Jeg har lurt veldig lenge på om jeg skulle skrive dette blogginnlegget, men nå bestemte jeg meg bare for å hoppe i det.
#MeToo Kampanjen har gått som en farsott på nettet i flere uker allerede, og er heldigvis fortsatt like aktuelt enda. Dette er en kampanje som ble startet på Twitter med hensikt om å vise omfanget av seksuell trakassering mot kvinner. Budskapet var: «Hvis alle kvinner som er blitt utsatt for overgrep eller opplevd seksuell trakassering skriver MeToo i statusen sin, så ser kanskje folk omfanget av problemet»
Jeg kan dessverre også skrive #MeToo, men istedet for å skrive en Facebookstatus eller en twitteroppdatering, så ønsket jeg å utdype mine erfaringer. Jeg blir sint av å snakke om dette, men det betyr ikke at jeg burde la være. Tvert i mot så trenger vi, som oppfordringen lyder, å se omfanget av problemet – og da er man nødt til å snakke ut selv om det er både vanskelig og sårt. Jeg skriver ikke dette fordi jeg ønsker at du skal tenke at det er synd på meg, men fakta er at det er synd at så mange kvinner skal måtte oppleve ting som dette.
Jeg kan huske at jeg har blitt seksuelt trakassert helt ned til fjortenårsalderen. Spesielt ille har det vært med menn som klapser på rumpa og plystrer på deg. Ser jeg ut som en jævla kjøter som du kan plystre på?
Jeg blir ordentlig kvalm når jeg tenker tilbake på en kveld for noen år siden da jeg var ute på fest med bestevenninna mi. Jeg ble litt for full og hadde tydelig ikke kontroll. Dette så venninna mi som ikke drakk så mye denne kvelden. Jeg vet ikke om jeg endte opp med å sovne eller om jeg rett og slett bare blacket ut, men det var tydelig at jeg ikke var ved bevissthet. Venninnen min oppdager at jeg ligger slik på gulvet, og at noen eldre gutter på festen begynte å ta på meg. Og nå skal jeg komme dere kritikere i forkjøpet: Nei, så skulle jeg kanskje ikke drukket så mye da – men jeg har da ikke bedt om å bli befølt bare fordi jeg ikke er i stand til å motsi meg den handlingen? Jeg var ikke en gang ved bevissthet!
Venninna mi fikk meg ut av festen og fikk kjørt oss til en god kompis av henne hvor vi kunne legge oss. Hun sa hun var redd for hva som hadde skjedd om hun ikke hadde vært der og fått meg bort derfra.
Jeg kunne dessverre nevnt mange episoder, dog ikke like ille som overnevnte – men absolutt “ille nok” til å kunne kalles seksuell trakassering. Tidligere i år var jeg på fest hos ei venninne av meg og hadde kun tatt meg et par glass vin, og en mann vi ikke kjente var også tilstede på festen siden vi hadde blitt en litt større gjeng. Da jeg skulle gå på toalettet tok han tak i rumpa mi, og jeg spurte han rett ut hva i alle dager han holdt på med. Han svarte med at han kom “borti”, mens han smilte lurt. Da fortalte jeg han høylytt at han skulle være voldsomt forsiktig med å “komme borti” igjen.
Det er helt uakseptabel oppførsel og jeg blir flau på vegne av menn som holder på slik. Jeg er veldig tydelig med å si i fra nå selv om jeg kanskje ikke turte det like mye da jeg var yngre, og dette vet dessverre slike menn å utnytte seg av.
Nei, jeg vil ikke en gang kalle dem “menn”. Menn plystrer ikke på ukjente damer på gata eller på kjøpesenter. Menn klapser ikke vilt fremmede jenter på rumpa. Menn beføler ikke overstadige berusede kvinner som ikke er ved bevissthet – ordentlige menn ville sørget for at vedkommende kom seg trygt hjem for å sove!
Og ekte menn seksuelt trakasserer ikke og overgriper seg ikke på kvinner.
/ Del gjerne
Bra skrevet Jessica <3 Jeg synes det er så fint at bloggere som deg, som ligger på topplista og har mange lesere, skriver om dette slik at det kan bli et enda større fokus rundt et så viktig tema som det er!
sterk <3
Bra skrevet <3
sterkt <3
http://forum.kvinneguiden.no/topic/879302-den-nye-mammatilmichele/?page=26&tab=comments#comment-20685197
Her sitter de og gosser seg over at du er feig som poster dette innlegget, fordi du er for seint ute.
Tror ikke de kritikerne forstår hvor vonde følelser som kan ligge bak og at for de som opplever sånt betyr det enormt at det mange som deler. Enten de deler etter en uke eller tre.
Følger av og til med på den tråden med kritikk fordi jeg tror på deg. De snakker om at du aldri vil komme deg på skolen igjen men forstår ikke at ting tar tid med barn. Jeg er sikker på du klarer det du setter deg fore!
A: Hei du 🙂 Uff da, dette var ikke noe hyggelig å høre. Men dessverre ikke veldig overraskende, tatt i betraktning hva som er blitt kritisert av meg tidligere der inne (at jeg har hatt ettervekst på bilder fra intervjuer, at jeg har slitt hår, stygg sminke etc) Hvis det er dette de har å “ta meg” på, så får jeg vel egentlig bare ta det som et kompliment, eller hva? 🙂 Haha!
Dette med at enkelte brukere der inne skriver at jeg er feig fordi jeg deler mine opplevelser noen uker senere enn andre, er ikke annet enn lavmål.
Vi får krysse fingrene og håpe på at vedkommende som skrev det aldri har eller får en datter/ei venninne/en kjæreste som opplever noe lignende, og at de da ikke reagerer med å fortelle sin datter/venninne/kjæreste at de er feige om de ikke forteller det fortest mulig. For det er jo heldigvis ikke sånn at man helst holder slike ting for seg selv på grunn av skam, og som du også skriver: Vonde følelser.
Vel, om du vil kan du hilse dem og si at jeg har vært i kontakt med rådgiveren på skolen min og at planen er å starte til høsten. Orker ikke forsvare meg så mye, føles egentlig bare litt håpløst fordi alt jeg skriver bare vil bli brukt i mot meg uansett siden jeg ikke har “bevis” for at jeg starter på skolen til høsten. De får bare vente å se.
Det som er litt morsomt med menneskene der inne er at de slenger ut slike påstander, eksempelvis (som jeg husker å ha lest om meg fra tidligere av ): “Denne jenta kommer ikke til å takle oppgaven som mor”, “denne jenta kommer aldri til å ha en blogg som havner på topplistene”, og så videre.
Så sitter de og fyrer hverandre opp siden jeg naturligvis ikke hadde noe bevis for at jeg kom til å takle mammarollen da jeg fortsatt var gravid som 16-åring og de skrev slike ting der inne, men når det med tiden viser seg at jeg faktisk taklet den rollen utmerket godt, at jeg faktisk klarte å få bloggen min på topplistene og leve av den i flere år etterpå – da blir det knyst stille om de sakene, gitt. Og så finner de bare nye saker og fyre seg opp over, og sånn fortsetter det.
Nå skal jeg ikke legge alle menneskene der inne under samme kam (for det finnes jo forhåpentligvis også de som klarer å holde seg saklige) men det virker som det er mange der inne som aldri kan gi cred og rose noen for det de har klart, og beklage seg for at man tok feil og var bastant. Den egenskapen er jeg glad for at jeg har.
Uff, nå avsporet jeg og det ble en ganske lang kommentar det her. Får håpe noen av dere på Kvinneguiden leser dette da.
Jeg setter veldig stor pris på at du tror på meg, i hvert fall! Og takk for at du skrev dette til meg 🙂
Veldig bra skrevet!!!!