Fredag kveld. Barna sover og det er helt stille i leiligheten. Nesten litt for stille. Fredrik sitter i andre enden av sofaen og fikler med mobilen sin. Jeg sitter i motsatt ende. Han ser helt borte ut i mobilen sin, så først forventer jeg egentlig ikke noen svar. Men nå spør jeg likevel. Jeg ser bort på ham før jeg spør: “Tror du at vi alltid kommer til å være sammen?”

“Det sies jo at ingenting varer evig.” fortsetter jeg litt spøkefullt mens jeg smiler, før jeg merker at Fredrik ser opp fra mobilen sin. Det er kanskje bittelitt alvor i det også? Det sies jo også at i enhver spøk, så er det litt sannhet.

Annonsørinnhold

Siste sjanse på januarsalget

“Men Jessica, da får vi vel bare overbevise de som sier det om at vi er en av de få tingene som faktisk varer da” svarer han før han ser tilbake på meg – akkurat som at det han sa var noe som falt han helt åpenbart. Og så sitter jeg bare ironisk nok fortsatt i andre enden av sofaen og ser bort på deg, men likevel så har jeg aldri følt meg nærmere deg.