DET HAR IKKE GÅTT HELT OPP FOR MEG

Hei alle sammen, og god kveld!

I dag våknet jeg for første gang klokken omkring klokken 04:00 fordi noen venner av Fredrik ringte til han. Han skulle nemlig avgårde til en kompis for å se på boksekampen som gikk grytidlig i dag! Han hadde egentlig på alarmer, men de våknet tydeligvis verken han eller jeg av. Haha! Jeg sovnet likevel rett etter han hadde stått opp for å dra avgårde, og Fredrik var hjemme igjen i 8-tiden i dag tidlig. Da hadde jeg stått opp med barna og vi hadde hatt en kjempefin start på dagen. Jeg gikk for øvrig og la meg igjen da Fredrik kom tilbake, siden jeg var grusomt trøtt. Det er så godt å få ladet litt opp i helgene! 

Barna er klare for mandag og ny uke, og det samme er vi! Leo klar for en ny uke i barnehagen, og Noah klar for en ny uke hjemme med meg. Jeg kjenner at jeg gleder meg så mye. Jeg synes det er så rart å se venner og bekjente flytte og studere mens jeg på min kant sitter med min egen lille familie. Noen av vennene har spurt meg ærlig om jeg ikke føler jeg både har og går glipp av mye siden jeg allerede har to barn å ta vare på. Er ikke det litt sånn livet fungerer da? Du vinner litt og du taper litt. Jeg føler for øvrig at jeg bare har vunnet, men samtidig vet jeg jo uansett ikke hva de snakker om eller hva de kanskje tror jeg går glipp av, siden jeg ikke er i deres situasjon. Jeg føler jeg har alt jeg trenger. To barn som er verdens herligste, og en kjæreste som elsker meg og vil leve med meg. 

Jeg kan nesten ikke huske lenger hvordan det er å kun ha ansvar for meg selv, og det er ikke naturlig for meg å tenke sånn. Likevel kan jeg si at den trøtte, slitne hjernen min tidvis enda kan slite med å forstå at jeg har to egne barn. Man skulle kanskje tro at det var noe som gikk opp for en når det største barnet ditt allerede er 2,5 år gammelt, men neida. Jeg kan enda sitte og se på dem leke og le, slik jeg gjorde i dag tidlig fra sofaen, og tenke at jeg synes det er helt snodig at de er mine. Jeg trodde det skulle begynne å gå litt opp når Leo begynte å snakke, kalle meg mamma, kalle Fredrik pappa, rope at han er så glad i meg når han skal sove om kvelden. Men neida!

Jeg elsker livet mitt selv om det kan være veldig hektisk og kaotisk noen ganger. Selv om jeg aldri får oppleve studietiden på samme måte som mine jevnaldrede, selv om det betyr at jeg har måtte sette meg selv til side for mange år frem i tid, gi opp spontanitet, og noen drømmer. Jeg har til og med venner som kan fortelle meg i fortrolighet at de, selv om de er glade i mine barn og andre barn, hadde ansett det som en skikkelig krise om de skulle bli gravide. Jeg forstår den tanken fordi de er i en annen livssituasjon enn meg. Men det er samtidig litt morsomt at jeg kun klarer å tenke at liv uten barna hadde vært helt krise.

God klem

7 kommentarer

Siste innlegg