Leo som alltid pleier å vekke meg ved å dytte lekebilene sine langt opp i ansiktet mitt. Leo som vanligvis alltid vekker meg ved å lugge meg ut av søvnen.

I det neste sekundet får jeg en colaflaske i plast slått i bakhodet. Han har ligget pent plassert mellom de store putene våre, helt oppe ved hodeenden av sengen vår. Der var han, ja. “Glem det” sier jeg til Fredrik før jeg ler, før Leo i neste sekund utbryter i “Mamma, HER er Leo!” og peker på seg selv med håret til alle kanter og et stort smil!

♥