Det er onsdag morgen. Jeg sitter og ammer Noah fredelig og rolig i sofaen, mens Leo sitter i morgenkåpen sin i andre enden av sofaen. Plutselig, helt fra intet, går 1-åringen min fra å være den helskjønne og nydelig gutten han er, til å bli en hai med et par (eller ti) mildt sagt sylskarpe tenner i gapet sitt. Han glefser før han tar skikkelig tak med tennene sine og biter meg under ammingen så jeg nesten ser livet mitt passere i revy.

Av ren refleks utbryter jeg “Auuuuu” rimelig høyt. Ikke så høyt at barna skvetter eller noen ting altså, men høyt nok til at jeg blir overrasket over min egen stemme.

Jeg ser ned på det smilende ansiktet til Noah som gliser mot meg akkurat som at han vet hva han har gjort – og akkurat det får jeg mine tanker om at han faktisk gjør før Leo forsiktig sier:

“Mamma? Noah mente det ikke, Noah er baby.”

Min herlige skatt!