Før jeg fikk barn, var det mye jeg lovde meg selv å ikke gjøre. Jeg skulle aldri bli en kjedelig mamma, jeg skulle aldri snakke om barna mine hele tiden og jeg skulle selvsagt fortsatt være morsom og gøy å ha med å gjøre! Det blir hva du gjør det til. Tenkte jeg.
I et intervju jeg gjorde med lokalavisen i starten av 2015, like før eldstemann kom til verden, uttalte jeg til og med at jeg skulle fortsette livet som før så godt det lot seg gjøre:
Vel vel. Fortsette livet som før?… Du vet virkelig ikke hva du har begitt deg ut på, jenta mi.
For jeg husker minnes at jeg har vært en morsom person en gang i tiden, at jeg var spontan, at jeg ikke snakket om hvor forbanna trøtt jeg er til hver bidige person jeg møter på – og at jeg ikke sovnet på sofaen på kvelden enda jeg lovde samboeren min å holde meg våken til Nytt på nytt var ferdig. Og nå? Nå krangler jeg med en liten miniversjon av meg selv om hvordan dusjen ikke er farlig og om hvordan man skal bruke toalettet riktig.
Jeg var ikke så bekymret, og jeg var definitivt ikke så redd for ting. Jeg var avslappet! Hva skjedde med det? Nå bruker jeg store deler av dagen på å saumfare gulvet og alle synlige overflater i leiligheten vår, på desperat jakt etter ting som barna muligens kan stappe inn i de små munnene sine mens jeg sitter i sofaen og blunker litt for lenge og øynene mine klistrer seg sammen fordi jeg er så trøtt. (Skjønner dere problemet jeg har med at jeg snakker om forbanna trøtt jeg er hele tiden eller? Haha!)
“Hva har dere to små gjort med morsomme meg?”
Jeg vil kanskje aldri kjenne på følelsen av å være avslappet noen gang for resten av livet mitt, jeg er kanskje blitt litt kjedelig, og jeg lider kanskje av kronisk søvnmangel. Men jeg er lykkelig da. Forstå det eller ei!
Og det skal sies: Jeg smiler på utsiden og ler fortsatt litt innvendig når jeg hører kommende mødre snakke om alt de ikke skal gjøre eller bli når de får barn!
<3
For 7-8 innlegg fulle av barnebilder siden skrev du at det skulle bli mer fokus på hvem du var som person, og at du skulle skjerme barna mer. Når skal det skje?
Jeg hadde alle svarene, og visste alt om det å ha barn. Frem til jeg faktisk fikk de selv.. 😂 Da fant jeg ut at alle barn er forskjellige, det finnes ingen fasit på det å være forelder, og man har ingen anelse om hvordan det kommer til å bli. Nå har jeg en gutt på 4 og en på 2,er Stuptrøtt hele tiden, men samtidig er det fantastisk. Så man har ingen anelse før man er forelder selv 🙂
Mari: Haha, ikke sant! 🙂 Helt enig med deg!
Anonym: Hei hei 🙂
Hvis man blar seg nedover bloggen min innlegget du snakker om (hvor jeg skriver at jeg skal skjerme barna i større grad fremover) så synes jeg ikke det stemmer at alle blogginnleggene skrevet etter dette er stappfulle av bilder av barna.
Jeg synes jeg skjermer dem mer enn noen gang på bloggen, og når man snakker om å skjerme barna så er det vel flere ting enn bare bilder som gjelder? Informasjon og tekst er vel enda viktigere, og her synes jeg at jeg er blitt både nøye og flink med å tenke over hva jeg skriver og deler. Hvis du etterlyser enda mer om meg på bloggen, så er det på vei 🙂
Er det en stor forskjell på å ha 2 barn, i forhold til en? Vi har veldig lyst på en liten til men jeg er usikker. Ville aldri angret men lurer på om vi burde vente litt 😅 Jeg er 20, typen er 24 og sønnen vår er 1 år og 5 mnd.
Lisa: Ja, altså – man merker jo virkelig at det er dobbelt opp med to stykker kontra en, men jeg vil likevel ikke si at en er som en, og at to er som ti. To er som to, rett og slett. Dessuten tror jeg det kommer litt an på hva slags barn man har (og får) Leo var jo veldig rolig som både baby og småbarn som han er nå, helt utrolig faktisk, og da var det ganske sjokk å få en “high-need” baby (som det heter) som krevde meg på helt andre måter enn hva førstemann gjorde, da vi fikk Noah. Uten at det er noe galt med det selvfølgelig, lille gutten vår kan jo ikke noe for det, men det krever jo utvilsomt mer av deg som mamma og person – hvis du forstår?
Likevel så er det en vanesak hvor slitsomt det er, for jeg husker jo at jeg følte meg utmattet da vi “bare” hadde ett barn også, mens nå kan jeg ha begge to hele dagen og natta uten at jeg synes det er særlig slitsomt. Og da sitter jeg og lurer på hva i alle dager jeg følte meg sliten av før med en. Haha! Å få to har ikke skremt meg fra tanken på flere hvert fall, selv om det er litt vanskelig å svare på spørsmålet ditt siden det er så individuelt. Jeg opplevde det som veldig meningsfylt å gi sønnen vår søsken.
Dere har jo ikke nødvendigvis noen hast, men følg magefølelsen og lytt til dere selv er mitt råd, det er det viktigste man gjør <3 (Utrolig herlig alder sønnen din er i forresten!)